Er jeg helt blind som blir værende i dette?

[AnonymBruker]

Trenger sårt noen objektive råd og tanker om situasjonen. Vi har vært sammen i 17 år, samboere i 10. Vi er hverandres eneste og første kjærlighet og er bestevenner. Det har blitt veldig tøft de siste årene, og vi er på helt ulike steder i livet. Vi er i starten av 30-årene, og har ikke barn, men alltid planlagt å stifte familie. Vi er åpne med hverandre og har kranglet og pratet mye de siste 2 årene. Han sliter med å mestre livet, jobben og hverdagen i seg selv. Han har prøvd å holde fasaden lenge, men har innsett at han har store psykiske vansker. Han begynte også å misbruke alkohol for et år siden. Dette har han holdt skjult, men fortalt alt om nå, slik at jeg skal ha muligheten til å velge det livet jeg ønsker meg. Dette er så vondt, og jeg har brukt flere måneder bare på å forstå at situasjonen er ekte. Flyttet ut for 4 uker siden for å få litt tid for meg selv, men blir ikke klokere på noen ting. Følelsene er så sterke. Vi har det fint sammen, og jeg elsker han. Likevel er det ikke et sånt liv jeg ønsker. Jeg elsker jobben min, friluftsliv, være sosial og har lyst på en familie. Nå er bare all luftet tatt ut av meg og jeg føler nesten ingenting. Kjeder meg alene, er rastløs og både vil og ikke vil være hos han... Har jo et håp om at han skal bli bedre, han får hjelp og ønsker det selv også. Samtidig sier han at han har hatt det sånn i mange år og ikke kan love noe.

Anonymkode: 1e6f0...4fc

[AnonymBruker]

Får han hjelp?

Anonymkode: c7f84...771

[AnonymBruker]

Skjønner dette er vondt for deg. Du er glad i mannen og savner han, men jeg syns du burde holde avstand en tid. Så må du se ann om han klarer å ta tak i problemene. 

Anonymkode: 42c1b...e06

[Gjest Fnuggolina]

Om du vil ha barn så er mitt beste råd at du ikke får det med en som har alkoholproblemer. 

Får han hjelp for dette? 

[AnonymBruker]

Fnuggolina skrev (2 minutter siden):

Om du vil ha barn så er mitt beste råd at du ikke får det med en som har alkoholproblemer. 

Får han hjelp for dette? 

Tenkte nettopp skrive det selv. TS, få heller barn på egen hånd fremfor med noen som har alkoholproblemer. Det er bedre for både deg og for barn.

Anonymkode: 4405a...cd1

[AnonymBruker]

Kan tenkes at du lider av "sunk cost"-tankegang? At du har investert så mange år, så mye følelser i dette forholdet, slik at det er vanskelig å se klart. Du hadde jo aldri gått inn i dette forholdet slik som det er nå. Sier ikke at de årene er bortkastet, altså, men at det kanskje forstyrrer den avgjørelsen du må ta nå.

Anonymkode: 54cfe...b6d

[AnonymBruker]

Først og fremst må du ta vare på deg selv, som du gjør nå. Men han trenger kanskje din støtte.
Finnes det noen støttegruppe for pårørende til alkoholikere, så du kan få rådgivning til å håndtere situasjonen. 

Anonymkode: 539d1...27b

[AnonymBruker]

Han får hjelp, og har fått det en stund, men merker lite forskjell i hans humør og håp for fremtiden. Går alltid i at han ikke kan love meg noe. Det er uaktuelt å få barn med han sånn situasjonen er, og det er jo også veldig vondt. Mange lang med historie etter alle disse årene som bidrar til at situasjonen er så vanskelig. Prøver å ta vare på meg selv, og gjøre det «rette», men er veldig vanskelig. De fleste av mine venner er i en småbarnsfase nå og nesten alt er stengt så vanskelig å holde seg opptatt hele tiden. Føler også på at han trenger meg, mye dårlig samvittighet. Kjenner på en enorm rastløshet, kjedsomhet og fortvilelse av å gå sånn og ikke ane hva som skjer, eller hva jeg skal gjøre. Vil bare være med han, men vet ikke lenger om det er av trygghet eller hva..

Anonymkode: 1e6f0...4fc

[Gjest Fnuggolina]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Han får hjelp, og har fått det en stund, men merker lite forskjell i hans humør og håp for fremtiden. Går alltid i at han ikke kan love meg noe. Det er uaktuelt å få barn med han sånn situasjonen er, og det er jo også veldig vondt. Mange lang med historie etter alle disse årene som bidrar til at situasjonen er så vanskelig. Prøver å ta vare på meg selv, og gjøre det «rette», men er veldig vanskelig. De fleste av mine venner er i en småbarnsfase nå og nesten alt er stengt så vanskelig å holde seg opptatt hele tiden. Føler også på at han trenger meg, mye dårlig samvittighet. Kjenner på en enorm rastløshet, kjedsomhet og fortvilelse av å gå sånn og ikke ane hva som skjer, eller hva jeg skal gjøre. Vil bare være med han, men vet ikke lenger om det er av trygghet eller hva..

Anonymkode: 1e6f0...4fc

Altså, jeg er selv i en dårlig helseperiode - og tenker jo at fysiske eller psykiske nedturer er en del av livet og livslange forhold.

MEEEEN, grensa for meg går absolutt ved avhengighet og misbruk.

Rett og slett fordi jeg selv har vært barnet i den situasjonen, og det er ordentlig skadelig og har negative ringvirkninger for barn livet ut. 

Jeg tror han har mer enn nok med seg selv i endel år fremover, og forsåvidt kudos til ham som får hjelp og er ærlig med deg. 

Jeg tror ikke barn realistisk sett er på hans mulighetsliste på åresvis, og han kommer til å måtte jobbe ganske hardt i mange år med helsa om han egentlig har gått rundt og skjult dype problemer. 

Det er enorm forskjell på «vanlige» utfordringer og avhengighet dessverre.

Sistnevnte er gift, og avhengigheten vinner alltid. Også ovenfor barn. 

Se for deg å være høygravid, og så finner du gjemt flasker. Eller at du trenger at han står opp med babyen som har omgangssyke - men han sover ut bakrus hver helg og høytid. 

Skjønner du elsker ham, men dette er ikke forenelig med barn på ei GOD stund. Han skal jo være edru over flere år og vise seg relativt frisk ganske lenge før barneplanlegging kan komme på banen. 

Og da er dere gjerne nærmere 40 mer enn 30. 

[AnonymBruker]

Fnuggolina skrev (19 minutter siden):

Altså, jeg er selv i en dårlig helseperiode - og tenker jo at fysiske eller psykiske nedturer er en del av livet og livslange forhold.

MEEEEN, grensa for meg går absolutt ved avhengighet og misbruk.

Rett og slett fordi jeg selv har vært barnet i den situasjonen, og det er ordentlig skadelig og har negative ringvirkninger for barn livet ut. 

Jeg tror han har mer enn nok med seg selv i endel år fremover, og forsåvidt kudos til ham som får hjelp og er ærlig med deg. 

Jeg tror ikke barn realistisk sett er på hans mulighetsliste på åresvis, og han kommer til å måtte jobbe ganske hardt i mange år med helsa om han egentlig har gått rundt og skjult dype problemer. 

Det er enorm forskjell på «vanlige» utfordringer og avhengighet dessverre.

Sistnevnte er gift, og avhengigheten vinner alltid. Også ovenfor barn. 

Se for deg å være høygravid, og så finner du gjemt flasker. Eller at du trenger at han står opp med babyen som har omgangssyke - men han sover ut bakrus hver helg og høytid. 

Skjønner du elsker ham, men dette er ikke forenelig med barn på ei GOD stund. Han skal jo være edru over flere år og vise seg relativt frisk ganske lenge før barneplanlegging kan komme på banen. 

Og da er dere gjerne nærmere 40 mer enn 30. 

Takk for et fint svar. 
jeg er veldig klar over hvor alvorlig avhengighet er, og derfor blir det helt uaktuelt med barn på mange år. Prøver å omstille meg, og forberede meg på å gå, men vet ikke hvordan jeg skal klare det. Er så brutalt å kutte all kontakt med noen man elsker etter 17 år. Vet ikke om jeg klarer å hjelpe han og gå gjennom et brudd, og hva samvittigheten min tåler. Hvordan skal jeg i det hele tatt formidle det, oppi all den andre dritten..

Anonymkode: 1e6f0...4fc

[AnonymBruker]

Barn bør ikke vokse opp med alkoholikere. Mange psykiske problemer voksne har, og også personlighetsforstyrrelser kan linkes til barndommen og alkoholisme hos forelderen. Jeg har selv kommet ut av et forhold med én med mange narsissistiske trekk. Moren er alkoholiker. Barn skal ha det trygt hjemme. Og selv om den ene er edru, så er det alltids frykten for hvordan "dagsformen" til alkoholikeren er i dag. Med mindre han alltid er full, så vil barnet oppleve at han blir en fremmed. Selv om han er gladfull.

Anonymkode: 93ce5...a1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Barn bør ikke vokse opp med alkoholikere. Mange psykiske problemer voksne har, og også personlighetsforstyrrelser kan linkes til barndommen og alkoholisme hos forelderen. Jeg har selv kommet ut av et forhold med én med mange narsissistiske trekk. Moren er alkoholiker. Barn skal ha det trygt hjemme. Og selv om den ene er edru, så er det alltids frykten for hvordan "dagsformen" til alkoholikeren er i dag. Med mindre han alltid er full, så vil barnet oppleve at han blir en fremmed. Selv om han er gladfull.

Anonymkode: 93ce5...a1f

Det er ingen tvil om det. Har gjentatte ganger skrevet at barn er uaktuelt når det er sånn, så trenger ikke råd angående skadevirkninger av barn og alkohol, absolutt ikke det jeg spør etter her. Det kan jeg mye om selv.

Anonymkode: 1e6f0...4fc

[Gjest Fnuggolina]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for et fint svar. 
jeg er veldig klar over hvor alvorlig avhengighet er, og derfor blir det helt uaktuelt med barn på mange år. Prøver å omstille meg, og forberede meg på å gå, men vet ikke hvordan jeg skal klare det. Er så brutalt å kutte all kontakt med noen man elsker etter 17 år. Vet ikke om jeg klarer å hjelpe han og gå gjennom et brudd, og hva samvittigheten min tåler. Hvordan skal jeg i det hele tatt formidle det, oppi all den andre dritten..

Anonymkode: 1e6f0...4fc

Opplever du han er HELT åpen om hvor dypt det stikker?

Skal han utredes videre?

Det er jo forskjell på «har slitt en stund, synes alkoholen begynte å få en usunn plass - nå er jeg motivert for å gjøre alt» og «har egentlig vært veldig syk veldig lenge/underliggende diagnose som er vanskelig å gjøre noe med». 

Om du skjønner.

Jeg kunne gitt litt tid til en som hadde selvinnsikten i orden - men samtidig virker det utfra det du sier at han har det veldig kaotisk nå. 

Kanskje du skal be om at han blir med noen timer på FVK - hvor dere kan snakke med en tredjepart. Eller at du får være med en gang på hvor enn han får behandling for å høre litt hvor landet ligger.

Kan egentlig ikke helt se for meg at dette blir enkelt uansett, men jeg tenker jo at du fortjener å føle deg trygg på valget.

Og føle at du kan få en OK fremtid - ikke fungere som brannslukker liksom.

Spørs så veldig på hans helsetilstand.