Hvorfor liker du ikke konfrontasjoner?

[AnonymBruker]

Jeg har ikke noe imot at folk konfronterer meg. Liker at folk sier ifra direkte slik at vi kan løse eventuelle misforståelser. Det gir begge mulighet til å belyse sin side av saken.

Jeg ønsker å forstå hvorfor enkelte ikke liker dette. Ønsker svar fra dem som kan belyse dette nærmere.

Anonymkode: ac76a...da2

[Silva Pluvialis]

.

Endret 8. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Uatskillelig skrev (3 minutter siden):

Jeg er konfliktsky. 

 

Kan du forklare hvorfor? Som jeg skriver så ønsker jeg at noen kan belyse dette nærmere for meg.

Anonymkode: ac76a...da2

[AnonymBruker]

Jeg liker. 

Anonymkode: d436b...c9f

[AnonymBruker]

Liker ikke drama, og er ikke alltid så god til å forsvare meg på stående fot. Jeg blir lett stresset og tar ting ganske personlig. Liker best å svare for meg selv skriftelig, da får jeg tid til å tenke over hva jeg mener. 

Anonymkode: 2db77...417

[beige]

Fordi man er redd for hvordan den andre vil reagere

[Silva Pluvialis]

.

Endret 8. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Liker ikke drama, og er ikke alltid så god til å forsvare meg på stående fot. Jeg blir lett stresset og tar ting ganske personlig. Liker best å svare for meg selv skriftelig, da får jeg tid til å tenke over hva jeg mener. 

Anonymkode: 2db77...417

Jeg liker heller ikke drama, og nettopp derfor liker jeg konfrontasjoner fordi man får mulighet til å løse problemet raskt.

Hvis jeg føler jeg må sortere tankene og følelsene først så avtaler jeg enkelt og greit et tidspunkt der vi kan ta diskusjonen.

ts

Anonymkode: ac76a...da2

[AnonymBruker]

Uatskillelig skrev (2 minutter siden):

Jeg er redd for følelser. Det tror jeg er den beste forklaringen. Jeg er redd for å få kjeft, redd for å gjøre noe galt, redd for at den andre skal bli lei seg. Samtidig vil jeg heller at folk er ærlig med meg om jeg gjør noe feil (så lenge de sier det på en rolig måte), ellers får jeg jo ikke sjansen til å beklage meg eller endre meg. Jeg sliter også med å konfrontere andre. Tror det handler mye om at jeg ikke vil påføre noen skyldfølelse.

Dersom en person føler nettopp at du har gjort en feil eller misforstått noe, foretrekker du at vedkommende går og bygger opp irritasjon/sinne fremfor å løse konflikten?

Skjønte ikke helt hva du mente med at folk skal være ærlige med deg hvis du gjør en feil. Det er slik jeg ser det nettopp en konfrontasjon.

Anonymkode: ac76a...da2

[AnonymBruker]

Etter ett meget voldelig forhold,takler jeg ikke at folk, spesielt menn, hever stemmen, for jeg er vandt med at vold etterfølger ropingen. Så jeg unngår alt som kan føre til det.

Anonymkode: 72262...6ec

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (På 8.2.2021 den 23.49):

Dersom en person føler nettopp at du har gjort en feil eller misforstått noe, foretrekker du at vedkommende går og bygger opp irritasjon/sinne fremfor å løse konflikten?

Skjønte ikke helt hva du mente med at folk skal være ærlige med deg hvis du gjør en feil. Det er slik jeg ser det nettopp en konfrontasjon.

Anonymkode: ac76a...da2

Jeg foretrekker at de forteller meg hva jeg har gjort feil, ja, slik at jeg får muligheten til å beklage meg og endre meg

Endret 8. oktober 2022 av Tvillingsjel

[Mazarini]

Uatskillelig skrev (3 minutter siden):

Jeg er redd for følelser. Det tror jeg er den beste forklaringen. Jeg er redd for å få kjeft, redd for å gjøre noe galt, redd for at den andre skal bli lei seg. Samtidig vil jeg heller at folk er ærlig med meg om jeg gjør noe feil (så lenge de sier det på en rolig måte), ellers får jeg jo ikke sjansen til å beklage meg eller endre meg. Jeg sliter også med å konfrontere andre. Tror det handler mye om at jeg ikke vil påføre noen skyldfølelse.

Yes, samme her. 
 

Jeg liker egentlig å bli konfrontert så lenge det er rolig og saklig. På jobb feks. Faktisk så liker jeg det veldig godt. Det gir meg veldig trygghet å få høre hva folk tenker om meg.
 

Jeg liker IKKE å bli kjeftet på, ropt og skreket til, eller hvis jeg får en følelse av at noen mistror meg, eller liksom at de tror at jeg ikke har gjort mitt beste hvis det er det jeg føler jeg har gjort... Var vanskelig å forklare. Men slike konfrontasjoner klarer jeg ikke. 
 

Og, det jeg virkelig ikke liker, det er å konfronter andre i nære relasjoner hvis jeg føler at konfrontasjonen impliserer at de ikke har vært «god nok» for meg. Jeg tror grunnen er fordi jeg får dårlig samvittighet ovenfor dem, jeg føler sånn på deres følelse av tilkortkommenhet at jeg bare ikke klarer å bære det. Eksempel: jeg kommer aldri til å klare å konfrontere faren min med at jeg føler han sviktet som far. Som forelder selv så smerter det meg sånn å bare tenke på hvordan det ville vært for ham å innse at han ikke har strukket til, at man har feilet, som forelder, i det ene livet vi har. 
 

 

[AnonymBruker]

Uatskillelig skrev (2 minutter siden):

Jeg foretrekker at de forteller meg hva jeg har gjort feil, ja, slik at jeg får muligheten til å beklage meg og endre meg, men jeg takler sinne veldig dårlig. Jeg har hatt min dose med folk som har skjelt meg ut etter noter, og det oppleves skikkelig truende. Så jeg ønsker gjerne at folk sier ifra på en rolig måte fremfor å brøle til meg.

Åja du tenker på konfrontasjon brøling? Konfrontasjoner trenger ikke være med hevet stemme da.

Personlig føler jeg meg ikke skremt av brøling heller. Var i et psykisk voldelig forhold med mye høylytt brøling og derfor tenker jeg bare at personen har det vanskelig med seg selv. Og så trekker jeg heller ut punktene vedkommende sa og evaluerer om jeg er enig og eventuelt prøver å forbedre meg. 

ts

Anonymkode: ac76a...da2

[Mazarini]

Uatskillelig skrev (7 minutter siden):

Jeg foretrekker at de forteller meg hva jeg har gjort feil, ja, slik at jeg får muligheten til å beklage meg og endre meg, men jeg takler sinne veldig dårlig. Jeg har hatt min dose med folk som har skjelt meg ut etter noter, og det oppleves skikkelig truende. Så jeg ønsker gjerne at folk sier ifra på en rolig måte fremfor å brøle til meg.

Signerer denne

[AnonymBruker]

Jeg liker det ikke pga jeg har engstelig/ unnvikende personlighetsforstyrrelse. Jeg foretrekker ærlige mennesker men jeg blir også syk både fysisk og psykisk av konfrontasjoner. 

Anonymkode: a06a0...4f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg liker heller ikke drama, og nettopp derfor liker jeg konfrontasjoner fordi man får mulighet til å løse problemet raskt.

Hvis jeg føler jeg må sortere tankene og følelsene først så avtaler jeg enkelt og greit et tidspunkt der vi kan ta diskusjonen.

ts

Anonymkode: ac76a...da2

Enig! 

Anonymkode: d436b...c9f

[AnonymBruker]

Jeg får blackout av slikt. Alt går i stå. Får ikke fram min side. Hår gått gjennom nok vondt i livet. Så for å unngå at noen skal kunne konfrontere eller anklage meg for noe, har jeg minimal kontakt med folk. Til og med å bli motsagt her inne finner jeg høyst ubehagelig.

Jeg vet hva jeg står for, men å få det fram på en god måte klarer jeg ikke. Argumentene mine forsvinner.

Anonymkode: 4e8be...8f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg liker det ikke pga jeg har engstelig/ unnvikende personlighetsforstyrrelse. Jeg foretrekker ærlige mennesker men jeg blir også syk både fysisk og psykisk av konfrontasjoner. 

Anonymkode: a06a0...4f3

Akkurat som eksen min....Jeg ønsker å ta opp ting, løse konflikt, og han løper hjem. 

Anonymkode: d436b...c9f

[Mazarini]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Åja du tenker på konfrontasjon brøling? Konfrontasjoner trenger ikke være med hevet stemme da.

Personlig føler jeg meg ikke skremt av brøling heller. Var i et psykisk voldelig forhold med mye høylytt brøling og derfor tenker jeg bare at personen har det vanskelig med seg selv. Og så trekker jeg heller ut punktene vedkommende sa og evaluerer om jeg er enig og eventuelt prøver å forbedre meg. 

ts

Anonymkode: ac76a...da2

Jeg tenker først og fremst på brøling, aggressivt kroppsspråk og litt sånn opp i trynet-fremtoning når jeg hører ordet «konfrontasjon». Jeg er vokst opp med mye brøling, kjefting og konfrontasjoner som bar preg av, ja, brøling og kjefting. Og stygge beskyldninger.

Jeg tror man er veldig preget av hvordan man har vokst opp, og hvordan man har lært seg å gi og ta i mot tilbakemeldinger. 
 

Hvis man er lært opp til at tilbakemeldinger var noe helt jævlig å få, som alltid fremkalte sinne og krangling, så tror jeg det er lett å få et problematisk forhold Tim konfrontasjoner når en blir voksen. 

[AnonymBruker]

Mazarini skrev (Akkurat nå):

Jeg tenker først og fremst på brøling, aggressivt kroppsspråk og litt sånn opp i trynet-fremtoning når jeg hører ordet «konfrontasjon». Jeg er vokst opp med mye brøling, kjefting og konfrontasjoner som bar preg av, ja, brøling og kjefting. Og stygge beskyldninger.

Jeg tror man er veldig preget av hvordan man har vokst opp, og hvordan man har lært seg å gi og ta i mot tilbakemeldinger. 
 

Hvis man er lært opp til at tilbakemeldinger var noe helt jævlig å få, som alltid fremkalte sinne og krangling, så tror jeg det er lett å få et problematisk forhold Tim konfrontasjoner når en blir voksen. 

Hmmm... eller kanskje det kommer an på personlighet også? Jeg har opplevd voldelig far, manipulerende lærer, vold og mobbing i hele barndommen, psykisk voldelig kjæreste. Liker likevel saklige konfrontasjoner og blir ikke skremt av høylytte konfrontasjoner (tenker bare at personen har et problem).

Anonymkode: ac76a...da2