Blir overgått av yngre svigerinne! Hun er mye bedre enn meg!

[AnonymBruker]

Jeg har vært singel lenge, og har strevd med å møte noen. Hjelper ikke at jeg har sosial angst og dårlig selvtillit heller. Jeg trenger å være trygg på den jeg skal være sammen med. Jeg er 39, blir snart 40, og føler meg ganske mislykka. 

Broren min er 43 og skal gifte seg med en dame som er 29. Hun blir 30 til høsten. De har nettopp fått en baby og er veldig lykkelige. 

Jeg føler meg så mislykka. Jeg har ikke fått til noe. Syns det er tungt at jeg ikke var der da jeg var 30, der hun er idag som snart 30-åring. Jeg har ingenting til felles med henne. Hun er pen, populær, har god utdannelse, sier de rette tingene og vet hva hun vil. 

Jeg er bare stygg og rar og usikker og sier mye dumt når jeg blir nervøs. Har ikke fått til så mye i livet. 

Jeg syns det er vanskelig når hun ønsker at jeg skal ta del i livet hennes. At jeg skal glede meg over barnet hennes og at jeg skal glede meg til bryllup. Jeg kan være en tante, og jeg er glad for barnet, men jeg har ingenting til felles med henne. Hadde jeg hatt barn og hadde vært gift kunne jeg deltatt og kommet med råd, men jeg har aldri opplevd dette og vet ikke hva jeg skal si. 

Hun er veldig lykkelig og glad og gleder seg over livet, og det er jeg glad for hennes del, men jeg klarer ikke å være glad og lykkelig som henne da jeg ikke er der hun er. 

Forstår dere? Hva kan jeg gjøre? Jeg føler meg som den gamle, stygge tanta og er redd for at andre skal tro at jeg er sjalu og bitter...det er jeg ikke. Jeg er bare ulykkelig og lei meg over det miserable livet mitt. 

Anonymkode: a9b4e...5a8

[AnonymBruker]

Du skal slutte fullstendig med å sammenligne deg selv med svigerinnen din! Og så skal du begynne å snakke godt om deg selv og dyrke dine egne interesser som gir deg mestringsfølelse. Gjør dine egne ting som gjør deg glad. Ikke fokuser på det du ikke har, fokuser på det som er bra med deg selv 💚

Anonymkode: 3e4d8...aa0

[Kristin70]

Hva vil du selv da? Ønsker du å bli venninne med svigerinnen eller ønsker du å ha avstand? 

Ikke tenk på at du ikke har fått til det samme som henne. 

Det at det er mye som skjer gjør at det kan bli enklere å bli kjent med henne. Hvis du har lyst til å være med å planlegge bryllupet kanskje du kan forslå noe som du liker å gjøre - hjelpe til med pynting av lokaler eller organisere kaker, musikk? 

Det samme med baby, er det noe spesielt du kan gjøre for barnet? Nå når det er en baby kan du kanskje trille en tur og være litt alene med barnet så kan du bli kjent med barnet og hjelpe til uten å være veldig sosial. Når barnet blir eldre kan du lese bøker, ta det med på tur, lage mat osv. 

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg har vært singel lenge, og har strevd med å møte noen. Hjelper ikke at jeg har sosial angst og dårlig selvtillit heller. Jeg trenger å være trygg på den jeg skal være sammen med. Jeg er 39, blir snart 40, og føler meg ganske mislykka. 

Broren min er 43 og skal gifte seg med en dame som er 29. Hun blir 30 til høsten. De har nettopp fått en baby og er veldig lykkelige. 

Jeg føler meg så mislykka. Jeg har ikke fått til noe. Syns det er tungt at jeg ikke var der da jeg var 30, der hun er idag som snart 30-åring. Jeg har ingenting til felles med henne. Hun er pen, populær, har god utdannelse, sier de rette tingene og vet hva hun vil. 

Jeg er bare stygg og rar og usikker og sier mye dumt når jeg blir nervøs. Har ikke fått til så mye i livet. 

Jeg syns det er vanskelig når hun ønsker at jeg skal ta del i livet hennes. At jeg skal glede meg over barnet hennes og at jeg skal glede meg til bryllup. Jeg kan være en tante, og jeg er glad for barnet, men jeg har ingenting til felles med henne. Hadde jeg hatt barn og hadde vært gift kunne jeg deltatt og kommet med råd, men jeg har aldri opplevd dette og vet ikke hva jeg skal si. 

Hun er veldig lykkelig og glad og gleder seg over livet, og det er jeg glad for hennes del, men jeg klarer ikke å være glad og lykkelig som henne da jeg ikke er der hun er. 

Forstår dere? Hva kan jeg gjøre? Jeg føler meg som den gamle, stygge tanta og er redd for at andre skal tro at jeg er sjalu og bitter...det er jeg ikke. Jeg er bare ulykkelig og lei meg over det miserable livet mitt. 

Anonymkode: a9b4e...5a8

Det er ingen bragd å møte en mann og bli gravid. Det handler om tilfeldigheter og flaks blant annet. Hun vil dele opplevelsen med deg og håper nok at den vil gi deg noe. Det kan være mye glede i dette og for din egen del så er det kanskje bedre å være en del av noe på sidelinjen enn å ikke være en del av noe i det hele tatt? Det at svigerinne er lykkelig hindrer deg heller ikke i å møte noen selv. Kanskje nettopp gjennom barna og svigerinne det er at du treffer en mann selv? Jo mer lykke du utstråler jo mer tiltrekkende blir du for en potensiell partner.

[AnonymBruker]

Problemet er at du sammenligner deg og ditt liv med andre. Man skal ikke måle seg selv mot andre, for vi alle har forskjellig utgangspunkt, erfaringer og drømmer.

Om man er gift, har barn, er ung eller pen er ikke ingrediensene for et lykkelig liv. Samfunnet legger press på at et A4 liv er det vi alle bør streve mot, og da føler man seg mislykket når det ikke blir sånn. Denne tanken må du legge fra deg. Svigersøsteren din er ikke problemet. Problemet er at du tror du har feilet i livet. Det har du ikke. Men, du bør absolutt gjøre noe med selvfølelsen din. Jeg er 34 og har mild autisme som hindrer meg fra å være en del av arbeidslivet, og er derfor uføretrygdet. Å få mann eller barn er utelukket, da det blir for mye styr og bråk for min del. Jeg har akseptert hvem jeg er og mitt liv, og jeg føler meg lykkelig. Jeg har en god hund, et par flotte venner og hobbier jeg liker å sysle med.

Innstilling er alt. Vurder dine gode egenskaper og dine dårlige, aksepter hvem du er og jobb med selvfølelsen din. Få deg en ny hobby. Begynn å trene eller bli en ivrig turgåer. Finn stolthet i hvem du er og din rolle i livet. 

Anonymkode: b747c...3e5

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Følte det på en liknende måte da jeg var 24/25, var hjemmeværende med småbarn, ikke ferdig med videregående, psykisk syk (sosial angst ++), nylig fått diagnose på en kronisk sykdom, lite penger, osv.. Jeg satt og så alle mine gamle klassekamerater avslutte/fortsette studier i utlandet, reise på backpacking, feste sammen, kjøpe seg leilighet,osv. Jeg følte meg veldig mislykket. Vet ikke hva som er rådet, men din sosiale angst er nok en stor medvirkende faktor til at du føler deg mislykket. Du må nok bare fortsette å jobbe med den.

Anonymkode: 5cf12...3fd

[AnonymBruker]

Jeg lurer fælt på hvorfor du snakker om "hennes liv", "hennes bryllup" og "hennes barn"? 
Dette er da din brors liv, din brors bryllup og din brors barn. 

Hun er din brors forlovede, mor til hans barn. Dersom du ønsker å ta del i din brors og dine tantebarns liv, så må du også ha et forhold til henne. 
Dere trenger ikke å være bestevenner. 
Men det er bare for dumt å lage dette til en konkurranse mellom dere. Det er ingen grunn til at familien din skal sammenligne dere. 

Jeg forstår at hun (de) har "det du skulle ønske du hadde" sånn på overflaten. (Jeg antar du ikke ønsker å ha dette med broren din.) 

Du trenger ikke være den som kommer med råd. Du kan være deg selv. Og du kan være tante. Du kan bli kjent med barnet, og bygge opp ditt eget forhold til dette. (Og som de nybakte foreldrene, så kan du også lære deg å ta deg av baby. Skifte bleier, trille tur, og generelt avlaste foreldrene.) 

Anonymkode: 83263...7d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Problemet er at du sammenligner deg og ditt liv med andre. Man skal ikke måle seg selv mot andre, for vi alle har forskjellig utgangspunkt, erfaringer og drømmer.

Om man er gift, har barn, er ung eller pen er ikke ingrediensene for et lykkelig liv. Samfunnet legger press på at et A4 liv er det vi alle bør streve mot, og da føler man seg mislykket når det ikke blir sånn. Denne tanken må du legge fra deg. Svigersøsteren din er ikke problemet. Problemet er at du tror du har feilet i livet. Det har du ikke. Men, du bør absolutt gjøre noe med selvfølelsen din. Jeg er 34 og har mild autisme som hindrer meg fra å være en del av arbeidslivet, og er derfor uføretrygdet. Å få mann eller barn er utelukket, da det blir for mye styr og bråk for min del. Jeg har akseptert hvem jeg er og mitt liv, og jeg føler meg lykkelig. Jeg har en god hund, et par flotte venner og hobbier jeg liker å sysle med.

Innstilling er alt. Vurder dine gode egenskaper og dine dårlige, aksepter hvem du er og jobb med selvfølelsen din. Få deg en ny hobby. Begynn å trene eller bli en ivrig turgåer. Finn stolthet i hvem du er og din rolle i livet. 

Anonymkode: b747c...3e5

Helt enig i dette. Jeg har også akseptert min situasjon og er lykkelig selv om livet er langt fra perfekt.

 

Anonymkode: 5cf12...3fd

[Hippogriff]

Du kan ikke bruke livet ditt på å sammenligne deg med andre. Du vil alltid tape, for du vil alltid finne noen som er "bedre". Av en eller annen grunn bruker man ikke energi på å sammenligne seg med andre der man selv "vinner" konkurransen.

Ikke konkurrer med svigerinnen din. Gled deg heller over at du har fått en positiv og ålreit person inn i familien. Tanterollen er også veldig givende, så den kan du glede deg til.

Og ellers så bør du fokusere på å være din egen beste venn. Øv deg på å tenke snille tanker om deg selv, tving tankene vekk hver gang du merker at du dømme deg selv, og fyll opp livet ditt med ting du liker å gjøre. Og om du ønsker å "rydde opp" i livet ditt må du være realistisk. Både ved å sette deg realistiske mål, og ved å ta en ting av gangen. 

Noen oppnår alt i livet. Resten får øve seg på å være fornøyde der de er.