Til dere som vokste opp med foreldre som holdt sammen bare pga. barna

[AnonymBruker]

Til dere som vokste opp med foreldre som ikke hadde det bra sammen, men som holdt sammen bare pga. barna. Kan dere si noe om hvordan dere opplevde dette? Går ut fra at dere merket den dårlige stemningen? Skulle dere ønske at foreldrene heller hadde gått fra hverandre, slik at de kunne ha det bra på hver sin kant? 

Vi vurderer brudd, vi voksne har det ikke bra sammen. Men føler at vi velger mellom to onder; at barna må vokse opp i et hjem der det er helt kaldt mellom foreldrene (dårlig stemning, men lite krangling), eller ende opp med å flytte frem og tilbake mellom foreldrene annenhver uke resten av barndommen, noe jeg syns virker både trist og stressende. 

Anonymkode: 07d00...e78

[AnonymBruker]

Jublet da foreldrene mine ENDELIG gikk fra hverandre😊😊

Anonymkode: b8688...a32

[AnonymBruker]

De lærer at kjærlighet ikke er ømhet, nærhet og kjærlighet. 

De lærer at man skal overse den andres behov, de lærer at man som voksen ikke skal vise ømhet for sin kjære. De lærer at å se sine foreldre som trur de ofrer seg for barna våre er feige og veike. 

Mine foreldre holdt sammen til vi var 23 og 29. Som barn var det et kaldt hjem. Ingen foreldre som som spøkte  og lo. Det var en rar stemning hele tiden. 

I mine forhold har jeg som jente hvert kald og avisende. Er ikke normalt for meg å være nær noen. 

Jeg syns mine foreldre var feige. De eier ingen ryggrad og i dag snakker jeg ikke med dem. Jeg går til psykolog for å lære meg være et varmt menneske og kunne tilgi dem. I dag er moren min lykkelig med ny mann. Jeg så at hun forandret seg til en person jeg aldri vokste opp med og det blei så sårt og ukjent før meg. 

Min søster er nesten lik meg, men fungerer bedre i forhold. 

Du er feig. Gå fra mannen. Barna kommer ikke til å takke dere. 

Anonymkode: 373e6...a27

[AnonymBruker]

Jeg merket ingenting til dårlig stemning. Er glad de ventet til oss ungene hadde flyttet ut. Jeg hadde ikke fungert bra med to forskjellige hjem og frem og tilbake. 

Anonymkode: 89388...bf1

[AnonymBruker]

Selvfølgelig merker barn det.

Jeg brøt kontakten med mine foreldre, og har valgt å unngå barn for å slippe å utsette flere barn for noe sånt.

Anonymkode: a0239...d85

[AnonymBruker]

Merket veldig godt at det var dårlig stemning ja. Jeg husker jeg tryglet mamma om å gå fra pappa, for alt var mye bedre når han ikke var hjemme. Han jobbet mye og brydde seg lite om oss barna, så det hadde nok ikke blitt noe særlig flytting frem og tilbake uansett.

Skjønner fortsatt ikke hvorfor hun ikke gikk, har fått bekreftet etter at jeg ble voksen at hun ikke hadde det noe bra. Mulig det var pga økonomi, at hun ikke ville hatt mulighet til å gi oss barna like mye alene. Men jeg ville heller hatt en fin hverdag i fred og ro uten krangling og kjefting, enn dyre ferier, ny sykkel og fine klær.

Anonymkode: 7a4ad...2ce

[AnonymBruker]

Her var det aldri krangling (foran oss barn). Men det var ganske kjølig hjemme. Mine foreldre var flinke til å kose på oss barn, men de rørte aldri hverandre og satt aldri nær hverandre i sofa eller lignende. 

Jeg synes det var rart og nesten ubehagelig når jeg så andre foreldre eller voksne klemme eller kysse. 

Selvsagt var det trist når de gikk fra hverandre. Men det var også veldig godt å se at de blomstret hver for seg. Ingen av de har funnet ny kjæreste etter over 10 år. Vi kan fortsatt ha middager sammen hele familien, feire jul sammen. 

Jeg skulle ønske jeg ikke overhørte at de sa de ventet til jeg var over 18 før de skilte seg. Skulle ønske de skilte seg lenge lenge før. 

Jeg husker jeg gråt på lekeplassen en gang jeg var liten. Jeg tenkte at mine foreldre skulle skille seg snart. Bare fordi jeg følte de ikke hadde det så bra sammen. 

Som sagt, jeg skulle ønske de skilte seg lenge før. Man har bare ett liv og det skal man gjøre så bra som mulig. Så lenge dere får til samarbeidet dere mellom, og snakker positivt om hverandre til barna så kommer de til å få det bedre med dere som skilt enn  kald stemning sammen. 

Klem! 

 

Anonymkode: 76262...5a4

[AnonymBruker]

Grusom barndom pga det. Kunne alltid merke at det «var noe» men vi skjønte aldri hva det var. Gjorde meg veldig usikker som person. Såg aldri noe kjærlighet mellom mine foreldre, aldri en klem eller «glad i deg». 

Anonymkode: d6faa...4fb

[AnonymBruker]

Det var ingen krangling i mitt barndomshjem, men heller ingen varme, eller nærhet. Miner foreldre var høflige, fremmede som tilfeldigvis bodde sammen.

Når jeg var gammel nok, skilte de seg, og min mor etablerte etter hvert et nytt forhold. Det var helt annerledes, de var glade i hverandre og hadde det fint sammen. Den erfaringen ble veldig utslagsgivende for meg tror jeg, for inntil da var min erfaring at voksne som bodde sammen ikke brydde seg om hverandre.

Jeg har likevel strevd med alle typer nære relasjoner, selv. Og særlig nærhet til partner har jeg måtte øve mye på. Det kommer ikke naturlig for meg, fordi jeg aldri lærte det av de som var mine rollemodeller som barn.

Jeg er selv skilt, da jeg ikke ønsket å utsette mine barn for å vokse opp i et hjem der de voksne ikke var glade i, eller respekterte hverandre.

Anonymkode: 0ffab...a11

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Vi vurderer brudd, vi voksne har det ikke bra sammen. Men føler at vi velger mellom to onder; at barna må vokse opp i et hjem der det er helt kaldt mellom foreldrene (dårlig stemning, men lite krangling), eller ende opp med å flytte frem og tilbake mellom foreldrene annenhver uke resten av barndommen, noe jeg syns virker både trist og stressende. 

Anonymkode: 07d00...e78

Jeg var 8 år (rett etter 8 årsdagen, derfor jeg vet hvor gammel jeg var)  da jeg første gangen tenkte, mamma og pappa elsker hverandre ikke. Det slo som et slag i magen, husker det øyeblikket utrolig godt. Mulig det var fordi jeg begynte å være mye hjemme hos venner i den alderen og så hvordan andre foreldre oppførte seg mot hverandre. Eller det bare var et barns intuisjon. Barn merker stemninger veldig godt. Foreldrene mine kranglet sjelden, men de klemte eller tok aldri på hverandre. Jeg gikk igjennom en sorg da jeg skjønte det. 

Ikke glem at dere er rollemodeller for barna, de lærer at et forhold ikke inneholder nærhet, latter eller noe særlig positivt. 

Skulle definitivt ønske de hadde skilt seg. Jeg og broren min snakket om det nylig og han sa det samme. Han mistet mye av respekten for dem. Jeg hadde og mye dårlig samvittighet fordi jeg visste ganske tidlig, uten at noen sa det, at de holdt sammen kun for vår skyld. Husker jeg tenkte, hadde de ikke hatt oss kunne de vært lykkelige. Det er ille å gi barn sånne tanker. Og foreldrene mine trodde vi ikke skjønte noe.. Jo barn er smarte. Når noen snakker sammen om å holde sammen for barnas skyld, noe av det mest provoserende og naive jeg hører. 

Anonymkode: 899e0...8e1

[AnonymBruker]

Mellom mine foreldre var det heller ikke krangling eller konflikter. De samarbeidet bra om hverdagslogistikken. Det og da tenkte jeg ikke noe over det. 

Nå innser jeg at jeg aldri har sett noe varme mellom dem. Aldri en klem eller gode ord. Aldri et ord som savn da de var borte fra hverandre. Aldri et ønske om å tilbringe tid sammen bare de to.
Det er vondt å tenke på at vi barna har frarøvet dem begge muligheten til å finne lykke et annet sted mens de fortsatt var relativt unge. Mamma døde rett før sistemann flyttet ut, så de rakk aldri å gå fra hverandre.

Anonymkode: a738b...ea0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Selvfølgelig merker barn det.

Jeg brøt kontakten med mine foreldre, og har valgt å unngå barn for å slippe å utsette flere barn for noe sånt.

Anonymkode: a0239...d85

Jeg har også valgt bort barn, har aldri tenkt at det kan være noe av det samme som ubevisst kanskje ligger bak. 

Anonymkode: 899e0...8e1

[AnonymBruker]

Jeg merket ikke noe, de klemmet og kysset og barndommen var fin.

De var idealparet mitt omtrent, nesten så det er grunnen til at jeg er evig singel, fordi jeg vil ikke ha noe dårligere enn det forholdet de hadde, jeg skulle finne min sjelevenn som dem. 

Jeg tror også de hadde det bra sammen på veldig mange måter, men mor ville gå og det gjorde hun da vi var voksne. Da kom også all driten, selv om vi var voksne så skulle jeg ønske hun kunne blåst ut om hvor dum far var til sine venner og ikke til meg. 

Anonymkode: a2948...2a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg synes det var rart og nesten ubehagelig når jeg så andre foreldre eller voksne klemme eller kysse.

Huff, kjente meg igjen i dette også.  Det var så uvant for meg å se i starten.  Jeg hadde en venninne som hadde foreldre som var veldig varme mot hverandre, ga hverandre et kyss når de kom hjem fra jobb osv. Ønsket ofte at det var slik mellom mine foreldre. Husker jeg ofte var ekstra oppmerksom på hvor kjølig mamma og pappa var mot hverandre når jeg kom derfra, kontrasten ble veldig tydelig. Mine foreldre snakket normalt til hverandre altså, men jeg så dem aldri klemme. Ikke EN eneste gang.. 

Anonymkode: 899e0...8e1

[AnonymBruker]

Jeg tror det kommer helt ann på hvordan stemningen er i hust og mellom de voksne. 

Jeg har ikke personlig erfaring men min søster sa alerede når ungene var rundt tiårsalderen at hun nok ville flytte fra mannen når ungene flyttet ut. Men vi har aldri merket noen dårlig stemning ser i huset. Men på de 20 årene de har vært sammen har aldri tatt seg tid til hverandre. Gått ut å spsit eller tatt seg en kjæreste helg andre steder e.l. (i alle fall ikke etter ungene kom, og se kom ganske raskt etter de ble kjærester). Ikke mer enn et halvt år siden søsteren min flytter fra mannen og det kom som et sjokk på ungene. De eller andre i familie hadde ikke anelse, selv om mange nok syns det var rart at de aldri ønsket alene tid med hverandre. Men samtidig har de vært opptatt med fulltidsjobber og mange frivillige verv i tillegg til ungene, så det er ikke sånn at noen av de har dratt på turer alene heller. Det var bare jeg som var klar over hva søsteren min tenkte. 

Så ungene har fått vokst opp i et stabilt hjem med to foreldre som alltid har satt de først. Ikke har de vært vitne til mye krangling, men de har nok sett at søsteren min har bidrar mer i hjemmet enn faren deres. Men sånn er det jo i mange hjem uten at det er problemer mellom foreldrene. Jeg syns hun var tøff som valgte å bli. Det går nok helt fint å vokse opp i to hjem, men bedre er det ikke, så sant det ikke er konstant dårlig stemning i hjemmet. 

Anonymkode: d9cef...78e

[AnonymBruker]

Mine foreldre hadde det nok tøft i sitt ekteskap i flere år, det har ført gått opp for mg i nyere tid.

Det er ikke så lenge siden de skilte seg, så det er fortsatt bitterhet å spore.

Jeg kom på, da jeg leste lengre oppe i tråden, at da jeg var på besøk hos en venninne mens jeg gikk på barne-/ungdomsskolen så reagerte jeg også med noe forferdelse på at foreldrene deres lå sammen (påkledd!) i sofaen og koste seg. 

Vi hadde familieferie i utlandet hvert år i oppveksten. En gang, tror jeg gikk på ungdomsskolen da, insisterte de på at de skulle dra på ferie alene. Det var den første og eneste gangen de gjorde det. Det er først i voksen alder at jeg har tenkt at det måtte være for å prøve å reparere noe i forholdet. De reiste aldri på par-weekend-ferie sånn til vanlig.

 

Det er flere lignende små "drypp" jeg har tenkt etterpå at var klare tegn på dårlig forhold mellom dem.

 

Jeg skulle ønske de hadde valgt å skille seg tidligere. Det blir ikke lettere å være skilsmissebarn når man er voksen. Da har man mer livserfaring, og kan lese enda mer mellom linjene. Man kan også i større grad "stille den ene av foreldrene til veggs" om man trenger det selv, i større grad enn som barn, for å få en nødvendig "closure". 

----------

Det viktigste, må jeg si, er at dersom dere går fra hverandre mens dere har barn, og dersom dere da får nye barn i nye forhold, er at DERE MÅ BEHANDLE FELLESBARN OG EGNE BARN LIKT!! Min bedre halvdel har veldig dårlig relasjon med sin forelders nye partner grunnet dette, og det er mye "klikker" innad i storfamilien. Anbefales ikke!!

Anonymkode: 4dfb2...2f8

[AnonymBruker]

Vurderte mange ganger bryte kontakten, for krangelen dem imellom ble så altoppslukende uten at de engang enset det. 

Jeg tror de begge hadde vært lykkeligere hver for seg. Jeg tror også vi barna hadde hatt det bedre. 

Jeg trodde lenge at et forhold bestod av dårlig stemning. Aldri sett dem ta på hverandre eller klemme. 

Anonymkode: 3c733...5fa

[AnonymBruker]

Mine foreldre gikk fra hverandre minst 10 år på overtid, da var jeg 16... 

Fremdeles i dag (jeg er 43) kan jeg føle på en slags skyldfølelse overfor min mor, som kunne hatt et så mye bedre liv dersom jeg ikke fantes...

På den tiden trodde hun ikke at hun kom til å klare seg alene hverken økonomisk eller ellers, og min far truet med å ta oss fra henne. (Som hadde vært katastrofe for oss, men selvfølgelig helt urealistisk siden hun var den eneste som ga oss all omsorg). 
Skulle ønske de hadde splittet før, så hadde alle hatt det bra.

Anonymkode: da540...a30

[AnonymBruker]

Jeg husker jeg og min søster snakket om at vi øngste at våre foreldre skulle skille seg, vi gikk på barneskolen. Det var ingen krangel i huset. Pappa jobbet mye borte. De har ikke sovet i samme seng siden 1985. Dette var veldig sårt og veldig pinlig for oss. Gruet meg å introdusere kjærester pga de rare foreldrene som bare var under samme tak De skilte seg desverre aldri. Har aldri fått oppleve lykkelige foreldre som elsker hverandre. Nå er pappa død. 
 

jeg bestemte meg for at sånt liv skal ikke jeg ha. Jeg fikk tre barn med en mann, bodde sammen på hver sitt rom i to år. Jeg skilte meg å flyttet. Minstemann var gikk i bhg. Jeg og barna er lykkelig nå. Og håper barna mine gjør det samme, om de kommer i den situasjonen. Jeg har lært dem ved å skille meg, at man ikke skal bo sammen for barnas skyld. Dess mindre barna er, dess bedre. Ikke vent til barna er store, det er skadelig.

Anonymkode: 9a6f9...c23

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

De lærer at kjærlighet ikke er ømhet, nærhet og kjærlighet. 

De lærer at man skal overse den andres behov, de lærer at man som voksen ikke skal vise ømhet for sin kjære. De lærer at å se sine foreldre som trur de ofrer seg for barna våre er feige og veike. 

(...)

I mine forhold har jeg som jente hvert kald og avisende. Er ikke normalt for meg å være nær noen. 

Anonymkode: 373e6...a27

Har lik erfaring, og tenker det samme. Veldig vondt å tenke tilbake på. Jeg var et veldig kaldt menneske helt frem til jeg fikk barn, først da kjente jeg virkelig kjærlighet.

Som barn levde jeg i et utad vellykket statushjem som andre barn og voksne misunte. Det så pent ut på utsiden, men det var kjølig inne. Jeg håpet at de skulle skille seg, fordi jeg så jo at de ikke var glad i hverandre, til tross for den falske fasaden. Jeg visste allerede da at jeg ikke ville ha det sånn som voksen. (De feiret ironisk nok bryllupsdagene sine...)

Det eneste gode som kom ut av den typen barndom er at jeg som voksen har ekstremt gode antenner for hvem som er i dårlige forhold. 
 

Selv er jeg skilt med et godt forhold til exen, barna mine er mye lykkeligere enn det jeg var som barn. Og de er varme, ikke kjølig og avstumpet som jeg var.

Anonymkode: 11cc1...df5