Hvordan endre denne delen av personligheten min? Det sliter også på andre

[AnonymBruker]

Jeg beklager meg for alt. Det er i utgangspunktet en god egenskap, men det ligger så sterkt i min personlighet at bare blir plagsomt. Jeg føler at jeg må forklare hvorfor på alt. At jeg  må forsvare og forklare meg, analyserer alt jeg kan for å ikke bli misforstått. "Jeg vet at jeg kom et minutt for sent fra pause, men det var fordi døren var låst og jeg måtte rundt bygget, beklager jeg kom på da jeg kom hjem at jeg glemte å sette glasset i oppvaskmaskinen i går og jeg tenkt mye på det,  eller sier det var ikke sånn ment hvis jeg tror noen har misforstått meg  (for å komme dem i forkjøpet)". I dag laget vi boller på jobb og en kollega spurte om jeg hadde fryst ned noen til søndag.  Istedet for å bare si nei som de fleste kanskje ville gjort  begynte jeg automatisk å forklare at det var dumt av meg og at jeg burde tenkt på det,  beklage at jeg ikke hadde gjort det og at jeg skal huske det til neste gang. Før i tiden påtok jeg meg ofte skyld for ting som ikke var min skyld,  i tilfelle det kunne være meg likevel. En gang jeg overnattet hos en vennine på videregående frøs jeg hele natten fordi jeg ikke turte å spørre om låne tskjorte. Jeg vil ikke være til bry,  vil ikke kreve noe eller sette grenser for meg selv. Også hvis et betyr at jeg må ta byrden med noe ufortjent. 

Jeg vil ikke ha det sånn. Det er ikke noe godt verken for meg eller de rundt meg. I meg ligger en ekstremt angst for å  bli mislikt, bli snakket stygt om eller ikke  bli tilgitt for et eller annet  jeg sa. Min største frykt er å bli  forlatt eller ikke inkludert.  Jeg føler at alt jeg må gjøre alt riktig til en hver tid for å bli akseptert. Det er som å ha oppkjøring eller muntlig eksamen 24/7. 

Jeg har alltid trodd at jeg  klarer å skjule at jeg sliter med selvbildet,  men det er en så utpreget del av min personlighet at det  følger meg uansett. Det  kan ikke skjules. Kollegaer er fantastiske og aksepterer meg sånn jeg er, og forstår at det ikke er arbeidsoppgavene jeg er usikker på,  men meg selv. De sier at jeg må bli mye snillere med meg selv.

Hva skal jeg gjøre med alt dette? Det sliter med ut 

 

Anonymkode: f7e7f...ae6

[AnonymBruker]

Jeg er også veldig sånn.

Bunner i masse mistenksomhet fra ene forelderen min i barndommen. Ble urettmessig anklaget for å ha løyet og stjålet, ødelagt ting osv..... 

Nå klarer jeg ikke fortelle om en tannlegetime på jobb engang uten å 'bevise' at jeg faktisk har tannlegetime ved tilfeldig vise frem bekreftelse på sms til sjefen haha! Høres helt idiotisk ut, men jeg er redd for å bli mistenkt for å lyve om tannlege for å slippe jobb noen timer.

Jeg prøver så godt jeg kan å huske at ingen tenker så mye på meg så mye som JEG tenker på meg. Og jeg bryr meg alldeles ikke når andre trenger å gå tidlig hjem for eksempel, så jeg kan garantere deg at ingen bryr seg om det når du må gå tidlig. 

Prøver oppriktig å stille meg spørsmålet 'hvordan hadde JEG reagert hvis noen sa til meg at de måtte til legen?' Og jeg hadde ikke brydd meg. Derfor vil ingen bry seg når jeg må det heller. Må gjenta dette for meg selv noen ganger når jeg får trang til å 'bevise' min uskyld.

Ble du anklaget for ting du inke hadde gjort som barn? Hadde du mye mistenksomhet rettet mot deg?

Anonymkode: 5b396...6fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er også veldig sånn.

Bunner i masse mistenksomhet fra ene forelderen min i barndommen. Ble urettmessig anklaget for å ha løyet og stjålet, ødelagt ting osv..... 

Nå klarer jeg ikke fortelle om en tannlegetime på jobb engang uten å 'bevise' at jeg faktisk har tannlegetime ved tilfeldig vise frem bekreftelse på sms til sjefen haha! Høres helt idiotisk ut, men jeg er redd for å bli mistenkt for å lyve om tannlege for å slippe jobb noen timer.

Jeg prøver så godt jeg kan å huske at ingen tenker så mye på meg så mye som JEG tenker på meg. Og jeg bryr meg alldeles ikke når andre trenger å gå tidlig hjem for eksempel, så jeg kan garantere deg at ingen bryr seg om det når du må gå tidlig. 

Prøver oppriktig å stille meg spørsmålet 'hvordan hadde JEG reagert hvis noen sa til meg at de måtte til legen?' Og jeg hadde ikke brydd meg. Derfor vil ingen bry seg når jeg må det heller. Må gjenta dette for meg selv noen ganger når jeg får trang til å 'bevise' min uskyld.

Ble du anklaget for ting du inke hadde gjort som barn? Hadde du mye mistenksomhet rettet mot deg?

Anonymkode: 5b396...6fb

Det høres veldig ut som det samme som meg. Skremmende likt.  Jeg ble også veldig unertrykket som barn. hardt mobbet av andre barn fordi jeg aldri tok igjen.  Mye slått og spyttet på og dessuten psykisk mobbing.  Fikk ikke mye respekt i barndommen   bare trusler 

Anonymkode: f7e7f...ae6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Det høres veldig ut som det samme som meg. Skremmende likt.  Jeg ble også veldig unertrykket som barn. hardt mobbet av andre barn fordi jeg aldri tok igjen.  Mye slått og spyttet på og dessuten psykisk mobbing.  Fikk ikke mye respekt i barndommen   bare trusler 

Anonymkode: f7e7f...ae6

♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡

Så da lever vi med etterdønningene av egne traumer. Men jeg er ganske sikker på at ingen tenker sånn om oss nå som voksne. At vi er mer respektert og likt. Det er vi selv som ikke forstår helt at folk stoler på oss og ikke vil oss vondt lengre.

Hvordan kommer man over det? Vet ikke helt. Men jeg gjentar til meg selv hele tida at ingen tenker så mye på meg egentlig. Alle har nok med seg selv.

*klem*

Anonymkode: 5b396...6fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡♡

Så da lever vi med etterdønningene av egne traumer. Men jeg er ganske sikker på at ingen tenker sånn om oss nå som voksne. At vi er mer respektert og likt. Det er vi selv som ikke forstår helt at folk stoler på oss og ikke vil oss vondt lengre.

Hvordan kommer man over det? Vet ikke helt. Men jeg gjentar til meg selv hele tida at ingen tenker så mye på meg egentlig. Alle har nok med seg selv.

*klem*

Anonymkode: 5b396...6fb

Det tror jeg også,  men jeg aner ikke hvordan man skal komme seg ut av dette tankemønstret. vet i allefall at det ikke er skam å oppsøke hjelp og at det kanskje er veien å gå.  Klem til deg også ❤

Anonymkode: f7e7f...ae6

[AnonymBruker]

Jeg er også slik🙈 vokste opp med foreldre som brukte mye ironi som jeg ikke skjønte. Jeg merket bare at det var noe, og jeg fikk da et behov for å unnskylde og forklare absolutt alt jeg gjorde - eller ikke gjorde.

Anonymkode: 43348...f61

[AnonymBruker]

Jeg har ei venninne som er slik. Men det plager meg ikke. Tror hun tenker mer på det enn oss andre. Vi andre har aldri snakket om det i mellom oss heller. 
Hun er bare slik, og det er noe jeg aksepterer med henne at hun er så ærlig og samvittighetsfull.

Men jeg selv fikk høre engang i min ungdom at jeg alltid kom med masse unnskyldinger for ditt og datt. Noe jeg tok meg til der og da, men har sett i ettertid at vedkommende hadde helt rett.

Jeg har fått mye pes på jobb osv, men jeg beklager meg sjeldent. Jeg nikker og tar i mot som regel og sier at jeg skal prøve å huske til neste gang og takker for påminnelsen og tilbakemelding 

Anonymkode: 36875...756

[President Chimp]

I Japan er dette ansett som normal adferd 😁

[AnonymBruker]

Det er utrolig slitsomt å være rundt de som beklager seg for alt og ingenting, spesielt på forhånd om det ikke er noe å beklage for. Jeg tror dette kun handler om øvelse for din del, at du må bestemme deg for å ikke si unnskyld før du sier noe. Begynn i det små, sett grenser også bare øv til det faller deg mer naturlig. Lykke til. 

Anonymkode: 02bcf...e54

[AnonymBruker]

Du får tenke på at du legger et press og stress på den du unnskylder deg for. Jeg har en venninne som er sånn, unnskyldningen for å ha glemt å si at hun glemte å slå av lyset på badet når hun var hos meg forrige uke kan være en a4 side. Bare for å ta et eksempel. Da må jeg begynne å "roe" henne og si at "men hallo, jeg slår jo ikke av lyset på badet mitt jeg heller. Du trenger da ikke beklage deg for det?" Også kommer det "okei, men da beklager jeg at jeg brydde deg med det nå altså" også må jeg si "du brydde meg jo ikke, men nå begynner du å bry meg, dette er slitsomt" "åja, huff, jeg er helt håpløs. Unnskyld altså"..... 

Nei fy faen... kan være helt jævlig til tider. Du er bare nødt til å slutte med det der, værste jeg vet. 

Anonymkode: 09afe...fa9

[AnonymBruker]

Jeg er litt sånn selv også, men jeg er sånn som ofte ikke vil bry folk og derfor tenker jeg at de ikke vil høre unnskyldning eller forklaring. Tror ofte at folk tror jeg lyver eller beskylder meg for ting, men det bunner nok i ting fra barndommen. Ble beskyldt for å lyve eller ble mistrodd av foreldrene mine flere ganger og når jeg fortalte om vanskelige ting. I noen sammenhenger føler jeg at jeg må forklare ting jeg har gjort sånn at folk ikke skal misforstå eller beskylde meg for å ha gjort feil, men jeg blåser det stort sett opp mer enn nødvendig. Synes det er kjipt når folk ignorerer meg, men skjønner litt hvorfor også. 

Vet ikke helt om det hjelper å høre hvor slitsom man er eller at man er til bry. Det er jo nettopp det man ikke vil være, men så blir det sånn allikevel. 

Mulig det å snakke om det med en psykolog kunne hjulpet? Jeg synes det hjelper å snakke med en utenforstående som klarer å se ting fra utsiden og som kanskje kan gi meg verktøy som kan hjelpe meg. 

Anonymkode: 50a58...ebc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

I meg ligger en ekstremt angst for å  bli mislikt,

Du må utfordre dette. Hva er det verste som kan skje hvis en kollega misliker deg?
Hva er det verste som kan skje hvis du ikke blir inkludert på jobben? Det er ikke livsfarlig, ingenting farlig ville skjedd, og du kunne byttet jobb hvis du ville. 
Ta tak i den frykten og utfordre deg selv. Prøv å tenke nøye gjennom ulike situasjoner og kjenn etter hvordan du ville følt det i de situasjonene. Så oppdager du etterhvert at det egentlig ikke er noe å være redd for. 
Hvis du synes det er vanskelig å gjøre alene kan du få god hjelp fra en psykolog. Dette er enkelt for en psykolog å hjelpe deg med, og ikke noe bryderi for dem i det hele tatt. 
Og det er en annen ting du må jobbe med, våg å ta plass. Du er verd like mye som alle andre, og fortjener like mye plass og oppmerksomhet.
Jobb med selvbildet ditt. Skriv en liste over alle dine gode kvaliteter, og gjenta listen for deg selv. Si positive og oppmuntrende ting til deg selv. Jobb i det minste med å akseptere at du er like mye verdt som alle andre, like mye verdt som sjefen, like mye verdt som nabodama, like mye verdt som Erna Solberg, like mye verdt som alle andre!

Anonymkode: 609b7...c5b

[AnonymBruker]

Du høres ut som en veldig snill og omtenksom person, men som du sier har det gått for langt. Det sliter deg jo ut. Alle gjør vi små feil av og til, og det er greit. Hvis jeg skal være helt ærlig med deg, synes jeg også det er slitsomt for min egen del å forholde meg til mennesker som beklager for alt og legger ut i det vide og brede om hvorfor de kom for sent, glemte noe ut eller andre bagateller. Svigermor unnskylder seg hele tiden, det er helt ekstremt, og jeg må holde meg i maska for å ikke bli irritert på henne når hun er i gang 🤭 

Anonymkode: a3242...2f3

[AnonymBruker]

 

 

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Men jeg gjentar til meg selv hele tida at ingen tenker så mye på meg egentlig. Alle har nok med seg selv.

Men du tenker egentlig at alle tenker på deg, men på en negativ måte. At du ikke ordnet ditt og datt. Selv om det er en liten greie.

Anonymkode: 2c834...6bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.2.2021 den 21.17):

Men jeg gjentar til meg selv hele tida at ingen tenker så mye på meg egentlig. Alle har nok med seg selv.

Dette er helt riktig.

Grunnen til at det er slitsomt med mennesker som beklager alt mulig, er faktisk det at de er så fokusert på seg selv. Jeg gjorde ditt, jeg tenkte sånn, jeg fikk ikke gjort slik eller sånn fordi jeg bla bla bla. Jeg jeg jeg, meg meg meg.

Ved å flytte fokuset over på andre, og på hvordan de har det, så blir man mer omgjengelig. For hver gang man ønsker å beklage eller forklare, stopp opp, og velg i stedet å si noe hyggelig, fint eller morsomt, til noen andre. 

Anonymkode: 7c879...eae

[AnonymBruker]

Dette minner om unnvikende trekk, og kan bli en svært dominerende del av ens personlighet som voksen. Jeg har det selv, sterke trekk (men ikke personlighetsforstyrrelse). Jeg sier ikke unnskyld for ting da, jeg trekker meg unna og unngår folk, for da slipper jeg å tenke på alt jeg har "gjort galt". Terapi hjelper definitivt. 

Anonymkode: e3c59...e0d

[Gjest Heeipådeg]

Kjenner meg så godt igjen! 

Jeg har engstelig /unvikende personlighetsforsryrrelse, går i behandling ikke bare for det men andre ting å... Det er vanskelig å slutte å beklage seg selv 😂 og om jeg er litt ekstra gæern en dag og gir litt f... Så må jeg tenke Igjennom dagen for å se om jeg må beklage meg for noe... Bedre sent en aldri liksom 🙈

Jeg ville prøvd og finne noen å snakke med:) 

[Polyester]

Dette må du slutte med, det kan fremstå som manipulerende og veldig irriterende. Det får deg til å fremstå som en person som ikke mener hva du sier, spesielt når noen virkelig trenger å høre en unnskyldning fra deg. Personlig hater jeg slik oppførsel og ender ofte opp med å bli streng og direkte med vennene mine som er slik.

 

Vær oppmerksom på hva du sier, og prøv i første omgang å gå en dag eller en halv dag uten å beklage deg. Bare minn deg selv på hva det verste som kan skje om du ikke sier noe, er. En konfrontasjon hvor du får mulighet til å si unnskyld når du trenger det? Ingen kommer til å drepe deg, eller henge deg ut? Og hvis noen virkelig vil dømme deg for å ikke legge boller i fryseren så kan de vel bare dra til helvete, eller? Jeg er i alle fall ikke interessert i å ha venner som misliker meg på grunn av småting.

[AnonymBruker]

Slike mennesker er grusomt å være i nærheten av! Har ei i nær familie som er sånn og jeg har nesten kuttet henne helt ut. Blir så provosert og dritt lei den der `unnskyld at jeg lever`- oppførselen at jeg orker ikke mer. 
Til TS og dere andre: skjerp dere! Kutt ut det forbanna tullet. Ingen liker sånn oppførsel. 

Anonymkode: 0d25c...bf5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.2.2021 den 20.32):

Jeg beklager meg for alt. Det er i utgangspunktet en god egenskap

Nei det er det ikke. Det er en irriterende egenskap.

Anonymkode: 3f679...26f