Gravid og mannen angrer?

[AnonymBruker]

Hei dere 🙂 
Noen som har opplevd og bli gravid og kjæresten (han) ikke taklet det så bra? Utgangspunktet er at han egentlig ikke visste om han ville bli pappa, og fant ut nå når jeg er blitt gravid at det faktisk stemmer. Har dette snudd? Har noen opplevd dette? Føler meg så alene og redd  

Anonymkode: faee9...0d7

[AnonymBruker]

Jeg føler veldig med deg! Jeg står oppi akkurat det samme nå faktisk.. Jeg var riktignok sikker på at han ville bli pappa, og det vil han vel forsåvidt også, men han vet plutselig ikke om det er meg han vil ha barn med.. For min del så er det uaktuelt å få barn hvis vi ikke skal være sammen, så da ender det vel med abort da.. Jeg kan jo ikke akkurat tvinge han til å være sammen med meg heller.. 

Anonymkode: 68ce4...1fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Jeg føler veldig med deg! Jeg står oppi akkurat det samme nå faktisk.. Jeg var riktignok sikker på at han ville bli pappa, og det vil han vel forsåvidt også, men han vet plutselig ikke om det er meg han vil ha barn med.. For min del så er det uaktuelt å få barn hvis vi ikke skal være sammen, så da ender det vel med abort da.. Jeg kan jo ikke akkurat tvinge han til å være sammen med meg heller.. 

Anonymkode: 68ce4...1fc

❤️ Takk så mye for at du deler! Så utrolig vondt det må ha vært å få høre det! Nå vet ikke jeg hvor gammel du er? 
jeg nærmer meg 30, og jeg har fortalt alt til min mor som selv var alenemamma som ber meg vurdere det samme. Saken er den at jeg har pco, og var sikker på at vi skulle bruke mange år på å bli gravid. Så vet ikke om jeg tørr å ta sjangsen på abort. Nå har det bare gått 1 dag, men å få den responsen oppi noe som skulle vært så fint gjør så vondt. Og aner jo ikke hva som skjer videre. Vil jo ikke tvinge noen til å bli far om man absolutt ikke ønsker det. Er du kommet langt på vei? 

Anonymkode: faee9...0d7

[AnonymBruker]

Her var det jeg som var usikker og angret. Prøvde å skjerpe meg gjennom hele svangerskapet, men satt allikevel med en følelse av at jeg passet best til å være "kul tante", og at jeg aldri skulle blitt gravid bare fordi jeg var redd for å angre på at jeg ikke fikk barn. Skal si det snudde da barnet ble født! Nå angrer jeg så definitivt ikke! Sover nesten ikke, men er allikevel blid og lykkelig i mammarollen. 

Moralen er altså at det kan snu når barnet er født. Forhåpentligvis snur det før det. Hva med å ta han med på privat ultralyd? Det gjør det jo litt mer virkelig. 

Anonymkode: 4334f...648

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

❤️ Takk så mye for at du deler! Så utrolig vondt det må ha vært å få høre det! Nå vet ikke jeg hvor gammel du er? 
jeg nærmer meg 30, og jeg har fortalt alt til min mor som selv var alenemamma som ber meg vurdere det samme. Saken er den at jeg har pco, og var sikker på at vi skulle bruke mange år på å bli gravid. Så vet ikke om jeg tørr å ta sjangsen på abort. Nå har det bare gått 1 dag, men å få den responsen oppi noe som skulle vært så fint gjør så vondt. Og aner jo ikke hva som skjer videre. Vil jo ikke tvinge noen til å bli far om man absolutt ikke ønsker det. Er du kommet langt på vei? 

Anonymkode: faee9...0d7

Jeg er noen år over 30, og ser egentlig på dette som min eneste mulighet til å få barn. Tror ikke jeg rekker å møte noen andre og bli godt nok kjent til å satse på å få barn senere så da får det heller være. Jeg skulle hatt mensen i går og tok en test da, så er heldigvis ikke mange ukene på vei. Jeg kjenner også på å at det er vondt å ikke kunne glede seg. Jeg så for meg at vi skulle kose oss med å planlegge vår nye fremtid sammen, også er jeg isteden plutselig usikker på om vi har noen fremtid sammen. Det er veldig rart.  Godt at du får støtte av din mor da, det er sikkert lurt å dele tankene med noen 

Anonymkode: 68ce4...1fc

[AnonymBruker]

Han angret seg da jeg var 7måneder på vei. Han flyttet ut og jeg så han aldri mer igjen. Nå er barnet 8år. Aldri møtt sin far🥲

Anonymkode: e6b93...709

[AnonymBruker]

Her kommer enda en. Jeg er i samme situasjon og er i tillegg noen uker lengre enn dere (farlig nær avgjørelslsesgrensen).

Er rett over 30 og klarer ikke fatte hvordan jeg har havnet i denne situasjonen. Samboeren min, fine fine mannen jeg har delt 10 år med angrer og vet ikke om han ønsker barn på noen år. Han har vært tydelig på det hele og det er også usikkert om vi holder sammen om jeg beholder. Har har dog sagt at han vil stille opp, men at han sliter med følelsene akkurat nå. Han mener det er pga situasjonen. Ja, fint for han, så har vi meg da som sitter her gravid og fremtiden ser helt mørkt ut.

- Abort virker helt fjernt, men føler heller ikke noe glede over dette lenger. 

- Ser ikke for meg å gjøre dette alene, blir jeg alenemamma? hvordan i alle dager skal jeg klare det? Har ikke noe familie rundt meg her.

- Har jeg ødelagt det fine livet jeg hadde med den store kjærligheten min. Alt var jo så flott.

- Blir dårlig når jeg leser alle trådene her inne om baby som ikke sover og alt det vanskelige rundt. Jeg kjenner meg plutselig ikke klar og får vondt av å kjenne på disse følelsene.

 

Anonymkode: c4c21...729

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Han angret seg da jeg var 7måneder på vei. Han flyttet ut og jeg så han aldri mer igjen. Nå er barnet 8år. Aldri møtt sin far🥲

Anonymkode: e6b93...709

trist å lese. Håper det går greit med deg!

Angret han sånn plutselig? Hva var bakgrunnen? Er så redd for nettopp dette. 

Anonymkode: c4c21...729

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Han angret seg da jeg var 7måneder på vei. Han flyttet ut og jeg så han aldri mer igjen. Nå er barnet 8år. Aldri møtt sin far🥲

Anonymkode: e6b93...709

Må si jeg lurer fælt på hva som går gjennom hodet på sånne «menn», hvordan kan de leve med seg selv etter at de har blitt med på å skape et liv for så å avvise det så hjerterått 😬 

Anonymkode: 6a974...69f

[Maggi2]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Jeg er noen år over 30, og ser egentlig på dette som min eneste mulighet til å få barn. Tror ikke jeg rekker å møte noen andre og bli godt nok kjent til å satse på å få barn senere så da får det heller være. Jeg skulle hatt mensen i går og tok en test da, så er heldigvis ikke mange ukene på vei. Jeg kjenner også på å at det er vondt å ikke kunne glede seg. Jeg så for meg at vi skulle kose oss med å planlegge vår nye fremtid sammen, også er jeg isteden plutselig usikker på om vi har noen fremtid sammen. Det er veldig rart.  Godt at du får støtte av din mor da, det er sikkert lurt å dele tankene med noen 

Anonymkode: 68ce4...1fc

Hva er dette for noe tull? Du ønsker deg barn, men vil ta abort fordi mannen angrer, og du tror selv at du da kommer til å forbli barnløs resten av livet?! Kvinn deg opp, gled deg over barnet, og bli en lykkelig alenemor! Den tilværelsen er givende og kan bli riktig så fin, men ikke hvis du velger å se på deg selv som et offer som er avhengig av en ussel mann. 

[AnonymBruker]

Maggi2 skrev (37 minutter siden):

Hva er dette for noe tull? Du ønsker deg barn, men vil ta abort fordi mannen angrer, og du tror selv at du da kommer til å forbli barnløs resten av livet?! Kvinn deg opp, gled deg over barnet, og bli en lykkelig alenemor! Den tilværelsen er givende og kan bli riktig så fin, men ikke hvis du velger å se på deg selv som et offer som er avhengig av en ussel mann. 

Nei, jeg ønsker meg familie... Jeg har ikke noe ønske om å få barn alene. Jeg har vokst opp med mamma og pappa sammen og vil det samme for mitt potensielle barn. For min del er det ikke noe alternativ å bli alenemor, det må da vel være lov? 

Anonymkode: 68ce4...1fc

[Maggi2]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Nei, jeg ønsker meg familie... Jeg har ikke noe ønske om å få barn alene. Jeg har vokst opp med mamma og pappa sammen og vil det samme for mitt potensielle barn. For min del er det ikke noe alternativ å bli alenemor, det må da vel være lov? 

Anonymkode: 68ce4...1fc

Ja det er selvfølgelig lov, og forståelig også. Men du ønsker deg ikke barn såå veldig hvis du vil abortere eneste sjansen til å bli mamma på det grunnlaget. Ikke vil det redde forholdet heller, du vil aldri tilgi ham. 

[Gidavmeg]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Nei, jeg ønsker meg familie... Jeg har ikke noe ønske om å få barn alene. Jeg har vokst opp med mamma og pappa sammen og vil det samme for mitt potensielle barn. For min del er det ikke noe alternativ å bli alenemor, det må da vel være lov? 

Anonymkode: 68ce4...1fc

Ikke noe alternativ å bli alenemor? Du må åpne øynene dine og se at ring ikke alltid blir slik man har tenkt. Selv om mannen din ønsket barnet velkommen kan du ende opp som alenemor. Livet skjer. Hele tiden.

[Gjest EmKay]

Jeg og samboer var enige om å slutte på prevensjon og var begge klar på at vi ønsket barn. Når jeg ble gravid veldig raskt fikk jeg heller ikke den lykkelige responsen jeg hadde håpet på. Det tok rett og slett en ukes tid for han å fordøye. Nå gleder han seg like mye som jeg gjør, men jeg syntes likevel det var litt sårt når jeg ikke ble møtt med pur glede når jeg fortalte nyheten. 
Jeg skriver det kun fordi du sier det bare har gått 1 dag. Gi han noen dager til, kanskje trenger han bare litt tid på å omstille seg.  
Og gratulerer så mye med en liten på vei ❤️ 

[AnonymBruker]

Jeg oppdaget at jeg var mange mndr på vei etter vi var blitt separert . Aldri livet om jeg hadde gått tilbake til exen.  
Det var ganske tøft siden jeg hadde to små fra før av , men det gikk jo på et vis.
Ble et  kort svangerskap, men fødselen var den letteste av alle .  Fikk en ny mann etter noen år og vi ble en familie .

Poenget er at du kan klare denne oppgaven . Desse barna blir en glede og en trøst og en blir utrolig glade i de.

Men om den mannen som skulle bli far er så feig så fortsetter dere aldri forholdet med de etter de har fått dere til å ta abort ! 
Aldri, aldri godta det. 
Få de ut av døra og kast nøkkelen ! 
Et sånt svik er utilgivelig 

Anonymkode: cd34d...96d

[AnonymBruker]

Maggi2 skrev (Akkurat nå):

Ja det er selvfølgelig lov, og forståelig også. Men du ønsker deg ikke barn såå veldig hvis du vil abortere eneste sjansen til å bli mamma på det grunnlaget. Ikke vil det redde forholdet heller, du vil aldri tilgi ham. 

Problemet her er jo at han potensielt ikke vil ha meg, så hvis dette blir utfallet så er det jo ikke noe å redde uansett. Jeg har heller aldri påstått at jeg på død og liv vil ha barn. For MIN del vil jeg mye heller være barnløs enn å ha barn som må flytte frem og tilbake mellom to hjem. Men nå er det nok avsporing av TS sin tråd for min del. 

Anonymkode: 68ce4...1fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Problemet her er jo at han potensielt ikke vil ha meg, så hvis dette blir utfallet så er det jo ikke noe å redde uansett. Jeg har heller aldri påstått at jeg på død og liv vil ha barn. For MIN del vil jeg mye heller være barnløs enn å ha barn som må flytte frem og tilbake mellom to hjem. Men nå er det nok avsporing av TS sin tråd for min del. 

Anonymkode: 68ce4...1fc

Ville du tilgitt mannen viss du ender opp .ed å ta abort. Og klarer du å leve lykkelig   med han . 

Anonymkode: 509cb...fa3

[AnonymBruker]

46 minutter siden, Maggi2 said:

Ja det er selvfølgelig lov, og forståelig også. Men du ønsker deg ikke barn såå veldig hvis du vil abortere eneste sjansen til å bli mamma på det grunnlaget. Ikke vil det redde forholdet heller, du vil aldri tilgi ham. 

Er uenig med deg. Du ser det veldig ut fra dine egne følelser og leser ikke det AB skriver. Hun har drømt om en FAMILIE. 

Jeg kjenner igjen følelsene, er livredd for å bli alenemor rett etter fødsel eller mens jeg går høygravid. Har alltid drømt om barn og ønsket barn men IKKE ALENE. Det har aldri vært en del av drømmen, og ja jeg forstår at det KAN SKJE selvom man er to om det når man blir gravid. Ikke skriv så bastant. 

Anonymkode: c4c21...729

[AnonymBruker]

47 minutter siden, Gidavmeg said:

Ikke noe alternativ å bli alenemor? Du må åpne øynene dine og se at ring ikke alltid blir slik man har tenkt. Selv om mannen din ønsket barnet velkommen kan du ende opp som alenemor. Livet skjer. Hele tiden.

hun må ingenting? Folk opplever ting forskjellig. Livet skjer, men dette er et valg som vil følge oss begge veier.

Anonymkode: c4c21...729

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er noen år over 30, og ser egentlig på dette som min eneste mulighet til å få barn. Tror ikke jeg rekker å møte noen andre og bli godt nok kjent til å satse på å få barn senere så da får det heller være. Jeg skulle hatt mensen i går og tok en test da, så er heldigvis ikke mange ukene på vei. Jeg kjenner også på å at det er vondt å ikke kunne glede seg. Jeg så for meg at vi skulle kose oss med å planlegge vår nye fremtid sammen, også er jeg isteden plutselig usikker på om vi har noen fremtid sammen. Det er veldig rart.  Godt at du får støtte av din mor da, det er sikkert lurt å dele tankene med noen 

Anonymkode: 68ce4...1fc

Hvorfor beholder du ikke når du egentlig ønsker deg barn og mest sannsynlig ikke får flere? 

Anonymkode: e98b1...7aa