Dillemma rundt alder og flere barn

[AnonymBruker]

Har en sønn fra før, som ble født da jeg var 39. Ble gravid på første forsøk og hadde et lett svangerskap. Jeg har alltid sett for meg to barn. I fjor ble jeg gravid igjen, men det endte med MA. Hele prosessen rundt dette var et mareritt både fysisk og psykisk. Det endte med sykehusinnleggelse og blodoverføring. Både gynekologen på sykehuset og min private gynekolog sier det er «bare å prøve igjen», som de sa. Jeg blir lett gravid og i følge legene er det ingen grunn til å la være. Problemet mitt er alder. De sier dette ikke skal holde meg ifra å prøve. Men jeg vet jo at jeg er kommet i en alder der både faren for komplikasjoner for meg og barnet er økt (42 år). Jeg hadde ikke taklet et sykt barn. Ikke min mann heller. Samtidig føler jeg at jeg må prøve igjen. For «alle» har jo minst 2 barn. Alle klarer jo det liksom. Og nylig fikk jeg vite at en venninne venter sin nr.3. Hun er like gammel som meg. Jeg får en slags sorgreaksjon hver gang jeg hører at andre er gravide. Jeg unner dem det - for all del! Men jeg blir samtidig så deppa og gjenopplever hele prosessen rundt MAen i fjor. 

Jeg føler meg samtidig så egoistisk som ikke «orker» påta meg den fysiske og psykiske belastningen med tidlig ul, duotest,Nipt-test og alt dette på nytt. Det er så skummelt, jeg var nervevrak sist. Men det er nå eller aldri, dersom vi skal prøve på flere. Jeg føler som sagt jeg nesten må. Ellers får ikke vår sønn søsken. 

Noen som har vært i samme båt? En del av meg har utrolig lyst på ett barn til. Den andre ønsker bare å kose seg med det ene barnet som er her. Men den dårlige samvittigheten for å ikke gi barnet søsken slår alltid inn.

Anonymkode: a2455...8c6

[AnonymBruker]

Jeg valgte å kose meg med det barnet vi har❤️ Orket ikke mer styr. Viktigste er barnet vi har og når jeg slo meg til ro med det var det en befrielse og en lettelse😊

Anonymkode: 5dc99...109

[AnonymBruker]

Her må du prøve å tenke på hva du/dere ønsker og prøve å ikke tenke på hva alle andre har. ❤️ Skjønner det er vanskelig når alle rundt er gravide og får mange barn osv, men hvis man klarer å slå seg til ro med det du har, så blir selvfølelsen din og dagene dine lettere! 

Anonymkode: 8d635...b72

[AnonymBruker]

Jeg ville nok bare sagt stopp, og vært fornøyd og kost meg med det barnet jeg hadde ❤

Som du sier selv så øker sjansen for komplikasjoner med økt alder - hvorfor ta sjansen. Jeg har 2 barn, hvor eldste mann er kronisk syk. Ville aldri vært for uten, men livet blir snudd opp ned,og ja det krever mye. 

Lykke til uansett hva dere velger!

Anonymkode: 68387...b86

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg valgte å kose meg med det barnet vi har❤️ Orket ikke mer styr. Viktigste er barnet vi har og når jeg slo meg til ro med det var det en befrielse og en lettelse😊

Anonymkode: 5dc99...109

Var veien dit lang? Hvordan jobbet du med deg selv for å komme dit?  

Føler jeg har tenkt mye på dette hver eneste dag de siste årene nå...Synes på en måte ikke jeg kommer noe nærmere å slå meg til ro med avgjørelsen. Tenker stort sett mest på alt som aldri vil bli noe av. 

ts

Anonymkode: a2455...8c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg ville nok bare sagt stopp, og vært fornøyd og kost meg med det barnet jeg hadde ❤

Som du sier selv så øker sjansen for komplikasjoner med økt alder - hvorfor ta sjansen. Jeg har 2 barn, hvor eldste mann er kronisk syk. Ville aldri vært for uten, men livet blir snudd opp ned,og ja det krever mye. 

Lykke til uansett hva dere velger!

Anonymkode: 68387...b86

Tusen takk.

Jeg ser for meg det blir snudd helt opp ned på alt med et kronisk sykt barn ja. Vi måtte kanskje flyttet fra huset vårt, og har ikke så stor mulighet for avlastning og hjelp fra familie og venner. Alle har nok med sitt liksom. 

ts

Anonymkode: a2455...8c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Var veien dit lang? Hvordan jobbet du med deg selv for å komme dit?  

Føler jeg har tenkt mye på dette hver eneste dag de siste årene nå...Synes på en måte ikke jeg kommer noe nærmere å slå meg til ro med avgjørelsen. Tenker stort sett mest på alt som aldri vil bli noe av. 

ts

Anonymkode: a2455...8c6

Jeg hadde gått for barn nr 2. Sjansen for å få et sykt barn er ikke så stor, bare litt større enn for de som er yngre:

Hos en 40 år gammel kvinner er risikoen for at barnet har Downs syndrom 1 på 106 og risikoen for kromosomavvik 1 av 66. Hos en 44 år gammel kvinne er risikoen for Downs syndrom 1 av 38 og for kromosomavvik 1 av 26.

https://www.klikk.no/foreldre/graviditet-ved-20--30--og-40-arsalderen-3532575

Anonymkode: 4fcbf...1df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg hadde gått for barn nr 2. Sjansen for å få et sykt barn er ikke så stor, bare litt større enn for de som er yngre:

Hos en 40 år gammel kvinner er risikoen for at barnet har Downs syndrom 1 på 106 og risikoen for kromosomavvik 1 av 66. Hos en 44 år gammel kvinne er risikoen for Downs syndrom 1 av 38 og for kromosomavvik 1 av 26.

https://www.klikk.no/foreldre/graviditet-ved-20--30--og-40-arsalderen-3532575

Anonymkode: 4fcbf...1df

Ja, disse tallene ble jeg presentert for i fjor da jeg var gravid og skulle ta duo-test. Tror det var 1:55 for meg på 42. (De regnet det ut i fra 43 år selv om jeg er 42). Føler det er ganske høy risk jeg da.

ts

Anonymkode: a2455...8c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Har en sønn fra før, som ble født da jeg var 39. Ble gravid på første forsøk og hadde et lett svangerskap. Jeg har alltid sett for meg to barn. I fjor ble jeg gravid igjen, men det endte med MA. Hele prosessen rundt dette var et mareritt både fysisk og psykisk. Det endte med sykehusinnleggelse og blodoverføring. Både gynekologen på sykehuset og min private gynekolog sier det er «bare å prøve igjen», som de sa. Jeg blir lett gravid og i følge legene er det ingen grunn til å la være. Problemet mitt er alder. De sier dette ikke skal holde meg ifra å prøve. Men jeg vet jo at jeg er kommet i en alder der både faren for komplikasjoner for meg og barnet er økt (42 år). Jeg hadde ikke taklet et sykt barn. Ikke min mann heller. Samtidig føler jeg at jeg må prøve igjen. For «alle» har jo minst 2 barn. Alle klarer jo det liksom. Og nylig fikk jeg vite at en venninne venter sin nr.3. Hun er like gammel som meg. Jeg får en slags sorgreaksjon hver gang jeg hører at andre er gravide. Jeg unner dem det - for all del! Men jeg blir samtidig så deppa og gjenopplever hele prosessen rundt MAen i fjor. 

Jeg føler meg samtidig så egoistisk som ikke «orker» påta meg den fysiske og psykiske belastningen med tidlig ul, duotest,Nipt-test og alt dette på nytt. Det er så skummelt, jeg var nervevrak sist. Men det er nå eller aldri, dersom vi skal prøve på flere. Jeg føler som sagt jeg nesten må. Ellers får ikke vår sønn søsken. 

Noen som har vært i samme båt? En del av meg har utrolig lyst på ett barn til. Den andre ønsker bare å kose seg med det ene barnet som er her. Men den dårlige samvittigheten for å ikke gi barnet søsken slår alltid inn.

Anonymkode: a2455...8c6

Hvis du virkelig vil det, så skal du gå for et barn til. Du er ikke for gammel. Mamma fikk meg da hun var 43 år, og det gikk kjempebra. 

En dame jeg kjenner var singel helt til hun var 45 år. Da møtte hun er 35 år gammel mann. De ble sammen, og de kunne fått barn, men dessverre tenkte hun at hun var for gammel, så de valgte å ikke få barn. Idag er hun 60 år og angrer hver dag på at hun ikke prøvde og ser for seg at hun ville hatt barn som var 13 år nå. Kanskje hun kunne fått 2 barn også. Hun sier at hun var jo ikke for gammel, og at hun hadde mulighet til å få barn. Dette må hun leve med resten av livet. 

Så grip sjansen, selv om det er tøft. Ikke stress, ta godt vare på deg selv, og ikke ha for store forventninger. 

Jeg ville heller levd et liv der jeg prøvde noe, enn å leve et liv der jeg ikke prøvde. Går det ikke, så har du et barn du kan kose det med ❤️

Anonymkode: 11955...66f

[AnonymBruker]

Det er litt vanskelig å si hva du skal gjøre, men jeg synes i hvert fall ikke du skal ha dårlig samvittighet for at sønnen din ikke har søsken. Dette temaet kommer med jevne mellomrom opp her på kvinneguiden og det er alltid en haug med folk som er enebarn som sier at det aldri var et savn. Du skylder ikke sønnen din et søsken, bare et så godt sosialt nettverk som mulig. Og det inkluderer sosial trening.

Anonymkode: ef8c3...2ad

[AnonymBruker]

Jeg er i nær familie med en som jobber på en nyfødt-intensiv et sted i dette landet. Jeg er klar over at jeg har dette anonymt, men den personen er veldig klar på at hvis h*n ikke får barn før fylte 38 år, så blir det ingen barn på vedkommende. Og det er av en grunn.

Anonymkode: eb1c4...1b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Det er litt vanskelig å si hva du skal gjøre, men jeg synes i hvert fall ikke du skal ha dårlig samvittighet for at sønnen din ikke har søsken. Dette temaet kommer med jevne mellomrom opp her på kvinneguiden og det er alltid en haug med folk som er enebarn som sier at det aldri var et savn. Du skylder ikke sønnen din et søsken, bare et så godt sosialt nettverk som mulig. Og det inkluderer sosial trening.

Anonymkode: ef8c3...2ad

Jeg tror sosial trening og slikt får han mye av i barnehagen og blant venner (og med oss). Men det jeg ser i flere tråder her, og hører fra folk som er enebarn, er at de ofte ikke har tenkt mye på det i oppveksten. Men når de er voksne blir det tungt. Jeg vet det ikke gjelder alle, men synes det er litt trist å tenke på at mitt barn skal stå alene igjen når vi foreldre er gamle.

ts

Anonymkode: a2455...8c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Hvis du virkelig vil det, så skal du gå for et barn til. Du er ikke for gammel. Mamma fikk meg da hun var 43 år, og det gikk kjempebra. 

En dame jeg kjenner var singel helt til hun var 45 år. Da møtte hun er 35 år gammel mann. De ble sammen, og de kunne fått barn, men dessverre tenkte hun at hun var for gammel, så de valgte å ikke få barn. Idag er hun 60 år og angrer hver dag på at hun ikke prøvde og ser for seg at hun ville hatt barn som var 13 år nå. Kanskje hun kunne fått 2 barn også. Hun sier at hun var jo ikke for gammel, og at hun hadde mulighet til å få barn. Dette må hun leve med resten av livet. 

Så grip sjansen, selv om det er tøft. Ikke stress, ta godt vare på deg selv, og ikke ha for store forventninger. 

Jeg ville heller levd et liv der jeg prøvde noe, enn å leve et liv der jeg ikke prøvde. Går det ikke, så har du et barn du kan kose det med ❤️

Anonymkode: 11955...66f

Jeg er veldig enig i den livsfilosofien, om at det er bedre å prøve på det man vil enn å ikke prøve og angre senere. Men føler på en måte jeg har prøvd, og så endte det altså med MA i fjor.
Men så hører jeg om folk som har MA og spontanaborter gang på gang og likevel aldri gir opp. Leste f.eks nylig om Eva Weel Skram, som hadde 3 spontanaborter i fjor...Stakkars dame.  Men jeg vet ikke om jeg orker det stresset og påkjenningen det fører med seg å prøve gang på gang. Kroppen min ordner ikke opp selv etter en spontanabort/MA. Og skjer det igjen blir det enda en sykehusinnleggelse og masse styr. Likevel føler jeg meg litt egoistisk som ikke prøver igjen, når «alle andre» gjør det. 

ts

Anonymkode: a2455...8c6