Ekstremt utrolig gutt

[AnonymBruker]

Litt langt dette, håper noen tar seg tid.

Jeg er bonusmamma til en gutt i barneskolealder. Vi var sammen i ganske lang tid før jeg ble kjent med sønnen hans, slik at han skulle vende seg til at foreldrene var skilt, og være trygg på situasjonen før en ny voksenperson ble introdusert. Da jeg først ble introdusert for sønnen hans gikk det over all forventning – han er veldig snill, hengiven og var veldig glad for at faren hadde truffet meg.

Problemet hans er at han er veldig urolig, umoden for alderen og sliter med konsentrasjonen. Han er god i noen fag på skolen, men klarer knapt sitte stille og krever nesten konstant oppmerksomhet. Skolen har trukket ham frem som et uromoment og ønsket utredning for ADHD. Resultatet var negativt, men spesifiserte likevel noen andre vansker mtp. språk og sosial tilpasning, så han får litt ekstra oppfølging på skolen. 

Vi prøver begge å ha ordentlige samtaler med ham rundt middagsbordet, der vi snakker om ting utenfor her og nå-situasjonen. Han er lite til stede, har ingen øyenkontakt, og hører sjelden etter før etter flere tilsnakk. Han spør konstant etter iPad eller film på mobilen, og ved nei blir det umiddelbart krangel. En enkel kommentar om at han skal skifte tv-program eller ikke får spille et spill, gjør at han roper og skriker. Han motsetter seg alt av rammer, virker ikke som han ser noen glede i å bli større, og kan snakke om at han «savner barnehagen». Far kan være streng med ham, og det hjelper til en viss grad. Men det er nok friere tøyler hos mor, og det har vi ingen kontroll på. 

Jeg er opptatt av å ikke blande meg, så det er kun når kjæresten selv bringer det på banen at vi diskuterer dette. Kjæresten min sier selv at sønnen hans er «ekstremt umoden» i oppførselen. Han føler likevel et behov for å forsvare ham, som at «slik er gutter på den alderen» eller «alle sitter med iPadene nå». Men i de siste månedene har vi også truffet venner av ham med barn på samme alder, og jeg ser jo en markant forskjell. Både hvordan de er til å sitte ved bordet og snakke med voksne, samt hvor avhengige de er av iPad. Jeg ser at andre barn kan sitte og tegne, for eksempel.

Kjæresten har sagt at jeg kan være en god innflytelse på sønnen, ettersom jeg er ganske rolig og avdempet av natur. Han har også ytret et ønske om at jeg kan hjelpe ham litt med leseopplæringen, siden jeg har litt pedagogisk bakgrunn selv. Men skal jeg være brutalt ærlig, er jeg usikker på om jeg har tålmodigheten. Jeg er vokst opp i et hjem som i dagens målestokk sikkert anses som ganske strengt, og merker jo at standarden i dag er ganske annerledes.

Bare så det er sagt: jeg er alltid snill og imøtekommende overfor sønnen hans. Er jeg sliten, trekker jeg meg heller unna enn å utsette ham for en irritabel bonusmamma. 

Grunnen til at jeg skriver her er at jeg ønsker noen råd. Jeg er glad i både kjæresten min og gutten hans, og ønsker jo det beste for ham. Og sønnen hans er jo god på bunn, men både energien, rastløsheten og støynivået, samt tilbøyeligheten til krangel, gjør alle rundt ham slitne. Kjæresten min er også utslitt hver gang han har hatt sønnen, så det tærer på ham. Jeg har merket at hans foreldre også blir veldig slitne av å ha barnebarnet på besøk. De kan ha dagsbesøk, men vegrer seg for hytteturer o.l.

Kan dere dele noen historier om gutter som er grodd til, og blitt litt bedre? Eller venners erfaringer? Hvordan takler dere det stadige digitale fokuset som gjør barna ipad-avhengige?

Takker for råd!

Anonymkode: 4d766...581

[AnonymBruker]

Barneskolealder... det kan jo være alt fra 6 år til 12 år..? 

Anonymkode: b9c0f...56a