Kjæresten har fått påvist Bekhterevs syndrom- bør jeg gå?

[AnonymBruker]

Har hørt at mange revmatikere blir bedre av et varmere klima. Her hadde jeg satsa på forholdet og flyttet til Spania eller lignende med mannen 😊 

Anonymkode: 8b077...3da

[AnonymBruker]

Han burde gå fra deg.

Har nå hatt denne sykdommen i snart 13 år og jeg er mer aktiv enn mine jevngamle venner. Det finnes så mye bra medisin som gjør at de smertene du snakker om er minimale.

Men som sagt, han burde gå fra deg på bakgrunn av din holdning. En kronisk sykdom betyr ikke at livet er over, vi mennesker er flinke til å innrette oss etter omgivelsene.

Anonymkode: 7e8e0...7e2

[AnonymBruker]

Uff uff, han fortjener virkelig noen bedre enn deg. 

Anonymkode: ec1bb...a73

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er akkurat det. Det er visst noen som inngår forhold med et slags premiss om at her skal det alltid være god helse, god økonomi og barna skal komme når man bestiller dem. Og jeg tror de oppriktig mener det. "Det var jo ikke dette jeg bestilte!"

Anonymkode: 63179...07d

Ikke dra dette lenger enn hva som er nødvendig. Du ser poenget. Og igjen, dem er i 20-årene! 

Anonymkode: 533f9...078

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

...dem er i 20-årene! 

Anonymkode: 533f9...078

So what, det var jeg også da jeg ble syk. Nå er jeg eldre, og mye friskere. 

Anonymkode: 63179...07d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

So what, det var jeg også da jeg ble syk. Nå er jeg eldre, og mye friskere. 

Anonymkode: 63179...07d

Så bra for deg da. Men det gjelder ikke alle. 

Anonymkode: 533f9...078

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Så bra for deg da. Men det gjelder ikke alle. 

Anonymkode: 533f9...078

Det gjelder mange. Skrekkscenariet som tegnes i tråden er bare bullshit. Mange kronisk syke kan gjøre mye. 

Anonymkode: 63179...07d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Shit, her var det mye hat allerede. Takk til deg som skriver at det går an å leve ett normalt liv. Jeg har mest info fra kjæresten, som er helt i kjelleren og sier at jeg må gå fra han, at livet hans er ødelagt, han har skissert det som mye verre enn det dere skriver her!! Det er jo derfor jeg spørr!!

Anonymkode: ae663...e0a

Hvis du hadde skrevet dette i HI,  hatt en litt annen overskrift og spurt om noen hadde erfaring med sykdommen istedet før å spørre om du bør gå fra ham hadde du nok fått helt andre svar. 

Anonymkode: 3004b...d76

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jo, jeg er er kjempeglad i han. Men man får jo ett sjokk!! Og drømmene for livet ble plutselig helt forandret, er det rart at man går litt i kjelleren av at man kanskje må ta ansvar for fremtidige barn helt selv, at han kommer til å være sliten og ha vondt hele tiden og man kanskje ikke har et sexliv resten av livet når man er i 20-årene, liksom? 

Anonymkode: ae663...e0a

Jeg lurer på hva det er slags diagnose du egentlig tror han har fått?? Det er jo ikke verdens undergang liksom!

Anonymkode: da1a8...599

[AnonymBruker]

Apropos det at kjæresten til ts er så nedfor:

 https://www.spondylitten.no/viktig-a-identifisere-depresjon-hos-as-pasienter/

Anonymkode: 63179...07d

[AnonymBruker]

Praktiske sexråd: 

https://www.spondylitten.no/ikke-slutt-med-sex/

Anonymkode: 63179...07d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Som kronisk syk med sjelden diagnose kan jeg forstå deg godt. Det handler ikke om å elske eller ikke, for det gjør du nok, men det handler om ansvaret du bærer med deg inn i fremtiden. Det handler om dine barns gener, og potensielle sykdommer du påfører dem. Det handler om at du må ta mer ansvar i en normal hverdag, og det handler om at du alltid må ta hensyn. Det handler om at du får livet ditt begrenset, og det handler om at mannen du falt for aldri kommer til å bli den mannen du først møtte igjen. 

Bekhterevs er smerter og fatigue. Det er bivirkninger av medisiner, behandlinger og potensielle rehabiliteringen. 

Hvis du kan "enkelt" slippe unna med dette nå, så bør du faktisk gjøre det. Mener jeg. Du er ung og har hele livet foran deg. Hadde typen din vært 50 år, og dere hadde vært gift eller sammen i 10, 15 eller 20 år, så hadde det blitt noe annet. Men "alle" kan skjønne at du har et reelt godt valg å ta nå, for din egen del. Og i dagens samfunn så må man tenke på seg selv. Eller, for å si det på en annen måte, alle gjør egentlig det, selv om det skal høres så flott eller brutalt ut på KG.

Hadde jeg vært deg så hadde jeg forlatt han. Men ikke akkurat nå. Kanskje om en liten stund. Gi det litt tid å synke inn, det kan jo hende du ombestemmer deg, men gi han tid. Et samlivsbrudd akkurat nå er ikke det han trenger, selv om flere kanskje mener at du ikke fortjener han og bør gå NÅ. Ikke gjør det. Vent litt. Det haster uansett ikke. 

Men ta det valget som passer deg. Og kun deg. Han kommer til å klare seg, og kanskje går det bare godt med han. Men du vet ikke. Jeg for min del tok valget for henne når jeg ble syk. Jeg slo opp med henne.... hun ville ikke det, men jeg ville ikke dra henne inn i min elendighet når hun fortjener noe annet. Så når diagnosen min kom, så flyttet vi også ifra hverandre, på mitt initiativ. Og helt ærlig, med tanke på sykdomsutviklingen, så ser jeg nå i ettertid at det er den beste løsningen jeg tok for henne. Og for meg selv, egentlig. Så jeg slapp å være vitne til at hun skulle begrense livet sitt. Jeg er syk, ikke henne. 

Anonymkode: 533f9...078

Et veldig velskrevet innlegg, og absolutt noe flere her burde klare å lese. 

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Jeg syns det er helt forferdelig at folk tenker på å forlate partneren sin med en gang de får en litt strevsom diagnose. Ja,det blir tøft, men i bunn og grunn er det ikke du som skal leve med smertene. Det er han. Det er han som må (sannsynligvis) gjennom prøving av biologisk medisin og eventuelle bivirkninger av de, og fatigue, fortvilelsen. Ikke du. Og så sitter du og tenker "er livet MITT over?" 

Anonymkode: 2654b...611

 Men en kronisk diagnose rammer også partnere, noe du ikke ser ut til å forstå. Selv om ikke det er partneren som skal leve med smerter, medisin og bivirkninger, så er det gjerne partneren som må ta alle de daglige gjøremål fordi den syke ikke orker, orden alt med barna, sette seg selv og sine behov til side for at den som er syk skal få det han trenger, takle humørsvninger, være forståelsesfull, gjøre alt på den sykes premisser. Å være pårørende kan være en meget selvutslettende rolle å ha, og som vi ser i denne tråden er det ingen forståelse å få fra andre når man er utslitt. Jeg har jobbet mange år i helsevesenet og møtt mengder av utslitte pårørende, som gjør det partner, samfunn, familie og andre rundt forventer at de skal. Mennesker som sliter seg ut og totalt ofrer seg for den syke, fordi "gode og onde dager" o.l. piss som folk også ramser opp i denne tråden. Så når man kun er kjærester i 20-årene så er det absolutt lov å tenke at dette er for mye, og vurdere hva man kan gjøre for sin egen del. Ingen bør slite seg ut for et annet menneske, og de av dere som krever det har ingen anelse om hva det faktisk krever. 

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Jeg tenker at hvis man i det heletatt vurderer å gå, da elsker man ikke personen. 

Jeg husker at jeg tenkte at jeg aldri hadde gått ifra min eks om han ble sittende i rullestol lam fra nakken og ned engang. Og jeg vet jeg ikke ville gjort det. Det er å elske. 

Anonymkode: 81ded...769

Dette viser bare manglende innsikt i hvordan livet kan endre seg når noe alvorlig skjer, og ikke minst hvordan personer kan ha så store personlighetsforandringer etter sykdom eller skade at det ikke lenger blir mulig å opprettholde det forholdet som en gang var. If you love someone, set them free. 

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det er viktig at både fysisk syke og pårørende oppsøker behandling for eventuelle depresjoner. 

Anonymkode: 63179...07d

Joda, men det er ikke det dette handler om. At man opplever en krevende situasjon betyr slett ikke at man er deprimert.

 

Ts, du har fått enormt mye hatsvar i denne tråden, fra folk som nok aldri har stått i denne situasjonene og bare baserer seg på hypotetiske tankerekker og "jammen jeg kjenner en som" logikk. Jeg skjønner godt tankene du går med, og i motsetning til det de fleste forteller deg i denne tråden er de både naturlige, lovlige og nødvendige. Jeg foreslår at når du er over verste sjokket så leser du deg opp på hva sykdommen innebærer, kontakt gjerne pasientforbund for å få informasjon. Snakk med kjæresten om hvor alvorlig det faktisk er og hva som er realistisk for fremtiden. Ingen sykdomsutvikling er lik, han kan ha en grad som er grei å leve med, eller noe som begrenser livet kraftig ila kort tid, det vet ingen av oss her på KG. Jeg har f.eks en kamerat som fikk en diagnose som progerdierer så raskt at han snart er fult pleietrengende, mens faren til en venninne har samme diagnose og fungerer helt selvhjulpet selv etter 20 år. Ting er ikke likt for alle.

Det er også helt lov å spørre hvilken fremtid man vil ha, hva den skal innebære og hva som er viktig for deg. Du skal leve i 60 år til, det er ikke sikkert det er rett for deg å bli værende med han du er med nå, og det er ikke sikkert det hadde blitt dere to for alltid om han var frisk heller. Har du en venninne eller forelder du kan diskutere med så gjøre gjerne det, noen som kan hjelpe deg å rydde i tankene, som kjenner dere og kan se ting litt fra ditt synspunkt. Husk også at du kan få hjelp hos fastlegen om du trenger å snakke. Du må komme frem til hva som er rett for deg, helt uavhengig av hva KG-mobben mener. Vil du bli så blir du, og så ser du jo hvordan forholdet utvikler seg videre. Men det er ikke frekt å forlate noen fordi man ønsker seg en annen fremtid enn den fremtiden du nå får presentert, du skal ikke ofre livet ditt for et annet menneske og for å late som du gjør "det rette". Det er ikke bare kjæresten det skal tas hensyn til her, du skal også ha lov til å ta hensyn til deg selv, dine ønsker, dine drømmer og din fremtid. 

Anonymkode: 6c70c...10e

[AnonymBruker]

Anonymous 91 skrev (2 timer siden):

Det sa du ikke noe om i innlegget 

Og derfor måtte dere bitche og anta ting? Skjerp deg, du får selvsagt ikke all informasjon i HI. Og det trenger du ikke for å oppføre deg ordentlig heller.

Anonymkode: 69961...470

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Ikke dra dette lenger enn hva som er nødvendig. Du ser poenget. Og igjen, dem er i 20-årene! 

Anonymkode: 533f9...078

Er de ikke voksne da? Er da mange som etablerer seg i seriøse forhold i 20 årene

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Et veldig velskrevet innlegg, og absolutt noe flere her burde klare å lese. 

 Men en kronisk diagnose rammer også partnere, noe du ikke ser ut til å forstå. Selv om ikke det er partneren som skal leve med smerter, medisin og bivirkninger, så er det gjerne partneren som må ta alle de daglige gjøremål fordi den syke ikke orker, orden alt med barna, sette seg selv og sine behov til side for at den som er syk skal få det han trenger, takle humørsvninger, være forståelsesfull, gjøre alt på den sykes premisser. Å være pårørende kan være en meget selvutslettende rolle å ha, og som vi ser i denne tråden er det ingen forståelse å få fra andre når man er utslitt. Jeg har jobbet mange år i helsevesenet og møtt mengder av utslitte pårørende, som gjør det partner, samfunn, familie og andre rundt forventer at de skal. Mennesker som sliter seg ut og totalt ofrer seg for den syke, fordi "gode og onde dager" o.l. piss som folk også ramser opp i denne tråden. Så når man kun er kjærester i 20-årene så er det absolutt lov å tenke at dette er for mye, og vurdere hva man kan gjøre for sin egen del. Ingen bør slite seg ut for et annet menneske, og de av dere som krever det har ingen anelse om hva det faktisk krever. 

Dette viser bare manglende innsikt i hvordan livet kan endre seg når noe alvorlig skjer, og ikke minst hvordan personer kan ha så store personlighetsforandringer etter sykdom eller skade at det ikke lenger blir mulig å opprettholde det forholdet som en gang var. If you love someone, set them free. 

Joda, men det er ikke det dette handler om. At man opplever en krevende situasjon betyr slett ikke at man er deprimert.

 

Ts, du har fått enormt mye hatsvar i denne tråden, fra folk som nok aldri har stått i denne situasjonene og bare baserer seg på hypotetiske tankerekker og "jammen jeg kjenner en som" logikk. Jeg skjønner godt tankene du går med, og i motsetning til det de fleste forteller deg i denne tråden er de både naturlige, lovlige og nødvendige. Jeg foreslår at når du er over verste sjokket så leser du deg opp på hva sykdommen innebærer, kontakt gjerne pasientforbund for å få informasjon. Snakk med kjæresten om hvor alvorlig det faktisk er og hva som er realistisk for fremtiden. Ingen sykdomsutvikling er lik, han kan ha en grad som er grei å leve med, eller noe som begrenser livet kraftig ila kort tid, det vet ingen av oss her på KG. Jeg har f.eks en kamerat som fikk en diagnose som progerdierer så raskt at han snart er fult pleietrengende, mens faren til en venninne har samme diagnose og fungerer helt selvhjulpet selv etter 20 år. Ting er ikke likt for alle.

Det er også helt lov å spørre hvilken fremtid man vil ha, hva den skal innebære og hva som er viktig for deg. Du skal leve i 60 år til, det er ikke sikkert det er rett for deg å bli værende med han du er med nå, og det er ikke sikkert det hadde blitt dere to for alltid om han var frisk heller. Har du en venninne eller forelder du kan diskutere med så gjøre gjerne det, noen som kan hjelpe deg å rydde i tankene, som kjenner dere og kan se ting litt fra ditt synspunkt. Husk også at du kan få hjelp hos fastlegen om du trenger å snakke. Du må komme frem til hva som er rett for deg, helt uavhengig av hva KG-mobben mener. Vil du bli så blir du, og så ser du jo hvordan forholdet utvikler seg videre. Men det er ikke frekt å forlate noen fordi man ønsker seg en annen fremtid enn den fremtiden du nå får presentert, du skal ikke ofre livet ditt for et annet menneske og for å late som du gjør "det rette". Det er ikke bare kjæresten det skal tas hensyn til her, du skal også ha lov til å ta hensyn til deg selv, dine ønsker, dine drømmer og din fremtid. 

Anonymkode: 6c70c...10e

Vil bare si tusen, tusen takk for dette innlegget. 

Anonymkode: ae663...e0a

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Så dem som er utro elsker automatisk ikke personen dem er sammen med? Svart hvitt igjen altså? Ingen mellomting? 

Forholdets premisser er helt snudd om. Hun må ikke forplikte seg til dette hvis hun ikke ønsker. Deal with it. Det er både fair og rettferdig. Om man elsker noen eller ikke betyr forsåvidt heller ingenting. Man har et ansvar om å ivareta seg selv. Det beste for seg selv gjør at man velger det man elsker bort. 

Anonymkode: 533f9...078

Utroskap nå? Atte Hæ? Hva har det med saken å gjøre? Usikker på om du støtter utroskap eller om du støtter å forlate en som har vært utro. De fleste vil jo føle seg sveket om partner er utro. Det kan jo ikke sammenlignes med at partner blir syk. Å bli syk kan man jo ikke noe for... 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Aktivitet, trening og styrke er viktig og bra for å holde det i sjakk. Min tante fikk sykdommen i ungdommen. Hun har tre barn som hun har vært alene med i mange år. Er arbeidsfør og klarer seg godt. Les dere opp, få opplegg av fysio og ikke bli sittestillende. Om man er sittestillende det er da det stivner.

Anonymkode: 2b13e...687

Sittestillende? 

Anonymkode: 568b6...f5d

[AnonymBruker]

Det finnes et spesielt sted i helvete for slike mennesker som gjør sånt. 

Anonymkode: 6543d...277

[AnonymBruker]

Så trist at du tenker sånn 😢😮 Jeg kunne ALDRI gått fra min elskede pga sykdom. 

Jeg fikk påvist leddgikt da jeg var 24, og hadde baby på 6 måneder. Har vært mye vondt og har mistet mye, men heldigvis er mannen min sterk nok til å bli hos meg. Det har nok ikke alltid vært lett eller noen drømmesituasjon, men man blir sterkere sammen og finner nye ting som gir mening i livet. Han går på fjellet alene, men vi svømmer og danser sammen 😊❤️ Vi hadde begge drømmer for fremtiden som måtte omformuleres, og noen måtte gå i glemmeboken. Jeg ville ha mange barn, men fikk ett. Sånn er livet. Man får ikke alt man drømmer om. Man må være klar til å omstille seg, man vet aldri hva som skjer i livet. 

Anonymkode: 01f22...6de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 ...du skal ikke ofre livet ditt for et annet menneske og for å late som du gjør "det rette". 

Anonymkode: 6c70c...10e

Snakk om å krisemaksimere. Kjæresten til ts har fått en vanlig, kronisk sykdom som mange lever godt med og du snakker om å "ofre livet". 

Anonymkode: 63179...07d