Følelsesmessig utslitt av å late som om alt er bra.

[AnonymBruker]

Er i starten av 40 årene og vært sammen med min samboer i nesten 20 år. Vi har to nydelige barn sammen som nå er i tenårene. For 3-4  år siden begynte jeg å kjenne på at noe var galt i forholdet. Jeg hadde ikke lenger følelser for min mann og kjente jeg var lykkeligere og gladere hver gang han reiste på jobb etter en friperiode. Vi krangler ikke og han er veldig snill og en god pappa.  Jeg klarte ikke å sette fingen på hva som var galt men følelsene var borte.   På en felles fest med noen venner traff jeg en annen mann.  Vi ble sittende og prate hele kvelden og det skjedde noe som jeg aldri hadde trodd skulle skjedd med meg. Jeg falt pladask. Vi hadde en utrolig kjemi jeg ikke kan forklare. Ingenting skjedde og vi gikk hver til vårt men jeg tenkte på han mye. Det ble en del kommunikasjon på meldinger og jeg gjorde det jeg aldri skulle gjort. Jeg var en bitch og var utro.  Vi har møttes ved andre anledninger og han har sagt han føler det samme som meg.  Etter en stund fortalte jeg min samboer hva som var skjedd og at jeg beklaget for å ikke ha fortalt han om mine følelser før det gikk for langt. Min samboer ville gjøre alt for å redde forholdet. Vi gikk i terapi lenge. I denne perioden flyttet jeg ut. Barna tok det greit siden vi foreldre var så gode venner og bodde i nærheten av hverandre.  Jeg møtte ikke han andre i denne perioden men tenkte mye på han. Etter noen mnd flyttet jeg inn igjen. Jeg ville gi oss en sjangse for barnas og min samboers skyld.  Det gikk en stund og en jeg kjente jeg nesten ble kvalt. Min samboer var "på" hele tiden og slukte meg. Han skjekket tlfen min og ville alltid være i nærheten om jeg snakket i tlf. Han har alltid vært en sjalu type.  Men jeg forstod hvorfor denne gang siden jeg hadde hatt en utskeielse. Jeg kjente jeg hadde det jævlig med meg selv og flyttet ut igjen. Var jo dette jeg ville. Da blir samboeren min helt ute av seg. Han går rett i kjelleren og sier han ikke kan leve uten meg. Han gjør barna våre bekymret og de klarer ikke være hos meg siden de er så bekymret for faren. Jeg vil han skal få hjelp men det ønsker han ikke. Jeg flytter inn igjen og lover å aldri forlate han igjen. Jeg kan jo ikke være så egoistisk og ødelegge pappaen til barna våre. Vår eldste datter sa før jeg flyttet inn igjen at hun merket når jeg ikke var glad.  Det viktige for de var at jeg og pappaen hadde  det bra enten hver for oss eller sammen for når vi hadde det bra så hadde de det bra ❤ Så her sitter jeg. Ulykkelig innvendig men prøver å late som om at alt er bra. Skal jeg vente til barna flytter ut om noen år og håpe ting går seg til eller skal jeg være egosistisk og fortelle hvordan jeg føler det og håpe på at min samboer kommer seg igjennom det.? 

Anonymkode: 93bfd...c86

[AnonymBruker]

Gå.

Hans følelser og reaksjon er ikke ditt ansvar.

Det var utrolig dumt av deg å love å aldri gå fra ham igjen, men det ser du nok selv. 

Snakk mye med barna, og la gjerne de også få hjelp (familievernkontoret?) så de ikke heller tar ansvar for fars følelser. De skal bare tenke på seg selv, og ha et godt forhold til begge uten dårlig samvittighet. 

Ikke hopp inn i et forhold med denne andre. La bruddet stå for seg selv. Du går fra, ikke til. Dette vil også gjøre det enklere for både mannen din og barna å godta bruddet, det blir bedre for din samvittighet, og det skåner et evt nytt forhold for belastningen det er å være "grunnen" til bruddet. 

Lykke til uansett hva du gjør. 💗

Anonymkode: fd504...f67

[AnonymBruker]

Den følelsesmessige vinglingen du driver med er nok mer slitsom for mann og barn enn at du flytter ut for godt.

Anonymkode: 25ea8...20f

[AnonymBruker]

Du skadet jo barna ved å holde på slik. 
Love mannen at du aldri skal gå? Du har virkelig tråkket i salaten ved å holde på slik du har gjort. Du får spille lykkelig og glad frem til barna flytter, da kan du reise fra mannen. 

Anonymkode: 608b7...44d

[AnonymBruker]

Er dette et forhold du vil at dine barn skal få seg når de vokser opp?

Anonymkode: 07034...452

[Virrevirrevapp]

Dette er dødfødt, og tom ungene vet det. 

[Måneskinn]

Du har en veldig klok datter, og jeg syns du skal høre på henne.  Barn oppfatter så mye mer enn hva vi tror.  Som en som har vokst oppi et  hjem med foreldre som ikke passet sammen, så vil jeg også si at du burde gå.  Akkurat som  #2 skriver, hans følelser  er ikke ditt ansvar. Jeg tror du vil vinne mye mer respekt hos barna dine ved grundig å forklare hvorfor, hva som har skjedd og hva du tenker. Og viser dem at det ikke er lett for deg - men  hva  i livet er lett?  Sånne ting er utrolig vanskelig, men du har også et ansvar overfor barna dine og vise dem at det å være tro mot seg selv, stå opp for seg selv og sette grenser, det er også utrolig viktig. 

Han ødelegger for barna siden han legger alle sine følelser over på dem/deg ved  å si at han ikke kan leve uten deg. Det kan han helt fint, selv om det kanskje føles svart for han nå. 

[AnonymBruker]

Hva gjør du for å finne tilbake til de gode følelsene? Hva gjør du for at dere skal bli kjent på nytt? Hva er kjærlighetsspråkene deres?

Hvis man skal prøve så må man prøve helhjertet. Ikke bare prøve å fortsette som før, bare for å se om det går. 

Anonymkode: d6b51...a84

[AnonymBruker]

Barna trenger ikke å trenge å leve med to foreldre som bare bor med hverandre kun for det praktiske for barna. De lærer av dette. Det er ikke sundt for barn å vokse opp med foreldre som ikke har kjærlighetsforhold. Da er det mye bedre å være lykkelig på hver deres kant. Da blir barna lykkelig også.  

Anonymkode: c42b2...561

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Hva gjør du for å finne tilbake til de gode følelsene? Hva gjør du for at dere skal bli kjent på nytt? Hva er kjærlighetsspråkene deres?

Hvis man skal prøve så må man prøve helhjertet. Ikke bare prøve å fortsette som før, bare for å se om det går. 

Anonymkode: d6b51...a84

Å herregud. Om følelsene er borte nytter det ikke å begynne å styre med «kjærlighetsspråkene». Dette er virkeligheten. Ikke et dameblad.

Anonymkode: 8ed81...779

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Å herregud. Om følelsene er borte nytter det ikke å begynne å styre med «kjærlighetsspråkene». Dette er virkeligheten. Ikke et dameblad.

Anonymkode: 8ed81...779

Noen får det til. Men det er nok for seint for mange. 

Anonymkode: 7ff32...e5c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Noen får det til. Men det er nok for seint for mange. 

Anonymkode: 7ff32...e5c

Er følelsene borte så er ikke dette noe man kan «få til». De som såkalt «får det til» er de som fremdeles har følelser.

Jeg er i omtrent samme situasjon som TS. Det er helt uaktuelt å prøve å mane fram følelser jeg ikke har, for mannen min.

Anonymkode: 8ed81...779

[AnonymBruker]

Herregud for en vingling. Og du lar ham manipulere deg. 

Stakkars unger som må forholde seg til dette. 

Anonymkode: 12434...453

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Er følelsene borte så er ikke dette noe man kan «få til». De som såkalt «får det til» er de som fremdeles har følelser.

Anonymkode: 8ed81...779

Det vet de vel best sjøl.

Anonymkode: 7ff32...e5c

[AnonymBruker]

Det var egoistisk gjort av ham. Han tenker bare på seg selv, han burde la deg gå og måtte gå i terapi alene. Du lot deg manipulere. Du havner også i kjelleren på lik linje som han.. 

Anonymkode: 64981...61c