Borderline og kjærlighetssorg

[AnonymBruker]

Hei, er det noen av dere som har borderline og sliter med kjærlighetssorg? Er det vanlig? Har det noe med borderline å gjøre?

For fire år siden slo jeg og eksen opp, og jeg har aldri vært den samme etterpå. Jeg fungerer utmerket i jobb og samfunn (har datet masse, festet masse, er med venner, blabla, dyrker ikke sorgen). 

Jeg bærer på en så tung sorg bare, og jeg har mistet all tro på å få oppleve en så dyp kjærlighet igjen. Jeg har hatt forhold tidligere, men ingenting kan måle seg med dette. Det var så sterkt. Jeg har hørt at ingenting måler seg med forelskelser man hadde som ungdom, med hormoner i kroppen etc. Det er så deprimerende og utmattende. Jeg føler jeg bare lever. Helt tomt. Er selvfølgelig gledepunkter, men livet føles så veldig ofte helt meningsløst og tomt ut.

Og jeg vet at "ikke let, skjer det så skjer det" eller "sorgen fra ham vil gå over når du møter noen", men det handler ikke om at jeg leter eller prøver å glemme. Det handler om den der evige sorgen som aldri går bort. Og at jeg aldri føler meg helt glad, at livet ikke føles fint ut fordi jeg alltid bærer med meg det her. 

Hjelp! Har noen et tips til hva jeg kan gjøre?

 

Anonymkode: 6aae2...210

[AnonymBruker]

Kan aldri tenke meg at det har noe med diagnosen din å gjøre.

Jeg hadde det på samme måte i mange år. Det skal så utrolig mye til før jeg knytter meg til noen. Og når jeg først gjør det, så er det så uendelig vanskelig å slippe taket igjen. Gikk med en dyp sorg i mange år. Vanskelig å snakke med noen om det. For de fleste skjønner ikke at det går an å sørge så lenge over et brudd. 

 

Anonymkode: 43561...94e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Er selvfølgelig gledepunkter, men livet føles så veldig ofte helt meningsløst og tomt ut.

Tomhetsfølelse er et av de vanligste symptomene ved BPD, så det kan skyldes det, og ikke kjærlighetssorgen, selv om det naturligvis oppleves sånn. Får du hjelp til å takle BPD?

Anonymkode: 8011e...bac

[AnonymBruker]

Det naturlige for mange av oss er å finne én partner og bli hos denne resten av livet. Så kanskje det du heller burde stille spørsmålstegn med er all skit-praten om: "det er flere fisker i havet!" og heller bare la deg selv føle det du føler uten å sykliggjøre din egen sorg. Når det er sagt så får vi ikke alltid den vi vil ha og må bare ta til takke med noen andre eller være alene og sorg avtar med årene. Gi deg selv tid.

Anonymkode: 4c960...5a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Tomhetsfølelse er et av de vanligste symptomene ved BPD, så det kan skyldes det, og ikke kjærlighetssorgen, selv om det naturligvis oppleves sånn. Får du hjelp til å takle BPD?

Anonymkode: 8011e...bac

TS her! Nei, jeg går ikke i terapi. Jeg har en forholdsvis mild grad. 

Det kan jo være noe i det du sier. Jeg har merket at jeg alltid må ha ekstern stimuli for å ha det gøy/bra/etc. Han er en av få mennesker jeg har respektert til det fulle. Jeg har aldri klart å finne en eneste feil med ham. Jeg hadde en del bpd-episoder med ham (da visste jeg ikke at jeg hadde det), og det er pga min "crazy" oppførsel at vi til slutt måtte gi oss. Jeg visste den gangen at han var min drømmemann, men jeg sliter sånn med en evigvarende ambivalent holdning til alt jeg gjør - "vil være sammen med deg for alltid, men MÅ flørte med andre og være singel"-typ....

Har du bpd?

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det naturlige for mange av oss er å finne én partner og bli hos denne resten av livet. Så kanskje det du heller burde stille spørsmålstegn med er all skit-praten om: "det er flere fisker i havet!" og heller bare la deg selv føle det du føler uten å sykliggjøre din egen sorg. Når det er sagt så får vi ikke alltid den vi vil ha og må bare ta til takke med noen andre eller være alene og sorg avtar med årene. Gi deg selv tid.

Anonymkode: 4c960...5a5

Ja, det er dit jeg er kommet Uansett hvor dumt det kan virke for andre, så virker det for meg som at han var den éne. Jeg forstår at jeg kan finne andre gode menn, men ingen som bare jeg ikke finner noen feil med. 

Anonymkode: 6aae2...210

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

TS her! Nei, jeg går ikke i terapi. Jeg har en forholdsvis mild grad. 

Det kan jo være noe i det du sier. Jeg har merket at jeg alltid må ha ekstern stimuli for å ha det gøy/bra/etc. Han er en av få mennesker jeg har respektert til det fulle. Jeg har aldri klart å finne en eneste feil med ham. Jeg hadde en del bpd-episoder med ham (da visste jeg ikke at jeg hadde det), og det er pga min "crazy" oppførsel at vi til slutt måtte gi oss. Jeg visste den gangen at han var min drømmemann, men jeg sliter sånn med en evigvarende ambivalent holdning til alt jeg gjør - "vil være sammen med deg for alltid, men MÅ flørte med andre og være singel"-typ....

Har du bpd?

Anonymkode: 6aae2...210

Det du beskriver er klassisk BPD, både dette med ekstern stimuli og ambivalente følelser. Synes du burde gå i terapi inntil du har gode verktøy for å takle symptomene.

Nei, har ikke BPD selv, og klarer ikke helt å sette meg inn i hvordan tomhetsfølelse må kjennes ut. 

Anonymkode: 8011e...bac