Er det noe jeg kan gjøre for å bli mer interessert i familiens interesser?

[AnonymBruker]

Vi er glad i hverandre og er alltid der for hverandre, men vi har ikke så mange felles interesser. Hvis jeg nevner ting som interesserer meg så blir jeg møtt med tomme blikk eller de snur seg og snakker med noen andre. Jeg prøver så godt jeg kan å være en aktiv lytter, prøver å vise interesse, smile, stille oppfølgingsspørsmål... Men overfor meg selv må jeg innrømme at jeg kjeder meg. Føler det er det samme hver gang. Har funnet frem til 2 felles interesser som jeg tar opp hver gang. Det går fint i begynnelsen, men det dabber av etterhvert. Selv om det er felles interesser så er vel ingen av oss superinteressert i det heller.

Men de ser ut til å ha det veldig hyggelig sammen, og jeg må av og til bare sitte der passivt mens de snakker sammen. Er det noe jeg kan gjøre for å bli mer engasjert i deres interesser?

Anonymkode: 07b14...48e

[Gjest Dævendøtte]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er det noe jeg kan gjøre for å bli mer engasjert i deres interesser?

Tror det handler mer om kjemi enn felles interesser. 

Nå er det sånn at man gjerne velger venner ut i fra kjemi, bølgelengde og interesser. Klaffer alt det, så han man gode venner. Men når sånt mangler, så blir man gjerne ikke gode venner. Akkurat som kolleger, noen klikker man 100 % med, mens andre blir bare noen man snakker jobb med. 

Og sånn er det kanskje med familie også, man er glad i de fordi de er familie og er der for deg (og omvendt). Men man blir så ulike at det noen ganger er vanskelig å føre lange samtaler om hva man gjør og hvor man er i livet. 

Vet ikke, sånn føler i hvert fall jeg det. Farssiden min er håpløse å snakke med i mange timer, de er så satte og kjedelige. Men alle trives godt sammen, bortsett fra at jeg føler at vi ikke har noe som helst felles. 

 

[Gjest ti10]

Det virker jo som at du i hvert fall prøver. Det er kanskje at når det blir det samme hver gang at det blir litt kjedelig.

Men det er jo uansett vanlig at man engasjerer seg litt i interessene til de man er glad i selv om man selv ikke driver med det samme. Det er snakk om å være interessert i livet til andre personer. Man trenger jo ikke å gå på detaljnivå, men det er jo normal høflighet å spørre hvordan det går med for eksempel skigåingen (har du fått til teknikken du nevnte du ville prøve?), strikkingen (fikk du til det vanskelige mønsteret du nevnte?), musikken (hvordan var den nye låten til XX?) osv. 

Jeg synes deres reaksjon når du forteller om dine interesser er ganske sær. Hvis mine venner eller familiemedlemmer forteller om en interesse de har, er jeg jo med på samtalen selv om jeg ikke driver med det samme. Jeg ser ikke bare dumt på dem og snur meg bort. Det har litt med høflighet og omtanke for andre å gjøre. Og selv om jeg ikke er kjempeinteressert i for eksempel håndball som sport, er jeg jo interessert i livene deres, og hvordan det går med håndballtreningen til Per og Pål.

Men finnes det virkelig ingen felles referanser her? Noen serier, filmer, bøker eller TV-program de fleste liker?

[AnonymBruker]

ti10 skrev (28 minutter siden):

Det virker jo som at du i hvert fall prøver. Det er kanskje at når det blir det samme hver gang at det blir litt kjedelig.

Men det er jo uansett vanlig at man engasjerer seg litt i interessene til de man er glad i selv om man selv ikke driver med det samme. Det er snakk om å være interessert i livet til andre personer. Man trenger jo ikke å gå på detaljnivå, men det er jo normal høflighet å spørre hvordan det går med for eksempel skigåingen (har du fått til teknikken du nevnte du ville prøve?), strikkingen (fikk du til det vanskelige mønsteret du nevnte?), musikken (hvordan var den nye låten til XX?) osv. 

Jeg synes deres reaksjon når du forteller om dine interesser er ganske sær. Hvis mine venner eller familiemedlemmer forteller om en interesse de har, er jeg jo med på samtalen selv om jeg ikke driver med det samme. Jeg ser ikke bare dumt på dem og snur meg bort. Det har litt med høflighet og omtanke for andre å gjøre. Og selv om jeg ikke er kjempeinteressert i for eksempel håndball som sport, er jeg jo interessert i livene deres, og hvordan det går med håndballtreningen til Per og Pål.

Men finnes det virkelig ingen felles referanser her? Noen serier, filmer, bøker eller TV-program de fleste liker?

Ja, det er jo gjerne litt bakgrunnsinformasjon her som jeg ikke går innpå men som kanskje har gjort at jeg mister interesse i dem. Videre, har jeg alltid trodd at jeg var en person som kunne få interesse for alt mulig. Så dette gjør meg litt forvirret. I deres øyne er kanskje jeg den kjedelige?

Her er noen eksempler:

Hun ene liker å vise frem kunstprosjektene sine. Hun elsker strikking, hekling, puslespill og andre type diy håndverk. Hun strikker til alle hun kjenner. Da jeg spurte henne om hun kunne strikke et plagg til meg, sa hun at hun ikke hadde tid. Men jeg vet hun har sagt ja til andre strikkeforespørsler i ettertid. Jeg ville ha det strikkeplagget ja, men jeg spurte også fordi hun ser ut til å virkelig elske strikking, så jeg tenkte det var en måte å vise henne at jeg setter pris på arbeidet hennes og synes hun er dyktig. Mulig jeg ikke fikk frem det, og at hun tenkte jeg bare ville utnytte henne. Men jeg tilbød å betale henne for arbeidet. Hver gang smiler jeg og interesserer meg for hobbyen hennes. Jeg kommenterer de vakre fargene, berører det myke stoffet, spør henne om mønstrene hun lager. Jeg gjør dette fordi jeg vet at det gir henne glede at vi bryr oss om hobbyene hennes. Jeg er veldig glad for at hun har en hobby hun liker, men føler det blir litt mye at hun synes det er helt greit å overøse oss med det hun liker når hun ikke gidder å bry seg om interessene til meg og et annet familiemedlem. Vi må fint høre på alt de har gjort med vennene sine på hyttetur, men er ikke interessert i å høre på hva det andre familiemedlemmet og jeg har gjort. 

Men så tenker jeg at mange ville reagert likt som dem. Jeg er veldig interessert i faglitteratur og bygger prosjekter ut ifra dette. Leser hele tiden og jeg har fått kommentarer som "sitter du bare hjemme og leser?". Og så har de blikk som viser at de synes jeg er rar. Jeg liker å dra på seminarer (før corona altså) om kulturelle og samfunnslige tema.

Vi snakker om tv-serier, filmer, bøker osv. Men jeg binge-watch (hva heter det på norsk?) bare på tv serier eller på filmer i korte perioder i året. Jeg har andre interesser/prosjekter jeg bruker tiden min på.

Når jeg har delt noe i sammenheng med det de snakker om så er det enten ord de ikke skjønner eller hypotetiske teknologi- eller samfunnsmessige forhold jeg drømmer om for fremtiden som de ikke kan relatere seg til. Kan jo nesten ikke klandre dem for å ikke interessere seg i dette. Det er bare at det er min naturlige måte å se verden på, mens de ser verden fra et annet ståsted. Jeg har prøvd å si ting som kanskje er mer egnet til "her og nå" som da det var snakk om familien til den ene personen. Det gjalt en annen kultur som de ikke hadde så mye kunnskap om. Jeg delte noe jeg synes var oppklarende, men de bare snudde seg.

Er det mulig de synes jeg er arrogant når jeg tar opp slike tema? En bekjent sa nemlig det til meg en gang. Jeg spurte andre nære venner om de synes jeg er arrogant, men fikk til svar at de syntes jeg ikke fantes arrogant. Men det oppfattes kanskje ulikt av andre?

Anonymkode: 07b14...48e

[Gjest ti10]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Ja, det er jo gjerne litt bakgrunnsinformasjon her som jeg ikke går innpå men som kanskje har gjort at jeg mister interesse i dem. Videre, har jeg alltid trodd at jeg var en person som kunne få interesse for alt mulig. Så dette gjør meg litt forvirret. I deres øyne er kanskje jeg den kjedelige?

Her er noen eksempler:

Hun ene liker å vise frem kunstprosjektene sine. Hun elsker strikking, hekling, puslespill og andre type diy håndverk. Hun strikker til alle hun kjenner. Da jeg spurte henne om hun kunne strikke et plagg til meg, sa hun at hun ikke hadde tid. Men jeg vet hun har sagt ja til andre strikkeforespørsler i ettertid. Jeg ville ha det strikkeplagget ja, men jeg spurte også fordi hun ser ut til å virkelig elske strikking, så jeg tenkte det var en måte å vise henne at jeg setter pris på arbeidet hennes og synes hun er dyktig. Mulig jeg ikke fikk frem det, og at hun tenkte jeg bare ville utnytte henne. Men jeg tilbød å betale henne for arbeidet. Hver gang smiler jeg og interesserer meg for hobbyen hennes. Jeg kommenterer de vakre fargene, berører det myke stoffet, spør henne om mønstrene hun lager. Jeg gjør dette fordi jeg vet at det gir henne glede at vi bryr oss om hobbyene hennes. Jeg er veldig glad for at hun har en hobby hun liker, men føler det blir litt mye at hun synes det er helt greit å overøse oss med det hun liker når hun ikke gidder å bry seg om interessene til meg og et annet familiemedlem. Vi må fint høre på alt de har gjort med vennene sine på hyttetur, men er ikke interessert i å høre på hva det andre familiemedlemmet og jeg har gjort. 

Men så tenker jeg at mange ville reagert likt som dem. Jeg er veldig interessert i faglitteratur og bygger prosjekter ut ifra dette. Leser hele tiden og jeg har fått kommentarer som "sitter du bare hjemme og leser?". Og så har de blikk som viser at de synes jeg er rar. Jeg liker å dra på seminarer (før corona altså) om kulturelle og samfunnslige tema.

Vi snakker om tv-serier, filmer, bøker osv. Men jeg binge-watch (hva heter det på norsk?) bare på tv serier eller på filmer i korte perioder i året. Jeg har andre interesser/prosjekter jeg bruker tiden min på.

Når jeg har delt noe i sammenheng med det de snakker om så er det enten ord de ikke skjønner eller hypotetiske teknologi- eller samfunnsmessige forhold jeg drømmer om for fremtiden som de ikke kan relatere seg til. Kan jo nesten ikke klandre dem for å ikke interessere seg i dette. Det er bare at det er min naturlige måte å se verden på, mens de ser verden fra et annet ståsted. Jeg har prøvd å si ting som kanskje er mer egnet til "her og nå" som da det var snakk om familien til den ene personen. Det gjalt en annen kultur som de ikke hadde så mye kunnskap om. Jeg delte noe jeg synes var oppklarende, men de bare snudde seg.

Er det mulig de synes jeg er arrogant når jeg tar opp slike tema? En bekjent sa nemlig det til meg en gang. Jeg spurte andre nære venner om de synes jeg er arrogant, men fikk til svar at de syntes jeg ikke fantes arrogant. Men det oppfattes kanskje ulikt av andre?

Anonymkode: 07b14...48e

Tja, det finnes folk som kaller dem som er opptatt av fakta og vitenskap for overlegne og arrogante. Det er nok litt bare fordi de ikke er interessert i det selv, og litt som en slags forsvarsmekanisme fordi de ser at andre kan noe de selv ikke kan. 

Litt sånn som det du sier om at du prøvde å forklare noe om dette ved denne kulturen de ikke kjente til. I stedet for å se på det som informativt og en mulighet for å lære noe, har de kanskje oppfattet det som belærende og overlegent. Det er ikke deg det er noe feil med, de er tydeligvis ikke åpne for å bli klokere, så dere er vel rett og slett bare veldig forskjellige mennesketyper.

Tror ikke du får gjort så mye med det, bare å smile og nikke og gjøre det beste ut av det.

[AnonymBruker]

Hadde ikke giddi, hadde trekt meg unna.

synsikt frekt å oppføre seg slig.

 

Anonymkode: ba93a...22c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

 Hvis jeg nevner ting som interesserer meg så blir jeg møtt med tomme blikk eller de snur seg og snakker med noen andre. Je

Anonymkode: 07b14...48e

 

Anonymkode: ba93a...22c

[AnonymBruker]

Kanskje de ikke er så glad i deg som du tror...

er man glad i noen lytter man og er støttende. 

 

Alle vet at det er dårlig oppførsel, likevel gjør de det og driter i deg og ditt.

Anonymkode: ba93a...22c

[AnonymBruker]

ti10 skrev (2 minutter siden):

Tja, det finnes folk som kaller dem som er opptatt av fakta og vitenskap for overlegne og arrogante. Det er nok litt bare fordi de ikke er interessert i det selv, og litt som en slags forsvarsmekanisme fordi de ser at andre kan noe de selv ikke kan. 

Litt sånn som det du sier om at du prøvde å forklare noe om dette ved denne kulturen de ikke kjente til. I stedet for å se på det som informativt og en mulighet for å lære noe, har de kanskje oppfattet det som belærende og overlegent. Det er ikke deg det er noe feil med, de er tydeligvis ikke åpne for å bli klokere, så dere er vel rett og slett bare veldig forskjellige mennesketyper.

Tror ikke du får gjort så mye med det, bare å smile og nikke og gjøre det beste ut av det.

Takk!! Litt godt å høre noen gode ord for jeg tviler av og til på meg selv og prøver å finne ut om det kanskje er jeg som tråkker på noen tær.

Tenker du har rett i at jeg kan ha blitt oppfattet som belærende og overlegen. Jeg glemmer meg av av og til, så derav glippen om deling om kultur f.eks. Nemlig derfor synes jeg at den gylne regelen blir veldig feil slik vi ble innprentet om på barneskolen. Den har faktisk bidratt til at jeg ble usikker på meg selv. Jeg trodde som liten at jeg ikke var flink nok siden ingen gadd å høre på. Det er nemlig ikke bare familien som er slik. Jeg ble innesluttet (også pga. mobbing) og bidro aldri muntlig i klassen. Derfor fikk jeg middels karakterer også. Hvis jeg skulle behandle andre slik jeg selv ønsker å bli behandlet så hadde jeg nettopp fortsatt å dele kunnskap og synspunkter med alle og enhver samt stille spørsmål og dra kunnskap fra andres meninger. Men som voksen ser jeg jo at det bare er noen få som liker dette. Dette hindrer meg også i jobb-sammenheng. Aner ikke hvordan jeg skal komme over dette. Er redd for å legge frem idéer på en belærende måte, derfor tier jeg heller stilt.

Helt ærlig synes jeg det blir litt anstrengende å måtte være den eneste som skal forsøke å være imøtekommende med dem. Derfor går det litt i bølger. Veksler mellom å vise interesse og bare sitte der uten å si så mye. Hva tenker du om min holdning her?  Jeg er ikke helt typen til å være people-pleaser. Og det er nettopp slik jeg føler jeg blir når de har tomme blikk helt til jeg fullfører setningen slik at de kan snu seg og snakke om noe annet med andre.

Anonymkode: 07b14...48e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Kanskje de ikke er så glad i deg som du tror...

er man glad i noen lytter man og er støttende. 

 

Alle vet at det er dårlig oppførsel, likevel gjør de det og driter i deg og ditt.

Anonymkode: ba93a...22c

Enig der. Grunnen til at jeg skrev at vi er glad i hverandre var for å si at vi ikke har noen store konflikter oss i mellom. Vi hjelper hverandre når det trengs.

Anonymkode: 07b14...48e

[AnonymBruker]

ti10 skrev (1 time siden):

Tja, det finnes folk som kaller dem som er opptatt av fakta og vitenskap for overlegne og arrogante. Det er nok litt bare fordi de ikke er interessert i det selv, og litt som en slags forsvarsmekanisme fordi de ser at andre kan noe de selv ikke kan. 

Litt sånn som det du sier om at du prøvde å forklare noe om dette ved denne kulturen de ikke kjente til. I stedet for å se på det som informativt og en mulighet for å lære noe, har de kanskje oppfattet det som belærende og overlegent. Det er ikke deg det er noe feil med, de er tydeligvis ikke åpne for å bli klokere, så dere er vel rett og slett bare veldig forskjellige mennesketyper.

Tror ikke du får gjort så mye med det, bare å smile og nikke og gjøre det beste ut av det.

En annen ting er at på grunn av at jeg altså ikke kan dele noe som helst om mine interesser så føler jeg at jeg ikke kan være meg selv rundt familien. Alt går bare enveis. Knapt noe er gjensidig på samtalefronten. Naturlig sett er jeg veldig entusiastisk, men med familien blir jeg mer... ja ikke alvorlig for jeg smiler jo, men jeg er langt ifra sprudlende i hvert fall slik jeg er med noen få nære venner. Ja, jeg smiler og ler av og til sammen med dem, men ikke så ofte. Noen forslag til hvordan jeg kan gjøre dette litt lettere å håndtere?

Anonymkode: 07b14...48e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

En annen ting er at på grunn av at jeg altså ikke kan dele noe som helst om mine interesser så føler jeg at jeg ikke kan være meg selv rundt familien. Alt går bare enveis. Knapt noe er gjensidig på samtalefronten. Naturlig sett er jeg veldig entusiastisk, men med familien blir jeg mer... ja ikke alvorlig for jeg smiler jo, men jeg er langt ifra sprudlende i hvert fall slik jeg er med noen få nære venner. Ja, jeg smiler og ler av og til sammen med dem, men ikke så ofte. Noen forslag til hvordan jeg kan gjøre dette litt lettere å håndtere?

Anonymkode: 07b14...48e

Ok, jeg svarer meg selv her. Fant en artikkel som beskriver nettopp det jeg håper å oppnå:

https://www.halfwayupthemountain.com/2012/12/20/what-to-talk-about-when-you-have-nothing-in-common/

Anonymkode: 07b14...48e