Vil ha familie, stresser jeg?

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten har vært sammen i 16 mnd.. Jeg er 25 og han er 28. Jeg ble gravid og ville beholde barnet men han ville ikke ha barn før ting var mer på plass, og med det mener han at vi ikke er samboere enda. Det hele endte  med abort ettersom jeg valgte å respektere ønsket han. Jeg har flere ganger snakket med han om at vil bli samboer, gifte meg og få barn.. Han finner alltid på noe å si og det som ofte går igjen er at «jeg stresser». Jeg begynner å bli lei av å mase om dette, han sier vi har det fint som det er nå. Men jeg blir sjalu på vennene våre som flytter sammen, blir forlovet, gifter seg og er gravide. Jeg vet ikke hva jeg skal svare folk når de spør «hvorfor bor dere ikke sammen?» 

Hva skal jeg gjøre? Stresser jeg?

Anonymkode: 2642c...cc4

[Pappi]

Ja jeg synes du stresser litt, men det er ikke ok av han å "presse" deg til å ta abort. Om han ikke vil ha barn så må han selv ta det ansvaret.

Hvis du virkelig synes det drøyer for lenge så må du kanskje gå videre.

[AnonymBruker]

Du stresser litt, ja. Dere har bare vært sammen i litt mer enn ett år. Kanskje du stresser mindre dersom dere som par legger en plan sammen? F.eks å begynne å prøve neste år? Det du må kartlegge nå er om han ønsker seg barn med deg eller ikke. Dersom han ikke ønsker barn med deg må dere slå opp. 

Syns det er dårlig gjort om han presset deg til abort.  

Anonymkode: 7a0ac...60d

[AnonymBruker]

At han ikke vil gifte seg eller få barn etter 16måneder syns jeg er helt naturlig og sunt. At han ikke engang vil planlegge samboerskap, og bruker hersketeknikk og mener du «stresser» er derimot et stort rødt flagg spør du meg.

Anonymkode: 3c329...d26

[Kvinne87Rogaland]

I og med at dere er relativt unge, og ikke har vært sammen så lenge, så synes jeg du stresser litt ja.

Du må stige ut av bobla di litt og se ting fra hans perspektiv. Dere er unge, har det fint, og burde egentlig nyte denne tiden. Dere er frie nå, og trenger ikke forhaste dere inn i forpliktelser. 

Den dagen dere sitter fastlåst i en leilighet sammen, oppå hverandre 24/7 med en baby som krever sitt, ja da lengter dere tilbake til den tia hvor dere kunne sove lenge i helgene, ha sex 3 ganger om dagen, og nyte friheten og hverandre. Da tenker dere at dere burde ha satt pris på det mer, og angrer kanskje til og med på at dere hastet inn i A4 livet så tidlig.

Hvis det er meningen at det skal være dere to så kommer samboerskap, giftermål og barn etter hvert.

Vi må alle sette pris på og nyte det vi har, ikke ikke hele tiden strebe etter noe annet. Da går du i grava uten å ha nytt livet en eneste gang. For det er alltid noe man vil oppnå, og det tar aldri slutt.

[AnonymBruker]

Dere har jo ikke vært sammen så lenge. Men samtidig synes jeg det er rart at dere ikke diskuterer samboerskap nå. Jeg har truffet en fyr i om lag et år, og vi hadde nok snakket om det for en stund siden om vi skulle utviklet dette til et forhold. Han har i tillegg barn fra før. 

Sånn ellers synes jeg jo det er viktig at avgjørelsen om abort er veloverveid. Jeg er veldig for selvbestemt abort. Samtidig må man være litt påpasselig med å ta abort fordi det ikke helt passer med tid og ressurser. Det er vanskelig å finne en tid der alt klaffer, og plutselig så har man senere problemer med å bli gravid eller holde på svangerskapet. Mener selvsagt ikke å skremme deg, men når du er så fast bestemt på å familie snarlig må du jo også ivareta dine egne interesser når hendelsen først skjer. 

Anonymkode: f3515...c48

[Nuith]

Du stresser altfor mye med barn og ekteskap, der ville jeg ventet 3-5 år hvis jeg var deg (og han kunne berolige deg med at han faktisk ønsket begge deler, om få år). Derimot mener jeg det er på tide å flytte sammen, dere trenger faktisk noen års samlivserfaring før dere får barn. 

[AnonymBruker]

Kvinne87Rogaland skrev (3 minutter siden):

I og med at dere er relativt unge, og ikke har vært sammen så lenge, så synes jeg du stresser litt ja.

Du må stige ut av bobla di litt og se ting fra hans perspektiv. Dere er unge, har det fint, og burde egentlig nyte denne tiden. Dere er frie nå, og trenger ikke forhaste dere inn i forpliktelser. 

Den dagen dere sitter fastlåst i en leilighet sammen, oppå hverandre 24/7 med en baby som krever sitt, ja da lengter dere tilbake til den tia hvor dere kunne sove lenge i helgene, ha sex 3 ganger om dagen, og nyte friheten og hverandre. Da tenker dere at dere burde ha satt pris på det mer, og angrer kanskje til og med på at dere hastet inn i A4 livet så tidlig.

Hvis det er meningen at det skal være dere to så kommer samboerskap, giftermål og barn etter hvert.

Vi må alle sette pris på og nyte det vi har, ikke ikke hele tiden strebe etter noe annet. Da går du i grava uten å ha nytt livet en eneste gang. For det er alltid noe man vil oppnå, og det tar aldri slutt.

Men folk er jo forskjellige, og det må man jo respektere. Det er ikke noe galt i å ønske å få barn som 25-åring enn det er å vente til man er 35. Det er jo viktig at de har denne samtalen om ønskene deres for fremtiden er helt forskjellige. 

Anonymkode: f3515...c48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Men folk er jo forskjellige, og det må man jo respektere. Det er ikke noe galt i å ønske å få barn som 25-åring enn det er å vente til man er 35. Det er jo viktig at de har denne samtalen om ønskene deres for fremtiden er helt forskjellige. 

Anonymkode: f3515...c48

Jeg mener ikke det er galt å få barn når man er 25. Men man burde bo sammen et par år først, det anbefaler jeg ts virkelig.

Anonymkode: 3c329...d26

[AnonymBruker]

Ts. her. Tusen takk for at dere tar dere tid til å svare. Aborten var noe jeg ble presset til, fikk ikke noen valg. Ønsket sårt at han skulle si «vi flytter sammen og gjør det beste ut av det» Men det skjedde aldri.. Så det er noe jeg har jobbet meg igjennom. Jeg vet ikke hvordan jeg skal ta opp tema om å bli samboere lengre, jeg har snakket mye om det med han i det siste at det blir mas. Uansett hva jeg sier er det jeg som stresser. Han sier han elsker meg himmelhøyt og på den andre siden sitter jeg og tenker på om jeg burde komme meg videre og finne en som er mer moden. Missforstå meg rett, jeg elsker han. Men noen ganger må man gi opp den man elsker for å leve livet sånn en selv vil. 

Anonymkode: 2642c...cc4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ts. her. Tusen takk for at dere tar dere tid til å svare. Aborten var noe jeg ble presset til, fikk ikke noen valg. Ønsket sårt at han skulle si «vi flytter sammen og gjør det beste ut av det» Men det skjedde aldri.. Så det er noe jeg har jobbet meg igjennom. Jeg vet ikke hvordan jeg skal ta opp tema om å bli samboere lengre, jeg har snakket mye om det med han i det siste at det blir mas. Uansett hva jeg sier er det jeg som stresser. Han sier han elsker meg himmelhøyt og på den andre siden sitter jeg og tenker på om jeg burde komme meg videre og finne en som er mer moden. Missforstå meg rett, jeg elsker han. Men noen ganger må man gi opp den man elsker for å leve livet sånn en selv vil. 

Anonymkode: 2642c...cc4

Men det er jo et stort rødt flagg. Det kan jo hende at han ikke er den for deg, noe som det ikke høres ut som. Det høres ut som du trenger en mann som vil lande litt med familielivet nå. Ikke om potensielt 5-10 år. 

Anonymkode: f3515...c48