Inspirert av en annen tråd: gravid og mannen angrer og negative følelser hos meg

[AnonymBruker]

Tenkte å lage min egen tråd, håper det ikke gjør noe. Ønsker ikke å spore av i den andre tråden eller kuppe den.

 

Jeg er altså gravid, 8 hele uker på vei. 

Er rett over 30 og klarer ikke fatte hvordan jeg har havnet i denne situasjonen. Samboeren min, fine fine mannen jeg har delt 10 år med angrer og vet ikke om han ønsker barn på noen år. Han har vært tydelig på det hele siden vi fant ut av vi er gravide og det er også usikkert om vi holder sammen om jeg beholder. Har har dog sagt at han vil stille opp, men at han sliter med følelsene akkurat nå. Han mener det er pga situasjonen. Ja, fint for han, så har vi meg da som sitter her gravid og fremtiden ser helt mørkt ut.

- Abort virker helt fjernt, men føler heller ikke noe glede over dette lenger. 

- Ser ikke for meg å gjøre dette alene, blir jeg alenemamma? hvordan i alle dager skal jeg klare det? Har ikke noe familie rundt meg her.

- Har jeg ødelagt det fine livet jeg hadde med den store kjærligheten min. Alt var jo så flott.

- Blir dårlig når jeg leser alle trådene her inne om baby som ikke sover og alt det vanskelige rundt. Jeg kjenner meg plutselig ikke klar og får vondt av å kjenne på disse følelsene.

 

Jeg klarer ikke kjenne på noen ting. Barnet var veldig ønsket før vi ble gravide (av meg mest og trodde mannen var med ettersom han sa at det var ok og fullt klar over at jeg ikke gikk på prevensjon).

Er det noen som har vært i en lignende situasjon. Vi har altså hatt mange fine år sammen og det er bare det med barn som har klusset det til. Er det håp om at han endrer seg og faktisk vil elske barnet sitt? Han er nemlig veldig redd for at han ikke skal føle noen ting, ikke bidra og at hele ansvaret vil falle på meg. Har snakket med flere venninner som trøster meg og sier at det er håp om å treffe en annen og få barn om jeg tar abort. Men jeg må være realistisk, jeg har bikket 30. Tok blodprøver for noen måneder siden som var fine, men man vet jo aldri. Kan jo være at jeg aldri treffer en ny en før det er for sent. 

 

 

Anonymkode: 27d10...063

[AnonymBruker]

Du sier "barnet var veldig ønsket", og så "han sa det var ok og visste jeg ikke gikk på prevensjon". Dette er jo to forskjellige ting. Snakket dere om at dere ønsket barn og sa "nå slutter vi på pillen og begynner å prøve"?

Hvis det er slik at barnet virkelig var ønsket og han i utgangspunktet håpet du ble gravid og gledet seg, så vil jeg tenke dette er midlertidig panikk som vil gå over. Hvis det er slik at barneønsket hovedsakelig har vært ditt, og han har vært en passiv deltaker til det hele, så er det litt mer kinkig. Har burde selvsagt kommunisert dette langt tydeligere, og tidligere. Men like fullt må du forberede deg på at det skaper problemet i forholdet.

Objektivt sett kan du si han "fortjener" å måtte føle på dette ansvaret, men det er jo ikke det det hele handler om. Man bringer ikke et barn til verden for å straffe ham.

Jeg tror nok ikke, i din situasjon, at jeg hadde ønsket å starte et liv med dette utgangspunktet. Men dette er jo så vanskelig at det er vanskelig å gi råd. 

(Jeg ble uplanlagt gravid med kjæresten da jeg var 29. Det passet ikke i våre planer, og han var ikke klar. Jeg tok abort, og vi er fortsatt sammen. Vil nok få barn om et år eller noe slikt, da vil jeg være 31-32).

 

Anonymkode: 75594...c9d

[AnonymBruker]

Huff, for en utrolig lei situasjon. Er det han eller du som er usikker på om forholdet ryker, hvis du ikke tar abort? Om du hadde tatt abort, hvordan tror du at du ville følt deg da, og hvordan hadde det endret følelsene dine for han? 

Anonymkode: 59065...e15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Du sier "barnet var veldig ønsket", og så "han sa det var ok og visste jeg ikke gikk på prevensjon". Dette er jo to forskjellige ting. Snakket dere om at dere ønsket barn og sa "nå slutter vi på pillen og begynner å prøve"?

Hvis det er slik at barnet virkelig var ønsket og han i utgangspunktet håpet du ble gravid og gledet seg, så vil jeg tenke dette er midlertidig panikk som vil gå over. Hvis det er slik at barneønsket hovedsakelig har vært ditt, og han har vært en passiv deltaker til det hele, så er det litt mer kinkig. Har burde selvsagt kommunisert dette langt tydeligere, og tidligere. Men like fullt må du forberede deg på at det skaper problemet i forholdet.

Objektivt sett kan du si han "fortjener" å måtte føle på dette ansvaret, men det er jo ikke det det hele handler om. Man bringer ikke et barn til verden for å straffe ham.

Jeg tror nok ikke, i din situasjon, at jeg hadde ønsket å starte et liv med dette utgangspunktet. Men dette er jo så vanskelig at det er vanskelig å gi råd. 

(Jeg ble uplanlagt gravid med kjæresten da jeg var 29. Det passet ikke i våre planer, og han var ikke klar. Jeg tok abort, og vi er fortsatt sammen. Vil nok få barn om et år eller noe slikt, da vil jeg være 31-32).

 

Anonymkode: 75594...c9d

Det er jo bare rart. Om det ikke foreligger grunner som sykdom, dårlig økonomi eller at det bærer mot brudd klarer jeg ikke forstå hvorfor noen tar abort, for så å få et barn med samme mannen ett til tre år senere?? 

Man tar ikke abort fordi man helst vil ha barn om ett år, beklager altså men abort er ikke et prevansjonsmiddel. Til og med mannen min ville reagert om jeg ble gravid og tok abort, fordi det passer bedre neste år!

Anonymkode: fdc78...0e2

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Du sier "barnet var veldig ønsket", og så "han sa det var ok og visste jeg ikke gikk på prevensjon". Dette er jo to forskjellige ting. Snakket dere om at dere ønsket barn og sa "nå slutter vi på pillen og begynner å prøve"?

Hvis det er slik at barnet virkelig var ønsket og han i utgangspunktet håpet du ble gravid og gledet seg, så vil jeg tenke dette er midlertidig panikk som vil gå over. Hvis det er slik at barneønsket hovedsakelig har vært ditt, og han har vært en passiv deltaker til det hele, så er det litt mer kinkig. Har burde selvsagt kommunisert dette langt tydeligere, og tidligere. Men like fullt må du forberede deg på at det skaper problemet i forholdet.

Objektivt sett kan du si han "fortjener" å måtte føle på dette ansvaret, men det er jo ikke det det hele handler om. Man bringer ikke et barn til verden for å straffe ham.

Jeg tror nok ikke, i din situasjon, at jeg hadde ønsket å starte et liv med dette utgangspunktet. Men dette er jo så vanskelig at det er vanskelig å gi råd. 

(Jeg ble uplanlagt gravid med kjæresten da jeg var 29. Det passet ikke i våre planer, og han var ikke klar. Jeg tok abort, og vi er fortsatt sammen. Vil nok få barn om et år eller noe slikt, da vil jeg være 31-32).

 

Anonymkode: 75594...c9d

Her var jeg utydelig, takk for at du spør.

Han har faktisk alltid vært tydelig på at han ikke ønsker barn nå, vi har snakket mye om det opp gjennom årene og ble til slutt enige om et kompromiss. Han fikk noen år på seg og i år så var tiden inne. Vi begynte å snakke om det, han vært involvert og visste at det kunne skje når som helst.  Han var også klar om at jeg tempet, eggeløsning osv da jeg snakket mye om det. Hans forklaring nå er at han hadde tenkt til å ta samtalen med meg DAGEN før positiv test, han er ikke klar. Det er jo på mange måter forsent. Tror desverre ellers at han aldri har gledet seg, han har bare gått med på det og det er det som gjør det hele vanskelig. Jeg VISSTE jo dette så er på mange måter min feil.

Jeg ønsker på INGEN måter å straffe han. Har sterke følelser for han og vil han på ingen måter noe vondt. Har så vondt fordi jeg ikke vet jeg hva skal gjøre.  Du er jo litt yngre enn meg, jeg vet ikke om jeg det går å komme over mannen og så treffe en ny en for så å planlegge barn om du skjønner

Anonymkode: 27d10...063

[AnonymBruker]

Unnskyld meg, men så typisk mannfolk 🙈 Det går ikke an altså. Dem må bruke kondom alle disse som er usikre. Ta ansvar gutter! 

Men du klarer dette helt fint selv. Jeg var i lignende situasjon, og etter mye frem og tilbake måtte jeg selv avslutte. Går kjempefint alene med to. 

Anonymkode: 86691...b6a

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Huff, for en utrolig lei situasjon. Er det han eller du som er usikker på om forholdet ryker, hvis du ikke tar abort? Om du hadde tatt abort, hvordan tror du at du ville følt deg da, og hvordan hadde det endret følelsene dine for han? 

Anonymkode: 59065...e15

Forholdet ryker nok om det blir abort for han er jo tydelig på at han ikke ønsker barn på mange år. Jeg vil nok ikke klare å leve med han slik og han vil heller ikke klare å "utsette" meg for det.

Er mer redd for at forholdet ryker om jeg beholder også fordi han ikke er innstilt på at det vil bli tøft med et spedbarn. Akkurat nå føler jeg at livet er ødelagt for alltid uansett hvilken vei det vil gå.

Anonymkode: 27d10...063

[AnonymBruker]

Det er ikke noe rart at du blir usikker. Ikke bare pga mannen, men alt negativt du leser. Men så går tiden, magen vokser og du kjenner ungen din som lever inni der. Helt unikt og uerstattelig.

Du har god tid til å venne deg til det nye livet med baby. Jeg var i sjokk selv.  Trodde ikke jeg kom til å bli mamma. Men ble uplanlagt gravid med en mann jeg hadde kjent i to uker! Nå kommer barnet snart og jeg elsker det allerede. Pappaen gleder seg også. Vi tok det som det kom, vi. Beste som har skjedd oss! Graviditeten har vært tung og vi har måtte bli kjent med hverandre underveis, men dette er riktig, ingen tvil, selv om sjokket kom i bølger i starten.

Anonymkode: 505a6...be5

[AnonymBruker]

Det er vel en årsak til hans reaksjon. Feks har et godt øye til sin kollega og har vært utro?

Og, er ikke mange år bare en fin måte å si «aldri» på?

Huff, stakkars deg.

Anonymkode: df2b7...18e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

det er også usikkert om vi holder sammen om jeg beholder.

Men kjære deg, hvis du ikke beholder, har dette forholdet noen som helst framtid?

Og har han sagt rett ut at han vil at du skal ta abort? Hvis ja, har du spurt han om han har tenkt gjennom hva det faktisk innebærer for deg? Eller er han så latterlig enkel at han ser for seg at fordi det vil være en enkel løsning for han så er det selvfølgelig det for deg også?

Jeg tror dette forholdet er på vei utfor stupet samme hva som skjer og du holder på å se at denne fine mannen ikke er fullt så fin likevel.

Anonymkode: 08d9d...db8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Her var jeg utydelig, takk for at du spør.

Han har faktisk alltid vært tydelig på at han ikke ønsker barn nå, vi har snakket mye om det opp gjennom årene og ble til slutt enige om et kompromiss. Han fikk noen år på seg og i år så var tiden inne. Vi begynte å snakke om det, han vært involvert og visste at det kunne skje når som helst.  Han var også klar om at jeg tempet, eggeløsning osv da jeg snakket mye om det. Hans forklaring nå er at han hadde tenkt til å ta samtalen med meg DAGEN før positiv test, han er ikke klar. Det er jo på mange måter forsent. Tror desverre ellers at han aldri har gledet seg, han har bare gått med på det og det er det som gjør det hele vanskelig. Jeg VISSTE jo dette så er på mange måter min feil.

Jeg ønsker på INGEN måter å straffe han. Har sterke følelser for han og vil han på ingen måter noe vondt. Har så vondt fordi jeg ikke vet jeg hva skal gjøre.  Du er jo litt yngre enn meg, jeg vet ikke om jeg det går å komme over mannen og så treffe en ny en for så å planlegge barn om du skjønner

Anonymkode: 27d10...063

Altså. Unnskyld meg, men det der er så UTROLIG dårlig gjort av han! Er du ikke litt irritert engang? Han har effektivt i stor grad frarøvet deg muligheten til å stifte familie, mtp. din alder, tid og mulighet til å finne en mann som du kan tenke deg å få barn sammen med. Selv har han ikke på langt nær så dårlig tid. Har ikke et fnugg av sympati for han.

Anonymkode: db840...f18

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er ikke noe rart at du blir usikker. Ikke bare pga mannen, men alt negativt du leser. Men så går tiden, magen vokser og du kjenner ungen din som lever inni der. Helt unikt og uerstattelig.

Du har god tid til å venne deg til det nye livet med baby. Jeg var i sjokk selv.  Trodde ikke jeg kom til å bli mamma. Men ble uplanlagt gravid med en mann jeg hadde kjent i to uker! Nå kommer barnet snart og jeg elsker det allerede. Pappaen gleder seg også. Vi tok det som det kom, vi. Beste som har skjedd oss! Graviditeten har vært tung og vi har måtte bli kjent med hverandre underveis, men dette er riktig, ingen tvil, selv om sjokket kom i bølger i starten.

Anonymkode: 505a6...be5

takk for en fin meld. Skulle ønske pappan her gledet seg. Tror det ville hjulpet meg masse! ❤️ Var fint å lese meldingen din.

Anonymkode: 27d10...063

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er vel en årsak til hans reaksjon. Feks har et godt øye til sin kollega og har vært utro?

Og, er ikke mange år bare en fin måte å si «aldri» på?

Huff, stakkars deg.

Anonymkode: df2b7...18e

Nei. Det er ikke noe utroskap eller noe slikt.  Jeg er ganske sikker på det. Han elsker på og jeg har aldri følt noe annet (til jeg fikk positiv test og han fikk panikk). Han ønsker barn i fremtiden, bare ikke nå. Pappaen hans var mye eldre når han ble far så han har sett at det går helt fint. 

Anonymkode: 27d10...063

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nei. Det er ikke noe utroskap eller noe slikt.  Jeg er ganske sikker på det. Han elsker på og jeg har aldri følt noe annet (til jeg fikk positiv test og han fikk panikk). Han ønsker barn i fremtiden, bare ikke nå. Pappaen hans var mye eldre når han ble far så han har sett at det går helt fint. 

Anonymkode: 27d10...063

Jeg går ut i fra at det skal stå at han elsker deg.

Så det kan gå fint for han å få barn senere, men det er jo ikke sikkert at det går fint for deg. Er det det samme for han hvem han får barn med bare han er eldre?

Enten er denne typen fryktelig enkel eller så bryr han seg fint lite om deg.

Anonymkode: 08d9d...db8

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Altså. Unnskyld meg, men det der er så UTROLIG dårlig gjort av han! Er du ikke litt irritert engang? Han har effektivt i stor grad frarøvet deg muligheten til å stifte familie, mtp. din alder, tid og mulighet til å finne en mann som du kan tenke deg å få barn sammen med. Selv har han ikke på langt nær så dårlig tid. Har ikke et fnugg av sympati for han.

Anonymkode: db840...f18

Jeg har vært irritert, men mest lei meg. Du aner ikke hvor mye jeg har grått. Kjenner veldig på at det er min feil. Livet kan jo gå alle veier...

Man lover å være hverandres for evig, men så blir man skilt. Så det var jo en sjanse jeg tok selv på mange måter. Men ja, jeg følte meg rimelig sikker. Er veldig vanskelig nå når det har skjedd. Vi hadde en fin samtale igår hvor han var ærlig og sa at vi måtte jo bare prøve. Han var tydelig på at han IKKE ønsket abort for meg og det var derfor det var så vanskelig for han. For han vil ikke, men han er så glad i meg og vil at jeg skal bli mor. Men nå er jeg feig da og er redd for å bli alene. Føler meg veldig alene til nå og han jobber mye (14 timer dagen). 

Anonymkode: 27d10...063

[IkkeStudentLenger]

Jeg tror forholdet ryker uansett, for hvis han etter 10 år ikke er klar for barn, så vil han aldri bli det. Jeg ville tenkt som så at sannsynligheten for at han "blir klar" innen rimelig tid er ganske liten, så selv om du tar abort, så blir det nok ikke barn med ham. Spør ham tydelig om det er slik at han aldri vil ha barn, eller vil han på sikt? For hvis han vil på sikt, så ser jeg ingen grunn til å ta abort. Og hvis han ikke vil ha barn må du ta valget om du er villig til å være barnløs sammen med ham. 

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Jeg går ut i fra at det skal stå at han elsker deg.

Så det kan gå fint for han å få barn senere, men det er jo ikke sikkert at det går fint for deg. Er det det samme for han hvem han får barn med bare han er eldre?

Enten er denne typen fryktelig enkel eller så bryr han seg fint lite om deg.

Anonymkode: 08d9d...db8

Ja, beklager det gikk litt fort.  Jeg føler meg ganske sikker på det, har aldri tvilt på at kjærligheten hans overfor meg eller at det er noen andre. 

Det siste spørsmålet ditt er jo veldig interessant. Har spurt han om det, hvis han elsker meg så vil han jo ikke få barn med noen andre i fremtiden? Han har jo muligheten nå. Han klarer ikke helt forklare og er ærlig på at han er svært forvirret akkurat nå. Han er også ærlig om at han alltid har likt den variable løsningen, at han har muligheten til å angre seg. Det gjelder egentlig i alt han gjør (tidligere studier, jobb, reiser). Jeg har aldri merket det i forholdet vårt direkte, men han har for eksempel ikke fridd selvom jeg vet at det er en drøm for meg. Dette har vi også snakket mye om det i det siste og han har forklart at det er nettopp det...han er redd for å binde seg til noe som er "for evig". Dette er en mann som har vært 10 år med meg. 

Anonymkode: 27d10...063

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Forholdet ryker nok om det blir abort for han er jo tydelig på at han ikke ønsker barn på mange år. Jeg vil nok ikke klare å leve med han slik og han vil heller ikke klare å "utsette" meg for det.

Er mer redd for at forholdet ryker om jeg beholder også fordi han ikke er innstilt på at det vil bli tøft med et spedbarn. Akkurat nå føler jeg at livet er ødelagt for alltid uansett hvilken vei det vil gå.

Anonymkode: 27d10...063

Ut fra det du forteller så ville jeg i alle fall ikke tatt abort. Du ønsker deg barn, du er over tretti, og det er på ingen måte gitt at du finner en ny mann å få barn med før det er for sent. Du vet ikke sikkert om forholdet ryker om du beholder, men det høres ut som om det i alle fall ryker om du tar abort. Om han vil ha barn men ikke før om mange år, så sier han jo egentlig han vil ha barn men ikke med deg (men det er ikke sikkert han innser det). Dere kan ikke rykke tilbake til tiden før du ble gravid, så dere må nesten bare forholde dere til realiteten at du er gravid begge to, og gjøre det beste ut av det. 

Og - det er ikke du som har "ødelagt" noe med forholdet deres! Du har vært tydelig på at du ønsker barn, at du har sluttet på prevensjon, at nå har du eggløsning osv. - mer tydelig kan du egentlig ikke bli. Og om han virkelig likevel ikke var klar så måtte han mannet seg opp og tatt den samtalen før dere aktivt gikk inn for å lage et planlagt barn! 

Det kan hende det hadde vært nyttig å snakke med en uavhengig tredjepart (familevernkontor?) for å få nøsta opp litt i følelsene. Kanskje han kommer over panikken etterhvert og det ordner seg, kanskje ender det med at dere går fra hverandre til slutt. Men det er veldig vanlig å føle seg overveldet ved en sånn beskjed (for begge kjønn), og det er lov å være lei seg over at omstendighetene ikke ble som du hadde ønsket. Du har lang tid ennå før babyen faktisk kommer, til å bli vant med tanken, til å finne ut av logistikken selv om mannen jobber mye, og så videre. Lykke til! ❤️

 

Anonymkode: 141fb...d92

[AnonymBruker]

3 minutter siden, IkkeStudentLenger said:

Jeg tror forholdet ryker uansett, for hvis han etter 10 år ikke er klar for barn, så vil han aldri bli det. Jeg ville tenkt som så at sannsynligheten for at han "blir klar" innen rimelig tid er ganske liten, så selv om du tar abort, så blir det nok ikke barn med ham. Spør ham tydelig om det er slik at han aldri vil ha barn, eller vil han på sikt? For hvis han vil på sikt, så ser jeg ingen grunn til å ta abort. Og hvis han ikke vil ha barn må du ta valget om du er villig til å være barnløs sammen med ham. 

Det første er det ingen tvil om. Hadde jeg tatt abort hadde det blitt slutt. Han hadde også ønsket det, for meg. Han har jo til og med sagt at han hadde planer om å gå fra meg EN DAG før den positive testen fordi han følte så sterkt på at han ikke var klar og visste for mye jeg ville. Kjenner derfor veldig på at dette er min feil.  Han er villig til å prøve nå, men utifra samtalene er det tydelig at det meste vil falle på meg uansett og jeg klarer derfor ikke glede meg eller føle meg trygg på fremtiden.  Jeg krever kanskje for mye i min situasjon nå

Anonymkode: 27d10...063

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Ut fra det du forteller så ville jeg i alle fall ikke tatt abort. Du ønsker deg barn, du er over tretti, og det er på ingen måte gitt at du finner en ny mann å få barn med før det er for sent. Du vet ikke sikkert om forholdet ryker om du beholder, men det høres ut som om det i alle fall ryker om du tar abort. Om han vil ha barn men ikke før om mange år, så sier han jo egentlig han vil ha barn men ikke med deg (men det er ikke sikkert han innser det). Dere kan ikke rykke tilbake til tiden før du ble gravid, så dere må nesten bare forholde dere til realiteten at du er gravid begge to, og gjøre det beste ut av det. 

Og - det er ikke du som har "ødelagt" noe med forholdet deres! Du har vært tydelig på at du ønsker barn, at du har sluttet på prevensjon, at nå har du eggløsning osv. - mer tydelig kan du egentlig ikke bli. Og om han virkelig likevel ikke var klar så måtte han mannet seg opp og tatt den samtalen før dere aktivt gikk inn for å lage et planlagt barn! 

Det kan hende det hadde vært nyttig å snakke med en uavhengig tredjepart (familevernkontor?) for å få nøsta opp litt i følelsene. Kanskje han kommer over panikken etterhvert og det ordner seg, kanskje ender det med at dere går fra hverandre til slutt. Men det er veldig vanlig å føle seg overveldet ved en sånn beskjed (for begge kjønn), og det er lov å være lei seg over at omstendighetene ikke ble som du hadde ønsket. Du har lang tid ennå før babyen faktisk kommer, til å bli vant med tanken, til å finne ut av logistikken selv om mannen jobber mye, og så videre. Lykke til! ❤️

 

Anonymkode: 141fb...d92

Så fint melding. Takk for den! Vurderer helt klart Fvk og han er helt med på det.

❤️

Anonymkode: 27d10...063