Har noen fått til forholdet tross store forskjeller i måten å kommunisere på?

[AnonymBruker]

(Litt langt, takk for at du leser!)

Jeg leste et sitat i dag, noe i duren «beklager at de du har elsket har gjort slik at du ikke følte deg verd å elske».

På en veldig lei måte traff den meg litt. Jeg elsker virkelig samboeren min, men ting i forholdet vårt har aldri glidd lett. Vi er veldig forskjellige. En annen ting er at han ikke er så god på å bekrefte meg. Han kan gjerne gi en god klem og et kyss, han er ikke kald og avvisende eller noe sånt. Han bare er ikke så god med ord, og dersom han har tilbakemeldinger rettet mot meg, er det stort sett (saklig) kritikk. Det gjør at mye av feedbacken jeg får fra han, er av det delvis negative slaget.

Jeg derimot har et større behov for gode ord og bekreftelse. Jeg ser at når jeg går for lenge uten, blir jeg klengete og dermed ødeleggende for forholdet. 

Vi har begge litt dårlig selvtillit og selvfølelse, og jeg prøver å bygge han opp med gode tilbakemeldinger. Det at jeg sjeldent får høre noe som helst bra om meg sjøl, gjør vondt. Han er aldri slem, eller sier vonde ord etc. Det er i grunn bare det at alle tilbakemeldinger jeg får er kritikk (og den er som sagt saklig og berettiget). Ettersom det kun er «negative» tilbakemeldinger jeg får, blir jeg etterhvert også ganske nærtagende, mer enn jeg vanligvis er. 

(Vil påstå at jeg kan takle konstruktiv kritikk godt, når det er en blanding av «dette gjør du bra, kan du gjøre dette annerledes»)

Vi har snakket om dette et par ganger, men han sier i grunn bare at han ikke er så flink med ord og sånt. End of story. 

Men! I alt dette forstår jeg jo også at jeg ikke kan være avhengig av en partners bekreftelse. Jeg må også bli tryggere på meg selv og egen verdi, etter mange år i et miljø jeg ble konstant rettet på. 

Spørsmålet er egentlig om dette forholdet er sterkt nok til å holde når min selvtillit er så dårlig, og han ikke er typen som strør rundt seg med gode ord. Er det en kombo som det er håp for?

Noen som har noen tanker?

Anonymkode: 96373...a18

[AnonymBruker]

Nei. 
Jeg mener at man bør snakke om problemer, for å få alt avklart, for å bli ferdig med det liksom...Men eksen min, og eksen før han, var sånn som løp fra problemer, noen ganger bokstavelig talt. Det gikk bare ikke. 

Anonymkode: de3b7...7f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Nei. 
Jeg mener at man bør snakke om problemer, for å få alt avklart, for å bli ferdig med det liksom...Men eksen min, og eksen før han, var sånn som løp fra problemer, noen ganger bokstavelig talt. Det gikk bare ikke. 

Anonymkode: de3b7...7f3

Spørsmålet er i grunn om det bare er jeg som må skjerpe meg, eller om det at han heller ikke gjør noen særlig innsats for å være mer bekreftende, er et varseltegn.

Men åh, jeg kan jo ikke se for meg å ikke ha han i livet mitt heller.

Anonymkode: 96373...a18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Spørsmålet er i grunn om det bare er jeg som må skjerpe meg, eller om det at han heller ikke gjør noen særlig innsats for å være mer bekreftende, er et varseltegn.

Men åh, jeg kan jo ikke se for meg å ikke ha han i livet mitt heller.

Anonymkode: 96373...a18

Hvis du «skjerper deg», blir du ulykkelig og frustrert, mer og mer. I tillegg er det en risiko for at han slutter å respektere deg når han ser at du velger forholdet og ikke dine behov. 

Anonymkode: de3b7...7f3

[AnonymBruker]

Det beste du kan gjøre, er å jobbe med deg selv.. 

Anonymkode: 18c39...b0c

[AnonymBruker]

Dere har ikke et problem med kommunikasjon, men at han ikke evner å se behovet du har på å få ffeedback som faktisk også er oppbyggende og støttende. 

Typen min er også sånn, ikke kan han snakke om følelser, ikke vil han si han er glad i meg eller gjøre ting som jeg har bedt om som par, småting som hadde gjort at vi kom nærmere. Ikke er han interessert i å fremme nærhet mellom oss, men er veldig flink til å kritisere og av og til også kjefte om det er noe han føler jeg har gjort eller han føler seg kritisert. 

Jeg gidder faktisk ikke et forhold hvor jeg må tigge for å bli sett og annerkjent, min også kysser og klemmer litt på meg, men hva faen er det i forhold til å kjenne seg trygg og elsket i et forhold? Få høre at dette er godt, at jeg gjør gode ting, takknemlighet og kontaktsøken i stede for den kritikken og dytte meg bort konstant. 

Jeg er på vei ut, jeg vil ikke ha det som dette. 

Anonymkode: 9b5fa...ae8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Dere har ikke et problem med kommunikasjon, men at han ikke evner å se behovet du har på å få ffeedback som faktisk også er oppbyggende og støttende. 

Typen min er også sånn, ikke kan han snakke om følelser, ikke vil han si han er glad i meg eller gjøre ting som jeg har bedt om som par, småting som hadde gjort at vi kom nærmere. Ikke er han interessert i å fremme nærhet mellom oss, men er veldig flink til å kritisere og av og til også kjefte om det er noe han føler jeg har gjort eller han føler seg kritisert. 

Jeg gidder faktisk ikke et forhold hvor jeg må tigge for å bli sett og annerkjent, min også kysser og klemmer litt på meg, men hva faen er det i forhold til å kjenne seg trygg og elsket i et forhold? Få høre at dette er godt, at jeg gjør gode ting, takknemlighet og kontaktsøken i stede for den kritikken og dytte meg bort konstant. 

Jeg er på vei ut, jeg vil ikke ha det som dette. 

Anonymkode: 9b5fa...ae8

Shit, du kunne vært meg, føler jeg🙈 Takk som deler!

Anonymkode: 96373...a18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det beste du kan gjøre, er å jobbe med deg selv.. 

Anonymkode: 18c39...b0c

Jo gjerne, men hvordan?

Anonymkode: 96373...a18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

(Litt langt, takk for at du leser!)

Jeg leste et sitat i dag, noe i duren «beklager at de du har elsket har gjort slik at du ikke følte deg verd å elske».

På en veldig lei måte traff den meg litt. Jeg elsker virkelig samboeren min, men ting i forholdet vårt har aldri glidd lett. Vi er veldig forskjellige. En annen ting er at han ikke er så god på å bekrefte meg. Han kan gjerne gi en god klem og et kyss, han er ikke kald og avvisende eller noe sånt. Han bare er ikke så god med ord, og dersom han har tilbakemeldinger rettet mot meg, er det stort sett (saklig) kritikk. Det gjør at mye av feedbacken jeg får fra han, er av det delvis negative slaget.

Jeg derimot har et større behov for gode ord og bekreftelse. Jeg ser at når jeg går for lenge uten, blir jeg klengete og dermed ødeleggende for forholdet. 

Vi har begge litt dårlig selvtillit og selvfølelse, og jeg prøver å bygge han opp med gode tilbakemeldinger. Det at jeg sjeldent får høre noe som helst bra om meg sjøl, gjør vondt. Han er aldri slem, eller sier vonde ord etc. Det er i grunn bare det at alle tilbakemeldinger jeg får er kritikk (og den er som sagt saklig og berettiget). Ettersom det kun er «negative» tilbakemeldinger jeg får, blir jeg etterhvert også ganske nærtagende, mer enn jeg vanligvis er. 

(Vil påstå at jeg kan takle konstruktiv kritikk godt, når det er en blanding av «dette gjør du bra, kan du gjøre dette annerledes»)

Vi har snakket om dette et par ganger, men han sier i grunn bare at han ikke er så flink med ord og sånt. End of story. 

Men! I alt dette forstår jeg jo også at jeg ikke kan være avhengig av en partners bekreftelse. Jeg må også bli tryggere på meg selv og egen verdi, etter mange år i et miljø jeg ble konstant rettet på. 

Spørsmålet er egentlig om dette forholdet er sterkt nok til å holde når min selvtillit er så dårlig, og han ikke er typen som strør rundt seg med gode ord. Er det en kombo som det er håp for?

Noen som har noen tanker?

Anonymkode: 96373...a18

Det fins herlige menn som kan bekrefte deg. 

Anonymkode: 34343...3ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Shit, du kunne vært meg, føler jeg🙈 Takk som deler!

Anonymkode: 96373...a18

Føler du deg som meg så dra! Hver dag kjenner jeg hvordan denne behandlingen sliter på meg, det bryter av en liten bit av sjelen min hver dag. Det som er verst er hvordan jeg er usynlig for ham. Ting jeg gjør er ikke viktig eller bra, det er ingen takknemlig utover et kjapt "takk" og thsts it. Men gud forby om noen andre gjør noe for ham, da er det skryt og anerkjennelse, i hytt og gevær. Meg er det ikke så viktig med, så kjefter han og kritiserer i tillegg. 

Han er en jævla egoist også, gjerrig på følelser, omtanke og penger. Jeg kjøpte alltid noe jeg vet han likte til kveldene våre sammen, han gjorde det èn gang, og har ikke en gang satt seg inn i hva jeg liker..! 

For ikke å snakke om den gangen jeg ble syk hos ham, han skyndet seg å følge meg hjem med ett "hvil deg og pass på deg selv", hørte ikke et ord på tre dager, han tålte bare ikke at jeg trengte ham.

Faen skal en med sånt.

Anonymkode: 9b5fa...ae8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Jo gjerne, men hvordan?

Anonymkode: 96373...a18

Se ALLE måter han behandler deg dårlig på, og si at "faen jeg fortjener BEDRE". Så gir DU deg selv bedre, så kvitter du deg med ham fordi du endelig ser at du KAN ha det bedre selv, så møter du en mann som også har det bra, så kan dere gjøre hverandre bedre. 

Anonymkode: 9b5fa...ae8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Føler du deg som meg så dra! Hver dag kjenner jeg hvordan denne behandlingen sliter på meg, det bryter av en liten bit av sjelen min hver dag. Det som er verst er hvordan jeg er usynlig for ham. Ting jeg gjør er ikke viktig eller bra, det er ingen takknemlig utover et kjapt "takk" og thsts it. Men gud forby om noen andre gjør noe for ham, da er det skryt og anerkjennelse, i hytt og gevær. Meg er det ikke så viktig med, så kjefter han og kritiserer i tillegg. 

Han er en jævla egoist også, gjerrig på følelser, omtanke og penger. Jeg kjøpte alltid noe jeg vet han likte til kveldene våre sammen, han gjorde det èn gang, og har ikke en gang satt seg inn i hva jeg liker..! 

For ikke å snakke om den gangen jeg ble syk hos ham, han skyndet seg å følge meg hjem med ett "hvil deg og pass på deg selv", hørte ikke et ord på tre dager, han tålte bare ikke at jeg trengte ham.

Faen skal en med sånt.

Anonymkode: 9b5fa...ae8

Oj, okei vi har det nok ikke heelt likt, ser jeg😅

Anonymkode: 96373...a18

[AnonymBruker]

Det handler jo litt om disse kjærlighetsspråkene som bestandig dukker opp på dette forumet😝 Ja, sikkert bare svada for noen, men for meg gir det mening. Hva er det vi trenger for å føle oss elsket? Jeg er også en sånn som trenger noen gode ord iblant. Hvis jeg får lite godord, men mye pirking og kritikk, da er det selvfølgelig kritikken som huskes og et inntrykk av at alt jeg er og gjør er feil som jeg sitter igjen med. Noe stammer nok fra barndommen, min far var ikke akkurat en som skrøt uhemmet av barna sine.

Tenker at det er ikke egentlig uforsonlig at man har ulike måter å vise kjærlighet på og ulike ting som gjør at vi føler oss elsket og verdsatt. Det er hvis de er vidt forskjellige og den andre nekter å strekke seg for å vise det. Hvis du gang på gang ytrer ønske om å få høre bittelitt oftere at du er bra, fin, viktig, men din partner ikke gidder å følge det opp, det er da det er et problem. 

Min partner er ikke så raus med godorda, han er mer fysisk og praktisk. Gjør tjenester og fikser ting for de han bryr seg om. Her funker det litt fordi han prøver å bli flinkere på mitt språk (ønsket meg et kort med hilsen til bursdagen og det fikk jeg), kombinert med at jeg ser kjærligheten han viser i alt han gjør for meg.

Anonymkode: c6b0a...f8d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det handler jo litt om disse kjærlighetsspråkene som bestandig dukker opp på dette forumet😝 Ja, sikkert bare svada for noen, men for meg gir det mening. Hva er det vi trenger for å føle oss elsket? Jeg er også en sånn som trenger noen gode ord iblant. Hvis jeg får lite godord, men mye pirking og kritikk, da er det selvfølgelig kritikken som huskes og et inntrykk av at alt jeg er og gjør er feil som jeg sitter igjen med. Noe stammer nok fra barndommen, min far var ikke akkurat en som skrøt uhemmet av barna sine.

Tenker at det er ikke egentlig uforsonlig at man har ulike måter å vise kjærlighet på og ulike ting som gjør at vi føler oss elsket og verdsatt. Det er hvis de er vidt forskjellige og den andre nekter å strekke seg for å vise det. Hvis du gang på gang ytrer ønske om å få høre bittelitt oftere at du er bra, fin, viktig, men din partner ikke gidder å følge det opp, det er da det er et problem. 

Min partner er ikke så raus med godorda, han er mer fysisk og praktisk. Gjør tjenester og fikser ting for de han bryr seg om. Her funker det litt fordi han prøver å bli flinkere på mitt språk (ønsket meg et kort med hilsen til bursdagen og det fikk jeg), kombinert med at jeg ser kjærligheten han viser i alt han gjør for meg.

Anonymkode: c6b0a...f8d

Takk for nyttig svar, gav meg litt mer håp♥️

Anonymkode: 96373...a18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Oj, okei vi har det nok ikke heelt likt, ser jeg😅

Anonymkode: 96373...a18

Det er bra for deg, håper dere finner ut av det, men ikke vær redd for åbe om det du trenger og hvis du ikke får det da så får du finne ut om det er verdt det for deg. 

Anonymkode: 9b5fa...ae8

[AnonymBruker]

Klart det kan fungere 😊 Jeg og min kjæreste er veldig forskjellige. Jeg er som deg, jeg trenger gode ord og bekreftelse. Han derimot, har ikke særlig behov for det. I starten var det vanskelig, jeg følte noe var galt, at han ikke likte meg og jeg ble needy og slitsom. Vi er vokst opp i forskjellige hjem. Jeg er vant til klemmer og "glad i deg" fra foreldrene mine hver dag, han klemmer ikke foreldrene sine når vi er på besøk etter flere mnd. Det tok 2 år før jeg fikk klem av foreldrene hans. Han er med andre ord ikke vant til å vise kjærlighet på den måten. 

Vi har snakket mye om det at vi har ulike behov. Det gjelder å strekke seg for å imøtekomme den andres behov, og huske på at vi har ulike behov. F. Eks har hvordan vi håndterer stress og kjipe situasjoner vært en utfordring. Jeg reagerer med at jeg trenger trøst, gode ord og nærhet og å snakke om det. Han trenger å trekke seg litt unna, og ikke snakke så mye om det. Det er litt instinktivt å "hjelpe" den andre slik som man selv ønsker å få støtte. For oss blir jo det feil. Jeg har derfor lært meg at når han har det kjipt, skal ikke jeg tvinge han til å prate ut, trøste osv, selv om det er det jeg gjerne vil. Og han har lært at når jeg har det kjipt, må han støtte meg slik jeg trenger det. 

Ellers, så hjelper det meg å huske småtingene. Han er ikke stor med ord, men han viser meg hele tiden at han elsker meg på sin måte. Dessuten sier jeg gjerne rett ut at "nå er jeg sliten, jeg trenger litt kos". Da smiler han og gjør nettopp det. Kan godt finne på å si "du er ganske heldig som har en kjæreste som gjør..." med et glimt i øyet og da er han heeelt enig 😂 så jeg fisker i blant etter bekreftelse, men ikke på en slitsom og trist måte 

På tross av våre ulikheter i kommunikasjon og behov, har vi fått det til å fungere, til og med i avstandsforhold. Vi har kanskje kranglet 1-2 ganger på 3 år. Huff dette ble langt, men jeg kjenner meg så igjen i en del av dette, fra starten av mitt forhold. 

Håper dere får det til❤️ det er lov å elske på ulike måter

Anonymkode: 7b862...8f2

[Gjest TheCatLady]

Jeg tenker nei, men det er basert på egne erfaringer. Andre får det kanskje til å fungere. Om man skal få det til å fungere så tenker jeg at det er viktig at begge strekker seg litt, men ikke sånn at man går på akkord med seg selv. 

Jeg var i hvert fall sammen med en som var veldig ulik meg når det gjaldt sånne ting. Han slet med diverse så det gjorde det ekstra vanskelig, men han hadde ikke behov for å prate eller nærhet utenom når han ville ha sex. Han var veldig flink til å være negativ mot meg og kritisere meg, men å si positive ting eller være god mot meg opplevde jeg sjeldent. Følte meg lite sett og verdsatt, og jeg trenger nærhet uten at det må være sex med i bildet og gode ord. Ja, en partner som bygger meg opp. Helt greit med konstruktiv kritikk også, men når man bare gir det så føles det kanskje som man gjør noe galt hele tiden. 

Jeg reagerer med å trekke meg unna og blir kald når jeg ikke føler meg sett og verdsatt. I hvert fall etter hvert. I begynnelsen prøvde jeg alt mulig. Prøvde å endre på meg selv, men det førte til at jeg følte meg ulykkelig og ensom. Relasjonen ble etter hvert giftig også der jeg følte meg angrepet og ble sint på han, mens han ikke skjønte hvorfor. Jeg hadde prøvd å forklare hva jeg hadde behov for, men han skjønte det ikke. Så ble etter hvert veldig frustrert og lei. 

Jeg burde nok ha gått mye tidligere og før det ble sånn, men i det minste lærte jeg hva jeg ønsker meg og hva som er viktig for meg i et forhold. Lærte også at det er en grense for hvor mye man skal jobbe med ting når ingenting fungerer.