Blitt en kjedelig mor

[AnonymBruker]

Jeg er 26 år og fikk mitt første barn for 4 mnd siden. Jeg merker at jeg ikke kjenner meg selv igjen lenger og savner den "gamle" meg litt.

Jeg er 10 kg fra startvekt, går fortsatt i de samme klærne som jeg var gravid, men klarer å presse meg i gamle klær - men forstår ikke vitsen, går jo bare hjemme og på trilleturer uansett.

Før kunne jeg ikke gå på butikken nærmest uten sminke, nå kan jeg nesten ikke huske sist jeg gadd. Dusjer 2-3 ganger i uken kontra hver dag før. Verst av alt er at jeg nesten ikke bryr meg lenger, det er bare baby sine behov som betyr noe.

Jeg er blitt kjedelig, legger meg kl 22. Sitter aldri oppe med samboer lenger for å se film etc (baby sovner rundt 21). Alt for å få de timene med søvn jeg kan, selv om baby sover mye bedre enn mange andre babyer. 

Jeg er irritabel, mye sur. Føler folk ikke forstår babyens behov og rutiner. Det er jeg som står for rutinene til baby, og lite søvn på dagtid resulterer i en hylende baby på kvelden. Blir irritert på hunder som bjeffer ute, biler som bråker og vekker baby.

Jeg blir liksom aldri fornøyd med noe, og føler alt jeg gjør er halveis. Det gjelder både husarbeid, baby, vennskap, parforhold etc. Føler meg bare som en sur kjerring😑

Jeg har mistet mye kontakt med venner, spesielt de uten barn. De viser egentlig ingen forståelse eller interesse i baby, noe som er ganske sårt. Jeg er ikke flink til å ta initiativ heller. Har lite å snakke om, for dagene mine består av amming, lek og bleieskift. Henger ikke med på hva som skjer utenfor. Lever i en egen boble føles det som.

Misforstå meg rett, har gode dager også og koser meg med baby. Men det er alt livet mitt handler om. Hjelper ikke at det er korona heller og en samboer som jobber offshore. Er mye alene. 

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, lurer egentlig på om andre har eller har hatt det på samme måte, og når du "ble deg selv igjen"?

Anonymkode: 84540...839

[Anjatapinjata]

Er fortsatt en kjedelig mamma, barnet er halvannet år nå. Ikke så mye sur og grinete på andre enn samboer men. 

Barnet er det jeg setter høyst, venner osv har såklart falt bort en del pga korona. Sliter også plutselig med helsa, og har en veldig usikker fremtid i møte så livet har bokstavelig talt blitt snudd på hode det siste året. 

Vet ikke om jeg noen gang blir den gamle meg igjen 🙄

[Gjest Iea]

Anjatapinjata skrev (1 time siden):

Er fortsatt en kjedelig mamma, barnet er halvannet år nå. Ikke så mye sur og grinete på andre enn samboer men. 

Barnet er det jeg setter høyst, venner osv har såklart falt bort en del pga korona. Sliter også plutselig med helsa, og har en veldig usikker fremtid i møte så livet har bokstavelig talt blitt snudd på hode det siste året. 

Vet ikke om jeg noen gang blir den gamle meg igjen 🙄

Det at du sliter med helsa, er det pga noe annet enn at du har fått barn?

Håper det går seg til.

[AnonymBruker]

jeg synes du høres deprimert ut, ts. 

Jeg vil anbefale deg å gjenoppta kontakt med andre, venninner, barselgruppe, hva som helst. Du trenger å komme deg litt ut av bobla di. Husk at du skal leve et langt liv og at barnet ditt ikke er spedbarn for alltid. 

Anonymkode: 4d503...62f

[Anjatapinjata]

Iea skrev (8 timer siden):

Det at du sliter med helsa, er det pga noe annet enn at du har fått barn?

Håper det går seg til.

Har ingenting med barnet og gjøre nei😊 Blir utredet for en alvorlig sykdom. Krysser fingrene for at det ikke er alvorlig da og håper på det beste. 

Vet ikke hvorfor jeg har blitt så "kjedelig" jeg🙄 all våkentid går med på jobb og barnet, når han sover så går det ikke så lenge før jeg legger meg selv. Hjelper ikke så mye med eb samboer som jobber ganske teite tider og som ikke viser noe forståelse for en dritt. Bare lever livet som før.. 

[AnonymBruker]

Hei! Jeg kjenner igjen følelsene dine. Jeg var 27 da jeg fikk min første og nesten ingen i vennegjengen hadde barn. De foreslo at jeg kunne ta med baby overalt på kvelden, men det ble for stress for meg mtp rutinene hos baby. Det irriterte meg at de trodde det var så lett. 

Mitt beste tips er å prøve å komme deg ut litt uten baby etter hvert. Når mannen din ikke jobber. Da føler du deg litt som deg selv igjen. 

Livet med barn ble lettere for meg da vennene mine fikk barn. Da hadde vi en felles forståelse for hvordan det var. Håper det er slikt for deg også. 
 

Nå er jeg 35 og mer i mitt rette element enn før, så det kommer seg)

Anonymkode: 34c4a...5bd

[AnonymBruker]

I begynnelsen er du den viktigste for babyen, amming osv. Men etterhvert prøv å tvinge deg selv ut litt og gi faren ansvaret. Han trenger å få slippe til og du trenger en pause for bare deg. Når du har det bra med deg får du også mer overskudd til han. Og pakk bort/gi bort de comfy gravidklærne. Ha heller litt klær som er ok pene, men behagelige. Litt leppestift og mascara er bedre enn ingenting for selvfølelsen. Du trenger ikke full makeup hele tiden. Og ha tilgjengelig gulpeklut, alltid 😀😆

Anonymkode: 5d229...bc4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

jeg synes du høres deprimert ut, ts. 

Jeg vil anbefale deg å gjenoppta kontakt med andre, venninner, barselgruppe, hva som helst. Du trenger å komme deg litt ut av bobla di. Husk at du skal leve et langt liv og at barnet ditt ikke er spedbarn for alltid. 

Anonymkode: 4d503...62f

Denne typen diagnostisering er så I D I O T I S K. Hun sier hun setter babyens behov først, altså betyr det ikke at hun er deprimert bare fordi hun ikke gidder stelle seg. 

Jeg reagerte som deg TS, jeg ble også mye sur og irritabel. For min del handlet det om at jeg gikk tilbake til det jeg hadde vokst opp med, det var mye sinte foreldre i barndommen og når man skreller ned til skallet - som skjer når man får barn, så går man gjerne tilbake til barndommens vante mønstre etc. Sier ikke at det skjer med deg, men jeg ble ei surfitte når jeg fikk unge haha. Søsteren min ble også en jævla surfitte (uten å være bevisst det overhodet! Så fint at du ser at du er det, hah). Det har heldigvis gått seg veldig til nå dette med irritasjonen, men det tok på å være den som så babyens behov og alt utenfra ble så irriterende elementer som forstyrret babyens behov (hunder som bjeffer, bilstøy etc.). Det var mest at jeg stresset så mye og da ble jeg mer irritabel. Vet ikke om du også er litt stresset rundt babyens behov og ikke helt laid-back?

Ut ifra det jeg leser er du kanskje litt ensom? Jeg har familie rundt meg og mannen min her, men jeg føler meg veldig ensom pga. corona. Særlig da barnet ble født følte jeg meg ekstra sårbar og følsom - og kjente at jeg trengte folk rundt meg mer enn jeg hadde gjort tidligere (da var det ikke korona). Det er lite å kle seg opp for nå, det er mye joggebukse på mange av oss (foreldrepermisjon eller ei), corona har gjort mye med akkurat den delen.

 

jeg vet ikke hvorfor jeg babler så mye i dette innlegget, men jeg kjenner meg igjen fra min permisjonstid. I feel ya.

Anonymkode: 5f6d0...e46

[AnonymBruker]

Barnet ditt er enda lite, dette går seg til! Jeg fikk også barn først i vennegjengen, og da lever man ulike liv en periode. At du ikke steller deg like mye, blir etterhvert bedre men ikke like viktig som før😉

Håper du kan komme i kontakt med barselgruppe slik at du finner noen i samme situasjon? 
og hvis faren jobber offshore kan vel han gi deg litt tid og ta baby slik at du får noe egentid med venninner eller på trening. Det trenger og fortjener du😊

Anonymkode: 917da...6a5

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er helt greit! Babyen er 4 mnd. Det er ingenting i det lange løp. Denne tiden er kort og forsvinner fort. Ikke vær så selvkritisk nå, det blir tids nok tid til å prioritere utseendet igjen. 

Anonymkode: c0d0b...b9d

[Årolilja]

Jeg tror det er en følelse mange nybakte foreldre kjenner på, det er tross alt ikke så lenge siden babyen ble født!

Her ble det bedre da jeg sluttet å amme og barnet sov hele natten. Da ble han mindre avhengig av meg, jeg fikk mer overskudd og mer fri på kveldene. Det ble enklere å overlate den lille til pappaen eller andre mens jeg fikk etterlengted tid til trening/hobbyer/venner.

Da barnet begynte i bhg ble det enda lettere å fokusere på andre ting. Begynte plutselig i jobb igjen, og fikk flere impulser enn "bare" babybabybaby.

Føler meg som meg selv igjen nå, bare mye rikere og bittelitt klokere💜

[Kassiopeia8]

Jeg tenker du må senke standardene dine, og forsøke å leve litt i øyeblikket. Ikke tenk på alt du gjorde før og ikke lenger har tid til. Selvfølgelig er småbarnsperioden en unntakstid når det kommer til hvordan det ser ut i huset, hvor stelt man ser ut og hvor mye gøy man får vært med på. Dette vet folk rundt deg, og det må man bare innfinne seg med. Om det at du er usminket og ikke er oppe med samboeren din gir deg en dårlig selvfølelse ville jeg kanskje prøvd å prioritert tid til det en gang i blant. Men hvis du bare gjør det for andre ville jeg ikke tenkt at det sto i fokus nå. 

Nok søvn er kjempeviktig! Film kan dere se om noen måneder. Du kommer tilbake i gamle rutiner. Men bare regn med at det kan ta noen måneder eller år. Det viktigste er å prøve å nyte kjærligheten og alt det fine i kaoset.

Hilsen en annen usminket førstegangsmor med gulp på genseren, oppvask i kummen og leker på gulvet. Litt sliten, men lykkelig sammen med mitt barn. 

[AnonymBruker]

Høres helt normalt ut, du kan sikkert fikse deg opp til å lage en Facebookpost som indikerer at du er like sprek og morsom og flink pike som før. Det er der de fleste andre gjør. Du høres ut som en helt normal mamma som setter baby sine behov først. Du skal ikke stresse etter ett eller annet ideal, vær heller fornøyd med alt du får til. Alene med baby og takle en ny kanskje endrende diagnose og ikke nok søvn, supermenneske er du om du bare snur det litt😀

Anonymkode: 060ae...cdf

[AnonymBruker]

Baby er veldig liten enda! Om ett hslvt år har du glemt denne perioden ❤

Anonymkode: a0f5a...993