Samvær

[Bila]

Hei!

Er ny her, og tenkte å ta opp et tema og gjerne få tilbakemeldinger.

Min bror har en sønn som valgte å bo hos sin far etter samlivsbrudd. Gutten er 7 år. Mor flytta ca 7 timers kjøretur unna, tilbake til sin fødeby. Hun trodde at hun skulle få med gutten, men han ville bo med sin far.

Det store problemet er samvær, Gutten synes 3. hver helg, må ta seg fri fra skola torsdag og fredag, og hver vinterferie, høstferie. halve jul/nyttår, 4 uker sammenhengende på sommern osv, er alt for mye. Foeldrene kjører halvparten hver, ca 3.5 time. 

Han slår seg helt klikk, gråter i flere dager, vil ikke dra, vil at mor skal komme på samvær der han bor, hun har tilbud om å låne gratis leilighet av min bror. Men hun nekter, viser bare til inngått samværsavtaler etter rettsak om omsorgen.

I dag har det skjedd for andre gang, at gutten nekter å bli med mor, gråter og styrer på. Hun fikk han ikke med seg. Blir sur og avvisende, sier ikke ha det, slenger ut til han at hun er så skuffa over han osv. Så jeg har så vondt av gutten, og min bror og, for han blir sett på som den store stygge ulven som boikotter samvær, men det gjør han ikke, tvertimot prøver han å motivere og legge til rette for samvær så godt han kan. 

Spørsmålet (ene)blir? Er det vanlig m  så mye samvær når den ene foreldern flytter så langt avgårde? Kan hun stå på sitt og forlange det? Hun firer ikke en tomme. Hva bør min bror gjøre? 

 

[Hr. Aktiv]

Tja hun må flytte tilbake eller nærmere. 

Har de vært i rettsak? 

Ja det er vanlig at de skal ha så mye samvær. Det er viktig med samvær slik at relasjonen til begge foreldrene opprettholdes. Jeg vet det finnes de som mener det motsatte, men det får stå på deres kappe. 

Dette er en kinkig situasjon og dere må passe dere at det ikke blir sett på som sabotasje av samvær. Ikke at det utgjør noen sånn spesiell trussel fordi loven er veldig klar på at sabotasje skal premieres. Men det kan brukes for å manipulere barnet. Den er verre.

Så synes jeg det er litt synd på mor her som ikke får se barnet og kan tenke meg at hun ikke har det så veldig godt. 

Det at barnet er såpass lite gjør jo sånn rent juridisk at det ikke skal legges vekt på eller høres i slike saker. Nå hører de på barnet uansett, men det trenger ikke bety noe som helst. Så prat en del til barnet om akkurat det at du vil få det fint til mamma og at barnet trenger litt mammatid også. Det er superviktig.

[Eryn]

Det at barnet tydeligvis sliter kraftig med dette opplegget er nok til at jeg ville tenkt at det er urimelig av mor å ikke ville komme barnets beste i møte. Det vil si å møte barnet der han bor. Det kan høres ut som en bedre løsning for barnet. 

Hver 3. helg er ikke for mye, dette er barnets mor. Men det kan være vanskelig for en 7- åring å forstå at han må «oppføre seg» og få til dette. Barn er styrt av egne følelser og behov.  Men barn skal også bli hørt.

Hvis jeg var far, ville jeg ha bedt om en time hos familievernkontoret til ny mekling med mor omkring samvær. Og da tatt opp at dagens ordning ikke fungerer til barnets beste. Det kan være vanskeligere for mor å være tverr i et slikt møte. 

 

[Eryn]

Det at mor valgte å flytte så langt unna barnets bosted, er jo veldig spesielt, når hun da visste hvor mye styr det kom til å bli med samvær. Å forlange at en 7- åring må kjøre 14 timer i bil i løpet av ei lang-helg, er veldig på grensa til urimelig å forvente at skal fungere. 

Jobber mor? Hvis hun gjør det, er det også vanskelig å forlange at hun skal reise hele veien til far hver gang, det tar jo da en hel dag. Vanskelig situasjon. Som mor ville jeg vurdert å flytte nærmere, men verden fungerer jo ikke slik. Skilte foreldre tar ofte valg som passer dem selv best og ikke barna, og så lider barna under dette. 

Men som sagt, en ny samværsmekling hos familievernkontoret ville ha vært verdt et forsøk. De kan komme med ulike alternativer ut fra et relativt nøytralt standpunkt. 

[Hannah80]

Kjenner at jeg føler null sympati med moren som flyttet vekk fra sønnen. Uansett hva som lokket henne tilbake til hjemstedet, så kan det ikke være viktigere enn sitt eget barn. Huff, stakkars gutt.. 

[Sylveon]

Eryn skrev (11 minutter siden):

Det at mor valgte å flytte så langt unna barnets bosted, er jo veldig spesielt, når hun da visste hvor mye styr det kom til å bli med samvær. Å forlange at en 7- åring må kjøre 14 timer i bil i løpet av ei lang-helg, er veldig på grensa til urimelig å forvente at skal fungere. 

Jobber mor? Hvis hun gjør det, er det også vanskelig å forlange at hun skal reise hele veien til far hver gang, det tar jo da en hel dag. Vanskelig situasjon. Som mor ville jeg vurdert å flytte nærmere, men verden fungerer jo ikke slik. Skilte foreldre tar ofte valg som passer dem selv best og ikke barna, og så lider barna under dette. 

Men som sagt, en ny samværsmekling hos familievernkontoret ville ha vært verdt et forsøk. De kan komme med ulike alternativer ut fra et relativt nøytralt standpunkt. 

Jeg syns du er litt mild. Jeg syns det er greit å si at det er helt urimelig å forvente at en 7 åring skal pendle såpass mye, såpass ofte. 

------

TS. For å få til noe her, så er din bror nødt til å gi i dialog med mor. Det hjelper ikke å si at ditt og datt er vanlig fordi dersom mor ikke er villig til å gjøre noe med samværet, så er det ikke så mye far får gjort spesielt om samværet er avtalt via rettssak. Han er dessverre 100 % avhengig av at mor er samarbeidsvillig her. 

Det beste han kan gjøre er å ta ting via familievernkontoret og få i gang en dialog med mor, hvis ikke så må han vurdere om han ønsker en ny rettssak fordi at samværet som er nå fungerer ikke. 

Endret 12. februar 2021 av Sylveon

[regine]

Som alle mødre som skriver her inne med motsatt fortegn - altså at barnet ikke vil til far - får høre: Det er ditt ansvar som den med hovedomsorgen å sørge for at barnet drar til den med samvær. Altså i dette tilfellet må da far bruke tid og krefter på å  framsnakke mor, framsnakke at barnet vil få det fint på samvær, at det er viktig at barnet har samvær etc. I vanlige fall så er det jo ingen grenser for hvor mye ansvar mor har for at barnets samvær med far skal gå etter planen, så forstår ikke helt hvorfor det ikke skal være omvendt. At barnet «ikke vil» pleier jo for de fleste her inne å være irrelevant - det er jo samværsforelder som skal «få» det han har rett til. 

Når det er sagt, så virker det ikke som mor i dette tilfellet helt har den riktige «teknikken» - men det kan jo kanskje far forklare ordentlig for henne, fordi han jo her bør bestrebe seg på å tilrettelegge for samværet. Det er jo en fallitterklæring også fra fars ståsted at ungen - når det er overlevering - vegrer seg voldsomt. 

[Bila]

Jeg kan med hånden på hjertet si at far prøver virkelig ALT. Han ser jo og at han trenger alenetid, det får han i 2 dager, de andre to dagene går m til kjøring/henting. Gutten er med han på do, ja overalt. Det nytter faktisk ikke å prate m mor, i går satt hun i sin bil og ventet på overlevering, men broren min kan ikke rive gutten ut med makt . Hun var borti bilen et par ganger og prøvde å overtale han, broren min jobba som en helt..de hadde tross alt kjørt i 3.5 time. Mor er så avvisende, at det er helt tragisk. Og han må bli med ho på jobb også, noe han synes er veldig kjedelig. Hun nekter å komme dit gutten bor. Hun viser bare til avtaler når min bror prøver å ta opp dette. Ja jeg er i tett kontakt m min bror hver dag, så jeg vet veldig mye , jeg vet en del om  hvor hardt han prøver for å få gutten til mor. Jeg vet en del om hvor mye gutten gråter fra dagen før de skal dra og om morgenen, han er oppløst i tårer. Mor har en veldig spesiell holdning og handlemåte i forhold til gutten, ser ikke at hun kan gjøre ting/kommunikasjon på en bedre måte. Gjelder også hennes ringing flere ganger om ettermiddagen, tar ikke høyde for at de gjør lekser eller er på aktiviteter, forlanger å få prate m gutten med en gang, selv om gutten ikke vil prate m mor der og da. Gutten trygler sin mor om å komme han i møte, komme dit de har bodd sammen. Men ikke snakk om. Ja min bror har kontakta familievernkontoret, det har hans eks og gjort, der hun bor, hun mener jo at det er sabotasje, men er det en ting jeg vet, så er det ikke det.  Ja det har vært rettssak om samvær. Gutten har prate m psykologen som var med i bildet.  Det er så trist når det blir slik. Jeg har sagt til min bror at jeg melder de til barnev om de ikke ordner opp. Orker ikke se på at gutten blir ødelagt. Og det går veldig utover min  bror og, for han prøver virkelig å bygge opp under samvær. Han elsker å kjøre bil, er selvstendig næringsdrivende, så er ikke tida og vegen det står på.  Og selvfølgelig er det veldig vondt for alle dette her, det skjærer meg i mammahjertet at han avviser sin mor på denne måten, og mor som da har 7 timers reiseveg tur/retur for å hente gutten, og kommer hjem uten han. 

[Eryn]

Hva sier gutten selv er grunnen til at han ikke vil til mor? 

 

[Sylveon]

Bila skrev (1 time siden):

Jeg kan med hånden på hjertet si at far prøver virkelig ALT. Han ser jo og at han trenger alenetid, det får han i 2 dager, de andre to dagene går m til kjøring/henting. Gutten er med han på do, ja overalt. Det nytter faktisk ikke å prate m mor, i går satt hun i sin bil og ventet på overlevering, men broren min kan ikke rive gutten ut med makt . Hun var borti bilen et par ganger og prøvde å overtale han, broren min jobba som en helt..de hadde tross alt kjørt i 3.5 time. Mor er så avvisende, at det er helt tragisk. Og han må bli med ho på jobb også, noe han synes er veldig kjedelig. Hun nekter å komme dit gutten bor. Hun viser bare til avtaler når min bror prøver å ta opp dette. Ja jeg er i tett kontakt m min bror hver dag, så jeg vet veldig mye , jeg vet en del om  hvor hardt han prøver for å få gutten til mor. Jeg vet en del om hvor mye gutten gråter fra dagen før de skal dra og om morgenen, han er oppløst i tårer. Mor har en veldig spesiell holdning og handlemåte i forhold til gutten, ser ikke at hun kan gjøre ting/kommunikasjon på en bedre måte. Gjelder også hennes ringing flere ganger om ettermiddagen, tar ikke høyde for at de gjør lekser eller er på aktiviteter, forlanger å få prate m gutten med en gang, selv om gutten ikke vil prate m mor der og da. Gutten trygler sin mor om å komme han i møte, komme dit de har bodd sammen. Men ikke snakk om. Ja min bror har kontakta familievernkontoret, det har hans eks og gjort, der hun bor, hun mener jo at det er sabotasje, men er det en ting jeg vet, så er det ikke det.  Ja det har vært rettssak om samvær. Gutten har prate m psykologen som var med i bildet.  Det er så trist når det blir slik. Jeg har sagt til min bror at jeg melder de til barnev om de ikke ordner opp. Orker ikke se på at gutten blir ødelagt. Og det går veldig utover min  bror og, for han prøver virkelig å bygge opp under samvær. Han elsker å kjøre bil, er selvstendig næringsdrivende, så er ikke tida og vegen det står på.  Og selvfølgelig er det veldig vondt for alle dette her, det skjærer meg i mammahjertet at han avviser sin mor på denne måten, og mor som da har 7 timers reiseveg tur/retur for å hente gutten, og kommer hjem uten han. 

Dessverre så er de vanlig at barnevernet ikke ønsker å gå inn i saker som gjelder samværet fordi at det er organer for dette som familievernkontoret og rettssaker, fordi at det er den som har hovedomsorgen som må ordne opp og få til et egnet samvær for barnet. Det betyr at dersom du melder de til barnevernet så kan de vil stille store spørsmålstegn om hvorfor din bror ikke har gjort noe, og det kan også bli stilt spørsmålstegn om han er egnet til å ha omsorgen siden han ikke har valgt å gjøre noe mens gutten lider. 

Det er hans ansvar å ta tak i dette, som betyr samtale på familievernkontoret og advokat med ny rettssak dersom det er det som er nødvendig. 

Sånn er det å være forelder med hovedomsorgen. Samværsforelderen kan nærmest gjøre som det passer, ha samvær som det passer, flytte hvor en vil, og det er en helvetes jobb med kommunikasjonen til tider. Samtidig så faller alt ansvar på en selv. 

Det er en kjempejobb, frusterende og jævlig til tider. Han er rett og slett bare nødt til å begynne med å brette opp armene og begynne. Familievernkontoret. Samtale. Også evt. jobbe seg videre der dersom det ikke gir ønsket resultatet med mekling. Han kommer til å trenge støtte. 

Endret 12. februar 2021 av Sylveon

[Eryn]

Sylveon skrev (1 time siden):

Dessverre så er de vanlig at barnevernet ikke ønsker å gå inn i saker som gjelder samværet fordi at det er organer for dette som familievernkontoret og rettssaker, fordi at det er den som har hovedomsorgen som må ordne opp og få til et egnet samvær for barnet. Det betyr at dersom du melder de til barnevernet så kan de vil stille store spørsmålstegn om hvorfor din bror ikke har gjort noe, og det kan også bli stilt spørsmålstegn om han er egnet til å ha omsorgen siden han ikke har valgt å gjøre noe mens gutten lider. 

Det er hans ansvar å ta tak i dette, som betyr samtale på familievernkontoret og advokat med ny rettssak dersom det er det som er nødvendig. 

Sånn er det å være forelder med hovedomsorgen. Samværsforelderen kan nærmest gjøre som det passer, ha samvær som det passer, flytte hvor en vil, og det er en helvetes jobb med kommunikasjonen til tider. Samtidig så faller alt ansvar på en selv. 

Det er en kjempejobb, frusterende og jævlig til tider. Han er rett og slett bare nødt til å begynne med å brette opp armene og begynne. Familievernkontoret. Samtale. Også evt. jobbe seg videre der dersom det ikke gir ønsket resultatet med mekling. Han kommer til å trenge støtte. 

Veldig enig. Godt forklart.

[Bila]

Jeg brukte det med barnev som en "trussel" for å få han til å ta tak i problemene m samvær , hadde ikke meldt bekymringssak. Gutten sier det er alt for langt å kjøre, han blir sliten, vil heller gå på skola, blir kvalm i bilen til mor( i går tilbydde min bror å bytte bil m mor da de møttes.) Men gutten ville bare være m far sin. Mor kunne satt seg inn i bilen og prata m sønnen sin, istedet sto hun utenfor på motsatt side der gutten satt, min bror hadde gått ut av bilen for å gi plass. Og hun satt for det meste i sin bil. Mor ble direkte ufin mot gutten, legger all skyld på han, også nå i tlf i dag. Mor satt for det meste i sin bil , men hun prøvde og å dra han ut m makt, det ville ikke min bror gjøre. De skal ha møte på Familievernkontoret neste uke, min bror tok kontakt før dette siste samværet som ikke ble noe av, for gutten har sagt det lenge at han ikke vil til mor. Han gruer seg for lang  tur, mor er på jobb enkelte samværsdager, hun bestemmer på forhånd hvilken klær han skal ha med , han er livredd for å glemme noe hun har sagt han skal ta med osv. Tror ingen far hadde orket å prøve så voldsomt som min bror gjør for å få til samvær. Og det er summen av alt jeg synes er så ille.. At ikke gutten blir hørt. Han gråter så han blør neseblod, gråter at han har vondt i kroppen osv. 

[Sylveon]

Bila skrev (12 minutter siden):

Jeg brukte det med barnev som en "trussel" for å få han til å ta tak i problemene m samvær , hadde ikke meldt bekymringssak. Gutten sier det er alt for langt å kjøre, han blir sliten, vil heller gå på skola, blir kvalm i bilen til mor( i går tilbydde min bror å bytte bil m mor da de møttes.) Men gutten ville bare være m far sin. Mor kunne satt seg inn i bilen og prata m sønnen sin, istedet sto hun utenfor på motsatt side der gutten satt, min bror hadde gått ut av bilen for å gi plass. Og hun satt for det meste i sin bil. Mor ble direkte ufin mot gutten, legger all skyld på han, også nå i tlf i dag. Mor satt for det meste i sin bil , men hun prøvde og å dra han ut m makt, det ville ikke min bror gjøre. De skal ha møte på Familievernkontoret neste uke, min bror tok kontakt før dette siste samværet som ikke ble noe av, for gutten har sagt det lenge at han ikke vil til mor. Han gruer seg for lang  tur, mor er på jobb enkelte samværsdager, hun bestemmer på forhånd hvilken klær han skal ha med , han er livredd for å glemme noe hun har sagt han skal ta med osv. Tror ingen far hadde orket å prøve så voldsomt som min bror gjør for å få til samvær. Og det er summen av alt jeg synes er så ille.. At ikke gutten blir hørt. Han gråter så han blør neseblod, gråter at han har vondt i kroppen osv. 

Jeg syns det er ufint å komme med sånne trusler. Når man står midt opp i en vanskelig situasjon, så trenger han støtte og oppmuntrende ord for å ta tak i ting. Han vet sikkert ikke sine arme råd, og da hjelper det ikke at støtteapparatet står og truer han med alvorlig ting som kan gjøre at han mister omsorgen for eget barn. 

Du virker som burde holde deg unna din bror. Det virker ikke som om du har noe å bidra med, men bare er ute etter å hakke på han. Det er ikke det han trenger nå. 

[Bila]

Nei da misforstår du veldig. Jeg er hans eneste støtte , og jeg gjør alt for å hjelpe han. Han er alt for opptatt av å "tekkes " mor, sa det m bv for å få han til å ta tak. 

[AnonymBruker]

Ifølge Barneloven har gutten rett til å bli kjent med moren sin.  Mange foreldre tror at de har rett til samvær med barnet sitt, men slik er det ikke.  Det er barnet som har rettighet.  Hvis broren din ikke gjør alt han kan for å legge til rette for at sønnen får samvær med mor, kan han bli fradømt ansvaret for gutten.  Det finnes rettsaker hvor dette har skjedd i Norge.  

Jeg har vært i den situasjonen du beskriver.  Da kontaktet jeg advokat for å få råd.  Mor hadde samvær annen hver helg, men forlangte at jeg både kjørte og hentet dem.  Jeg framsnakket mor og fikk barna i en rutine hvor det var en selvfølge at de skulle til moren annen hver helg. 
Nå har mor flyttet til den andre siden av landet, og forlanger at barna sendes med fly til henne en helg i måneden.  Det kommer ikke på tale å sende dem til ukjent sted og fremmede mennesker.  I stedet har jeg foreslått at mor kommer hit og har samvær med ungene.  Mor kaller det samværsabotasje og truer med rettsak.  Min advokat sier jeg skal ta det helt med ro, og at jeg ikke har noen grunn til å være bekymret om det skulle bli en rettsak.    

Anonymkode: c3f6d...76c

[Bila]

Broren min gjør mer enn noen andre hadde gjort, det er helt sikkert. Så ikke noe sabotasje, men det er det mor opplever da. Selv om hun prøver å dra en gråtende gutt som blør neseblod ut av bilen m makt..Sønnen trygler mor om å komme et samvær iblandt dit han bor, mor har bodd der selv. Mor er svært utålmodig ved overlevering, ber min bror holde kjeft osv når han prøver å komme med råd for å få gutten med.  Han har jo foreslått å møtes på kafe og ha en koselig overlevering, men det er helt uaktuelt for mor. Disse samværene er også min brors eneste form for avlastning, så selvfølgelig ønsker han at gutten skal bli med mor. Og hun er en god mor, når ting går hennes vei, men hun presser sønnen veldig. Og ja, min bror framsnakker mor ! Og  han  kjører 15 timer hver 3. helg for å få til samvær Gutten vil og heller være på skola enn å ta seg fri hver tredje torsdag og fredag, det sier han til mor, og at han ikke orker all kjøringa, og ber mor om å komme til dem, men hun har desverre ingen empati m sønnen. Og gutten kjører 30 timer hver 3. helg..de møtes på midten.

Det jeg vil fram til , er at det er alt for stor belastning på en liten gutt. Og jeg vet at det er en ny lov, som forbyr den foreldern som har barnet boende, å flytte langt av sted, men burde ikke det gjelde motsatt og, den som har samværsrett kan ikke flytte langt avsted,  Noen som veit?

 

[AnonymBruker]

Bila skrev (43 minutter siden):

Broren min gjør mer enn noen andre hadde gjort, det er helt sikkert. Så ikke noe sabotasje, men det er det mor opplever da. Selv om hun prøver å dra en gråtende gutt som blør neseblod ut av bilen m makt..Sønnen trygler mor om å komme et samvær iblandt dit han bor, mor har bodd der selv. Mor er svært utålmodig ved overlevering, ber min bror holde kjeft osv når han prøver å komme med råd for å få gutten med.  Han har jo foreslått å møtes på kafe og ha en koselig overlevering, men det er helt uaktuelt for mor. Disse samværene er også min brors eneste form for avlastning, så selvfølgelig ønsker han at gutten skal bli med mor. Og hun er en god mor, når ting går hennes vei, men hun presser sønnen veldig. Og ja, min bror framsnakker mor ! Og  han  kjører 15 timer hver 3. helg for å få til samvær Gutten vil og heller være på skola enn å ta seg fri hver tredje torsdag og fredag, det sier han til mor, og at han ikke orker all kjøringa, og ber mor om å komme til dem, men hun har desverre ingen empati m sønnen. Og gutten kjører 30 timer hver 3. helg..de møtes på midten.

Det jeg vil fram til , er at det er alt for stor belastning på en liten gutt. Og jeg vet at det er en ny lov, som forbyr den foreldern som har barnet boende, å flytte langt av sted, men burde ikke det gjelde motsatt og, den som har samværsrett kan ikke flytte langt avsted,  Noen som veit?

 

Var i akkurat samme situasjon med far til mine barn, og dessverre så kan samværsforeldre gjøre nesten hva de vil. Barn har dessverre veldig få rettigheter her. 

Vet ikke hvor mange ganger jeg måtte avlyse mine egne planer fordi far ble så forbannet på barna som ikke ville- at han tilslutt dro uten de. 

Hverken utallige rettsaker eller møter med BV hjalp, men det ga seg når barna ble så store at de kunne bestemme selv.. siden har ingen av de hatt kontakt med sin far.

Anonymkode: e427a...2ef

[minister-mio]

Bila skrev (4 timer siden):

 Disse samværene er også min brors eneste form for avlastning, 

 

Bila skrev (På 12.2.2021 den 8.03):

Jeg kan med hånden på hjertet si at far prøver virkelig ALT. Han ser jo og at han trenger alenetid,

Veldig merkelig fokus

[Sylveon]

Bila skrev (14 timer siden):

Nei da misforstår du veldig. Jeg er hans eneste støtte , og jeg gjør alt for å hjelpe han. Han er alt for opptatt av å "tekkes " mor, sa det m bv for å få han til å ta tak. 

Du fremstår ikke som støttende. 

Som brukeren over meg påpeker så er det merkelig at dersom du er hans eneste støtte, så ønsker du ikke en gang å hjelpe til med litt avlastning. Ungen må til mor for at han skal få alenetid. Tante kan ikke hjelpe til. 

[Bila]

Jeg har nok skrevet litt innvikla her forstår jeg. Mor godtar ikke noen i vår familie  som avlaster for sin sønn.  Så det er ikke et tema. Målet nå, til min bror og sønnen, m møte m Familievernkontoret, er å få mor til å komme til sønnens hjemsted på 3. hvert samvær. Så krysser fingre for det.