Hvem er egentlig glad i meg? Trodde det var mamma

[AnonymBruker]

Da far døde, ble dynanikken snudd rundt. Jeg trodde alltid at moren min var glad i meg, selv om hun aldri sa det. Hun ga aldri ros, men jeg ringte henne daglig og hun hørte meg i alt. Ting var på stell og jeg følte at jeg var heldig med foreldrene mine 

Så fikk jeg min første jobb og far døde. Det begynte å komme opp mye grums, og det kom frem at mor ikke hadde planlagt å få meg. Hvis jeg tar kontant for støtte, møtes jeg med forrakt. Hun har piggene ute og jeg føler ikke noe kjærlighet. Sist gang jeg var hjemme etter en operasjon, var hun direkte stygg mot meg fordi jeg klagde over arbeidsvilkår på jobb og hadde meldt meg som tillitsvalgt. Hun kjeftet og lurte på om jeg kun kom hjem for å klage. Hun fortalte meg nærmest at jeg er et usselt menneske med mye negativitet. Jeg forsøkte å si at jeg jobber med saken, og skal til psykolog, men ble bare møtt med et " du sykeliggjør deg selv-blikk".Jeg hadde da tatt buss med krykker for å se henne og tatt med gave. Jeg haddd tatt meg fri fra jobb og køpt gave. Selv klager hun hele tiden, og slik var også far, men han fikk ikke lov til å klage til mor, til tross for store smerter, så jeg lot han få si det han hadde på hjertet, uansett. Jeg dømte ikke. Jeg føler ikke at mannen min er særlig glad i meg heller, men har heldigvis venner som lytter, selv om ikke alt er " god energi"

Moren min var alltid rettferdig og delte alt likt mellom søstrene mine og meg. Jeg kjente et press om å skulle lykkes, og har feilet mye og hatet meg selv i perioder fordi studiene var så vanskelige. Jeg slet. Det har vært en tøff kamp, men hun favoriserer de to andre og ber de på middag hele tiden, passer barna og er der for de. De kan klage så mye de vil.

Da jeg kom hjem med kofferten sist for å bli noen dager, fortalte hun hvor synd hun syns på alle gamle mødre som må huse voksne barn under feks skillsmisser. " Tenke seg til å komme hjem for full service når du er et voksent menneske"  Jeg tok kofferten min og reiste to dager etter. Hun har i grunn fortalt meg at om livet mitt faller i grus en dag, er døren stengt. Selv bodde hennes elskede søster hos bestemor da tante skilte lag, og da ble det sett på som helt flott, og tante er i dag så flink og noen å se opp til.

I morgen er det morsdag, og jeg vurderrer å ikke dra dit. 

Vet ikke hva jeg vil med tråden. Vil bare få ut litt sorg 

Anonymkode: 0ce6f...c9e

[AnonymBruker]

❤️

Anonymkode: 5bf60...70a

[AnonymBruker]

❤️  Sender deg litt omtanke det høres grusomt vanskelig ut og hun høres ikke helt egnet ut til å være mamma med alt det innebærer

Anonymkode: 1cbbb...e7f

[AnonymBruker]

Du er kanskje inne i et destruktivt mønster, ts?

Å dvele ved fortiden gir ingen av oss noe som helst - vi får ikke endret den, vi får kun endret fremtiden. 

Men det kan se ut som om dine foreldres mønster med å velge seg partnere en egentlig ikke liker har preget deg såpass at du har valgt å leve med en mann du ikke vet om liker deg? For det er ikke et valg folk flest tar. Liker du han? Du nevner intet om dine preferanser. Liker du din mor? Dine søsken? Genetisk familie er nettopp genetisk familie. En er ikke forpliktet til å like dem eller ha noe til felles med dem.

Når det kommer til venner som ikke lytter: belaster du dem for mye? Jeg tenker at å kreve at en venn hører på negative ting mer enn 1-2 ganger i halvåret er for mye negativitet. Ja, vi har alle negativitet i livet vårt. Å dele den eller dvele ved den derimot, er kun destruktivt. Øv deg på å snakke om det positive. Du kan i starten forsøke skrive ned 5 positive ting om dagen din hver kveld. For få av oss har mer negativt i livet enn folk flest. Det er viktig å forstå at folk som snakker om alt det gode de har i livet har like mye negativt i livet som de som snakker om hvor vondt alt er - de har bare et ulikt fokus. 

Du nevner intet om din mors sorg, kun din egen. Ja, hun er din mor, men dere er begge voksne mennesker. I voksen alder er det ikke uvanlig at omsorgspersonen i en forelder-barn relasjon går fra barnet til forelderen. 

Nei, du trenger selvsagt ikke besøke din mor på morsdagen. Eller ringe henne. Du kan til og med si "jeg er skuffet over deg og ønsker at vi etablerer mer distanse i forholdet vårt". Men du bør også velge å ikke fiksere på det negative. Du har søsken. Kanskje barn. Kos deg med livet. 

Anonymkode: de674...e5d

[AnonymBruker]

Høres ut som om moren din muligens har hatt en fødsesdepresjon som har blomstret opp igjen etter at faren din døde.. dette må være fryktelig vondt for deg ❤

Hva slags forhold har du til søskene dine?

Anonymkode: 7c90b...2cf

[AnonymBruker]

❤️❤️❤️

Høres ut som du ikke har hatt en god oppvekst. Og kanskje ditt valg av mann er en følge av det.

Jeg tror du har en del å reparere så du kan få det gode livet du fortjener! Terapi, kanskje?

Angående din mann. Du må få klarhet i om han virkelig ikke er glad i deg. Kanskje du tar feil. Av og til kan vi underbevisst overbevise oss selv at andre ikke liker oss. Basert på vårt eget selvbilde. Og pga våre indre stemmer vi har hatt siden barndommen. Dette er en del av det som må repareres!

Hvis mannen din virkelig ikke er glad i deg, så bør du vurdere å forlate han. Er han snill med deg? Har dere det fint sammen som venner om ikke annet?

Anonymkode: e017a...a63

[Syngemann]

❤️❤️❤️

Synes det er flott du har ordnet psykolog ts.

Der kan du snakke fritt om alt.

Det er ikke alle av oss som var like ønsket av mor, men vi har like stor verdi for det.

[AnonymBruker]

Det er ikke morsdag i morgen. Den er på søndag. 

Ellers håper jeg du tar litt avstand og skaper litt luft mellom deg og den negative moren din. Det er ikke noe hyggelig med mennesker som drar en ned hele tiden, uansett om det er blodsbånd eller ei. Personlig fikk jeg nok av den slags med min mor, som forskjellsbehandlet meg grovt i alle år ifht mine brødre som ble favorisert, at jeg kuttet henne ut av livet mitt. Nå har jeg ikke sett henne siden 2007. Og jeg har ikke savnet henne så mye som et øyeblikk faktisk!

Anonymkode: b3319...dbf