Noen som har gått fra en mann de elsker pga. alkohol? Trenger råd.

[AnonymBruker]

Kjæresten min er en fantastisk mann og vi passer veldig godt sammen. Jeg kan absolutt se for meg å være sammen med denne mannen resten av mitt liv, men vi har altså dette ene problemet; han drikker for mye. Han har noen ganger vært på nippet til å innrømme at han er alkoholiker, men han tar aldri helt det steget, og han mener bestemt at han ikke har et problem og kan stoppe når han vil. Det kan han ikke. Etter flere år virker det nå som han har tatt noen av mine bekymringer/klager/trusler alvorlig, og nå rører han sjelden alkohol når vi er sammen. Når han er alene drikker han imidlertid stort, og han blir gjerne sittende oppe etter at jeg har lagt meg, og han tror jeg ikke vet at han drikker da. 

Utfordringen min er dette: Han har aldri skapt noe problemer, utenom å være pinlig beruset i festlig lag en del ganger. Han blir ikke sint eller voldelig, han kjører ikke bil, han bruker ikke penger han ikke har, han tar vare på seg selv fysisk, han jobber fullt. Det er altså ingenting å "ta" ham på, han gjør aldri noe galt (utover å bli dritings), og han er en snill, god og omtenksom kjæreste. Jeg har en alkoholiker i nær relasjon, så jeg vet jeg er følsom for tung drikking, og kan ikke si med sikkerhet at jeg ikke stiller høyere krav enn andre ville gjort. Jeg er imidlertid livredd for hvordan dette kan/vil utvikle seg. Han har ingen planer om å slutte å drikke, og slik jeg kjenner mannen vil jeg ikke tro han noen sinne gjør det (dette er kanskje et godt tidspunkt å nevne at vi ikke har barn og ikke har tenkt å få det).

Jeg er veldig usikker på hvor og når jeg bør sette grensen. Jeg kan ikke leve med en som drikker seg snydens hele tiden, men så lenge han ikke drikker når han er sammen med meg, merker jeg jo egentlig ikke noe til dette. Hvordan kan jeg imidlertid stole på at dette ikke bare vil bli verre og verre? Tanken på at han sitter hele kvelden og venter på at jeg skal legge meg så han kan drikke gjør meg kvalm. Tanken på å forlate denne mannen som jeg er så glad i og som er så riktig for meg gjør meg nesten like dårlig.

Jeg vet KG liker å si at man skal ta bena fatt og løpe ved det minste tegn til utfordringer, men er det noen som har noen erfaringer eller kloke betraktninger som kan hjelpe meg? Jeg er litt rådvill for tiden...

Anonymkode: 601ea...243

[AnonymBruker]

Har dessverre ikke så veldig gode råd, er i veldig lik situasjon selv og det plager meg uten at jeg får til å gjøre noe med det. Min er ikke like hensynsfull som din da, han drikker også når jeg er hjemme og jeg synes noen ganger det er ubehagelig, selv om han ikke er sur eller noe så kan det være ekkelt å prate med ham når han er så full (liker generelt ikke å prate med fulle folk når jeg er edru).

Selv om man håndterer hverdagen er jo alkohol skadelig for helsen, så kanskje du kan få ham til å dra til legen og sjekke lever osv? Jeg prøver å få min samboer til å gjøre det, med håp om at legen kanskje kan komme med noen ord som vekter tyngre enn min "masing"... En frykt for meg er at alkohol gir økt kreftrisiko så er redd for at samboer skal bli syk. 

Anonymkode: 2f351...bbc

[Dubidu]

Det er jo helsefarlig å drikke mye.  Så er det forskjellig hvordan folk oppfører seg når de blir beruset.  Noen blir veldig blide, noen blir aggressive, og noen kanskje bare stille.

Hvis du opplever ubehag når mannen din, samboeren din elle noen andre i din nærhet drikker for mye, skal du være ærlig på det.  Det er noen som vil nekte for at de har et problem sev om de drikker mye.  Da er det ikke lett for andre  gjøre noe.  Men du må finne ut om du kan leve med dette eller ikke.  

Endret 15. februar 2021 av Dubidu

[AnonymBruker]

Har gode råd: gå! Du vil angre når du om ti år sitter der utbrent og tom. Har vært der, og den kjærligheten jeg trodde var dyp, var egentlig bare medavhengighet. Les deg opp, og så gå. Dette er ikke liv laga, uansett hvor «snill» han er. 

Anonymkode: 3b7b8...693

[AnonymBruker]

Kjære TS.

Jeg var i akkurat samme situasjon som deg for en tid tilbake. Dette pågikk over tid, og selv om jeg synes mannen var fantastisk ellers, så plaget det meg at han drakk seg fra sans og samling hver gang. Alt møtte tømmes før lørdagskvelden kunne ende, om du skjønner. Du kan tro vi hadde mange diskusjoner og krangler om dette her.. Han nektet å innse problemet og vi kom ingen vei.

Det gjorde vondt å tenke på å skulle avslutte det men til slutt så ga han meg ikke noe valg. Jeg ba han om å dra siden han ikke gav meg noe valg, (forklarte nøyaktig hva jeg hadde problemer med), det gjorde han uten å mukke og jeg var ydmyk, såret, men bestemt.

En liten tid senere uten noen form for kontakt mellom oss, fikk jeg en sms.. han fortalte at han savnet meg og ønsket å fortelle meg at han hadde tatt tak i problemet sitt, uavhengig om jeg ville ha noen kontakt med han eller ikke.

Så vi begynte å snakke igjen, og sakte men sikkert fant vi tilbake til hverandre. Dette er nå 2 år siden, og vi er fremdeles sammen, og kan drikke sammen uten at jeg må være redd for at alt må tømmes. Det er heller ikke snakk om at han drikker seg full her i huset uten meg feks. Alkohol og drikking er ingen egotripp lenger, det er noe vi gjør om vi begge vil og ha det koselig/gøy.

Så iblant må man dessverre ty til sterkere virkemidler for å bli hørt. Min erfaring er at de er klar over problemet innerst inne, og kanskje det kan være mange ting som har ført til dette.. hva vet jeg. 
 

Jeg kan ikke gi deg råd om å forklare problemet ditt til han og si du dumper han fordi han ikke gir deg noe valg... men dette er det eneste som virket her i gården.

Ønsker deg masse lykke til, uansett hva du velger å gjøre 🙏🏻🌸🌺

Anonymkode: dee73...490

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke annet enn å si at jeg føler med deg TS. Har vært i samme situasjon selv og var sammen med en som på alle måter var fantastisk, men jeg maktet ikke den alkoholen til slutt.
Han var lik som din som i grunn ikke gjorde noe galt da han drakk, men han klarte ikke å stoppe og drakk gjerne til han spydde enten der og da, eller dagen derpå.

Jeg tok det opp med ham en gang og da ble han kjempesint og sa at jeg beskyldte ham for å være alkoholiker. I et par år prøvde jeg å godta drikkingen, men jeg fikk til slutt helt avsmak og ble fysisk og psykisk dårlig hver gang han skulle drikke. Jeg tenkte også på hvordan det hadde blitt om vi skulle fått barn en dag.

Noen klarer sikkert helt fint å leve med en som drikker mye når han eller hun først drikker, men det gjorde ikke jeg. Du må nok kjenne litt på hvordan det får deg til å føle deg.

Anonymkode: c1055...f77