Jeg skammer meg veldig over familien min

[AnonymBruker]

Jeg har dessverre en del bagasje fra barndommen, har mot alle odds greid meg bra i livet likevel. Jeg har i dag god jobb, utdanning og alt som hører med. Men familien min forblir den samme og jeg skammer meg veldig over dem.

Min mor har vært innom både alkoholisme og rus, har etter mye hjelp fra det offentlige, nå blitt ren. Men hennes fortid har satt varige skader i både meg og hun sjølv. Hun bor nå alene i en kommunal  bolig. 

Mitt eneste søsken, min søster, har også fullt i samme fotsporene som mamma. Heldigvis ikke alkoholisme og rus, men likevel ikke en del av arbeidslivet og livnærer seg av ulike trygdeordninger. Hun har også en stor ungeflokk, og har per i dag omsorgen for 2 av dem, de 3 andre blir tatt hånd om av barnevernet eller barnas fedre. 

Jeg unngår kontakt med begge så langt det lar seg gjøre både fordi jeg synes det er belastende, for mange vonde minner. Men også pga holdningene til mor og søster. De sier direkte nedsettende ting om innvandrere, muslimer, har til tider direkte rasistiske holdninger. Dette er også alt de vil snakke om.

Det sier seg selv at jeg ikke besøker noen av dem frivillig, spesielt ikke sammen med mann og barn. Men de har en tendens til å dukke opp, ringer på og ber om å få komme inn. Jeg bor uheldig nok veldig sentralt og de har en tendens til å ringe på, hvis de er i området, noe de ofte er. Jeg har vært hjemme i mammapermisjon frem til nå. Og de har i den perioden dukket opp på døra flere ganger. Det har vært kjempe ubehagelig. Spesielt når mannen min og har vært hjemme. Jeg blir så flau og skamfull ovenfor han når mor eller søster skal dukke opp og plutselig lire fra seg masse kvalme kommentarer om innvandrere, trygdesystemet og alt som er. Det er som å lese ett kommentarfelt på nettavisen. I tillegg til dette er de ofte ustelte, lite imøtekommende overfor naboer og kan begynne å røyke i leiligheten vår. 

Det mest opplagte her er å kutte begge ut, men jeg vet ikke hvordan. De er ikke ugreie mot meg eller samboer, det er bare helheten som jeg misliker sterkt, for å ikke å snakke om de grusomme holdningene deres.

Hva hadde dere gjort? 

Nå har 

Anonymkode: ab17f...731

[AnonymBruker]

Du har ingenting å skamme deg over? Du er ikke ansvarlige for dem, og det er det ingen andre som mener du er heller. Mannen din vet helt sikkert akkurat hva du mener han også, og jeg tviler på at han ønsker du skal skamme deg over, som om noe av det er din feil eller ansvar. 
 

Skjønner det er lett å tro, men vi andre oppegående mener ikke du er teit fordi de er det. 

Anonymkode: 9e776...8bc

[PM75]

Si til mann og barn at du ikke er ansvarlig for deres holdninger og atferd, og at du er uenig i det de sier. Du kan uansett ikke endre på den de er eller hvordan de velger å leve sitt liv. For meg høres det ut som de har såpass stusselig liv at det er godt å hate noen andre, for å unngå å innse dritten de selv lever i. 

[AnonymBruker]

Forstår deg utmerket! Har selv en slik familie med far, mor, og bror! Skjemmes STORT over de og har blitt mobbet som følge av at jeg er i slekt med disse, spesielt min bror som er tidenes taper! 
 

Etter jeg fikk barn kutter jeg ut nesten alle. Møter minimalt min bror. Ser aldri min far, og mor er på en måte død for meg hun også! 
 

Det har tatt lang tid å komme dit jeg er, men etter årevis med skuffelser og lidelser orket jeg ikke mer av de. Når min mor prøvde å ødelegge svangerskap to for meg og ta ifra meg all glede da orker jeg ikke mer. 
 

Hva med å blokkere de, kutte de ut, men si det til de at du ikke orker mer kontakt med de fordi du føler dere er litt forskjellige. Dette har jeg sagt til mine! 

Anonymkode: 0dbaa...573

[AnonymBruker]

De har det åpenbart dritt i livet, men det er ikke ditt ansvar. 

Hva med å si til dem at du ikke deler de holdningene, og at dersom de skal være under ditt tak, så får de ikke snakke sånn? 

Vet det er vanskelig. Du må vel egentlig bare finne ut hvor hardt du orker å sette ned foten (og holde på foten der - ikke sikkert de forstår at du trekker grenser, så du må gjenta grensene til det utmattende....) 

Anonymkode: 0ab13...3ac

[AnonymBruker]

Jeg skjemmes over min såkalte familie, så jeg kuttet all kontakt for over 10 år siden, og aldri angret ett sekund. 
Er gift med barn i dag og den familien elsker jeg over alt i hele verden. Det holder for meg. 
 

 

Anonymkode: cb614...f9b

[Gjest Fnuggolina]

Det skjønner jeg godt, de oppfører seg jo fullstendig ufordragelig.

En ting er å slite med livet (det synes jeg du kunne sett forbi og i tillegg kamskje satt pris på ditt privilegie), men de holdningene er jo uakseptable.

Det kan du godt si tydelig til dem.

»Respekterer at folk er ulike, men skal du komme innom må du holde disse meningene for deg selv når du er her». 

Jeg tenker du på den ene siden må ta vare på deg selv, MEN, det koster deg ikke mye å være litt raus innimellom ved å la de stikke innom.

Jatt med, og hold det begrenset.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg har dessverre en del bagasje fra barndommen, har mot alle odds greid meg bra i livet likevel. Jeg har i dag god jobb, utdanning og alt som hører med. Men familien min forblir den samme og jeg skammer meg veldig over dem.

Min mor har vært innom både alkoholisme og rus, har etter mye hjelp fra det offentlige, nå blitt ren. Men hennes fortid har satt varige skader i både meg og hun sjølv. Hun bor nå alene i en kommunal  bolig. 

Mitt eneste søsken, min søster, har også fullt i samme fotsporene som mamma. Heldigvis ikke alkoholisme og rus, men likevel ikke en del av arbeidslivet og livnærer seg av ulike trygdeordninger. Hun har også en stor ungeflokk, og har per i dag omsorgen for 2 av dem, de 3 andre blir tatt hånd om av barnevernet eller barnas fedre. 

Jeg unngår kontakt med begge så langt det lar seg gjøre både fordi jeg synes det er belastende, for mange vonde minner. Men også pga holdningene til mor og søster. De sier direkte nedsettende ting om innvandrere, muslimer, har til tider direkte rasistiske holdninger. Dette er også alt de vil snakke om.

Det sier seg selv at jeg ikke besøker noen av dem frivillig, spesielt ikke sammen med mann og barn. Men de har en tendens til å dukke opp, ringer på og ber om å få komme inn. Jeg bor uheldig nok veldig sentralt og de har en tendens til å ringe på, hvis de er i området, noe de ofte er. Jeg har vært hjemme i mammapermisjon frem til nå. Og de har i den perioden dukket opp på døra flere ganger. Det har vært kjempe ubehagelig. Spesielt når mannen min og har vært hjemme. Jeg blir så flau og skamfull ovenfor han når mor eller søster skal dukke opp og plutselig lire fra seg masse kvalme kommentarer om innvandrere, trygdesystemet og alt som er. Det er som å lese ett kommentarfelt på nettavisen. I tillegg til dette er de ofte ustelte, lite imøtekommende overfor naboer og kan begynne å røyke i leiligheten vår. 

Det mest opplagte her er å kutte begge ut, men jeg vet ikke hvordan. De er ikke ugreie mot meg eller samboer, det er bare helheten som jeg misliker sterkt, for å ikke å snakke om de grusomme holdningene deres.

Hva hadde dere gjort? 

Nå har 

Anonymkode: ab17f...731

Det er vanskelig å sette seg selv inn i en slik situasjon, så det får bli med tanker. 
Jeg ville jo absolutt ikke si at det er noe must å ha kontakt med familie selvom dette er sterkt indoktrinert i samfunnet. 
Det er ditt liv, du har kommet deg videre. Hvis du ikke føler noen tilhørighet eller behov for kontakt, ikke ha kontakt. Gi klar beskjed om at du ikke ønsker noe som helst med de å gjøre og hvorfor. 

Anonymkode: 7733f...c9c

[AnonymBruker]

Husk at de har nok hatt et ganske tøft liv. Jeg unnskylder dem ikke, men synes ikke du skal være flau overfor din mann. I gode og onde dager vettu... Alle familier har sitt å slite med, og du må ikke ha kontakt med dem, men kanskje kontakten med deg kan hjelpe dem? Kanskje det er trygt hos deg?

Anonymkode: ea385...7fc

[AnonymBruker]

Jeg er barnebarn i en slik familie, der min far var eneste av dem søsken som klarte seg. Det er ikke en gjeng med Synne barnebarn for å si det slik.

3 av 10 barnebarn har greid seg, 1 død. 

Heldigvis ser det ut til å stanse her, så langt så langt 10 oldebarn 16 år- 27, og bare en som sliter fremdeles.

 

Sosial arv er noe dritt, jeg er egentlig ganske likegyldig til familien min, eneste som plager meg er dårlig samvittighet over likegyldigheten min, og jeg syntes synd i den. Men savner dem ikke på noen måte, 

Beklager, ble litt revet med her

Anonymkode: 74968...f41

[AnonymBruker]

Men ingen av dem, bortsett fra farfar hadde slike holdninger

Anonymkode: 74968...f41