Ønsker kvinners perspektiv: Når man blir betatt/forelsket i nære venninner

[AnonymBruker]

Litt bakgrunnsinfo før hovedteksten. Er en mann som alltid har satt enormt stor pris på en til en-kontakt. Kan ha det kjekt nok i grupper på byn, men er mest introvert og er mer et følelsesmenneske. Har nærmere det en kan kan kalle for en stereotypisk kvinnelig personlighet (myk, omsorgsorientert osv), enn en stereotypisk mannlig - dog stereotypier er gjerne ikke noe man skal måle seg etter.

Jeg opplever at det er først når jeg har et nært vennskap til en kvinne at jeg opplever å være betatt eller tiltrukket. Jeg har absolutt den "mannedelen" som synes kvinner er pene og har lyst å ha masse sex, men den har aldri vært spesielt framtredende, og jeg har i stedet følt en veldig sterk dragning mot den gode samtale.
Så en håndfull ganger i livet har jeg hatt vennskap med kvinner hvor vi har vært den første vi har ringt om vi skulle ut, tekstet masse, delt filmer og musikk, hatt masse inside-vitser og sittet oppe hele natten, delt personlige tanker, hatt en del livsfilosofier til felles osv.

I noen av disse nære vennskapene har jeg blitt betatt eller forelsket, men i samtlige har jeg fått vite at en ide om meg som romantisk partner ville bare føles feil/rar, direkte på grunn av det gode vennskapet de har delt med meg.
Dette har enten blitt sagt som et svar på at jeg har uttrykt mine følelser, eller at det bare har blitt nevnt som et eksempel fordi vi har pratet om kjærlighet og forhold.

Så la meg først være tydelig, jeg går ikke rundt og er bitter eller føler meg berettiget til at noen skal føle noe for meg hvis noen får det inntrykket, jeg har simpelthen lagt merke til et mønster hvor jeg opplever at et nært og intimt vennskap er det som gjør at jeg får romantiske følelser for noen, men de nære jeg har hatt (har som sagt ikke blitt forelsket i samtlige) har uttrykt at det er akkurat det nære og intime vennskapet som er grunnen til at de ikke kunne sett for seg noe romantisk med meg. Jeg har forøvrig også hørt ganske mange venninner uttrykke det samme tankesettet både om mannlige venner av dem, men og som et generelt syn.

Så gitt at jeg har hørt dette tankegodset uttrykt flere titalls ganger både i sammenheng mine egne vennskap og generelt, har jeg begynt å lure på om dette er en "damegreie."

En eventuell årsak jeg ser for meg er at kvinner kanskje setter pris på å ha mannlige venner som ikke prøver å komme i buksene på en, og at menn ikke kan forholde seg til dette fordi vi ikke opplever det samme presset fra kåte idioter hvoren vi beveger oss.
I tillegg fra mitt eget ståsted, så kan det jo tenkes at den tiden det tar meg å utvikle romantiske følelser for noen, er 'for lang tid' for mange kvinner, dette var ihvertfall det en venninne sa til meg om vårt vennskap. Jeg haddde oppført meg som en venn så lenge at det for henne var umulig å se meg som en romantisk/seksuell partner fordi jeg hadde sementert meg selv i å bare være en nær venn.

Ser fram til å høre andres perspektiver.

Anonymkode: 50a60...eff

[AnonymBruker]

Hvis disse kvinnene hadde funnet deg attraktiv, så ville de vært interessert i noe mer. Du er kanskje typen som fort blir friendzona. Dette er nok ikke fordi de ikke vil ødelegge det nære vennskapet, men fordi de ikke ser på deg på den måten. Det kan ha med både utseende og fremtoning å gjøre 

Anonymkode: 0226e...90e

[AnonymBruker]

Utgangspunktet mellom deg og disse kvinnene har jo tydeligvis vært vennskap, ikke noe mer. Når du da etter hvert utvikler følelser, har du vært i vennensonen så lenge at du blir værende der. Hva skjer så med vennskapene? Kan ikke se at du har beskrevet dette. 
 

Har selv erfaring med menn som på sikt utvikler følelser, det er frustrerende. Og derfor har jeg slutta å ha menn som venner. Bekjente går greit, men der stopper det. 

Anonymkode: 0afaa...96a

[_Malene]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Utgangspunktet mellom deg og disse kvinnene har jo tydeligvis vært vennskap, ikke noe mer. Når du da etter hvert utvikler følelser, har du vært i vennensonen så lenge at du blir værende der. Hva skjer så med vennskapene? Kan ikke se at du har beskrevet dette. 
 

Har selv erfaring med menn som på sikt utvikler følelser, det er frustrerende. Og derfor har jeg slutta å ha menn som venner. Bekjente går greit, men der stopper det. 

Anonymkode: 0afaa...96a

Samme erfaring som deg 

[AnonymBruker]

Hadde de likt deg på den måten så hadde de ikke avvist deg. Venner er venner.

Sluttet med mannlige venner pga sånne som deg, ubehagelig å bli flørta med av venner, føles utrygt og ekkelt ut, og stoler ikke på intensjonene deres/deg når man er slik. Sånne som som regel ender opp med sovevoldtekter etc

Anonymkode: bb64c...e43

[AnonymBruker]

Min kjæreste og meg startet som venner, og han ville bare være en venn fordi han ikke var seksuelt tiltrukket av meg. Jeg hadde ett inderlig ønske om å være kjæreste og bestevenn med denne mannen, så jeg la om "strategien". Jeg gikk all inn for mer øyekontakt, la merke til kjærlighetsspråket og brukte det rått. Jeg var og er veldig forelsket, og merket han etter hvert ble tent av meg. Merket at begjæret kom, og han ønsket mer enn bare vennskap. Det var litt "utfordrende" med å plutselig være seksuelle i begynnelsen, men det er langt forbi. Nå er vi kjærester og bestevenner, og har det så fint sammen. Føles som jeg har funnet en sjelevenn. 

Anonymkode: ed445...2b4

[Dilbert79]

Takker samtlige for svar. Velger å svare i plenum framfor flere enkeltsvar. Jeg tydeliggjorde kanskje ikke det jeg lurte mest på, da jeg føler det ikke ble adressert i noen av svarene. Om et nært vennskap med en mann oppleves som en diskvalifiserende faktor for å se på ham på en romantisk måte. 
Antallet ganger jeg har hørt dette bli uttrykt blant venninner, både om meg og andre og i det hele tatt som en generell mening, er fra nærmere 20 kvinner (i et forsøk på å konkretisere). Det har i mange av tilfellene vært venninner som faktisk også har vært forelsket tilbake, men har valgt å ignorere det fordi "vi er så gode venner."
Det kan jo være tilfeldig at jeg har blitt møtt med dette tankesettet så mye, men når jeg har hørt filosofien blant så mange venninner har jeg som sagt begynt å lure på om det er en kvinnegreie.

Til brukeren som spurte hva som skjer med de vennskapene jeg har hatt hvor jeg har fått følelser. Må understreke at jeg har ganske mange venninner, og det er ikke slik at jeg blir tiltrukket av alle, det har vært noen veldig få ganger dette har skjedd, Anyway, i de tilfellene jeg har valgt å fortelle hva jeg føler og det ikke har vært gjensidig, så har jeg akseptert det og gjort mitt beste for å la det gå over, i noen tilfeller har dette involvert at jeg har skapt litt avstand (hvor jeg mistet en venninne da hun mente jeg burde evne å bare ignorere følelsene og fortsette som før), og hittil har det funket greit. Litt sårt kan det være såklart.

Kan jo forøvrig stikke inn at det og har vært venninner som har vært forelsket i meg og jeg ikke har følt det samme. Slik er det jo for alle mennesker, det er ikke komplisert. Men jeg føler det er en forskjell mellom å si at jeg ikke vil starte noe med en venninne fordi jeg ikke har romantiske følelser, og det å si at jeg ikke vil starte noe med en venninne fordi hun er så god venninne, selv om jeg ev. skulle hatt følelser for henne.

Til brukeren som kommenterte dette med sovevoldtekter osv, hva i alle dager vaser du om?
Får jo inntrykk av at du har hatt noen temmelige kjipe opplevelser, og det er såklart dumt, men virker som du tolker det jeg skreiv på helt feil måte.
1. Jeg flørter ikke med venninner mer enn jeg flørter med kompiser, og sa ei heller at jeg gjorde det. De få gangene jeg har fått følelser for en venninne og uttrykt det, har jeg umiddelbart respektert en ev. avvisning og latt det bli med det. Hvis det er et kompliment jeg har fått gjentagende så er det hvor trygg mange føler seg rundt meg, så følelsen av å være uttrygg tror jeg handler mer om du har opplevd i livet. Så når du insinuerer noe så avskyelig og alvorlig som voldtekt, vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte.

Og til siste bruker, kjempeglad på dine vegne. Det er det du sier om følelsen av å ha funnet en "sjelevenn" som jeg også ønsker. For meg så starter det først med den emosjonelle koblingen, et godt vennskap. Må humre litt av hvor paradoksal din meldinger er ift. den over, hvor din "strategi" synes å være det hun over beskrev som uttrygg og ekkel.
Jeg er ikke typen til å bruke strategier meg bevisst, hverken øyekontakt eller andre faktorer. Meget mulig jeg burde, men tror ikke det er helt meg.
Men det var en fin post, og det du sier om å være kjærester OG bestevenner, igjen det er det jeg ønsker i mitt liv. Det er nok mange forhold der ute hvor den romantiske relasjonen er der, og såklart veldig god, men at den delen hvor man er bestevenner mangler. Selv følger jeg kanskje at bestevenn-delen ofte er den mest uselviske. Man vil eksempelvis kanskje råde en bestevenn til å flytte til et annet land om man tror vedkommende vil ha det bra der, men man vil ikke gjøre det med en partner da den romantiske relasjonen er basert rundt å være nær hverandre.

Endret 10. februar 2021 av Dilbert79

[Virrevirrevapp]

Tja.

Stort sett er jeg venner med folk og forblir "kun" venner. Iblant har jeg blitt betatt av eller forelska i en nær venn, blant anna eksmannen min. Ellers er det ikke helt sånn at vi ikke kan utvikle følelser pga vi er venner, det er vel mer at de er hyggelige men ikke sexy i mine øyne. Og at den økte kontakten øker vennskapet, men ikke endrer at de ikke er min type fysisk osv.

Når det gjelder min eksmann tror jeg jeg falt for ham blant anna fordi han var så dristig angående sex. Han gikk liksom rett fra bestevenn til hey baby. Det var sexy. Et anna moment høres kanskje litt rart ut, men jeg ville ikke miste vennskapet og det visste jeg ville skje om vi ikke data. 

Et par menn har blitt skuffa fordi jeg ikke blei betatt i vennskapet. Én måtte jeg kutte helt ut?

[Dilbert79]

10 minutter siden, Virrevirrevapp said:

Tja.

Stort sett er jeg venner med folk og forblir "kun" venner. Iblant har jeg blitt betatt av eller forelska i en nær venn, blant anna eksmannen min. Ellers er det ikke helt sånn at vi ikke kan utvikle følelser pga vi er venner, det er vel mer at de er hyggelige men ikke sexy i mine øyne. Og at den økte kontakten øker vennskapet, men ikke endrer at de ikke er min type fysisk osv.

Når det gjelder min eksmann tror jeg jeg falt for ham blant anna fordi han var så dristig angående sex. Han gikk liksom rett fra bestevenn til hey baby. Det var sexy. Et anna moment høres kanskje litt rart ut, men jeg ville ikke miste vennskapet og det visste jeg ville skje om vi ikke data. 

Et par menn har blitt skuffa fordi jeg ikke blei betatt i vennskapet. Én måtte jeg kutte helt ut?

Godt svar. Tror mange misforstod min originale post, kanskje det var min egen feil.

Stort sett er og forblir jeg "kun" venner med folk selv. Og iblant har jeg blitt betatt eller forelsket, som du. Som du sier så måtte du kutte en helt ut, jeg som mann har opplevd det samme. Det er lov å bli betatt, men om det ikke er gjengjeldt må man jo kunne godta det. Det er i mine øyne og lov å ikke takle det, men da i den forstand at man forstår at det ikke er den andres sitt problem, men ens eget. Om det eksempelvis gjør så vondt å være nær den andre, da er det greit å kutte ut, men ikke greit å bli sint på den andre eller lignende.

Men det var det du sa om at det ikke var "helt sånn at vi ikke kan utvikle følelser pga vi er venner". Begrunnelsen bak posten var at jeg har hørt det motsatte bli sagt som en "regel" såpass mye at jeg begynte å lure på om det var vanlig blant kvinner. Har hørt det mest i situasjoner som ikke har med meg å gjøre, så dette var ikke en egopost.

[helloAdele]

Har opplevd å være interessert i gutter jeg har møtt helt i starten, men så har det etter vært dabbet av til et punkt hvor jeg hadde takket nei hvis de hadde bedt meg på date. 

Kan være flere grunner til det, men som oftest har det vel vært så enkelt som at jeg bare har blitt bedre kjent med dem også har følelsene bare endra seg. Vanskelig å si om det kunne utviklet seg til mer enn vennskap hvis vi hadde begynt å date i den tidlige fasen når jeg var interessert, men jeg tror egentlig ikke det... Tror det har vært at jeg rett og slett ikke har følt den kjemien jeg ønsker å føle med en partner. 

Samtidig så hadde jeg en fyr jeg hadde dette "dype" vennskapet med som du beskriver og som jeg var stupforelska i i rundt et år, så å ha et dypt nært vennskap med noen trenger ikke være et hinder. Men samtidig hjelper det ikke å ha et dypt nært vennskap hvis tiltrekninger ikke er der (som han da demonstrerte - han hadde ikke følelser for meg.)

Så jeg tror det jeg sier er at de som har likt deg i starten også slutta å like deg  følte ikke en match personlighetsmessig (kan være mange grunner til det, jeg f.eks. trenger noen som utfordrer meg, erter meg, ikke er enig i alt jeg sier og som jeg både kan ha dype samtaler med men også lette og morsomme samtaler), og de som aldri har likt deg i det hele tatt har antagelig ikke vært fysisk tiltrukket.

[Virrevirrevapp]

Dilbert79 skrev (1 time siden):

...det var det du sa om at det ikke var "helt sånn at vi ikke kan utvikle følelser pga vi er venner". Begrunnelsen bak posten var at jeg har hørt det motsatte bli sagt som en "regel" såpass mye at jeg begynte å lure på om det var vanlig blant kvinner. Har hørt det mest i situasjoner som ikke har med meg å gjøre, så dette var ikke en egopost.

Det er vel mest sånn man sier for å unngå å si høyt ord som har å gjøre med mangel på tenning og fysisk tiltrekning. 

[AnonymBruker]

En venn er en venn, og bør forbli det. Det er min erfaring. Jeg putter gutter i vennesonen enten fordi jeg ikke er tiltrukket eller fordi situasjonen rundt tilsier at det er best. Uansett grunn, er det ingen vei ut av den. Har flyttet inn i kollektiv med gutter, og der har guttene av praktiske årsaker havnet i vennesonen fra dag 1. Jeg har også et par ganger opplevd å møte det som viste seg å være ekser av studievenner. Begge gangene gjorde det personen uaktuell i mitt hode, og følgelig ble de plassert i vennesonen.

Jeg har én gang prøvd å bli sammen med en bestevenn. Det ble en katastrofe  for alle parter, da jeg etter hvert innså at en fantastisk emosjonell nærhet ikke kunne veie opp for at den fysiske kjemien viste seg å mangle noe. Men veien ut av relasjonen ble ekstremt vanskelig. Han klarte ikke å ha noen kontakt med meg, og har siden slitt med å finne «noen det stemmer så vanvittig bra med». Jeg har i over femten år savnet ham som en fantastisk venn, men kunne på ingen måte se ham som far til mine barn. 

Anonymkode: 05377...5be

[helloAdele]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

En venn er en venn, og bør forbli det. Det er min erfaring. Jeg putter gutter i vennesonen enten fordi jeg ikke er tiltrukket eller fordi situasjonen rundt tilsier at det er best. Uansett grunn, er det ingen vei ut av den. Har flyttet inn i kollektiv med gutter, og der har guttene av praktiske årsaker havnet i vennesonen fra dag 1. Jeg har også et par ganger opplevd å møte det som viste seg å være ekser av studievenner. Begge gangene gjorde det personen uaktuell i mitt hode, og følgelig ble de plassert i vennesonen.

Jeg har én gang prøvd å bli sammen med en bestevenn. Det ble en katastrofe  for alle parter, da jeg etter hvert innså at en fantastisk emosjonell nærhet ikke kunne veie opp for at den fysiske kjemien viste seg å mangle noe. Men veien ut av relasjonen ble ekstremt vanskelig. Han klarte ikke å ha noen kontakt med meg, og har siden slitt med å finne «noen det stemmer så vanvittig bra med». Jeg har i over femten år savnet ham som en fantastisk venn, men kunne på ingen måte se ham som far til mine barn. 

Anonymkode: 05377...5be

Det var fordi du ikke var fysisk tiltrukket av han?

[AnonymBruker]

Ts, 

Håper du får noen fine svar i tråden her. Det kan virke som du blir friendzona en del, og du skriver at du har en del feminine kjennetegn. Jeg har en kompis som oppfører seg direkte feminint, og han er også en manipulatør emosjonellt. 

For meg er en maskulin mann en som beskytter, som bygger andre, og ivaretar. Han er stødig, trygg i seg selv og en farsfigur for unge. 

En maskulin elsker er en som viser meg med kroppen, stemme og blikk at han synes jeg er fin, men viser respekt. Maskulinitet er ikke utseende men en stilling man tar i hodet. 

Kansje det vil hjelpe deg å få mer kontakt med maakuliniteten du har i deg, og vokse på det. Kansje du kan utvikle den? Jeg tror at kvinner kan misforstå menn som er feminine. 

Men det at du ønsker gode samtaler, er ikke feminint. Kvinner trenger det. Undersøk hva som er det ekte maskuline.

Anonymkode: def77...df7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

. Jeg har en kompis som oppfører seg direkte feminint, og han er også en manipulatør emosjonellt

Sorry men var trøtt når jeg skrev her. Denne kompisen er feminin i væremåte og kvinner tenker at han ønsker å bli venner. Han har bena i kross og limp wrist og den pakken. Det er misledende kroppspråk for en mann som er straight. Men vet ikke om du har et slikt kroppspråk selv om du skriver du er mer feminin ?

Anonymkode: def77...df7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.2.2021 den 8.57):

Hvis disse kvinnene hadde funnet deg attraktiv, så ville de vært interessert i noe mer. Du er kanskje typen som fort blir friendzona. Dette er nok ikke fordi de ikke vil ødelegge det nære vennskapet, men fordi de ikke ser på deg på den måten. Det kan ha med både utseende og fremtoning å gjøre 

Anonymkode: 0226e...90e

Du har dessverre misforstått det meste om friendzoning. Han "blir" ikke friendzona,  det er han selv som setter seg dit. På helt generelt grunnlag, så må kvinnen se en romantisk eller seksuell interesse fra hans side, omtrent fra første sekund.  Hvis han ikke viser dette, så vil tankene hennes innstille seg på, at han nok bare er ute etter vennskap.  

Feilen fra hans side, er å tro at kvinnen fungerer på samme måten som mannen. Så en "forsiktig" mann, går inn i det med den tro at selv om han ikke tør å vise romantisk initiativ, så vil et vennskap før eller siden gjøre at hun forelsker seg. Det som ofte skjer, er jo at hun finner seg en mer pågående type, eller at helten vår avslører sine egentlige motiver, og hun blir såret og føler seg ført bak lyset av en god venn. 

TS; hvis du vil unngå slike scenarier, så må du vise med ord og handling allerede fra første "hei!" at du er ute etter mer enn en interessant samtale. Fake det om så er, og heller avslutte det hvis dine følelser ikke dukker opp etterhvert.  Det er ikke slik at du skal bytte personlighet, for du er sikkert fin som kjæreste,  men du må bare justere veien for å komme dit. 

Anonymkode: 4e0be...d9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Du har dessverre misforstått det meste om friendzoning. Han "blir" ikke friendzona,  det er han selv som setter seg dit. På helt generelt grunnlag, så må kvinnen se en romantisk eller seksuell interesse fra hans side, omtrent fra første sekund.  Hvis han ikke viser dette, så vil tankene hennes innstille seg på, at han nok bare er ute etter vennskap.  

Feilen fra hans side, er å tro at kvinnen fungerer på samme måten som mannen. Så en "forsiktig" mann, går inn i det med den tro at selv om han ikke tør å vise romantisk initiativ, så vil et vennskap før eller siden gjøre at hun forelsker seg. Det som ofte skjer, er jo at hun finner seg en mer pågående type, eller at helten vår avslører sine egentlige motiver, og hun blir såret og føler seg ført bak lyset av en god venn. 

TS; hvis du vil unngå slike scenarier, så må du vise med ord og handling allerede fra første "hei!" at du er ute etter mer enn en interessant samtale. Fake det om så er, og heller avslutte det hvis dine følelser ikke dukker opp etterhvert.  Det er ikke slik at du skal bytte personlighet, for du er sikkert fin som kjæreste,  men du må bare justere veien for å komme dit. 

Anonymkode: 4e0be...d9b

Det er nok mye i dette altså. Jeg er i alle fall der at jeg må merke at en mann er virkelig interessert i meg, og da tydelig som mer enn bare en venn, for at jeg skal få følelser. Men for meg er det ikke helt umulig at de følelsene kan komme selv om vi har vært venner en stund, om jeg får vite at han er interessert i mer. Men da må han nok jobbe litt for det tror jeg. Og det forutsetter at jeg da har sett de kvalitetene hos han som jeg vet jeg trenger i et forhold, utenom bare vennskapet. Men om han ikke tydelig viser/sier at han er interessert i mer enn bare vennskap når vi har vært venner en god stund så vil jeg ikke tenke tanken en gang. Det er tanker man skrur av tidlig hvis man ikke ser tegn på slik interesse. Og det at den ene får følelser vil ofte ødelegge vennskapet, så det er jo også en vurdering å ta med seg. Det blir gjerne alt eller ingenting.

Anonymkode: 9d7b7...5c5