Føler meg som en fiasko fordi at jeg har lyst å droppe ut av et prestisjestudie og å bytte studie for andre gang

[AnonymBruker]

Føler meg bare helt fortapt og elendig og mislykket og jævlig. Jeg er snart 22 år. Alle på min alder begynner å bli ferdig med sine bachelorgrader. Samboeren min er snart ferdigutdannet sivilingeniør, og det er bestevenninnen min og. Mens jeg sitter her og vurderer å droppe ut av medisin. Og bytte studie for andre gang. Jeg har jobbet knallhardt for å komme inn. Jeg fikk toppkarakterer i alle fag på videregående. Men jeg hadde ikke fysikk (jeg var 100% sikker på at jeg skulle studere i UK eller Irland, der det ikke kreves fysikk, men planene ble plutselig forandret pga. ulike grunner), så jeg måtte droppe planene mine om medisin og valgte å studere noe annet rett etter vgs i håp om at jeg blir fornøyd med det. Men jeg ble ikke fornøyd og droppet ut etter ett år. Deretter tok jeg et friår og jobbet mens jeg tok fysikk 1 som privatist. Fikk toppkarakter og kom inn på medisin denne høsten. Tenkte at alt skulle løse seg, men neida. Jeg har jo alltid tvilt på om jeg burde bli lege. Jeg er altfor usikker på meg selv, altfor forsiktig, altfor sjenert, altfor klumsete. Det å være lege er jo ganske slitsomt også. Men jeg valgte å ignorere absolutt alt dette. I tillegg, så hadde jeg ingen andre mål i livet før enn å arbeide meg til døden. Jeg følte at livet hadde ingen mening og at jeg aldri kom til å oppleve glede (var litt deprimert og slet med spiseforsyrrelser gjennom hele vgs og frem til nå), så da var det bare å kjøre på og jobbe meg i hjel. 

Men de siste 1,5 årene har jeg hatt det så fint... Jeg har jobbet, gått til psykolog og bodd sammen med samboeren min, verdens beste menneske! Han ha fått meg til å gjøre så mye gøy, utforske verdenen, bli mer sosial, gå på fest for første gang, drikke alkohol for første gang, osv osv. Jeg føler liksom at jeg ble født på nytt etter at jeg traff han. Og nå sitter jeg her og føler på at jeg har lyst å gjøre alt annet enn å studere medisin og ofre så mye av fritiden min og energien min på dette jævlige prestisjestudiet. Fagene er artige og jeg elsker å jobbe med mennesker, men føler på et umenneskelig press på alle arenaer at jeg nesten ikke klarer mer. Jeg går hele tiden rundt med angst, og gruer meg til at neste uke skal starte. Jeg gruer meg til alt. Jeg har mistet interessen for livet igjen og har sluttet med hobbyene mine. Jeg har mistet energi og livsgnisten min.

I desember 2020 dukket det plutselig opp en tanke om at jeg burde slutte og bytte over til noe annet (akkurat nå tenker jeg mye på psykologi profesjon). Jeg føler bare at mine ambisjoner om medisin har ødelagt hele livet mitt og hjernen min. Og når jeg tenker veldig godt om, så er det ikke fagene eller arbeidet med menneskene som fristet mest med å studere medisin. Det som fristet mest var å bli beundret av folk, å gjøre foreldrene mine stolt, å gjøre folk misunnelig, osv osv. Ja, jeg vet at det er idiotisk å tenke sånn, men sånn tenkte jeg. Men nå skjønner jeg at jeg IKKE bryr meg om all denne idiotien, og at jeg vil rett og slett leve et helt normalt liv og jobbe fra 8-16 fra mandag til fredag. Jeg vil fortsatt ha utfordringer og hjelpe mennesker, eller bli forsker, og derfor føler jeg at psykologi profesjon passer meg best. 

Men jeg har blitt møtt med skepsis fra alle kanter. Folk skjønner ikke at psykologi har vært en av mine store interesser (sammen med biologi/medisin) på videregående. Den eneste grunnen til at jeg aldri vurderte psykologi profesjon var pga. at jeg var for fokusert om medisin, og fordi at jeg ikke trodde på psykologer når jeg var yngre (kommer fra en familie som synes at psykologer er bare noe tull og at alle problemer kan løses på egen hånd, noe som er tull!). Folk ser ikke hvor vondt jeg har det på medisin. Jeg har jo ikke fortalt folk om tvilen min før. Jeg har bare smilt og sagt "jeg koser meg på studiet :)" når folk spurte meg hvordan det gikk. Hva ellers skal man liksom svare når man har jobbet så hardt for å komme inn, og når man går på dette "elitestudiet" som så mange drømmer om? Så jeg føler meg som en gigantisk taper nå når jeg endelig forteller folk at jeg mistrives og vil bytte, og ser at de er skeptiske til dette. Jeg blir så usikker. Jeg føler meg helt fortapt og føler at jeg ødelegger livet mitt. Og jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre! Skal jeg høre på foreldrene mine og andre voksne, og "suck it up" og bare kjøre på videre? Eller høre på følelsene mine og hjertet mitt og velge det som kommer til å gjøre livet mitt roligere og bedre de neste årene? Jeg føler meg som en svaking som har lyst til å gi opp medisin, men samtidig så får jeg så mye angst av å tenke på fremtiden min som en medisinstudent og lege, at jeg skjønner ikke hvordan jeg skal fortsette. Jeg har hatt hodepine og magesmerter nærmest konstant siden jeg startet å studere. Det går virkelig ut over livskvaliteten min. Sånn har jeg ikke følt meg siden vgs, da jeg jobbet meg i hjel.

Er det noen her som har noen kloke ord til meg? Litt trøst? Jeg føler meg så alene og så dum. Jeg føler meg så svak og "lost". Jeg aner ikke hva jeg bør gjøre. I det siste har jeg tenkt utrolig mye på døden. Nesten hver dag så drømmer jeg meg bort og tenker på hvor fint det ville ha vært å dø akkurat nå. Jeg ville aldri ha drept meg selv pga. hvor mange folk som elsker meg og som ville ha blitt ruinert hvis jeg tok selvmord, så jeg fantaserer om døden istedenfor. Har bare så lyst å forsvinne. Føler at jeg burde ikke ha vært født i det hele tatt. Det viser bare hvor vanskelig jeg har det nå.

Anonymkode: 7a0d1...bdf

[AnonymBruker]

Du er ikke mislykket om du bytter studium. Jeg vurderer det samme. Slutt å sammenligne deg med alle andre.

Men det er ikke så svart-hvitt. Det høres ut som at du har jobbet hardt for å komme inn på medisinstudiet. Og at du egentlig liker faget og det å jobbe med mennesker, men at du er mye stresset og presset. Jeg anbefaler å ta kontakt med studieveileder og høre om du kan ta medisin med litt forsinket progresjon? At du ikke tar fullt så mange fag pr år? Da tar det litt lengre tid før du blir ferdig, men du rekker å leve mens du studerer og du kommer i mål til slutt. Lykke til! 

Anonymkode: 4f579...209

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du er ikke mislykket om du bytter studium. Jeg vurderer det samme. Slutt å sammenligne deg med alle andre.

Men det er ikke så svart-hvitt. Det høres ut som at du har jobbet hardt for å komme inn på medisinstudiet. Og at du egentlig liker faget og det å jobbe med mennesker, men at du er mye stresset og presset. Jeg anbefaler å ta kontakt med studieveileder og høre om du kan ta medisin med litt forsinket progresjon? At du ikke tar fullt så mange fag pr år? Da tar det litt lengre tid før du blir ferdig, men du rekker å leve mens du studerer og du kommer i mål til slutt. Lykke til! 

Anonymkode: 4f579...209

Jeg skjønner jo det, på en måte, men forventingene fra foreldrene mine i tillegg til mine indre forventninger for meg selv gjør det så vanskelig.. Snakket med moren min på telefon i går og vi begynte å snakke om fremtidsplanene mine. Så begynte hun å snakke om at hvis jeg dropper ut av medisin, så har jeg "kastet bort/sløst bort" 3 år. Det fikk meg til å føle meg sååå utrolig dårlig. Jeg visste allerede at hun mest sannsynligvis tenkte på meg som en fiasko, men når hun faktisk sa det rett ut og sa at jeg kaster bort tre år så gjorde det bare så vondt. Jeg føler jo at jeg IKKE har kastet bort disse (snart) tre årene. Jeg har levd alene, betalt for alt selv, jobbet, skaffet meg samboer, mange nye venner, nye hobbyer, nye opplevelser, begynt å gå i behandling, lært om hva slags studier/jobber jeg liker og hva jeg ikke liker, osv osv. Men jeg føler meg fortsatt så utrolig dårlig

Og jeg har allerede snakket med mange rådgivere og studieveiledere og leger. Det har liksom ikke hjulpet i det hele tatt. Det hjelper ikke at jeg trives med fagene når jeg kan absolutt ikke se for meg å jobbe som lege, hvis du skjønner hva jeg mener? Jeg får ikke motivasjon til å sette meg ned og pugge alle musklene i leggen hvis jeg ikke ser poenget med det  Det er også slik at jeg trives veldig med fagfeltet psykologi, så da tenker jeg slik: hvorfor skal jeg slite meg gjennom 5 år til på medisin når jeg kan bytte til psykologi og få nesten like mye glede ut av fagene, men samtidig jobbe mindre (jeg har en venninne som droppet ut av medisin og bytte til psykologi, og hun sa at det definitivt var lettere på psyk.) og ikke gå rundt med så mye angst og frykt for fremtiden? Me jeg føler meg så svak og tåpelig for å tenke sånn. Hjelper ikke at moren min sier at jeg er svak hvis jeg gir opp "så lett". 

Uff, jeg vet ikke.. Men takk for at du orker å lese gjennom alt og svare :))  Jeg føler bare at det kommer ikke til å bli bedre hvis jeg tar meg et friår eller tar medisin med forsinket progresjon. Saken blir ikke bedre av at enkelte sykehus ser negativt på det at man har fullført medisin på unormert tid... 

Anonymkode: 7a0d1...bdf

[AnonymBruker]

Jeg er 40 år og angrer på at jeg ikke lyttet til min indre stemme som sa jeg ikke helt engasjerte meg for det jeg studerte. Det var også et prestisjestudie, og jeg begynte der kanskje mer fordi jeg hadde gode nok karakterer enn fordi jeg engasjerte meg for det. 
Kanskje du trenger et hvileår? Er det mulig å få til midt i studie eller mister du plassen din da? Istedet for å begynne rett på et nytt studie. Kanskje du trenger å finne deg selv og ikke nødvendigvis bytte studie. Men når det er sagt så er det veldig mye bedre å bytte studie enn å angre på at man ikke studerte noe helt annet når man er 40! Det betyr veldig mye mer hva du selv liker å jobbe med enn hva andre folk rundt deg synes og tenker. Men kanskje du trenger å tenke deg litt om før du bytter?
Du kan jo evt gi det ett år til, slik at du venter med å bestemme deg til korona og unntakstilstand er over? Jeg tror nemlig det er lett å få eksistensielle tanker nå. Men igjen- følg dine tanker og ikke tro at du er mislykket selv om du synes det er vanskelig å finne ut hva du vil bli! 

Anonymkode: 6f345...adf

[AnonymBruker]

Hei ts. 

Jeg forstår at du er usikker og frustrert over situasjonen du er i, men du er verken fortapt, mislykket eller elendig (som du selv beskriver). Du virker overveldet av stresset og presset av å prestere som medisinstudent når hjernen din til enhver tid jobber mot det å bli lege. Når du hele tiden føler på at dette ikke er riktig for deg bruker du unødvendig mye energi på noe som ikke er verdt det i lengden. Det er iallfall det inntrykket jeg sitter med når du selv beskriver at du føler at det er et umenneskelig press. 

Du skriver at du elsker å jobbe med mennesker, vil ha utfordringer og ønsker å hjelpe mennesker, samtidig som at du vil ha en 8-16 jobb. Jeg tror det er svært viktig for deg med forutsigbarhet i et yrke, og ikke føle på at jobben er livet ditt, men at du også får tid og energi til andre ting som er viktig for deg. Derfor tror jeg også at det å studere psykologi profesjon vil passe bedre for deg, med tanke på interessen for fagene og at du ønsker å jobbe med mennesker. 

Videre vil jeg si at jeg beundrer deg for at du har jobbet hardt for gode karakterer. Du har ikke kastet bort tre år – du har jo blitt mer selvstendig og erfart hva som fungerer og ikke, og jeg mener at det er livserfaring som du tar med deg videre i livet. Du blir klokere når det gjelder videre valg. Det viktigste er at du ikke sammenligner deg selv med andre og ikke lar deg påvirke av alle rundt de som gjør deg så usikker og skeptisk. Tenk heller på det du tror vil gjøre DEG glad og hva du vil trives å jobbe med. Det er tross alt ditt liv og det er du som bestemmer hvordan du ønsker å forme det. 

Ønsker deg masse lykke til! 
 

Anonymkode: 19079...c26

[AnonymBruker]

Kjære deg, du er 23 år og føler du har kastet bort halve livet dit? Husk på at du skal studere i fem år, men jobbe i 40. Må du bruke et år eller to eller tre lengre for å få en jobb du virkelig vil trives med er det ikke verdens undergang! Mye bedre å bytte nå etter et halvt år tenker jeg - du kan jo iaf søke np og så tenke videre frem til sommeren? 

Og du, ikke tolke det mammaen din sier i verste mening. Hun vil nok bare at du skal få det bra i fremtiden - jeg er helt sikker på at hun bare prøver å støtte deg her og om du velger noe annet fortsetter hun sikkert med det ❤️
 

Selv byttet jeg beite etter fem års studier og tok fem år til. Har ikke angret på annet enn at jeg ikke byttet tidligere! Mitt beste råd til deg er å tenke på hvilken jobb du kunne tenke deg. Mennesker kan du hjelpe på mange måter, om det så er som lege, sykepleier, bankrådgiver eller i næringslivet - det er bare forskjell på hvordan man hjelper. For meg ville medisin vært for mye gørr og ekle ting, og psykologi ville vært for mye klaging. Jeg ble siviløkonom og jobber direkte med å forbedre folks arbeidshverdag - det er faktisk også veldig givende! 

Anonymkode: 4409b...d39

[Gjest Kayo]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

  Jeg føler bare at det kommer ikke til å bli bedre hvis jeg tar meg et friår eller tar medisin med forsinket progresjon. Saken blir ikke bedre av at enkelte sykehus ser negativt på det at man har fullført medisin på unormert tid... 

Du burde legge studiene på hylla til du klarer å finne en viss ro i livet ditt. Stress og forventninger burde aldri være det som driver deg gjennom et studie. Heller ikke hva som forventes av deg. 

Er det en tid i livet ditt det er greit å "ikke  vite" så er det i starten og midten av 20-årene. Ikke glem hvor ung du er og hvor mye frihet, tid og muligheter som egentlig ligger foran føttene dine. Her er det din jobb å frigjøre deg selv

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke ha sluttet. Du starter på fjerde året til høsten, og kan velge spesialisering psykiatri når den tid kommer.

Tror du vil angre om du hopper av nå.

Anonymkode: 1364f...32a

[AnonymBruker]

Det høres jo ut som du har tenkt gjennom dette ganske nøye, og kanskje det er rett for deg å slutte. Ja, du har om noen måneder fullført tre år. Men det er tre år igjen av studiet. Deretter er det LiS1 før du kan spesialisere deg videre. Jeg er snart ferdig med 4. året, og det er et langt løp. Men det er flere som har tatt valg som virker "upopulære" og "rare" for andre. Jeg kjenner en som droppet ut av siving etter 5. året og startet på medisin. Jeg kjenner flere som har valgt medisin etter en slik utdannelse etter permittering på grunn av nedgangstider. Det er en jeg vet om som droppet etter tredje- eller fjerdeåret fordi hun ikke ville jobbe som lege likevel, og ville heller satse på et familieliv og ikke være så karrierefokusert. Hvem som helst kan tenke hva som helst om avgjørelsene dine, men det er i bunn og grunn du som skal leve med det. 

Men det vil være slitsomt å starte på et nytt studium igjen. Jeg grøsser bare av tanken på førsteåret med helt ferske studenter. Disse vil også være veldig drevet av interesse og karriere, og hevde seg på mange områder. Hvis du bytter til psykologi profesjon vil du nå måtte gå seks år igjen. Det er ikke barebare. Men hvis du kjenner på at dette er det du vil gjøre så kan det være lurt å følge det og ignorere det ytre presset, Du kommer ikke til å jobbe som psykiater noe fortere enn om du bytter til psykologi profesjon og jobber som psykolog etter endt studium. Det sier jo litt om løpet som venter det etter du er ferdigutdannet. Så det går litt opp i opp. 

Lykke til. Ser for meg at dette er en helt grusom posisjon å være i når du har så mange rundt deg som har meninger om dette. 

Anonymkode: ba9d4...c98

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg ville ikke ha sluttet. Du starter på fjerde året til høsten, og kan velge spesialisering psykiatri når den tid kommer.

Tror du vil angre om du hopper av nå.

Anonymkode: 1364f...32a

Hei, jeg har kun fullført 1. semester så langt, så jeg har 5 år igjen etter at jeg har fullført dette semesteret her. De er derfor jeg vurderer å droppe ut. Hvis jeg kun hadde 2 år igjen så ville jeg aldri ha sluttet! Jeg tror bare ikke at jeg klarer dette her i 5 år til, spesielt fordi at det kommer bare til å bli tøffere og tøffere, og det kommer til å være mer og mer praksis på sykehus og diverse. Jeg elsker å se på medisinske prosedyrer og være en observatør, men tanken på at jeg kommer til å etterhvert få diverse oppgaver og må gjøre ting selv gir meg panikk  Jeg tror at jeg elsker medisin i teorien, så hvis hele studiet gikk ut på at jeg måtte sitte hjemme og lese teori, ville det ha vært knall. Men alt det andre som må gjøres tar knekken på meg.

Ellers takk til alle sammen som har svar ❤️ Nå har jeg roet meg ned og føler meg bedre. Jeg hadde en liten emotional breakdown i går og følte meg veldig fortapt, men ting ser bedre ut nå. Jeg tror også at jeg var veldig påvirket av det moren min sa (det med at jeg kaster bort 3 år av mitt liv hvis jeg slutter nå), og at jeg gruer meg til å ha en samtale med svigermoren min angående fremtiden min. Vi har avtalt å møtes og snakke om det, men samboeren sa at hun og var skeptisk, så jeg følte meg bare så dum og håpløs. Men det er helt sant det dere sa om at jeg bør slutte å tenke på hva andre sier. Jeg har alltid lagt mye vekt på hva spesielt de voksne/folk jeg ser opp til mener om meg og valgene mine. Jeg vil gjøre alle glad og stolt. Men jeg bør sikkert stoppe å leve livet mitt for andre og rett og slett gjøre det som er best for meg. Det er tross alt jeg som skal leve med valgene min, og det er jeg som må jobbe i det yrket jeg velger i 40-50 år til. Ikke moren min eller svigermoren min eller noen andre - det er meg. Det er jo også lett for dem å si at legeyrket er kjempebra og at jeg bør fortsette med det når INGEN av dem har jobbet innen helse før. Ikke et eneste person i familien min har jobbet i helse eller kjenner noen som har, og foreldrene mine har ikke studert på universitetet engang. Så jeg føler at de er ikke kvalifisert til å si at legeyrket er topp og at medisinstudiene er ikke "sååå vanskelig". 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det høres jo ut som du har tenkt gjennom dette ganske nøye, og kanskje det er rett for deg å slutte. Ja, du har om noen måneder fullført tre år. Men det er tre år igjen av studiet. Deretter er det LiS1 før du kan spesialisere deg videre. Jeg er snart ferdig med 4. året, og det er et langt løp. Men det er flere som har tatt valg som virker "upopulære" og "rare" for andre. Jeg kjenner en som droppet ut av siving etter 5. året og startet på medisin. Jeg kjenner flere som har valgt medisin etter en slik utdannelse etter permittering på grunn av nedgangstider. Det er en jeg vet om som droppet etter tredje- eller fjerdeåret fordi hun ikke ville jobbe som lege likevel, og ville heller satse på et familieliv og ikke være så karrierefokusert. Hvem som helst kan tenke hva som helst om avgjørelsene dine, men det er i bunn og grunn du som skal leve med det. 

Men det vil være slitsomt å starte på et nytt studium igjen. Jeg grøsser bare av tanken på førsteåret med helt ferske studenter. Disse vil også være veldig drevet av interesse og karriere, og hevde seg på mange områder. Hvis du bytter til psykologi profesjon vil du nå måtte gå seks år igjen. Det er ikke barebare. Men hvis du kjenner på at dette er det du vil gjøre så kan det være lurt å følge det og ignorere det ytre presset, Du kommer ikke til å jobbe som psykiater noe fortere enn om du bytter til psykologi profesjon og jobber som psykolog etter endt studium. Det sier jo litt om løpet som venter det etter du er ferdigutdannet. Så det går litt opp i opp. 

Lykke til. Ser for meg at dette er en helt grusom posisjon å være i når du har så mange rundt deg som har meninger om dette. 

Anonymkode: ba9d4...c98

Hehe, jeg har kun fullført 1. semesteret! Dette gjør valget noe letter. Så totalt har jeg nå studert i to år (ett år på et annet helsefaglig utdanning, pluss 1. semesteret på medisin), og hadde et friår mellom disse to studiene. Jeg har dermed hatt mye tid til å tenke å finne ut av hva jeg vil. Jeg burde egentlig aldri startet på medisin, for jeg visste at jeg hater ansvar og praktiske prosedyrer (vi hadde mye av det på det første studiet jeg gikk på), men jeg kunne rett og slett ikke legge medisindrømmen fra meg. Spesielt fordi at jeg visste at jeg var garantert til å komme inn (jeg hadde jo karakterene rett etter vgs allerede, men trengte bare å ta fysikk fordi at jeg hadde ikke det fra før av). Men samtidig, så tror jeg også at hvis jeg hadde begynt på psykologi før medisin, så ville jeg ha angret på at jeg ikke prøvde meg på medisin først! Så sånn sett er jeg glad for at jeg har kommet inn og vist til meg selv og andre at jeg KAN få sånne ting til. Men studiet var dessverre ikke helt sånn jeg hadde sett for meg. Og nå har jeg også blitt mye mer "chillere" fordi at jeg har tatt friår og sett hvor fint man kan leve, og at man trenger ikke å streve og jobbe så hardt for å ha et allminnelig og greit liv  Da føles det bare så meningsløst å gi så mye av energien og tiden min til et studie som medisin.

En ting er at jeg er kun på 1. året mitt og jeg vet jo ikke hvordan studiet føles i de senere årene. Kanskje det vil bli bedre? Kanskje jeg vil bli forelsket i yrket og studiet igjen? Men kanskje ikke. Og jeg vil ikke gamble på det og bruke flere år på lånekassen på det, hvis du skjønner? Det hjelper heller ikke at jeg har en venninne som også sluttet på medisin etter 1. året for å starte på psykologi, og trives veldig og har ikke angret på valget sitt. Vi er også veldig like og jeg kjente meg igjen i veldig mye av det hun sa om medisin og hvorfor hun ville slutte. Når hun fortalte meg om psykologistudiet, så fikk jeg en skikkelig god magefølelse altså! Denne gode magefølelsen har jeg aldri hatt om medisin, for jeg har gruet meg til å bli lege helt siden jeg først bestemte meg for å studere medisin. Selv om psykologyrket er tøft, så føler jeg at det er mye mer håndterbart for meg og passer personligheten min bedre  Jeg har allerede jobbet mye med mennesker, både frivillig og ikke, og føler virkelig at et yrke der jeg kan snakke med mennesker og prøve å hjelpe dem vil være veldig givende for meg.

Ja, det er tøft å være i denne situasjonen akkurat nå men tror at jeg må bare tenke på at folk har (som du sa) gjort enda rarere ting enn meg, haha. Folk som dropper ut av medisin etter 4. og 5. året, folk som starter på nye studier når de er 30 og har en utdanning fra før av, folk som har byttet studier 2, 3 eller til og med 4 ganger, osv osv. Jeg tror bare at jeg har sånne indre fordommer angående det å droppe ut og bytte studie, og det gjør at jeg kritiserer meg selv for mye og føler på at jeg er en "failure" for å droppe ut nok en gang. Men tusenvis av mennesker har gjort det før meg og kommer til å gjøre det etter meg, og det har jo gått fint med de aller fleste..

Anonymkode: 7a0d1...bdf

[AnonymBruker]

Du sier du ikke bryr deg, men det gjør du jo. Er det ikke på tide å slippe den delen av deg selv som suger etter status og gjøre bytte? Det vil også vise deg hvem som er hva av din sosiale krets. Hvem bryr seg om status og kritiserer? Hvem støtter deg og synes det er kult?

Jeg var syk og utenfor arbeidslivet hele 20-årene. Som 35 år har alt endelig falt på plass for meg. Har endelig bil og hus og den pakka de fleste får i 20-årene. Noen ganger løser bare livet seg senere enn det man trodde. Og som regel føles alt mørkt når man står midt i katastrofen. Du er 22, er ikke der du vil være. Du har 40 år på å finne din plass

Anonymkode: 05a6f...29d

[AnonymBruker]

Jeg forstår du blir stresset om alle i din omgangskrets er tidlig ute med å studere og å bli ferdig med studie før fylte 25 år. Men om du ser deg rundt er det mange som bytter studier og det er mange som ikke er ferdige med å studere før de er 30 eller eldre. 

Å si at du er mislykka er feil. Er mange som drømmer om å studere og kommer ikke inn på noe i det hele tatt, og du kommer inn på mange studier, så det kan du være stolt av. 

En venninne av meg har 3 utdannelser. Hun gikk på handelshøyskolen i Bergen, så fysioterapi og til slutt ble det medisin. Jeg tenker at det ikke er noe rett eller galt. Det er helt greit å prøve forskjellige ting, ta pause, jobbe litt, så studere igjen. Gjør det som er rett for deg. 

Anonymkode: 6acc8...783

[AnonymBruker]

Jeg er forresten 39 og har ikke begynt å studere enda, og har heller ikke mann og barn og hus og bil. Jeg tar det helt med ro. Alt faller på plass til slutt. 

Anonymkode: 6acc8...783

[AnonymBruker]

Kan man ikke bli psykiater gjennom medisinstudie forresten?

Anonymkode: 05a6f...29d

[AnonymBruker]

Det du bør, er å fullføre 1. året i hvertfall, så kan du kanskje søke permisjon og prøve noe annet, da kan du starte opp igjen senere om du ombestemmer deg igjen. Husk at medisin også gjør at du kan bli psykiater, men også forskningsmulighter om du velger å gå den retningen. 

Grunnen til at du bør fullføre året, er at da kan du søke om å få godkjent året i andre utdanningsløp. I tillegg, å tenke at du bare må gjøre det 1. året kan frigjøre deg fra endel fremtidsstress som du virker å ha mye av og kanskje du vil føle deg bedre. 

 

Anonymkode: 3da19...d89

[Jdz]

Haha. Jeg er snart 40 år og fortsatt ikke ferdig med bachelor. Jeg er fiasko jeg 😅

[AnonymBruker]

Jeg går nok mot strømmen nå men sier ta deg sammen og fullfør. Det er helt normalt at du er usikker. Fornuftig også. Og du har oppdaget andre sider av livet ditt. Det hender man får ofte invitasjoner til fest og besøk når man skal studere eller jobbe. Jeg har lært den harde veien at msn må si nei og jobbe. For de fleste andre sier nei når det gjelder dem og biter tenner 

Anonymkode: d64d0...151

[AnonymBruker]

Jeg ville forsøkt å fullføre. Slik jeg forstår det har du bare studert det siden i fjor høst, dvs det er ganske nytt og du trenger tid til å tilpasse deg situasjonen. Hvordan vet du at du vil takle psykologistudiet bedre? Bør du ikke heller jobbe med deg selv, med psykolog osv? Det er vel mange muligheter med medisinstudiet, og du trenger ikke å få en veldig prestisje- og slitsom jobb etterpå? Du kan også gå videre å bli psykiater.

Anonymkode: c12d9...c23

[AnonymBruker]

Lytt til magefølelsen din. Jeg var selv i et lignende situasjon for 3 måneder siden. Begynte på mastergrad og hadde kommet inn på en prestisjeskole, men det var feil retning. Jeg visste det etter 1 uke, at jeg aldri kommer til å søke jobb innenfor dette. Men ga det en sjanse, prøvde i 3 måneder men jeg klarte rett og slett ikke å fullføre semesteret. Jeg hatet livet, gruet meg alltid til mandag, hadde konstant angst og gikk skikkelig ned i kjelleren. Måtte tilslutt droppe ut, nå søker jeg jobb og har fått en deltidsstilling. Har det mye bedre nå! Absolutt beste valget jeg har tatt. Husk at det er du som skal leve med dette her, ikke dine foreldre eller venner. 

Anonymkode: 54994...eb1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hehe, jeg har kun fullført 1. semesteret! Dette gjør valget noe letter. Så totalt har jeg nå studert i to år (ett år på et annet helsefaglig utdanning, pluss 1. semesteret på medisin), og hadde et friår mellom disse to studiene. Jeg har dermed hatt mye tid til å tenke å finne ut av hva jeg vil. Jeg burde egentlig aldri startet på medisin, for jeg visste at jeg hater ansvar og praktiske prosedyrer (vi hadde mye av det på det første studiet jeg gikk på), men jeg kunne rett og slett ikke legge medisindrømmen fra meg. Spesielt fordi at jeg visste at jeg var garantert til å komme inn (jeg hadde jo karakterene rett etter vgs allerede, men trengte bare å ta fysikk fordi at jeg hadde ikke det fra før av). Men samtidig, så tror jeg også at hvis jeg hadde begynt på psykologi før medisin, så ville jeg ha angret på at jeg ikke prøvde meg på medisin først! Så sånn sett er jeg glad for at jeg har kommet inn og vist til meg selv og andre at jeg KAN få sånne ting til. Men studiet var dessverre ikke helt sånn jeg hadde sett for meg. Og nå har jeg også blitt mye mer "chillere" fordi at jeg har tatt friår og sett hvor fint man kan leve, og at man trenger ikke å streve og jobbe så hardt for å ha et allminnelig og greit liv  Da føles det bare så meningsløst å gi så mye av energien og tiden min til et studie som medisin.

En ting er at jeg er kun på 1. året mitt og jeg vet jo ikke hvordan studiet føles i de senere årene. Kanskje det vil bli bedre? Kanskje jeg vil bli forelsket i yrket og studiet igjen? Men kanskje ikke. Og jeg vil ikke gamble på det og bruke flere år på lånekassen på det, hvis du skjønner? Det hjelper heller ikke at jeg har en venninne som også sluttet på medisin etter 1. året for å starte på psykologi, og trives veldig og har ikke angret på valget sitt. Vi er også veldig like og jeg kjente meg igjen i veldig mye av det hun sa om medisin og hvorfor hun ville slutte. Når hun fortalte meg om psykologistudiet, så fikk jeg en skikkelig god magefølelse altså! Denne gode magefølelsen har jeg aldri hatt om medisin, for jeg har gruet meg til å bli lege helt siden jeg først bestemte meg for å studere medisin. Selv om psykologyrket er tøft, så føler jeg at det er mye mer håndterbart for meg og passer personligheten min bedre  Jeg har allerede jobbet mye med mennesker, både frivillig og ikke, og føler virkelig at et yrke der jeg kan snakke med mennesker og prøve å hjelpe dem vil være veldig givende for meg.

Ja, det er tøft å være i denne situasjonen akkurat nå men tror at jeg må bare tenke på at folk har (som du sa) gjort enda rarere ting enn meg, haha. Folk som dropper ut av medisin etter 4. og 5. året, folk som starter på nye studier når de er 30 og har en utdanning fra før av, folk som har byttet studier 2, 3 eller til og med 4 ganger, osv osv. Jeg tror bare at jeg har sånne indre fordommer angående det å droppe ut og bytte studie, og det gjør at jeg kritiserer meg selv for mye og føler på at jeg er en "failure" for å droppe ut nok en gang. Men tusenvis av mennesker har gjort det før meg og kommer til å gjøre det etter meg, og det har jo gått fint med de aller fleste..

Anonymkode: 7a0d1...bdf

Ah, men da ville jeg bare ha byttet! Jeg ligger sammenlagt tre år på etterskudd fra videregående å regne. Folk tror jeg har startet senere på studiet enn jeg gjorde, og eventuelt tatt opp fag. Jeg bare smiler og går over til et annet tema. Jeg har egentlig byttet studiested, samt hatt sykdomspermisjon. Jeg kjenner veldig på det at jeg har kastet bort år på ting som ikke teller. Men jeg kan ikke gjøre noe med det nå. Jeg bestemte ikke på forhånd at det skulle bli sånn, og nå må jeg bare gjøre det beste ut av det. Det kommer ingenting ut av å dvele over ting, ei heller å holde fast på et løp som man egentlig bestemte seg for. Ting endrer seg. Jeg får en vond følelse i meg når folk sier hvor langt jeg har kommet nå, siden jeg burde jo egentlig ha vært ferdig. Men sånn er det nå bare... 

Masse lykke til. Selv om vi har en litt forskjellig bakgrunn, så bunner jo mye av følelsene i det samme. Det som hjelper meg i stor grad, og det moren og søsteren min forteller meg, er at ingen kommer til å tenke en tanke om dette når du er ferdig. Det er eventuelt kun nå, og selv nå er det de færreste som bryr seg noe særlig. Disse følelsene du sitter med vil sakte men sikkert forsvinne. Og før du vet ordet av det begynner du å kjenne på at det snart er på tide å søke jobb som ferdigutdannet psykolog. 

Jeg har for øvrig også vært svært bekymret for forsinkelsen min på diverse jobbintervju, men det har ikke vært et tema (enda i alle fall). 

Anonymkode: ba9d4...c98