Er det vanlig å alltid være redd for at noe skal hende babyen?

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke å slutte å tenke på ulykker og andre fæle alvorlige ting som kansje kan skje. Og noen vet jeg er skikkelig irrasjonelle, men likevel er frykten og tanken der. Jeg er så redd for krybbedød, at noen skal takke på babyen når den ligger på lekematten, for at badevannet er skolene varmt, for at jeg skal klare å for volde en ulykke, at far skal, at storebror skal, jeg var så bekymret før han ble født for at katten skulle komme til å legge seg oppå baby at jeg omplassere katten før fødsel. Jeg er så redd for å miste han mens jeg holder han, eller større fallulykker når han blir eldre og beveger mer på seg. 

Jeg får disse tankene gjennom hele dagen og klarer ikke å skyve dem unna. Jeg var ikke slik med 1.mann. Jeg har aldri opplevd ulykker selv eller vært vitne til noen. Samboer sier jeg er gal,og bør bestille en time hos fastlege. Har han rett? Er det så uvanlig? 

Anonymkode: bcd3b...dce

[AnonymBruker]

Jeg er livredd for krybbedød og ulykker, som at noen kjører på ungen min ol. Men ikke til en så stor grad at det påvirker ungen på noen måte og meg bare ved at jeg sover lite.

Det er normalt å være bekymret. Men om det påvirker hverdagen i stor grad er det ett problem og absolutt en god ide å prate om det. 

Anonymkode: 68543...265

[AnonymBruker]

Dette omfanget høres ikke normalt ut når det påvirker hverdagen og funksjonsnivået såpass mye (omplassere katten pga. irrasjonelle tanker osv.). Jeg ville søkt hjelp hos fastlege/helsestasjon, og be om henvisning til psykolog. Jeg har hatt det litt på samme måte bare med et annet «tema», og ble mye bedre etter litt kognitiv terapi  

Anonymkode: 6f817...944

[AnonymBruker]

Gal er du ikke, men det kan hende at du har godt av litt hjelp for å slippe denne konstante frykten. Høres ut som postpartum anxiety.

Anonymkode: 3913d...5b9

[AnonymBruker]

Du er nok ikke «gal» eller direkte unormal, men å oppsøke hjelp er ikke dumt! Jeg var en angstball i måneder etter fødsel. Det slapp taket etter hvert, men angrer på at jeg ikke oppsøkte hjelp. Er ekstremt slitsomt å ha det slik og da kan det ta lang tid å komme seg igjen,

Anonymkode: 36670...1b1

[AnonymBruker]

Jeg så for meg irrasjonelle ting som kunne skje hele tiden de første ukene med minstemann. Tror det er hormoner eller instinkter som gjør det, at vi blir sånn for å sørge for best mulig overlevelse liksom, haha. Hvis jeg gikk forbi trappen med baby i armene så jeg liksom for meg at  jeg mistet han utfor, og holdt litt ekstra godt på ham, og hadde samme følelse som deg av at noen kunne tråkke på ham på gulvet (tre storesøsken så ikke helt umulig det😅) og passet ekstra godt på da. Det gikk gradvis over av seg selv, men jeg ga ikke frykten næring og skjøv tankene vekk når de kom da. Gal er du definitivt ikke

Anonymkode: 9040a...d6e

[Snabeltann]

Jeg tror det er naturlig, men ikke slik at det hemmer deg i hverdagen (eller barnet). Det stopper forresten ikke etter de er ferdig med babytiden. Eldste vår er 17 år, og jeg ser fortsatt for meg scenarioer! 🙈

[AnonymBruker]

Snabeltann skrev (9 minutter siden):

Jeg tror det er naturlig, men ikke slik at det hemmer deg i hverdagen (eller barnet). Det stopper forresten ikke etter de er ferdig med babytiden. Eldste vår er 17 år, og jeg ser fortsatt for meg scenarioer! 🙈

Samme her, har en som fyller 17 snart. Det vil si at jeg har vært bekymret i 17 år i år. Fikk psykologhjelp pga. dette når han var liten. 
Det skal sies at det har blitt litt bedre med årene, men jeg kommer nok alltid til å bekymre meg litt i overkant mye. Det viktigste er uansett at man ikke lar bekymringene gå utover barnet. 
 

Anonymkode: 9d0e1...5e0

[AnonymBruker]

Det er en Instagramkonto som snakker en del om "løvemammahjernen" og at noen ganger tar den litt overhånd. Kanskje det kan være nyttig? Den heter @mammakurs.

Anonymkode: 0a3b9...a1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Gal er du ikke, men det kan hende at du har godt av litt hjelp for å slippe denne konstante frykten. Høres ut som postpartum anxiety.

Anonymkode: 3913d...5b9

Når hun omplassert katten før hun fødte...?

Anonymkode: 28afd...add

[AnonymBruker]

Jeg ser for meg skremmende ting som kan skje med hunden min, så tenker at det sikkert er helt normalt å se for seg slike ting og bekymre seg for baby. Det er en måte å mentalt forbrede seg på en krisesituasjon. 

Det er dog ikke lurt å la tankene løpe fra seg. Ikke mat disse tankene. Når de kommer, kutt de av og distraher deg med noe annet. 

Anonymkode: ef4db...8ce

[Snabeltann]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Samme her, har en som fyller 17 snart. Det vil si at jeg har vært bekymret i 17 år i år. Fikk psykologhjelp pga. dette når han var liten. 
Det skal sies at det har blitt litt bedre med årene, men jeg kommer nok alltid til å bekymre meg litt i overkant mye. Det viktigste er uansett at man ikke lar bekymringene gå utover barnet. 
 

Anonymkode: 9d0e1...5e0

Heldigvis hjelper det at mannen er en litt annen type, som kan balansere litt 😄 Av og til stopper han meg i bekymringer, og oppmuntrer ungene til å prøve ut ting som jeg automatisk tror er farlig 😄 Det tror jeg er veldig bra og viktig!

 

Men tenker av og til at ingen kan være så heldige som oss, å ha 3 friske barn som aldri har opplevd noe vondt...liksom "en dag kommer noe forferdelig til å skje med en av dem," det går liksom ikke an at vi skal slippe unna sorg og plager.

[AnonymBruker]

Ulempen med å være dame. Hjernene våre er konstruert til å bekymre seg ekstra mye for barna. 

Anonymkode: 02dcc...1dc

[AnonymBruker]

Normale tanker, men samtidig ikke normalt å ikke klare å skyve dem unna slik at du går rundt og er livredd. Du bør absolutt få noe form for hjelp, ellers blir du et nervevrak og barnet vil få et begrenset liv fordi du er overbeskyttende. 

Anonymkode: 925c1...6d9