Utfordringer med å veilede bachelorstudent i praksis (sykepleie).

[AnonymBruker]

Håper å få tilbakemelding fra andre sykepleiere.

Jeg er nå veileder for en bachelorstudent for første gang (tidligere arbeidsplass hadde ikke studenter), sammen med en kollega. Min kollega har uttrykt at hun er ganske lei av å ha student, og derfor bare ordner litt med studenten på slep. 

I begynnelsen av praksisperioden hadde jeg en samtale med studenten om våre forventninger til hverandre, hvordan hen ønsket å bli veiledet osv. I tiden vi har gått sammen har jeg forsøkt å finne en balanse mellom å stille spørsmål, få studenten til å reflektere, og utfordre i trygge rammer. Ønsker at hen skal bli selvstendig og føle trygghet i egen yrkesutøvelse, da hen oppleves som litt nervøs og forsiktig (noe som selvfølgelig er greit). 

Studenten har nå tatt opp at hen ikke liker å gå med meg, blir veldig stresset av det og føler hen ikke får til ting pga det. Ting som vi avklarte under forventingssamtale (som vi var gjensidig enig om var sånn vi ønsket å ha det) er nå ikke greit og oppleves vanskelig. Hen uttrykker at hen liker mye bedre å gå med den andre veilederen - noe jeg kan forstå. Ut i fra det jeg observerer når vi jobber på samme dager er min med-veileder litt i "jaja"-modus, hvor alt er ok/bra, stiller lite faglige spørsmål/inviterer ikke til refleksjon etc. 

Totalt sett føler jeg meg veldig rådvill. Har forsøkt å endre veiledningsmåte, men føler nå det handler mindre om å veilede og mer om å bli likt av studenten. Opplever det lite produktivt, og jeg synes det er vanskelig å gi tilbakemeldinger om utviklingspotensiale.

Synes selvsagt det er veldig positivt at studenten turte å ta det opp med meg.

Jeg ønsker ikke å ta opp dette med studentansvarlig sykepleier på avdelingen, da jeg har erfart at hun kan være litt ute etter å "ta" studentene. Det syntes jeg ingenting om. Synes også det er vanskelig å skulle ta opp med kolleger, da jeg rett og slett føler meg veldig ubekvem med hele situasjonen. 

Er det noen med gode råd?

 

Anonymkode: cbe1b...47c

[AnonymBruker]

Dytter.

Anonymkode: cbe1b...47c

[AnonymBruker]

Synes du bør ta det opp med student ansvarlig sykepleier uansett. "Svake" studenter misliker å gå med noen der de faktisk blir stilt litt spørsmål, bedt om å reflektere etc. Du kan jo evt be studenten reflektere skriftlig, og at du gir tilbakemelding der, da blir det mindre stress enn å bli spurt direkte, ikke alltid lett å klare tenke når noen sitter og ser på deg og forventer svar. 

Anonymkode: 65918...565

[AnonymBruker]

Kan du ikke bare spørre studenten direkte da? Vær ærlig på at dette er din første gang som veileder, og at dere således begge er i en læringssituasjon og begge må reflektere i situasjonen. Hva er det med den andre veilederen som er bedre i studentens øyne? Hvorfor kjennes det stressende å gå med deg? Stiller du studenten litt for mye til veggs? Det er kjempeviktig at studenten er trygg for å kunne utvikle seg både faglig og medmenneskelig, så litt viktig å komme til bunns i hva som er problemet her. Det at studenten har tatt dette opp med deg gjør at her det åpnet for å kommunisere sammen, så benytt muligheten! 

Uansett synes jeg du kan ta opp til din overordnede at du burde få litt hjelp fra den andre veilederen til å finne veilederrollen siden det er din første gang som veileder. 

Anonymkode: 910e7...967

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Kan du ikke bare spørre studenten direkte da? Vær ærlig på at dette er din første gang som veileder, og at dere således begge er i en læringssituasjon og begge må reflektere i situasjonen. Hva er det med den andre veilederen som er bedre i studentens øyne? Hvorfor kjennes det stressende å gå med deg? Stiller du studenten litt for mye til veggs? Det er kjempeviktig at studenten er trygg for å kunne utvikle seg både faglig og medmenneskelig, så litt viktig å komme til bunns i hva som er problemet her. Det at studenten har tatt dette opp med deg gjør at her det åpnet for å kommunisere sammen, så benytt muligheten! 

Uansett synes jeg du kan ta opp til din overordnede at du burde få litt hjelp fra den andre veilederen til å finne veilederrollen siden det er din første gang som veileder. 

Anonymkode: 910e7...967

Helt ærlig har jeg blitt litt nervøs for å prate med henne om slike ting, siden hun oppfatter slikt som konfronterende og at jeg er streng. Jeg har vært ærlig hele veien om at jeg ikke har vært veileder før, og at vi må finne en måte å samarbeide på. Det hun synes er bedre med min kollega er nok at hun er mindre "på", er fornøyd med det meste, og er med på det meste (dvs studenten får i liten grad prøve seg selv). 

Spørsmål jeg stiller kan være alt fra "Husker du forskjell på disse to medikamentene?", til "hva kan fallende blodtrykk post-operativt være tegn på?" eller i etterkant av en prosedyre be studenten reflektere over gjennomføringen, hva som gikk bra og hva som er utviklingspotensiale.

Jeg skal ta en samtale med studenten, jeg må bare finne en inngang. Jeg synes det er spesielt vanskelig at vi var "enig" i forkant av praksisperioden, og det vi ble enig om nå er et problem. Det er ikke mange år siden jeg selv var student, og jeg husker det godt. 

 

Anonymkode: cbe1b...47c

[AnonymBruker]

Har dere ikke veileder fra skolen da?! Og samtaler med denne?! Er jo vanligvis der man tar disse tingene. 

Anonymkode: 35b6b...8a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Har dere ikke veileder fra skolen da?! Og samtaler med denne?! Er jo vanligvis der man tar disse tingene. 

Anonymkode: 35b6b...8a4

Jo, det er en veileder fra skolen. Har ikke hatt samtale med lærer siden praksisstart. Studenten tok dette opp direkte med meg, det er ikke tatt noe videre. Føler ikke dette er en "konflikt" på den måten. 

Anonymkode: cbe1b...47c

[AnonymBruker]

Jeg har hatt noen studenter, og har god erfaring med det. Kort sagt har jeg funnet ut at det viktigste er å være litt ekstra hyggelige mot dem, og ha som utgangspunkt at de er gode mennesker. 

Det som slår meg med det du beskriver, er at selv jeg, som har videreutdanning og noen år i gamet, hadde blitt veldig usikker av måten du veileder på. Det virker som du er veldig "på", og det kan få meg til å tenke at du leter etter feil. Selv om "husker du forskjellen på disse to medikamentene?" og "hva kan postoperativ fallende blodtrykk være tegn på?" for så vidt er et uskyldig spørsmål, kan det fremstå som et forhør, spesielt hvis det er flere ganger i løpet av dagen. Fra min egen studietid husker jeg hvor irriterende det var med veiledere som hele tiden ville at jeg skulle reflektere høyt over alle prosedyrer m.m. Det kan bli veldig påtatt når det blir ofte nok. Det er lov å bare gi studentene svaret av og til, for eksempel "denne bandasjen bruker vi hvis såret siver mye, og denne bruker vi i vanlige fall". 

Husk at studentene som oftest er stressa og redd for å gjøre noe feil, redd for å bli misoppfattet osv. Til og med studenter som kan virke veldig cocky og selvsikre kan være veldig usikre, for mange er det å være cocky bare en mestringsstrategi. 

Husk at praksis er en kontinuerlig vurderingssituasjon. Ikke undervurder det psykologiske stresset studentene går igjennom som følge av det. Enda vanskeligere for dem dersom de får en opplevelse av at de ikke er velkommen på praksisplassen, at veileder ikke liker dem e.l. Studentene trenger mange positive tilbakemeldinger for hver negative! Og det finnes ALLTID noe positivt. F.eks. at det er bra at de tar med seg søpla ut av rommet når de går, at de husker å oppdatere matkortet til pasienten, at de har skrevet en grundig rapport, osv. 

Hvis jeg må korrigere dem, unngår jeg å gjøre det foran pasienter eller andre ansatte/studenter, dersom det er mulig. Negative tilbakemeldinger kan også forkles litt, sånn at de blir litt mildere og hyggeligere. F.eks. "jeg bruker alltid å rydde sammen CVK-utstyret og sette det her, det ser så mye hyggeligere ut på rommet da, men det kunne jo ikke du vite når du ikke har gjort det før". 

Selv syne jeg det er nyttig å være sosial med studentene. Jeg spør dem om fritiden deres, spøker med dem og interesserer meg for dem som mennesker. Jeg vil at de skal oppleve at jeg synes det er hyggelig å ha dem der, og at de ikke er i vegen. Det gjør at de blir tryggere på meg, og at de klarer å slappe av.

Hvis studentene ikke har fått prøvd å ta en blodprøve eller legge inn en PVK, får de prøve på meg. Det samme gjelder EKG m.m. De kan få gjøre det på hverandre også, under veiledning. Da har de i hvert fall fått prøvd, og det blir litt lettere hvis de skal gjøre det på en pasient. Uansett tror jeg det gir dem en følelse av at jeg vil at de skal synes det er spennende å være i praksis. 

Jeg bruker å bevisst vise mine egne svakheter også. Ingen går rundt og kan alt. Hvis studenten lurer på noe jeg ikke vet svaret på, tar jeg ofte opp det med en annen kollega, også kan vi ha en samtale/refleksjon rundt det sammen med studenten. I en vanlig situasjon, uten student tilstede, er det jo nettopp det å spørre en kollega jeg ville gjort. 

 

Anonymkode: b2c2e...916

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har hatt noen studenter, og har god erfaring med det. Kort sagt har jeg funnet ut at det viktigste er å være litt ekstra hyggelige mot dem, og ha som utgangspunkt at de er gode mennesker. 

Det som slår meg med det du beskriver, er at selv jeg, som har videreutdanning og noen år i gamet, hadde blitt veldig usikker av måten du veileder på. Det virker som du er veldig "på", og det kan få meg til å tenke at du leter etter feil. Selv om "husker du forskjellen på disse to medikamentene?" og "hva kan postoperativ fallende blodtrykk være tegn på?" for så vidt er et uskyldig spørsmål, kan det fremstå som et forhør, spesielt hvis det er flere ganger i løpet av dagen. Fra min egen studietid husker jeg hvor irriterende det var med veiledere som hele tiden ville at jeg skulle reflektere høyt over alle prosedyrer m.m. Det kan bli veldig påtatt når det blir ofte nok. Det er lov å bare gi studentene svaret av og til, for eksempel "denne bandasjen bruker vi hvis såret siver mye, og denne bruker vi i vanlige fall". 

Husk at studentene som oftest er stressa og redd for å gjøre noe feil, redd for å bli misoppfattet osv. Til og med studenter som kan virke veldig cocky og selvsikre kan være veldig usikre, for mange er det å være cocky bare en mestringsstrategi. 

Husk at praksis er en kontinuerlig vurderingssituasjon. Ikke undervurder det psykologiske stresset studentene går igjennom som følge av det. Enda vanskeligere for dem dersom de får en opplevelse av at de ikke er velkommen på praksisplassen, at veileder ikke liker dem e.l. Studentene trenger mange positive tilbakemeldinger for hver negative! Og det finnes ALLTID noe positivt. F.eks. at det er bra at de tar med seg søpla ut av rommet når de går, at de husker å oppdatere matkortet til pasienten, at de har skrevet en grundig rapport, osv. 

Hvis jeg må korrigere dem, unngår jeg å gjøre det foran pasienter eller andre ansatte/studenter, dersom det er mulig. Negative tilbakemeldinger kan også forkles litt, sånn at de blir litt mildere og hyggeligere. F.eks. "jeg bruker alltid å rydde sammen CVK-utstyret og sette det her, det ser så mye hyggeligere ut på rommet da, men det kunne jo ikke du vite når du ikke har gjort det før". 

Selv syne jeg det er nyttig å være sosial med studentene. Jeg spør dem om fritiden deres, spøker med dem og interesserer meg for dem som mennesker. Jeg vil at de skal oppleve at jeg synes det er hyggelig å ha dem der, og at de ikke er i vegen. Det gjør at de blir tryggere på meg, og at de klarer å slappe av.

Hvis studentene ikke har fått prøvd å ta en blodprøve eller legge inn en PVK, får de prøve på meg. Det samme gjelder EKG m.m. De kan få gjøre det på hverandre også, under veiledning. Da har de i hvert fall fått prøvd, og det blir litt lettere hvis de skal gjøre det på en pasient. Uansett tror jeg det gir dem en følelse av at jeg vil at de skal synes det er spennende å være i praksis. 

Jeg bruker å bevisst vise mine egne svakheter også. Ingen går rundt og kan alt. Hvis studenten lurer på noe jeg ikke vet svaret på, tar jeg ofte opp det med en annen kollega, også kan vi ha en samtale/refleksjon rundt det sammen med studenten. I en vanlig situasjon, uten student tilstede, er det jo nettopp det å spørre en kollega jeg ville gjort. 

 

Anonymkode: b2c2e...916

Du høres ut som en flott veileder! Du har mange gode poenget, spesielt er jeg enig i det du skriver om at praksis er en kontinuerlig vurderingssituasjon som psykologisk sett er mye mer slitsomt enn en andre mer travle arbeidsdager. Dette er viktig å huske på.

Hilsen arbeidslivspedagog

Anonymkode: 2fe9b...fa2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har hatt noen studenter, og har god erfaring med det. Kort sagt har jeg funnet ut at det viktigste er å være litt ekstra hyggelige mot dem, og ha som utgangspunkt at de er gode mennesker. 

Det som slår meg med det du beskriver, er at selv jeg, som har videreutdanning og noen år i gamet, hadde blitt veldig usikker av måten du veileder på. Det virker som du er veldig "på", og det kan få meg til å tenke at du leter etter feil. Selv om "husker du forskjellen på disse to medikamentene?" og "hva kan postoperativ fallende blodtrykk være tegn på?" for så vidt er et uskyldig spørsmål, kan det fremstå som et forhør, spesielt hvis det er flere ganger i løpet av dagen. Fra min egen studietid husker jeg hvor irriterende det var med veiledere som hele tiden ville at jeg skulle reflektere høyt over alle prosedyrer m.m. Det kan bli veldig påtatt når det blir ofte nok. Det er lov å bare gi studentene svaret av og til, for eksempel "denne bandasjen bruker vi hvis såret siver mye, og denne bruker vi i vanlige fall". 

Husk at studentene som oftest er stressa og redd for å gjøre noe feil, redd for å bli misoppfattet osv. Til og med studenter som kan virke veldig cocky og selvsikre kan være veldig usikre, for mange er det å være cocky bare en mestringsstrategi. 

Husk at praksis er en kontinuerlig vurderingssituasjon. Ikke undervurder det psykologiske stresset studentene går igjennom som følge av det. Enda vanskeligere for dem dersom de får en opplevelse av at de ikke er velkommen på praksisplassen, at veileder ikke liker dem e.l. Studentene trenger mange positive tilbakemeldinger for hver negative! Og det finnes ALLTID noe positivt. F.eks. at det er bra at de tar med seg søpla ut av rommet når de går, at de husker å oppdatere matkortet til pasienten, at de har skrevet en grundig rapport, osv. 

Hvis jeg må korrigere dem, unngår jeg å gjøre det foran pasienter eller andre ansatte/studenter, dersom det er mulig. Negative tilbakemeldinger kan også forkles litt, sånn at de blir litt mildere og hyggeligere. F.eks. "jeg bruker alltid å rydde sammen CVK-utstyret og sette det her, det ser så mye hyggeligere ut på rommet da, men det kunne jo ikke du vite når du ikke har gjort det før". 

Selv syne jeg det er nyttig å være sosial med studentene. Jeg spør dem om fritiden deres, spøker med dem og interesserer meg for dem som mennesker. Jeg vil at de skal oppleve at jeg synes det er hyggelig å ha dem der, og at de ikke er i vegen. Det gjør at de blir tryggere på meg, og at de klarer å slappe av.

Hvis studentene ikke har fått prøvd å ta en blodprøve eller legge inn en PVK, får de prøve på meg. Det samme gjelder EKG m.m. De kan få gjøre det på hverandre også, under veiledning. Da har de i hvert fall fått prøvd, og det blir litt lettere hvis de skal gjøre det på en pasient. Uansett tror jeg det gir dem en følelse av at jeg vil at de skal synes det er spennende å være i praksis. 

Jeg bruker å bevisst vise mine egne svakheter også. Ingen går rundt og kan alt. Hvis studenten lurer på noe jeg ikke vet svaret på, tar jeg ofte opp det med en annen kollega, også kan vi ha en samtale/refleksjon rundt det sammen med studenten. I en vanlig situasjon, uten student tilstede, er det jo nettopp det å spørre en kollega jeg ville gjort. 

 

Anonymkode: b2c2e...916

Jeg føler du skriver innlegget som at jeg aldri har vært i praksis og på ingen måte kan forstå hvordan det er å være student.. Det er under fem år siden jeg var student selv, og husker det veldig godt.

Jeg uttrykker for studenten at det er lov å være usikker, at det er mye jeg enda ikke kan og fortsatt må søke opp eller undersøke på andre måter. Vi prater om både private ting og fag. Jeg syes det er både hyggelig og spennende å være veileder for første gang, og synes det er gøy å lære bort. 

Jeg opplever at studenten i liten grad reflekterer høyt med meg, og jeg føler meg derfor tvunget til å stille spørsmål. Det er selvsagt slitsomt å måtte begrunne egen praksis, men sånn er det nesten som student. Man må også kunne få tilbakemeldinger, f.eks "neste gang bør vi planlegge cvk-stellet bedre" selv om andre er i samme rom... Vi har rett og slett ikke anledning til å trekke oss unna for alt som ikke er stående applaus hos oss.

Men takk likevel, til tross for at jeg er uenig med deg på akkurat denne situasjonen. Blir litt vanskelig å få frem nyansene uten å være gjenkjennende. 

 

 

Anonymkode: cbe1b...47c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg føler du skriver innlegget som at jeg aldri har vært i praksis og på ingen måte kan forstå hvordan det er å være student.. Det er under fem år siden jeg var student selv, og husker det veldig godt.

Jeg uttrykker for studenten at det er lov å være usikker, at det er mye jeg enda ikke kan og fortsatt må søke opp eller undersøke på andre måter. Vi prater om både private ting og fag. Jeg syes det er både hyggelig og spennende å være veileder for første gang, og synes det er gøy å lære bort. 

Jeg opplever at studenten i liten grad reflekterer høyt med meg, og jeg føler meg derfor tvunget til å stille spørsmål. Det er selvsagt slitsomt å måtte begrunne egen praksis, men sånn er det nesten som student. Man må også kunne få tilbakemeldinger, f.eks "neste gang bør vi planlegge cvk-stellet bedre" selv om andre er i samme rom... Vi har rett og slett ikke anledning til å trekke oss unna for alt som ikke er stående applaus hos oss.

Men takk likevel, til tross for at jeg er uenig med deg på akkurat denne situasjonen. Blir litt vanskelig å få frem nyansene uten å være gjenkjennende. 

 

 

Anonymkode: cbe1b...47c

Det at du har vært i praksis selv betyr ikke at du skjønner hvordan andre studenter har det da   Jeg skjønner at du tar innlegget mitt som negativ kritikk, og det er greit nok. Kanskje du kan be studenten om å reflektere mer skriftlig? Kanskje hen har vanskelig for å uttrykke seg, blir stresset av å få slike spørsmål, ikke har funnet roen sammen med deg, etc. 

Anonymkode: b2c2e...916

[AnonymBruker]

Min erfaring etter mange år som veileder og sykepleier er at "svake" studenter i mindre grad tåler å bli testet i kunnskap, og bruker "liker ikke veileder, veileder er streng/urettferdig, veileder gir andre studenter bedre oppgaver, veileder er ute etter meg" som unnskyldning for at de ikke klarer å svare og gjerne merker at de ikke henger med. Sterke studenter tar i større grad til initiativ til å vise at de kan ting og reflekterer over det de de gjør, samt stiller spørsmål. F.eks "jeg må passe på blodtrykk og puls post operativt for å følge med om pasienten har en blødning, men hvordan skiller du mellom normalvariasjon og det som er alarmerende? Og når kontakter du kirurg?" Jeg stiller i stor grad åpne spørsmål, og anbefaler å benytte seg av det for å letter komme inn i en dialog. I steden for å spørre hvorfor man måler blodtrykk post op, spør hva studenten syns er viktig å observere post op, og kom så inn på hvorfor og når det må reageres. Da kan studenten alltid svare noe, de kan bidra med det de har av kunnskap og refleksjoner, og du kan lettere lede studenten slik at de føler mestring og mindre grad av forhør.

Ellers syns jeg det er greit å ta utgangspunkt i plan for praksis og spør hver morgen hva de ønsker å ha fokus på ila dagen (medisiner, legevisitt, samhandling med kommunehelsetjenesten, sårstell, klargjøring post op og hente på post op, div prosedyrer o.l.), og legger til rette for det så godt jeg kan. Så fyller jeg på med forslag etter behov. Da vet jeg at de kommer gjennom læringsmålene, samtidig som ansvaret økes gjennom praksisperioden.

Jeg antar dette er en praksis på sykehus i 2.studieår, og at studenten dermed har hatt flere praksiser tidligere. Jeg syns absolutt du skal ta det opp med praksisansvarlig sykepleier på avdelingen, både for å kunne få veiledning for egen del, men også fordi det kan være et utgangspunkt for å diskutere veiledning generelt i avdelingen. Avdelingsleder og praksislærer fra skolen er også samtalepartner i så måte. Du bør også snakke med kollegaen din som er veileder om hvordan hun opplever studenten, og om hun faktisk gjør flere refleksjoner når de går sammen enn det ser ut som. 

Anonymkode: 2df64...c5f

[Gjest ti10]

Men, TS, kan det være at du er for "på"? Dvs. at du hele tiden maser og stiller krav til studenten? At du stresser personen og at det blir for mye?  I og med at dere trodde dere var enige på forhånd kan det virke som det kan være problemet.

Hvis man er i en læringssituasjon, kanskje litt utrygg, får mange inntrykk fra alle kanter osv., kan det være stressende å bli konfrontert med krav om å prestere og reflektere hele tiden? Spesielt hvis du snakker mye, høyt, fort osv. Det er klart at du må kunne kreve noe av studenten, det er jo det som er poenget, men det kan lett bli mye "støy" for den det gjelder.

Er det mulig å spørre og be om refleksjoner i litt roligere situasjoner, når det ikke koker som verst? 

[AnonymBruker]

For meg er det viktig at studenten er interessert, tar initiativ og spør meg om ting/vil diskutere ulike problemstillinger. Det er ikke min oppgave å teste teoretiske kunnskaper, det er skolen sin. Derfor prøver jeg heller aldri sette fast studenten og det er heller ikke noe «farlig» for studenten å svare feil når vi diskuterer. De har en fagplan de skal følge i praksis, dette skaper grunnlaget for hva jeg vurderer/ser etter.

Dersom jeg hadde havnet i din situasjon hadde jeg kontakter veileder på skolen. En kan mistenke at studenten synes det er lettere å følge en som ikke er spesielt opptatt av veiledning, at ukene bare går og praksisen plutselig er over og bestått. Men helt sikker kan en ikke være, derfor hadde jeg koblet på skolen. Så blir det også skolen sitt ansvar, ikke mitt alene.

Anonymkode: 0c339...3f6

[Actionjunkie]

Høres ut som din med-veileder gjør studenten en stor bjørnetjeneste.. hun kan sikkert være «gøyere» å gå med siden man ikke blir utfordret, og likevel bare får skryt. Men man skal huske at denne studenten skal gå selvstendig en dag, og i et såpass viktig yrke som sykepleie er så er kunnskap og å tåle utfordringer gull. Man kommer til å bli utfordret når man er ferdig utdannet også, blant annet av pasienter som spør hva ulike medisiner er og hva de er godt for. Pasienter stiller ofte mye mer utfordrende spørsmål enn du oppgir at du stiller henne nå! 
 

Tåler man ikke å bli utfordret under studiet, hvor man ikke har alt ansvaret som yrket innebærer, skjønner jeg ikke hvordan man skal takle yrket etter studiet heller.. 

Jobbet selv med ei som ble sykmeldt kun en mnd etter hun var ferdig utdannet fordi hun ikke taklet utfordringene og «stresset» som hun sa selv. Og vi jobbet på ei rolig avdeling hvor vi hadde god tid!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Du høres ut som en flott veileder! Du har mange gode poenget, spesielt er jeg enig i det du skriver om at praksis er en kontinuerlig vurderingssituasjon som psykologisk sett er mye mer slitsomt enn en andre mer travle arbeidsdager. Dette er viktig å huske på.

Hilsen arbeidslivspedagog

Anonymkode: 2fe9b...fa2

Takk, det var veldig hyggelig å høre  

 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Min erfaring etter mange år som veileder og sykepleier er at "svake" studenter i mindre grad tåler å bli testet i kunnskap, og bruker "liker ikke veileder, veileder er streng/urettferdig, veileder gir andre studenter bedre oppgaver, veileder er ute etter meg" som unnskyldning for at de ikke klarer å svare og gjerne merker at de ikke henger med. Sterke studenter tar i større grad til initiativ til å vise at de kan ting og reflekterer over det de de gjør, samt stiller spørsmål. F.eks "jeg må passe på blodtrykk og puls post operativt for å følge med om pasienten har en blødning, men hvordan skiller du mellom normalvariasjon og det som er alarmerende? Og når kontakter du kirurg?" Jeg stiller i stor grad åpne spørsmål, og anbefaler å benytte seg av det for å letter komme inn i en dialog. I steden for å spørre hvorfor man måler blodtrykk post op, spør hva studenten syns er viktig å observere post op, og kom så inn på hvorfor og når det må reageres. Da kan studenten alltid svare noe, de kan bidra med det de har av kunnskap og refleksjoner, og du kan lettere lede studenten slik at de føler mestring og mindre grad av forhør.

Ellers syns jeg det er greit å ta utgangspunkt i plan for praksis og spør hver morgen hva de ønsker å ha fokus på ila dagen (medisiner, legevisitt, samhandling med kommunehelsetjenesten, sårstell, klargjøring post op og hente på post op, div prosedyrer o.l.), og legger til rette for det så godt jeg kan. Så fyller jeg på med forslag etter behov. Da vet jeg at de kommer gjennom læringsmålene, samtidig som ansvaret økes gjennom praksisperioden.

Jeg antar dette er en praksis på sykehus i 2.studieår, og at studenten dermed har hatt flere praksiser tidligere. Jeg syns absolutt du skal ta det opp med praksisansvarlig sykepleier på avdelingen, både for å kunne få veiledning for egen del, men også fordi det kan være et utgangspunkt for å diskutere veiledning generelt i avdelingen. Avdelingsleder og praksislærer fra skolen er også samtalepartner i så måte. Du bør også snakke med kollegaen din som er veileder om hvordan hun opplever studenten, og om hun faktisk gjør flere refleksjoner når de går sammen enn det ser ut som. 

Anonymkode: 2df64...c5f

Jeg synes det er synd å stemple en student som "svak". Det kan være mange grunner til at de oppfattes sånn. Og vi som veiledere skal være oppmerksomme på at når vi først har tenkt negative tanker om en student, har vi en tendens til å se alt vedkommende gjør i det negative lyset. 

Jeg var den "svake" studenten i en praksis, og det kunne endt med at jeg sluttet. 

Veilederen min stilte veldig mange spørsmål, og "hang" over meg når jeg gjennomførte prosedyrer. Jeg merket i tillegg at hun hadde omtalt meg negativt ovenfor andre på arbeidsplassen, fordi jeg fikk i overkant kritiske tilbakemeldinger på logger m.m. Hvis jeg prøvde meg på en morsomhet for å lette den trykkede stemningen mellom oss, kunne hun reagere veldig negativt på det, og forklarte meg veldig tydelig hvor upassende hun syntes det var. Når jeg tenker på det nå, tenker jeg at jeg har hørt mye drøyere eller mindre morsomme vitser fra kolleger uten at jeg har reagert negativt på det. Men hun var veldig negativt innstilt til meg. Hele situasjonen gjorde meg ekstremt usikker og jeg klarte aldri å vise henne at jeg egentlig var en ganske god student. Jeg vurderte helt alvorlig å slutte på sykepleien på grunn av dette, og var ekstremt langt nede. 

Jeg var heldigvis i stand til å stå litt opp for meg selv, og sa i fra om at jeg rett og slett ikke klarte å lære noe når jeg følte meg så usikker på henne. Vi løste dette med at jeg fikk gjøre om turnusen totalt, og følge en annen sykepleier mer eller mindre hele resten av praksisen. Veilederen min var egentlig ikke positivt innstilt til dette, og forklarte meg at jeg ikke kom til å få et noe enklere med denne andre sykepleieren, som hun anså som meget streng. Jeg sa bare at jeg ikke hadde noe problemer med å gå med en streng og rettferdig sykepleier. Hun jeg nå skulle gå med var streng, tydelig og hadde høye forventninger til meg. Denne sykepleieren kunne ikke forstå hvorfor jeg trengte "ekstra oppfølging", og de siste ukene av praksisen ble veldig god og jeg lærte masse. Fikk mye selvstendig ansvar og masse god prosedyretrening. Faktisk bruker jeg ofte kunnskap jeg har lært av henne.

Denne opprinnelige veilederen var riktignok beryktet på skolen. Det var en vedvarende konflikt mellom henne og høgskolen, der hun hadde forsøkt å stryke studenter på feilaktig grunnlag, men det skjønte jeg først etter praksisen når jeg fikk snakket med andre studenter og sykepleiere som hadde hatt henne.  Til hennes forsvar skal det sies at noen også syntes det var veldig greit å ha henne som veileder - det kommer vel an på hvilken stil man har. 

I alle mine andre praksiser fikk jeg gode tilbakemeldinger, både i spesialist- og kommunehelsetjenesten, og jeg hadde gode karakterer, men jeg taklet rett og slett ikke veiledningsmåten til denne veilederen. 

Anonymkode: b2c2e...916

[AnonymBruker]

Slik du beskriver din veilederstil høres du veldig på og noe masete ut. Jeg har vært veileder mange ganger og er svært enig med hun/han som skrev langt svar lengre opp. Som veileder er jeg en del av en opplæring. Jeg skal trygge, hjelpe, lære opp, være medmenneske og jeg skal bistå studentene i å få større forståelse for faget og jobben de til sist skal ut i. Er man trygg og trives er man mer mottagelig for læring og endring. Slik er vi mennesker skrudd sammen. Klarer jeg å skape gode og trygge rammer er det fantastisk å se hvordan studenten vokser i praksis😊 

Det er første gang du veileder. Mitt råd er: stress ned, vis at du også er folk, vær trygg og stødig, hver dag er ikke eksamensdag og gi studenten rom til å vokse med oppgaven 

Anonymkode: a614b...31b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg føler du skriver innlegget som at jeg aldri har vært i praksis og på ingen måte kan forstå hvordan det er å være student.. Det er under fem år siden jeg var student selv, og husker det veldig godt.

Jeg uttrykker for studenten at det er lov å være usikker, at det er mye jeg enda ikke kan og fortsatt må søke opp eller undersøke på andre måter. Vi prater om både private ting og fag. Jeg syes det er både hyggelig og spennende å være veileder for første gang, og synes det er gøy å lære bort. 

Jeg opplever at studenten i liten grad reflekterer høyt med meg, og jeg føler meg derfor tvunget til å stille spørsmål. Det er selvsagt slitsomt å måtte begrunne egen praksis, men sånn er det nesten som student. Man må også kunne få tilbakemeldinger, f.eks "neste gang bør vi planlegge cvk-stellet bedre" selv om andre er i samme rom... Vi har rett og slett ikke anledning til å trekke oss unna for alt som ikke er stående applaus hos oss.

Men takk likevel, til tross for at jeg er uenig med deg på akkurat denne situasjonen. Blir litt vanskelig å få frem nyansene uten å være gjenkjennende. 

Anonymkode: cbe1b...47c

Her har du fått et svar av gullstandard, så velger du altså å ta det på denne måten? Ikke bra. Alle veiledere har vært studenter før, og det er slettes ikke alle som er dyktige veiledere av den grunn. Det kreves mer enn som så. Jeg ville for å være ærlig vært mer nervøs for å være veileder for første gang enn å være i praksis og bli fulgt opp av veileder.

Du trenger absolutt ikke å gi slike tilbakemeldinger der og da. Det er ingenting dere kunn ha gjirt i etterkant for å ha planlagt akkurat dette stellet bedre. Så fokuser på oppgaven, tenk litt over ETTERPÅ hvorfor du ikke har gitt studenten bedre forutsetninger for å planlegge, og tenk over hva studenten eventuelt ikke fikk med seg. Gjerne spør og fortell om hverandre sånn at du ikke stiller studenten til veggs for hver minste ting og krever "refleksjon høyt med deg". Studenten reflekterer antakelig utrolig mye i sitt eget sinn, både under praksis og hjemme på fritida, og det er ikke slik at refleksjonsevnen skal vurderes konstant. Det er i så fall et utrolig stort press som gjør at studentene ikke får det greit. 

Du har nok en lang vei å gå med å finne veilederrollen, og du gjør studenten litt vel ansvarlig for at du skal finne frem veien til det. Det er ikke helt ok. Alt det du opplever som veileder for første gang er ikke noe som trenger å bli tatt opp med student, eller trenger å ha noe med studenten å gjøre heller. 

Anonymkode: 910e7...967