La forelder flytte inn sammen med meg i voksen alder

[AnonymBruker]

Hei,

Min eneste gjenværende forelder sliter mye med ensomhet og dårlig helse. Jeg har derfor vurdert å få dem til å flytte inn sammen med meg, altså bo med foreldrene i voksen alder.

Jeg har fått tilbakemeldinger fra bekjente om at jeg er gal. Dette vil ødelegge alle mine muligheter til å stifte familie, og at det blir for lite plass til to personer. Det er rett og slett så ille at det vil ødelegge mitt liv? Jeg har en veldig liten leilighet, men jeg har akkurat to små rom slik at to kan få sin egen seng.

For å kontre det som ble sagt over så har aldri vært den mest sosiale typen. Det å stifte familie er heller ikke noe jeg tenker på i nær fremtid, så jeg ser ikke noe galt med å gjøre dette selv. Er det lurt? Det er kanskje livets siste fase til min forelder så jeg vil gjerne at de skal oppleve litt mer enn å sitte hjemme hele dagen uten noe sosialt pga. frafall av jobb, jeg har også et veldig godt forhold til dem kontra alle andre familiemedlemmer.

Jeg er selvfølgelig redd for at det ikke skal gå bra, eller at jeg ikke skal klare å håndtere angsten / at det kan smitte over på meg, men medisiner skrevet ut av legen skal visstnok kunne hjelpe en god del. 

Anonymkode: de1f4...a5f

[AnonymBruker]

Fantastisk menneske du er! Kjør på! 

Anonymkode: 3d741...a72

[AnonymBruker]

syns du skal velge det du selv føler er rett, og ikke høre for mye på bekjentes mening. 

Det virker som du har tenkt igjennom dette og vet hva som passer med dine verdier og din overbevisning. 

Det kan jo selvfølgelig hende det blir utfordringer om dere velger å bo sammen, en må nesten regne med det blir en del å venne seg til og finne utav om en velger å bo sammen. Tenker det er viktig at dere snakker om på forhånd hva dere ser for dere, og finne litt kjøreregler for respekt for hverandres privatliv, vaner og så videre.  Vil tro det er lurt å snakke om det økonomiske også før dere tar valget. hvem betaler hva, hvordan skal dere dele utgifter og slike ting. Høres ut som forelder har oppfølging av lege ift sykdom og angst. Du må huske på at du ikke skal stå eneansvarlig for den andre, selv om dere bor sammen. Det kan være viktig å sørge for å ha dialog med lege/hjelpeapparatet slik at de kan vurdere, behandle og støtte ift sykdom, og dermed forebygge at evt. problemer overvelder deg, eller smitter over på deg, som du sier.  

Anonymkode: e3a7c...180

[AnonymBruker]

Det hadde jeg aldri funnet på etter å ha vokst opp med bestemor i kjellerleiligheten med felles inngang og trappegang og sett hvor mye det slet på mine foreldre etter hvert som hun ble eldre og mer utrygg.

Det gikk forsåvidt greit mens vi ungene var små, men den gangen hun møtte meg i døra da jeg kom hjem i tre-tiden en lørdagsnatt edru og med egen bil og klaget på at jeg var så lenge ute for hun ble liggende våken og bekymre seg så ble det en alvorsprat...

Det kan for all del bli veldig hyggelig og fungere utmerket i mange år, men det kan også bli ekstremt krevende etter hvert som din forelder blir eldre, en del av symptomene på aldring er svært krevende å leve med, selv uten at det er snakk om f.eks demens... 

Anonymkode: d851b...8d1

[AnonymBruker]

Vi gjorde motsatt,  flyttet inn til svigermor når hun blei aleina.  Stort hus å rom til alle ungene så overhodet ingen problem. Ungene har fått et fantastisk forhold til bestemor å vi slipper ekstra kjøring og alt slikt for å hjelpe henne,  føles trygt å ha hun i samme hus. Huset er såpass stort at vi har en egen stuedel vi kan benytte oss av hvis vi føler behov for det eller når ungene har besøk å bestemor heller vil se nyheter enn å se film.😉

 

Anonymkode: 087c0...d32

[AnonymBruker]

Det hadde jeg aldri gjort!! Jeg orker selv få dager sosial omgang med min egen friske mor. 

Hvordan har det vært når din mor har vært frisk? Har du kunnet være på ferie hos henne i voksen alder i flere uker i strekk, eller holder det med noen dager for deg?

Anonymkode: b1f5f...02b

[AnonymBruker]

Mange voksne barn bor jo hjemme hos foreldre til de er nærmere 30, har jeg inntrykk av. Så fint at det kan gå andre veien også da 😉

Anonymkode: 0c073...623

[Apis]

Mange som bor slik dere tenker, noen sliter og de fleste går det bra for. Det er ikke en mulighet for å kjøpe/ leie et litt større hus med muligheter for mer separerte boenheter og evt noe fellesareal?

[AnonymBruker]

Hadde du hatt større plass slik at dere alle hadde muligheten til å trekke dere tilbake hver til sitt, ville jeg sagt at det var en god, om enn en kortsiktig løsning, hvis du virkelig ønsket det.
Med så liten plass som du har, vær så snill, tenk deg om minst tre ganger før du går inn på noe slikt.

Det er så lett å ha et romantisk og idyllisert syn på hvordan det er å leve sammen med eldre, men virkeligheten er som oftest ikke slik.  I alle fall ikke når man bor oppi hverandre.

Dette handler ikke om din (reduserte) mulighet til å være sosial, eller å stifte familie, men at du vil måtte leve hele ditt liv på andres premisser.
Jeg har vært der selv (med langt større plass enn du har), og selv om det gikk bra i mange år, gikk det ikke bra på slutten!

Jeg vil heller foreslå at du/dere jobber for å finne et bo- og servicesenter i nærheten av der du bor.  Der kan de bo for seg selv, men samtidig være sosiale med de andre på senteret når og hvis de ønsker det.

Anonymkode: 27d38...422

[AnonymBruker]

Jeg er delt. Jeg har pleier syke besteforeldre i til sammen snart 20 år (ulike besteforeldre) i Norge lever folk lenge, og det er fryktelig vanskelig å få både hjelp i hjemmet når man trenger det og det er enda vanskeligere å få sykehjemsplass. Du sier de er inne i livets siste fase, men fakta er at denne fasen, den kommer ofte ti år etter du forventer det. I Norge er folk syke og sengeliggende i mange år før de endelig får slippe. Vil du ts en så stor del av det? Alt det innebærer? For jeg kan garantere deg at du vil måtte slåss for hjemmehjelp, hjemmesykepleie og sykehjemsplass i mange, mange år. Og i mellomtiden er det du som må stå i det. 
 

jeg har gjort det samme som deg, og ja, jeg mistet livet mitt. Det ble et stort ansvar. 

Anonymkode: e204b...c0a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg er delt. Jeg har pleier syke besteforeldre i til sammen snart 20 år (ulike besteforeldre) i Norge lever folk lenge, og det er fryktelig vanskelig å få både hjelp i hjemmet når man trenger det og det er enda vanskeligere å få sykehjemsplass. Du sier de er inne i livets siste fase, men fakta er at denne fasen, den kommer ofte ti år etter du forventer det. I Norge er folk syke og sengeliggende i mange år før de endelig får slippe. Vil du ts en så stor del av det? Alt det innebærer? For jeg kan garantere deg at du vil måtte slåss for hjemmehjelp, hjemmesykepleie og sykehjemsplass i mange, mange år. Og i mellomtiden er det du som må stå i det. 
 

jeg har gjort det samme som deg, og ja, jeg mistet livet mitt. Det ble et stort ansvar. 

Anonymkode: e204b...c0a

Jeg sier meg enig, og vil legge til at det er ekstra vanskelig for de eldre å få den hjelpen når de deler bolig med pårørende.  Kommunen ser ikke pårørende som en "ekstraressurs", de ser på hjemmeboende pårørende som den eneste nødvendige resssurs for den eldre.

De pårørende vil få tilbud om avlastning kanskje en uke eller to i året (hvis den eldre går med på det selv, vår eldre sa "nei"), og kanskje tilsyn av hjemmesykepleie når den pårørende er på jobb, men ellers... ingenting!

Anonymkode: 27d38...422

[AnonymBruker]

Kan du ikke heller besøke moren din så ofte som mulig? Dersom du er enslig og barnløs har du kanskje mulighet til å ta en tur innom henne nesten daglig? 

Jeg vet ikke hvilken aldersgruppe du er i, men du kommer nok til å slite med å skaffe deg en partner og egen familie dersom du lar din mor flytte inn sammen med deg. De fleste vil nok ikke ønske å flytte sammen med noen som bor sammen med en forelder, og da stopper håpet om egen familie der. Og moren din blir jo ikke yngre og friskere, så har hun først fått flytte inn så er det nok ikke så lett å oppløse samboerskapet i fremtiden. 

Som en over her skriver så vil også alt av pleie og oppfølgning falle på deg ettersom din mors helse blir mer skrantende. Det er mangel på sykehjemsplasser og det at hun bor sammen med deg og blir ivaretatt i deres hjem kan bli en årsak til at vedtak om sykehjemsplass blir utsatt til det uutholdelige.  Hjemmesykepleien bistår kun til det mest nødvendige, så det meste vil uansett falle på deg. 
 

 

Anonymkode: 4317b...5cb

[AnonymBruker]

En eller to foreldre? Som har alvorlig angst? Og hva mener du med "frafall av arbeid"? Er hun/han/de knapt over pensjonsalder kan "siste fase" vare 30 år. Det er hele ditt voksne liv. Ikke gjør det. Finn heller en hybel/bolig i nærheten av deg, eller flytt selv til nærheten av dem. Og er de pleietrengende, er det bare å begynne prosessen med å søke omsorgsbolig med en eneste gang. Tenk også nøye over om hvorfor du er den eneste som har et ok forhold til henne/han/dem? 

Anonymkode: d0f88...a9e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg sier meg enig, og vil legge til at det er ekstra vanskelig for de eldre å få den hjelpen når de deler bolig med pårørende.  Kommunen ser ikke pårørende som en "ekstraressurs", de ser på hjemmeboende pårørende som den eneste nødvendige resssurs for den eldre.

De pårørende vil få tilbud om avlastning kanskje en uke eller to i året (hvis den eldre går med på det selv, vår eldre sa "nei"), og kanskje tilsyn av hjemmesykepleie når den pårørende er på jobb, men ellers... ingenting!

Anonymkode: 27d38...422

Bodde selv med en eldre slektning i en periode. Hjemmesykepleien kom innom noen ganger om dagen og var ute av døra igjen på 2 minutter. Dusj og stell takket vedkommende nei til, for «det klarte h*n jo selv» selv om det så absolutt ikke stemte og h*n ikke hadde dusjet på ukesvis. Så da ble det jeg som måtte gjøre det da... Mot slutten ble dobesøk også noe den eldre ikke klarte på egen hånd. Søkte omsorgsbolig mange ganger, men fikk avslag med begrunnelsen at den eldre var «for frisk» (stemte over hodet ikke). Så fikk vi til slutt avslag fordi den eldre var «for syk». Så var det ny runde med å søke sykehjemsplass, med påfølgende rekke av avslag. Fikk ikke sykehjemsplass før et par uker før den eldre døde. 

Anonymkode: 4317b...5cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hei,

Min eneste gjenværende forelder sliter mye med ensomhet og dårlig helse. Jeg har derfor vurdert å få dem til å flytte inn sammen med meg, altså bo med foreldrene i voksen alder.

Jeg har fått tilbakemeldinger fra bekjente om at jeg er gal. Dette vil ødelegge alle mine muligheter til å stifte familie, og at det blir for lite plass til to personer. Det er rett og slett så ille at det vil ødelegge mitt liv? Jeg har en veldig liten leilighet, men jeg har akkurat to små rom slik at to kan få sin egen seng.

For å kontre det som ble sagt over så har aldri vært den mest sosiale typen. Det å stifte familie er heller ikke noe jeg tenker på i nær fremtid, så jeg ser ikke noe galt med å gjøre dette selv. Er det lurt? Det er kanskje livets siste fase til min forelder så jeg vil gjerne at de skal oppleve litt mer enn å sitte hjemme hele dagen uten noe sosialt pga. frafall av jobb, jeg har også et veldig godt forhold til dem kontra alle andre familiemedlemmer.

Jeg er selvfølgelig redd for at det ikke skal gå bra, eller at jeg ikke skal klare å håndtere angsten / at det kan smitte over på meg, men medisiner skrevet ut av legen skal visstnok kunne hjelpe en god del. 

Anonymkode: de1f4...a5f

Du skriver jo de og dem om hverandre, så er det en eller begge? Det fremstår som det er begge og det hadde jeg aldri gjort. Kunne vurdert en om det kun var en gjenlevende, men da i hus ikke i en liten leilighet

Anonymkode: 4980f...6bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Du skriver jo de og dem om hverandre, så er det en eller begge? Det fremstår som det er begge og det hadde jeg aldri gjort. Kunne vurdert en om det kun var en gjenlevende, men da i hus ikke i en liten leilighet

Anonymkode: 4980f...6bd

TS: Det er jeg som skriver feil. Det er kun en gjenlevende forelder det er snakk om, jeg har bare forsøkt for hardt å være kjønnsnøytral.

Tusen takk til alle som har postet her. Det er mange flotte argumenter her som gir meg mye å tenke på. Jeg hadde ikke engang tenkt på at kommunen kunne nekte hjelp som hjemmetjeneste eller sykehjemsplass dersom vi bor på samme adresse? Det høres ikke korrekt ut, jeg har jo jobb osv. så jeg kan ikke være døgntilgjengelig tjeneste.

Anonymkode: de1f4...a5f

[AnonymBruker]

Hadde hengt meg selv etter 32 timer. 

Anonymkode: d3e47...0f6

[AnonymBruker]

Hadde elsker at mamma flyttet inn evt.  Kjøpt litt større leilighet sammen med henne

Anonymkode: 53894...043

[AnonymBruker]

Kommer jo helt ann på hvordan relasjonen deres er + fremtidsønskene dine. Har dere mye til felles og trives godt i hverandres selvskap "24/7" og matcher personlighetsmessig er det jo mulig, men dette har de færreste slekt-relasjoner.
Også kommer det jo ann på fremtidsønskene dine. Du får deg nok ikke partner eller barn om du gjør dette, sjansen minsker vartfall betraktelig. + hjelp fra helsevesenet vil bli dårligere når vedkommende "Bor" med pårørende.

Anonymkode: c71c2...689

[little fairy]

Jeg ville ikke gjort det. Greit nok du ikke tenker på barn nå, men hva om det plutselig dukker opp en du er interessert i? Tror mange vil stusse og hoppe videre til neste om de får vite at man som voksen bor med foreldre. Og er ikke bare å ta med seg folk i tide og utide. Man må jo ta hensyn til hverandre. 

Jeg ville heller vurdert å flytte. Slik man bor nær hverandre i stedet. Kanskje samme blokk, men ikke samme leilighet.