Hvordan gjøre det slutt med en som sliter psykisk og ikke har nettverk?

[AnonymBruker]

Ja, det er spørsmålet. Vi har barn sammen, men sykdommen hans har gjort livet med ham veldig vanskelig og jeg har rett og slett begynt å skjønne at jeg ikke kan forbli i forholdet. Han kan være aggressiv, har humørsvingninger, gjør ingenting (har heller ikke gjort noe) med barnet som nå er over to år. Det har vært fryktelig ustabilt, hvor jeg har etterlyst ham til politiet flere ganger fordi jeg trodde han skulle ta livet sitt, og han har vært innlagt på psykiatrisk. Dette var riktignok i fjor og han er bedre, men jeg vet ikke om jeg orker mer. Jeg er en alenemamma i et skrantende forhold. Han drikker mye, og prøver å skjule det for meg. Han er i behandling, men skjuler jo drikkingen, og da føler jeg ikke at han har riktige premisser for behandlingen. Jeg begynner også å se at vi egentlig ikke passer så godt sammen, jeg har endret meg mye i løpet av de ti årene vi har vært sammen. Det har ikke han.

Men hvordan gjøre det slutt når jeg vet han kommer til å sitte mutters alene i en leilighet og ha det miserabelt? Jeg er jo glad i ham, det er vanskelig å slutte med det. Og han er jo pappaen til barnet vårt. Så hvordan skal jeg greie å såre ham? Han vet jeg går og tenker på forholdet, men jeg vet ikke om han helt skjønner at det kan bli slutt. 

Noen som har erfaringer, eller tips og råd? Jeg gjorde det slutt i fjor, men det endte med selvskading og innleggelse for hans del, så jeg tok ham motvillig tilbake igjen. Men jeg kan jo ikke fortsette sånn, jeg har jo en liten unge å tenke på. 

Anonymkode: 8e9fe...798

[Tatja]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ja, det er spørsmålet. Vi har barn sammen, men sykdommen hans har gjort livet med ham veldig vanskelig og jeg har rett og slett begynt å skjønne at jeg ikke kan forbli i forholdet. Han kan være aggressiv, har humørsvingninger, gjør ingenting (har heller ikke gjort noe) med barnet som nå er over to år. Det har vært fryktelig ustabilt, hvor jeg har etterlyst ham til politiet flere ganger fordi jeg trodde han skulle ta livet sitt, og han har vært innlagt på psykiatrisk. Dette var riktignok i fjor og han er bedre, men jeg vet ikke om jeg orker mer. Jeg er en alenemamma i et skrantende forhold. Han drikker mye, og prøver å skjule det for meg. Han er i behandling, men skjuler jo drikkingen, og da føler jeg ikke at han har riktige premisser for behandlingen. Jeg begynner også å se at vi egentlig ikke passer så godt sammen, jeg har endret meg mye i løpet av de ti årene vi har vært sammen. Det har ikke han.

Men hvordan gjøre det slutt når jeg vet han kommer til å sitte mutters alene i en leilighet og ha det miserabelt? Jeg er jo glad i ham, det er vanskelig å slutte med det. Og han er jo pappaen til barnet vårt. Så hvordan skal jeg greie å såre ham? Han vet jeg går og tenker på forholdet, men jeg vet ikke om han helt skjønner at det kan bli slutt. 

Noen som har erfaringer, eller tips og råd? Jeg gjorde det slutt i fjor, men det endte med selvskading og innleggelse for hans del, så jeg tok ham motvillig tilbake igjen. Men jeg kan jo ikke fortsette sånn, jeg har jo en liten unge å tenke på. 

Anonymkode: 8e9fe...798

Har han ikke noe familie, som du kan involvere i prosjekt brudd? Noen som kan støtte han i overgangsfasen?

Han klarer seg nok, men skjønner din bekymring. Du kan ikke være i et forhold basert på at du syns synd i han, du har ditt liv å leve. Syns du bør forberede han i god tid, og gjøre bruddet så skånsomt som mulig. Kanskje si at han mister deg som kjæreste, men ikke som venn. 

[AnonymBruker]

Ville du vært villig til å jobbe for forholdet hvis han sluttet å drikke og fikk orden på psyken sin? Eller tenker du at det er over uansett?

Anonymkode: 45944...694

[AnonymBruker]

Her må du faktisk ta ansvar for deg og ditt barn,og det tror jeg du gjør best ved å gjøre slutt på forholdet.  Det er ikke bra for deg eller barnet å bli boende,det ender bare med at du også blir syk. Hans liv er faktisk ikke ditt ansvar,heller ikke hans tilfriskning.   Det er hans ansvar,og han vil aldri bli bedre om han ikke vil det selv. Jeg skjønner godt bekymringen din,og vet godt hvor vondt det er å ta en slik avgjørelse.  

Anonymkode: d4d6d...69a

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ja, det er spørsmålet. Vi har barn sammen, men sykdommen hans har gjort livet med ham veldig vanskelig og jeg har rett og slett begynt å skjønne at jeg ikke kan forbli i forholdet. Han kan være aggressiv, har humørsvingninger, gjør ingenting (har heller ikke gjort noe) med barnet som nå er over to år. Det har vært fryktelig ustabilt, hvor jeg har etterlyst ham til politiet flere ganger fordi jeg trodde han skulle ta livet sitt, og han har vært innlagt på psykiatrisk. Dette var riktignok i fjor og han er bedre, men jeg vet ikke om jeg orker mer. Jeg er en alenemamma i et skrantende forhold. Han drikker mye, og prøver å skjule det for meg. Han er i behandling, men skjuler jo drikkingen, og da føler jeg ikke at han har riktige premisser for behandlingen. Jeg begynner også å se at vi egentlig ikke passer så godt sammen, jeg har endret meg mye i løpet av de ti årene vi har vært sammen. Det har ikke han.

Men hvordan gjøre det slutt når jeg vet han kommer til å sitte mutters alene i en leilighet og ha det miserabelt? Jeg er jo glad i ham, det er vanskelig å slutte med det. Og han er jo pappaen til barnet vårt. Så hvordan skal jeg greie å såre ham? Han vet jeg går og tenker på forholdet, men jeg vet ikke om han helt skjønner at det kan bli slutt. 

Noen som har erfaringer, eller tips og råd? Jeg gjorde det slutt i fjor, men det endte med selvskading og innleggelse for hans del, så jeg tok ham motvillig tilbake igjen. Men jeg kan jo ikke fortsette sånn, jeg har jo en liten unge å tenke på. 

Anonymkode: 8e9fe...798

Du må bestemme deg for å gå og aldri ta han tilbake. Om du går tilbake hvis han er destruktiv så spar dere begge bryet med et brudd til å begynne med.  Da er det ikke vits. Han er en voksen mann som må ta ansvar for eget liv. (Pluss litt hjelp fra helsevesenet)

Du tar ansvar for ditt liv, og barnets liv når du går fra han. Dvs : velger du å ta ansvar for han så velger du samtidig bort deg selv og barnet. 

[AnonymBruker]

Har vært i noe lignende. Jeg var den som tok ansvar for alle familieting, mens han skled mer og mer ut. Mye psykiske problemer og alkoholisme. Lenge tenkte jeg at man skal holde sammen så langt det lar seg gjøre når man har barn sammen, og prøvde alt for å støtte og hjelpe ham. Han fikk så mye hjelp og støtte fra både meg og andre, igjen og igjen.

Men så innså jeg at nettopp fordi vi hadde barn, måtte jeg bryte forholdet og flytte ut med barnet. Jeg er i dag så glad for at jeg klarte å se at han dro meg bare ned, jeg og barnet måtte bort fra dette før vi tok skade. Barnet var to år da vi flyttet for oss selv. Det var tøft, men jeg tør ikke tenke på hvor ille det hadde vært om vi ble sammen med ham. Da hadde det ikke bare vært han med tunge problemer, men barnet og meg også.

Det har gått mange år siden den gang. Han sliter fortsatt med sitt og har aldri vært noen tilstedeværende far, men jeg vet at han alltid har vært glad i barnet vårt likevel. Som jeg har sagt til barnet: "Pappa er glad i deg, men han er dessverre så dårlig til å vise det fordi han er syk." Akkurat dét tenker jeg var viktig å si, som en forklaring på at pappaen ikke holdt løfter og bare sjelden tok kontakt.

Det tok mange år, men min eks skjønte nok til slutt hvorfor jeg dro fra ham den gangen. I ettertid har han vært takknemlig for at jeg tok vare på barnet vårt, som nå er voksen. De har i dag litt kontakt på FB(han tok kontakt først), noe de begge setter pris på.

Anonymkode: 57aa2...54c

[AnonymBruker]

Øhh..som man gjør det slutt med alle andre? 

Anonymkode: ed49e...f02

[Virrevirrevapp]

Fokuser på å bli gode foreldre sammen, hver for dere. Han ut fra det han klarer. Når han er så dårlig, må du ha hovedomsorgen. Hvis han fortsatt drikker ville jeg ikke latt ham ha samvær aleine. 

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle fine svar ❤️ Det ble slutt i går, jeg klarte ikke å gå rundt med det lenger. Han har lite familie, men sa ifra til broren hans så han tok kontakt med ham. Og skal si ifra til kompisen om at han også kan ringe ham, så han ikke føler seg helt forlatt. Utrolig vondt å gjøre noe sånt mot en som innerst inne er verdens snilleste mann, men som på grunn av sykdommen, ikke klarer å være seg selv lenger. 

Barnet vår er bare et par år, og når han er så syk så er det uaktuelt at han skal ha noe samvær alene. Absolutt fint om det går an at vi kan dele 50/50 hvis han blir bedre og når barnet er større, for han er en super pappa når han har en god dag.

Blæ, livet er hardt

Anonymkode: 8e9fe...798

[|a9ta|]

Du har gjort det rette. Vondt no, og det vil det sjølvsagt vere ei god stund. Sjølvsagt. Men, du har ein annan å ta vare på som ikkje skal vekse opp med den type ustabilitet i livet sitt. Lykke til vidare!

[AnonymBruker]

Enig, dette var det riktige. Alkoholisme er veldig skadelig for barn å vokse opp med. 

Også kan ingen av oss ta ansvar for andre voksne. 

Anonymkode: e39b3...b1a