Er det noe galt meg meg når jeg ikke savner andre?

[AnonymBruker]

Jeg savner ikke venner om jeg ikke har sett dem på lang lang tid. Savner heller ikke familie om jeg ikke ser dem. Savner heller ikke kjæresten selv om det går 1 måned uten at vi sees.

Nei, jeg er ikke en kald, empatiløs person. Jobber med mennesker i vanskelig situajson, og kan lett føle og sympatisere med disse. Jeg er et følelsesmenneske - men sjelden jeg åpner meg for andre (da skal jeg være 100% trygg på den personen)

Så hvorfor i all verden savner jeg ikke personer som betyr noe for meg?

Anonymkode: eb166...e12

[MortenMinstelønn]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Så hvorfor i all verden savner jeg ikke personer som betyr noe for meg?

Jeg savner ikke folk som lukter vondt. Kanskje de alle lukter vondt?

[AnonymBruker]

Just now, MortenMinstelønn said:

Jeg savner ikke folk som lukter vondt. Kanskje de alle lukter vondt?

Hva da når jeg forkjølet med tett nese og ikke kjenner lukta av dem? Hvorfor savner jeg dem ikke da?

Anonymkode: eb166...e12

[AnonymBruker]

Nei, det er ikke noe galt med deg ❤️

Anonymkode: 2ea07...7c1

[AnonymBruker]

Jeg har det som deg. Men meg er det noe galt med. Trenger ikke være det med deg. 

Anonymkode: 729a8...77e

[AnonymBruker]

Jeg er også sånn. Har en krevende jobb med kritisk syke. Savner ikke moren min jeg ikke har sett siden pandemien startet. Heller ikke nevøer eller øvrig slekt. Tror jeg bruker for mye energi på jobb til å bry meg om privatlivet. Men sånn går no dagan

Anonymkode: 9006b...034

[AnonymBruker]

Kanskje du ikke er lenge nok vekk fra folk generelt. Og blir oppslukt i ditt eget liv. Det er vanlig. Men pass på å ta kontakt med familie og venner likevel så ikke de føler seg glemt. 

Anonymkode: 6c30d...1c0

[AnonymBruker]

Jeg savner heller ikke folk. Eller, jeg savner mormoren min som er død, men jeg savner ikke folk fordi jeg ikke er sammen med dem. Mannen har til dels jobbet borte tre måneder i strekk og sånn, han savner tydeligvis meg, men ikke jeg ham. Det er veldig hyggelig når han kommer hjem, og jeg liker veldig godt å være sammen med ham, og andre jeg er glad i, men når de ikke er der er ikke fokuset mitt på det.

Anonymkode: 26357...e7b

[AnonymBruker]

Jeg savner heller ikke noen. Jeg bor 5 minutter fra moren min, men det kan gå 1 måned eller mer før vi treffes. Jeg har ikke det behovet. 

Har samboer og to barn. Elsker de over alt på jord, men trur jeg aldri har savnet de når de har hvert borte. 

Har vel noe med at jeg trives godt i mitt eget selskap. 

Anonymkode: d667e...24b

[AnonymBruker]

Jeg er også slik. Nesten hele familien min er slik. Tiden vi er borte fra hverandre spiller nesten ingen rolle. Vi fortsetter jo der vi slapp når vi møtes igjen likevell. 

Anonymkode: d1736...e07

[Gjest AthenaRavenLuna]

Er sånn jeg også.

[AnonymBruker]

Jeg elsker familien min, noen ganger går det veldig lenge mellom hver gang jeg ser dem. Opptil ett år, men savner dem aldri. Savner aldri noen jeg heller.
Vi er alle forskjellig skrudd sammen.  

Anonymkode: 0a921...ddc

[AnonymBruker]

Har det slik jeg også, vet ikke om det er noe galt med meg.

Anonymkode: 6d5d5...c0a

[AnonymBruker]

Kan det være at du er introvert? Jeg bruker lengre tid på å savne mine venner enn de som er ekstroverte, fordi jeg har ikke behov for å møtes så ofte som de har.

Anonymkode: a494e...b05

[AnonymBruker]

jeg er også sånn. tenker det er fordi jeg trives i mitt eget selskap. har et par venner som overhodet ikke trives i eget selskap. og kjenner at de nå går meg på nervene med alle tlf der de er depressive og forventer underholdning og sympati fra meg. det er spesielt en kamerat som er foreldreløs og venneløs jeg sliter mest med. synes forferdelig synd på han, og kommer ikke til å kutte han ut. men fy fader så han sliter på meg. pandemien har forverret alt. skulle ønske han tok kontakt med dps eller privat psykolog, for jeg blir helt matt av dette🙃

Anonymkode: 407c5...ae8

[AnonymBruker]

Nei, det er ingenting galt med deg. Jeg er slik selv. Kanskje du er introvert? Høysensitiv? 

Anonymkode: 83f20...82c

[AnonymBruker]

Jeg er høygravid og hormonell fra helvete! Har ikke mange venner, men har noen få og veldig gode. Men møter de ALDRI lengre. Har forskjellige liv, og lever helt forskjellig. Jeg har hus, barn, enebolig og livet på stell. Mens de to sliter med å få hverdagen til å gå rundt og har ikke barn en gang. Hun ene har vel ikke jobb en gang heller selv om hun fikk innpass på min jobb, så aner ikke hva som skjedde da hun har forsvunnet🙈 Noen venner har jeg rett og slett ikke noe til felles med lengre og vi har vokst ifra hverandre. Orker ikke å ha samtaler med folk som later som de bryr seg feks.  Eller så orker jeg ikke venner som hele tiden avlyser eller ikke husker på avlyser så jeg har kuttet ut flere og har det bedre uten fordi skuffelsen blir for stor hver gang man blir avvist, glemt eller bar behandlet som søppel! 

Har funnet ut at jeg blir sliten av relasjoner fordi det er for mye å forholde seg til. Jeg har hund, samboer, barn og det holder for lenge. Jeg får heller møte venner eller bekjentskaper når det blir normalt og naturlig igjen. Orker ikke å jobbe hardt for å møte folk da tiden er slik den er. Er heller ikke avhengig av å ha masse venner for å ha det bra, og jeg kan fort tilpasse meg en hverdag uten å ha så mye med venner å gjøre fordi jeg tilpasser meg og føler livet blir enklere på mange måter uten. 

Anonymkode: 73875...3f1

[AnonymBruker]

Relasjoner kan være oppskrytt. Venner er også oppskrytt til tider😂 Har heller ikke noe savn til noen spesielle når jeg tenker meg om helt innerst selv om jeg føler at jeg «må være litt mer sosial», men jeg må jo ikke det. 

Jeg har samboer, hund og en familie. En sjelden gang møter jeg venner, eller andre bekjentskaper man kan ha sosial nytte av å være i selskap med. Noen naboer har blitt gode venner osv og nærmest som en familie, men mer enn det har jeg sluttet å måtte trenge. Øvrig familie ser jeg deretter men heller ikke veldig mye, da de har sine egne liv. 
 

Jeg kan gå ukevis uten å møte noen andre enn samboer og barna mine. Når jeg var i jobb fikk jeg mitt sosiale der da jeg jobber som vernepleier og har en super sosial jobb!  Nå som jeg har permisjon og skal føde snart har jeg havnet i en egen boble, og jeg har det bedre uten å styre med å treffe så mange hele tiden. 
 

Slutt å hige etter noe man ikke må ha, eller blir sliten av å prøve på å ha. Noen ganger trenger man ikke så mange, og man tilpasser seg fort❤️

Anonymkode: 73875...3f1

[AnonymBruker]

Jeg vil tro at du trives i eget selskap og har det fint på egen hånd. Venner, familie og kjæreste snakker man jo med på telefon, meldinger osv, så i denne verdenen er man jo sjeldent virkelig alene.

Jeg savner heller ikke venner eller familie. De er bare et tastetrykk unna, og jeg har derfor ikke et stort behov for å møte de i den virkelige verden. 

Anonymkode: a4f92...103