Det at jeg er syk er verre for mamma enn for meg

[AnonymBruker]

Min mor er veldig snill og omtenksom, men en ting blir for mye og det er at hun legger sånn på seg våre bekymringer.

Det er verre for henne enn for oss barna, og det fører bare til dårlig samvittighet og at jeg ikke forteller henne noe.

For noen år siden tok jeg abort mot min vilje, det var masse styr med (ex)kjæresten og jeg var veldig ulykkelig.

Fortalte mine foreldre om det, og kvelden før aborten ringer pappa og sier jeg må berolige min mor som er så opprørt og får ikke puste.

Hun sier da at hun legger sånn på seg at jeg har det vondt,  og hun holder det ikke ut.

Nå har jeg fått masse mageproblemer/ matintoleranser og sliter, og da er det mange telefomer der hun forteller at hun legger det sånn på seg at jeg er syk ,og det er så galt dette her, og hun er så bekymret osv.

Jeg sier at det er ikke verre for henne enn for meg, og at hun må slappe av og ikke legge det sånn på seg.

Hun sier da at det er normalt å legge på seg barnas problemer, og det hadde da vært verre om hun ikke brydde seg.

Jeg mener det ikke er normalt av foreldre å klage og syte til barna sine om hvor tøft de har det, fordi barna er syke eller har problemer.

Er dette normalt?

Datter 29 år

 

 

Anonymkode: 488b1...066

[AnonymBruker]

Nei, hvertfall ikke at man gir uttrykk for det i en slik grad at det legger byrder på barna. Faren din burde ikke ringt den kvelden, men selv tatt på seg å roe moren din. 

Har vært gjennom akkurat det selv, så føler med deg. Men jeg sa det ikke til foreldrene mine (eller noen andre).

Anonymkode: 085fa...0da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Min mor er veldig snill og omtenksom, men en ting blir for mye og det er at hun legger sånn på seg våre bekymringer.

Det er verre for henne enn for oss barna, og det fører bare til dårlig samvittighet og at jeg ikke forteller henne noe.

For noen år siden tok jeg abort mot min vilje, det var masse styr med (ex)kjæresten og jeg var veldig ulykkelig.

Fortalte mine foreldre om det, og kvelden før aborten ringer pappa og sier jeg må berolige min mor som er så opprørt og får ikke puste.

Hun sier da at hun legger sånn på seg at jeg har det vondt,  og hun holder det ikke ut.

Nå har jeg fått masse mageproblemer/ matintoleranser og sliter, og da er det mange telefomer der hun forteller at hun legger det sånn på seg at jeg er syk ,og det er så galt dette her, og hun er så bekymret osv.

Jeg sier at det er ikke verre for henne enn for meg, og at hun må slappe av og ikke legge det sånn på seg.

Hun sier da at det er normalt å legge på seg barnas problemer, og det hadde da vært verre om hun ikke brydde seg.

Jeg mener det ikke er normalt av foreldre å klage og syte til barna sine om hvor tøft de har det, fordi barna er syke eller har problemer.

Er dette normalt?

Datter 29 år

 

 

Anonymkode: 488b1...066

Dette argumentet har jeg fått flere ganger også. Det er hersketeknikk og ikke greit. Det er ikke synd på henne for at du er syk/ har problemer ❤️

Anonymkode: dda9e...cf2

[exictence]

Nei, det er ikke greit. Sånn har jeg alltid hatt det. Og pappa som kontakter meg og sier at jeg må roe mamma, eller ikke si noe om mine problemer, fordi mamma da blir så lei seg.

[AnonymBruker]

Slik holdt min bestemor på, og det holdt på å drive min mor til vanvidd. Til slutt måtte vi bare la være å fortelle bestemor ting. Min mor har nå begynt å oppføre seg på samme måte (jeg håper virkelig at det ikke er arvelig...), så jeg har begynt å «sile» informasjon. Hun får ikke vite mer en absolutt nødvendig.

Anonymkode: 5f47d...b61

[AnonymBruker]

Dette er jo nærmest litt ironisk, hun bekymrer seg sånn for at barna har det vondt at hun gjør dem vondt på en måte.

Kanskje det bare er å være brutalt ærlig på akkurat dette, at hun gjør det tøffere for deg enn det trenger å være når du må bekymre deg for at hun har vondt i tillegg til å deale med at du selv har det. 

Når man går gjennom sånt og er ulykkelig så er det fint med medfølelse og empati, men ikke når man selv ender opp med å måtte trøste den andre som liksom skal berolige deg. Du trenger trygghet og en armkrok og gjerne en som kan prøve å få deg til å smile litt, ikke en person å ta vare på når man selv er den som trenger å bli tatt var på.

Anonymkode: ca9aa...82c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Dette argumentet har jeg fått flere ganger også. Det er hersketeknikk og ikke greit. Det er ikke synd på henne for at du er syk/ har problemer ❤️

Anonymkode: dda9e...cf2

Tror ikke det er hersketeknikk, men det er egoistisk å sette seg selv først.

Jeg er selv mor nå og det er grusomt å være mamma når ungen din blir mobbet eller er syk og man legger det jo på seg, men det er ikke verre for meg enn for ungen min som opplever det.

Jeg må prøve å holde det inni meg, og ikke fortelle mitt barn at jeg har det så vondt pga av at han har det vondt.

Min mor er skikkelig hønemor og det er jeg også, men prøver å være bevisst på å ikke dra det for langt.

Har nettopp i kveld hatt samtale med mamma om dette og det endte med at hun gråt, ble nesten sint på meg og syntes jeg var urimelig som ikke forstår hvor tøft det er for henne når jeg er syk.

Ts

Anonymkode: 488b1...066

[Mezzosoprena]

Vi mødre er mer bekymrer for våre barn enn for oss selv, og mer bekymret enn dere sikker er for dere selv. Slik er det bare - men vi som mødre skal absolutt ikke dele dette med barna våre... At vi skal gjøre ting verre for dere, og gi dere dårlig samvittighet fordi vi har det vondt, er ikke noe som skal skje!

Så nei, din mor skal ikke holde på slik - uansett!

[AnonymBruker]

Teatrica skrev (1 minutt siden):

Vi mødre er mer bekymrer for våre barn enn for oss selv, og mer bekymret enn dere sikker er for dere selv. Slik er det bare - men vi som mødre skal absolutt ikke dele dette med barna våre... At vi skal gjøre ting verre for dere, og gi dere dårlig samvittighet fordi vi har det vondt, er ikke noe som skal skje!

Så nei, din mor skal ikke holde på slik - uansett!

Hun avsluttet samtalen med at nå er hun så opprørt at hun må ta nitroglyserin.

Hun har ikke akkurat hjerteproblemer for de finner ikke ut noe, men hun har fått denne hjerte medisinen likevel. 

Begynner å lure på om det kan være angstanfall hun får når det blir for mye for henne.

Ts

Anonymkode: 488b1...066

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Tror ikke det er hersketeknikk, men det er egoistisk å sette seg selv først.

Jeg er selv mor nå og det er grusomt å være mamma når ungen din blir mobbet eller er syk og man legger det jo på seg, men det er ikke verre for meg enn for ungen min som opplever det.

Jeg må prøve å holde det inni meg, og ikke fortelle mitt barn at jeg har det så vondt pga av at han har det vondt.

Min mor er skikkelig hønemor og det er jeg også, men prøver å være bevisst på å ikke dra det for langt.

Har nettopp i kveld hatt samtale med mamma om dette og det endte med at hun gråt, ble nesten sint på meg og syntes jeg var urimelig som ikke forstår hvor tøft det er for henne når jeg er syk.

Ts

Anonymkode: 488b1...066

Det er en hersketeknikk, men ikke alle er klar over det når de bruker den. Siste du forteller jeg jeg vært borti med mine foreldre også, og det er skikkelig ubehagelig. Spesielt ille er når de tror det virkelig er synd på de. Jeg anbefaler å slutte å fortelle om det meste, det er det eneste som kan skjerme deg. 

Anonymkode: dda9e...cf2

[AnonymBruker]

Som mamma så er blir jeg bekymret om det er noe med min voksne datter. Men, jeg lar selvsagt ikke min bekymring gå utover henne. Jeg støtter henne heller, også får jeg lide i stillhet. 

Anonymkode: 03fb8...37c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Min mor er veldig snill og omtenksom, men en ting blir for mye og det er at hun legger sånn på seg våre bekymringer.

Det er verre for henne enn for oss barna, og det fører bare til dårlig samvittighet og at jeg ikke forteller henne noe.

For noen år siden tok jeg abort mot min vilje, det var masse styr med (ex)kjæresten og jeg var veldig ulykkelig.

Fortalte mine foreldre om det, og kvelden før aborten ringer pappa og sier jeg må berolige min mor som er så opprørt og får ikke puste.

Hun sier da at hun legger sånn på seg at jeg har det vondt,  og hun holder det ikke ut.

Nå har jeg fått masse mageproblemer/ matintoleranser og sliter, og da er det mange telefomer der hun forteller at hun legger det sånn på seg at jeg er syk ,og det er så galt dette her, og hun er så bekymret osv.

Jeg sier at det er ikke verre for henne enn for meg, og at hun må slappe av og ikke legge det sånn på seg.

Hun sier da at det er normalt å legge på seg barnas problemer, og det hadde da vært verre om hun ikke brydde seg.

Jeg mener det ikke er normalt av foreldre å klage og syte til barna sine om hvor tøft de har det, fordi barna er syke eller har problemer.

Er dette normalt?

Datter 29 år

 

 

Anonymkode: 488b1...066

Hun skal jo berolige deg når DU blir syk. Ikke omvendt. For en dramaqueen!

Anonymkode: d8ee6...f7d

[Mezzosoprena]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hun avsluttet samtalen med at nå er hun så opprørt at hun må ta nitroglyserin.

Hun har ikke akkurat hjerteproblemer for de finner ikke ut noe, men hun har fått denne hjerte medisinen likevel. 

Begynner å lure på om det kan være angstanfall hun får når det blir for mye for henne.

Ts

Anonymkode: 488b1...066

Ja, det er i hvert fall helt klart noe psykisk galt med henne - en mor skal ikke oppføre seg slik overfor sine barn!

[AnonymBruker]

Samme her, ts. Det der er skikkelig vanskelig. Instinktivt lot jeg være å si fra til mine foreldre om problemer før. De gangene jeg gjorde det måtte jeg snakke veldig klart for å bli hørt. Ble ofte ikke tatt på alvor eller fikk dramatiske reaksjoner fra dem særlig fra min far. Min mor var den som helst fortrengte. Endte med at jeg heller skjulte alt for dem... Da jeg fikk SKIKKELIG tilbakefall i nyere tid og det bare ikke gikk an å skjule ting lenger opplever jeg at dette er så hardt for familien at jeg må skåne dem. Hvis jeg sier noe har jeg dem på gråten over telefon og de ber stadig vekk om forsikringer på "alt ER vel bra og hvis ikke Må du si det!" Jeg har blitt ekspert på å bagatellisere egen problemer, rasjonalisere og snakke ned egne vansker 👍👍👍

Lykke til, ts! Vet ikke hva jeg skal gi som råd. Det er bare kaos når du blir pårørende til pårørende og det fortsetter i en evig sirkel... 

Anonymkode: fd7f5...4cd

[Nymerïa]

Jeg har opplevd noe lignende og da endte jeg med å si "Dette er ordentlig tungt for meg. Du gjør det verre. Hvis du ikke kan bidra konstruktivt så må vi vente med å snakke sammen til det er over."

Noen mennesker har det med å skrive seg selv inn i hovedrollen i et drama som i utgangspunktet ikke er deres. Jeg skal ikke sette en merkelapp på oppførselen, jeg har bare kommet fram til at når det brenner under føttene mine så har jeg nok med å komme meg ut av min egen situasjon. Jeg makter ikke å forholde meg til andres bekymringer akkurat da, og jeg synes ikke jeg skal være nødt til det heller.

Og ja, jeg er mor og forstår hvor fra seg man blir av at barna har det vondt. Men da får man konsentrere seg om å gi omsorg, ikke kreve det selv. Og i hvert fall ikke kreve det fra den som står midt i problemet.

[Gjest Middelmådig]

Det ER veldig vondt når barna har det vondt. Men, det er selvfølgelig ikke ok eller normalt å la dem bli plaget av at man som mor lider av å høre om barnets plager! Man må jo støtte dem. Det er den eneste måten å hjelpe dem på. Stakkars deg, ts. Syns oppriktig synd på deg at moren din har så lite empati med deg og mister ditt velvære av syne i sin egen altoppslukende selvmedlidenhet 

[AnonymBruker]

Ts her.

Takk for gode svar.

Sånn som i dag ender det nærmest med krangel om hvem som har det verst av oss.

Det er tøft å holde ting for seg selv bestandig, av og til har jeg behov for å fortelle min mor at jeg sliter uten at hun lager drama, men må tydeligvis slutte med det.

Tror også min mor er sliten av dårlige nyheter, da min søster bruker henne som psykolog.

Anonymkode: 488b1...066

[AnonymBruker]

Toppen av kransekaka var vel da jeg våknet opp etter selvmordsforsøk og halve familien dukket opp for å grine og anklage meg på sykehuset. Jeg serverte så en historie om at det var et uhell og klarte slik å berolige dem 🙈🙉🙊 Av redsel for å bli lagt inn holdt jeg meg til den historien da fagfolk spurte meg ut før utskrivelse også.  Dro rett hjem og var vertskap for familien som da ble værende i flere dager, liksom for å være der, men følte bare jeg måtte gå rundt og spøke og le, latterliggjøre mine egne handlinger osv... Ble såpass kjørt at jeg FAKTISK fikk en slags opptur etter noen dager i den modusen... Det var ikke første gang.

Jeg har nå ingen oppført som pårørende i helsevesenet. Orker ikke tanken på å skulle hele verden rundt igjen, om min skulle gå under. 

Anonymkode: fd7f5...4cd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ts her.

Takk for gode svar.

Sånn som i dag ender det nærmest med krangel om hvem som har det verst av oss.

Det er tøft å holde ting for seg selv bestandig, av og til har jeg behov for å fortelle min mor at jeg sliter uten at hun lager drama, men må tydeligvis slutte med det.

Tror også min mor er sliten av dårlige nyheter, da min søster bruker henne som psykolog.

Anonymkode: 488b1...066

Ok. Såpass direkte ja. Hun er nok ikke slik av "ondskap" men har sikkert tynnslitte nerver fra før. Da trenger du en sterkere alliert, kanskje bare en som er profesjonell og tåler høre på deg... 

Anonymkode: fd7f5...4cd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ok. Såpass direkte ja. Hun er nok ikke slik av "ondskap" men har sikkert tynnslitte nerver fra før. Da trenger du en sterkere alliert, kanskje bare en som er profesjonell og tåler høre på deg... 

Anonymkode: fd7f5...4cd

Jeg føler at det må være mulig å fortelle sin mor/ foreldre at man sliter med magesmerter, uten at det blir familiedrama om hvem som har det verst.

Ts

Anonymkode: 488b1...066