Familien tar kontakt, etter å ha tatt avstand fra meg i 10 år, hva gjør jeg?

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en tøff barndom og endte opp med å bli gravid som tenåring, før jeg hadde fullført videregående. 

Min familie kastet meg ut rett etter at de fant ut at jeg var gravid. Først tvang de meg til å ta abort, men da jeg ikke ville det, heiv de meg ut av huset i stedet.  Husker det som om det var i går, jeg var 17, hadde ingenting, og ble rett og slett kasta ut av døra. Hadde ikke noe annet enn tøyet jeg stod i, var 5 måneder på vei. Jeg fikk heldigvis hjelp av det offentlige,  husker jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg overnattet i oppgangen på en boligblokk. Helsesøster på skolen, hun skaffet meg bolig og hjelp, jeg fikk flytte til en ny by, fikk ny identitet og hjelp til å starte med blanke ark.

Jeg var helt alene når jeg fødte, fikk ingen besøk på sykehuset eller noen form for hjelp  fra barnet ble født og frem til nå. Jeg har vært død for min familie frem til nå. Jeg har også vært helt alene, måtte flytte fra hjembyen i gravid tilstand som 17 åring pga trusler fra min familie. Jeg flytta til et sted ingen kjente meg, og der hadde jeg heller ingen nettverk.

Jeg har til tross for dette greid meg greit. Jeg fikk meg jobb, egen leilighet, bil og ungen min har fått klær, leker og ting på lik linje med alle andre barn. Men jeg har også ofret mye, jeg ble voksen som 17 åring og har jobba 100 % og vært 100% alenemor siden jeg var 18. Det var vært j***lig tøft til tider, men jeg har greid meg. 

Nå etter alle disse årene så tar søsteren min kontakt med meg. Hun sier at moren vår har vært på bar bakke de siste 2 åra, pappa har reist til hjemlandet og fått seg ny kone. Moren min har aldri jobbet eller hatt noen inntekt, så når han gikk ifra henne, så hadde hun ingensteds å gå. Moren min har også ringt og sier hun gjerne vil komme å møte meg, hun har nå plutselig lyst til å se barnebarnet sitt. 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si? Jeg har så mange vonde følelser, de har jo svikta meg på alle mulige måter. Hvorfor vil hun plutselig ta kontakt nå? Hva er hensikten? Hun heiv meg ut i gravid tilstand, og nå er plutselig barnebarnet viktig for henne? 

Jeg har mest lyst til å si nei, men samtidig hadde det vært fint for barnet mitt å møte familien min. Det har bare vært oss to i alle år. 

Jeg greier ikke å bestemme meg for hva som er riktig. Hva bør jeg gjøre?

 

Anonymkode: 51792...897

[AnonymBruker]

Noen ting er utilgivelige, og jeg synes dette er det. Jeg ville aldr møtt noen av dem igjen. Du vil bare rive opp det du har greid å hele. Og dessuten, skal barnet ditt plutselig få slike fæle folk inn i livet sitt? 
 

Anonymkode: b4147...4a9

[anon321]

For meg, så er det åpenbart at de tar kontakt for at de ønsker at du skal støtte de med penger eller husrom.

Om de virkelig vil ha kontakt, så legger du premissene på forhånd. Du skal ha en ektefølt beklagelse, de skal vise at de har gjort feil og kontakten skal styres av deg, til du er trygg på at det er ekte. 

[AnonymBruker]

De var ikke der for deg når du trengte det som mest, så du skylder ingenting nå. 
 

Skal du ha kontakt med de så skal det være fordi du ønsker det selv, og tenker at du også kan få noe ut av å gjenoppta kontakten.

Anonymkode: 9d46b...98e

[AnonymBruker]

Du er innmari tøff!❤ Og høres ut som du har klart deg kjempebra, selv ol det har kostet. Jeg tenker at du skylder dem ikke noe som helst! Nå plutselig "trenger" de deg, det er beppe annet enn egoisme. Hvis du ikke har lyst, så lar du være. Enkelt og greit. 

En ting til: Vil disse menneskene være noe positivt i livet til barnet ditt? Hva slags holdninger og verdier vil barnet lære derfra? Basert på hvordan de har behandlet deg så tipper jeg at det ikke er så veldig stort tap.

Anonymkode: 6ac86...1e8

[AnonymBruker]

Ignorer dem. 
 

En stor klem til deg❤️

Anonymkode: 28fb1...e3c

[Firfisla]

De har sviktet deg på det groveste, og du skylder dem ingenting. Det har gått ti år, da er det seint å komme krypende tilbake. Du må selvfølgelig kjenne på hva som er riktig for deg og barnet ditt, men tror du at disse menneskene vil tilføre deg og barnet ditt noe positivt etter alt de har gjort mot deg?

[AnonymBruker]

❤ syns på ingen måte du skal møte dem. 

Jeg skal heller aldri møte min familie igjen. Jeg kommer ikke til å komme i begravelsene deres eller noen ting. Og jeg har ingen behov for å vise dem noe som helst. Den beste straffen er å blokkere seg fullstendig ut av deres liv og syns du skal fortsette med det. Ikke vis svakhet! 

Anonymkode: 050c3...aee

[AnonymBruker]

Nei. Eg synest du burde skåne barnet ditt for folk som behandla deg dårlig. Det er ikkje verdt det.

Anonymkode: ff8a4...b2b

[Gjest ElPapi]

Hei. 
Er ikke enkelt det der. Fasiten din har jeg ikke svar på, men jeg vet litt hvordan det føles. Jeg var familiens sorte får i alle år i barndommen pga jeg var aktiv og gjorde mye ugang. 
 

etter mange år med og høre at mamma fikk kjeft pga jeg var så håpløs etc, og årene gikk, nektet jeg og reise dit da jeg ble ungdom, hadde ikke kontakt med de helt til jeg mistet min mor, (var bare mamma og meg der vi bodde) møtte de i begravelsen, og de ville gjerne ha kontakt med meg etc. så fort alt var ordnet av ting etter begravelsen så kutta jeg alle bånd igjen med de. Nå har det gått enda 12 år uten kontakt, de har prøvd men jeg har bare latt være og svare. Å gitt f i hva de vil og mener, 

 

Jeg har det mye bedre uten de, har også barn og mener de ikke fortjener og ha noe med barnet eller meg og gjøre pga jeg vet hvordan de er. (Mennesker forandrer seg sjeldent) Blod er ikke alltid tykkere enn vann. 
 

Men du må ta valget ditt. Og vite at de feks ikke skuffer barnet ditt. For det er jo din jobb og beskytte barnet mot sånne mennesker, selv om de er familie å. 
 

Vet ikke om det hjalp. Men du kjenner de best, og om du føler du kan gi de en sjans, så skader det ikke å ha ett forhold på en armlengde avstand i starten, så ta det som det faller seg naturlig. Føler du minste ubehag ,så kutt båndet igjen og hold det kuttet. 

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg har hatt en tøff barndom og endte opp med å bli gravid som tenåring, før jeg hadde fullført videregående. 

Min familie kastet meg ut rett etter at de fant ut at jeg var gravid. Først tvang de meg til å ta abort, men da jeg ikke ville det, heiv de meg ut av huset i stedet.  Husker det som om det var i går, jeg var 17, hadde ingenting, og ble rett og slett kasta ut av døra. Hadde ikke noe annet enn tøyet jeg stod i, var 5 måneder på vei. Jeg fikk heldigvis hjelp av det offentlige,  husker jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg overnattet i oppgangen på en boligblokk. Helsesøster på skolen, hun skaffet meg bolig og hjelp, jeg fikk flytte til en ny by, fikk ny identitet og hjelp til å starte med blanke ark.

Jeg var helt alene når jeg fødte, fikk ingen besøk på sykehuset eller noen form for hjelp  fra barnet ble født og frem til nå. Jeg har vært død for min familie frem til nå. Jeg har også vært helt alene, måtte flytte fra hjembyen i gravid tilstand som 17 åring pga trusler fra min familie. Jeg flytta til et sted ingen kjente meg, og der hadde jeg heller ingen nettverk.

Jeg har til tross for dette greid meg greit. Jeg fikk meg jobb, egen leilighet, bil og ungen min har fått klær, leker og ting på lik linje med alle andre barn. Men jeg har også ofret mye, jeg ble voksen som 17 åring og har jobba 100 % og vært 100% alenemor siden jeg var 18. Det var vært j***lig tøft til tider, men jeg har greid meg. 

Nå etter alle disse årene så tar søsteren min kontakt med meg. Hun sier at moren vår har vært på bar bakke de siste 2 åra, pappa har reist til hjemlandet og fått seg ny kone. Moren min har aldri jobbet eller hatt noen inntekt, så når han gikk ifra henne, så hadde hun ingensteds å gå. Moren min har også ringt og sier hun gjerne vil komme å møte meg, hun har nå plutselig lyst til å se barnebarnet sitt. 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si? Jeg har så mange vonde følelser, de har jo svikta meg på alle mulige måter. Hvorfor vil hun plutselig ta kontakt nå? Hva er hensikten? Hun heiv meg ut i gravid tilstand, og nå er plutselig barnebarnet viktig for henne? 

Jeg har mest lyst til å si nei, men samtidig hadde det vært fint for barnet mitt å møte familien min. Det har bare vært oss to i alle år. 

Jeg greier ikke å bestemme meg for hva som er riktig. Hva bør jeg gjøre?

 

Anonymkode: 51792...897

Nå som moren din står på bar bakke da er du plutselig bra nok? 

Nei, vet du hva, dette er ikke greit. Hev hodet og ignorer dem. Du er bedre enn dette. 

[AnonymBruker]

Pass på å få vertifisert historien om at faren din har flyttet osv før du vurderer å møte dem. Jeg har en venninne som ble sendt på hemmelig adresse etter å ha blitt slått ned av far og bror, for å ha datet en norsk gutt. De mente hun hadde ødelagt æren til familien. Tenk iallfall på sikkerheten til deg og barnet ditt, omstendighetene rundt hvor dere møtes, hvor mye informasjon du vil gi om hvor du bor osv. Også vil jeg bare si at jeg er så lei meg for at du måtte gå igjennom dette.... ❤️ 

Anonymkode: 5bca3...669

[AnonymBruker]

Bestem deg for på forhånd hvilke harde grenser du setter for deg selv. F.eks at du ikke skal ta noe ansvar for dem, som penger eller bosted. At de ikke skal få bestemme over deg. Hvis de begynner å sette krav, så sier du Nei og trekker deg unna. Du skylder dem absolutt ingenting.

Så må du kjenne på hva du egentlig vil. Om det gir deg dårlig følelse, så er det lov å si nei. Om du har lyst til å utforske hva dette er og kan bli, så kan du også gjøre det. Om du senere bestemmer deg for at dette er bare kjipt, så kan du trekke deg helt unna da.

Hvordan fikk søster og mor tak i deg, når du har ny identitet på et nytt sted?

Anonymkode: ffd45...4bf

[Chiubi]

Hva er best for barnet?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

❤ syns på ingen måte du skal møte dem. 

Jeg skal heller aldri møte min familie igjen. Jeg kommer ikke til å komme i begravelsene deres eller noen ting. Og jeg har ingen behov for å vise dem noe som helst. Den beste straffen er å blokkere seg fullstendig ut av deres liv og syns du skal fortsette med det. Ikke vis svakhet! 

Anonymkode: 050c3...aee

Høres ut som meg dette her. Jeg hadde en grusom barndom, og har måtte klare meg selv i fra barneskolealder. Det var et sant helvete. Slikt skulle ikke være mulig i Norge. Har hatt noe kontakt med noen av de, de senere årene, men nå er det slutt. Det blir så ekkelt, når jeg har så forferdelige minner. Samværet blir bare rart og ubehagelig. Og selv om noe kan være hyggelig, kommer de dårlige minnene opp igjen. Og da vil jeg ikke være hyggelig engang. Nå har jeg null kontakt med de. Det er ikke hyggelig uansett. Men jeg takler ikke å snakke vanlig med de etter alt som har skjedd.

Anonymkode: fd976...139

[AnonymBruker]

Hvis du fikk ny identitet, hvordan har de klart å finne deg?

Anonymkode: 893b1...93d

[Skalperud]

Nei, her hadde nok jeg ikke orket å gjenoppta kontakten med mor, noe så hjerterått! 
men kanskje med søsteren din? Hun var vel mer uskyldig oppi dette? 

[AnonymBruker]

Så når de trenger noe, tar de kontakt? 
 

Har det kommet en unnskyldning fra de i det minste? 
 

Hadde ikke tatt i mot dem. 
Har selv brutt med familien, og skal dra i begravelsen. Men det er kun for å få det bevist at de er dau. Dø er de for meg allerede. 

Anonymkode: 8d681...72f

[SagaP]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hvis du fikk ny identitet, hvordan har de klart å finne deg?

Anonymkode: 893b1...93d

Det lurer også jeg på

[minister-mio]

Jeg lurer også på hvordan de fant deg. 

Høres ut som om de trenger penger.