Spørsmål til de sjenerte

[Gjest liten19]

Jeg er veeeeldig sjenert.... I den forstand at jeg hater å ta telefoner, til og med ringe å bestille time hos legen syns jeg er vanskelig.... Jeg er ikke flink til å snakke for meg og begynner nesten å stamme og mister stemma nesten når jeg blir litt satt ut når folk snakker litt brysk til meg. Jeg er ikke flink til å ta kontakt med folk, å småprate med kolleger/klassevenner klarer jeg bare ikke, jeg har ingenting å si føler jeg. Å søke på jobb er en pine, å ringe folk, oppsøke bedrifter og butikker og høre om de har noe ledig. Grusomt! Men jeg er vel ikke den eneste som er slik? Det må da være flere her som plages slik av sjenanse? Derfor er mitt spørsmål til dere som er sjenerte: hva slags jobb har du?

Og trives du? Opplever du ofte situasjoner på jobb hvor din sjenanse er til hinder for deg?

[Gjest Gjest]

Jeg har alltid vært sjenert og er det fortsatt. Men jeg jobber nå i butikk og snakker med folk hele dagen. Når jeg er på jobb tar jeg på en måte på meg en maske, jeg spiller på en måte skuespill. Da er det ikke vanskelig å ha denne typen jobb. Man utfordrer jo også sin sjenanse på denne måten, og det har hjulpet meg. Men jeg er fortsatt veldig sjenert privat.

[_Anki_]

Jeg var veldig sjenert før, rødma når folk jeg ikke kjente godt snakka til meg. Hadde telefonskrekk også, grudde meg i flere dager hvis det var en telefon jeg måtte ta, som f.eks. til legen.

Men så fikk jeg meg jobb som telefonselger! og det var utrolig artig, var jo ingen som visste hvem jeg var uansett

Nå jobber jeg i bank, har vært der i fire år, sitter en del i kassen og litt kontorarbeid. Tar mange telefoner hver dag, og det gjør meg ingenting lenger. Er egentlig bare å hoppe i det.

Jo flere mennesker du prater med og flere telefoner du tar jo lettere blir det

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen!Nå har jeg jobbet i Barnehage i mange år,så det går bra med kollegaer og foreldre,men om jeg ska snakke i større forsamlinger,f.eks.foreldremøter,så er det helt grusomt,blir sprutrød og føler at jeg stotrer fram det jeg skal si.

men jeg har tatt det opp med avd.leder,så nå slipper jeg annet enn å presentere meg...

Hun hadde full forståelse

[Gjest Gjest]

Jeg prøvde meg som barnehageassisstent engang. Jeg måtte slutte etter bare en uke. Barna hersja med meg og de andre barnehagetantene baksnakket meg. Det er ikke lett for oss som er sjenerte. Enten blir vi oversett eller så blir vi mobba for at vi er som vi er!

hilsen trist....

[Edie]

Jeg har fullstendig telefonskrekk, og er fryktelig sjenert. Heldigvis lett å få jobb i yrket mitt, men å ringe å prate med regionssjefen måtte jeg "manne" meg opp til i flere dager. Grudde meg som bare det, og puls på hundreogåtti...

Men jeg fikk nå jobben, og har kundekontakt hele dagen. Men å prate med andre mennesker og ringe i telefon i jobbsammenheng er ikke noe problem. Det er liksom ikke meg, det er jobbAricept...

Men det er fortsatt like fælt å ringe å avtale tannlegetime.. som jeg måtte i dag...

[Gjest Engel80]

Jeg jobber på kontor. Jeg slipper heldigvis å ta noe særlig med telefoner. Jobben er kjedelig og slitsom, masse tall og skriving og nøyaktighet kreves... Jobben er grei nok siden jeg på en måte får gjemt meg bort. Men et par av kollegaene mine er ekle, de pleier å si frekke ting som "er du stum eller?" Det hjelper ikke på min blyghet tvert imot!

[Gjest Gjest]

Kjenner meg litt igjen der. Har aldri hatt noen problemer med å prate i større forsamlinger, da er det straks verre å prate ansikt til ansikt med folk(da kommer de plutselig så nært)

Jobber i resepsjon på rådhus. Foruten om at jeg skal "stå til tjeneste" for ordfører, rådmann osv, så er også meg den første folk møter både om de kommer personlig eller ringer, så dette er noe jeg er nødt til å klare. Merker faktisk at jeg har blitt mye mer sikker på meg selv etter at jeg begynte der, nettopp fordi jeg vet jeg på en måte er med på å danne førsteinntrykket til kundene.

Å skaffe meg denne jobben, det var jævlig det. Den er endel av en praksisordning jeg har gjennom Aetat hvor jeg satte fram et ønske om å jobbe på kontor. Men, jeg mannet meg opp og gikk og ba om å få snakke med personalsjefen, som gir inntrykk av å være en smule brysk før du lærer ham å kjenne. Det var nok ikke det beste møtet jeg har vært i, men det gikk det og. Kan med hånda på hjertet si at jeg trives svært godt.

[liv]

Tråden er ryddet

Liv - mod.

[Gjest gjest1]

Jeg er også stille av meg og liker ikke å småprate med folk, eller å stå i fokus for oppmerksomhet. Jobben min er egentlig perfekt, jobber i en forskerstilling på universitetet og styrer min egen jobbhverdag selv fra et kontor med masse bøker og få mennesker rundt meg.

MEN: jeg må holde foredrag av og til. I høst skal jeg holde 2 stk. fikk vite det i går. I natt sov jeg nesten ikke, og våknet kvalm, selv om det ennå er et par måneder til. Dette er noe jeg sliter med og som er svært problematisk for meg, og jeg venner meg ikke til det heller, ser det ut til. Så man slipper ikke unna i dette yrket heller...

Det en person over her sa når det gjelder å jobbe i butikk eller service-yrke er forresten sant: Man spiller en slags rolle, og det er lett å kommunisere med kundene (dvs svare på deres spørsmål) når man har på seg uniform / jobb-klær el.l., det er som å ha maske på seg.

Du burde prøve det hvis du har muligheten!

[Gjest Gjest]

Jeg lurer litt på det samme, men ang utdannelse. Jeg er stille av meg, har aldri hatt noen spesiell trang til å gå på byen og feste, trives best utenfor store folkemasser, ikke spesielt sjenert, men jeg lytter heller i stedet for å snakke og blir kanskje derfor sett på som nokså iskald. Er vel kanskje litt at jeg føler at jeg ikke har noe å bidra med og blir derfor sittende uten å si noe særlig.

Har 0 problemer med å tale til forsamlinger(blir som man tar på seg en maske som det blir sagt over her), men det blir straks verre når det kommer inn på det personlige plan. Slet med dårlig selvtillit da jeg var yngre, og det sitter vel kanskje enda litt igjen.

Har for tiden to ting jeg har lyst til å utdanne meg til.

En ting er en jobb hvor det kommer til å kreves at jeg tropper opp og tar ledelsen og er svært flink til å tilpasse meg andre pga svært begrenset arbeidsområde. Lenger opp i gradene vil det også kreves at jeg er utpreget sosial, både fordi det forventes av kunder og fordi jeg da kommer til å være bindeleddet mellom arbeidsplassen og sjefer høyere oppe. Dette er en skiftjobb som innebærer mye reising og for å være ærlig så er det vel kanskje reisingen som tiltrekker meg mest. (Har prøvd å jobbe 9-4 hver dag og det er noe jeg ikke kan slå meg til ro med). Samtidig vet jeg at jeg har noen av de personlige egenskapene som verdsettes høyt i denne typen jobb, nemlig evnen til å takle stress og bevare ro selv om jeg har endel å hente på det sosiale plan.

Det andre er og en skiftjobb, men med litt mindre reising. Dette er en jobb hvor jeg er mer "min egen herre" i den forstand at jeg jobber for meg selv eller i samband med få andre(jeg slipper altså mye av den sosiale delen) Denne jobben er kanskje litt mer ensformig og det er vel kanskje en av de tingene jeg har mest skrekken for(kjeder meg svært fort), fordi jeg vil ikke ta en utdannelse for så å oppdage at jeg er i ferd med å kjede meg hjel første uka på jobb.

Begge jobbene innebærer at man må ha evne til å bevare ro og takle stress, samt at du sitter med ansvar for mange andre personer. Dette skremmer meg overhodet ikke, for jeg vet at det er noe jeg kan takle, men sett meg midt oppi en folkemasse og jeg føler at alle ser på meg og at jeg har lyst til å synke i gulvet....

[Lille Ballerina]

Hmm, du var ikke spesielt hyggelig du "gjest" Jeg synes det er godt med mangfold av mennesker på jobben min, og det er jo opp til oss å få de runddt oss til å føle seg velkommen. Alle kan ikke være frampå og snakkesalig. Synes det aller viktigste er å være imøtekommende og forståelsesfull, så kanskje den mest sjenerte etter hvert føler seg litt tryggere på jobb og ellers.

[Gjest Starya]

Jeg er også veldig sjenert av meg, og bør nok sporenstreks skaffe meg bolig med kjeller, ser jeg.

Men alvorlig talt, som andre over her har nevnt, når jeg er i situasjoner der jeg må omgås folk på en måte jeg ikke er komfortabel med, så blir det nok til at jeg tar på meg en maske, ja. Det blir som å spille skuespill, man distanserer seg fra situasjonen og da går det greiere. (Jeg tviler for at de som har sett meg ta foredrag for medstudenter o.l. ville stemple meg som den sjenerte typen..) Ellers kan jeg sikkert virke både overlegen og arrogant, men det får så være.

Endret 20. august 2005 av Starya

[Gjest Gjest]

Jeg er veeeeldig sjenert.... I den forstand at jeg hater å ta telefoner, til og med ringe å bestille time hos legen syns jeg er vanskelig.... Jeg er ikke flink til å snakke for meg og begynner nesten å stamme og mister stemma nesten når jeg blir litt satt ut når folk snakker litt brysk til meg. Jeg er ikke flink til å ta kontakt med folk, å småprate med kolleger/klassevenner klarer jeg bare ikke, jeg har ingenting å si føler jeg. Å søke på jobb er en pine, å ringe folk, oppsøke bedrifter og butikker og høre om de har noe ledig. Grusomt! Men jeg er vel ikke den eneste som er slik? Det må da være flere her som plages slik av sjenanse? Derfor er mitt spørsmål til dere som er sjenerte: hva slags jobb har du?

Og trives du? Opplever du ofte situasjoner på jobb hvor din sjenanse er til hinder for deg?

←

Som om jeg skulle ha skrevet det selv..

Vel, jeg har nå hatt fødselspermisjon et år og skal begynne å søke jobb..

Gruer meg...

[Gjest Gjest]

Jeg har alltid vært sjenert, og det var verst i barne- og ungdomstiden. Nå er jeg voksen, jobber som jurist i en utadvendt jobb og trives med det.

Det har vært mye arbeid i å bli bedre og kvitt hemmende sjenanse, og jeg mener å ha funnet "svaret" på hvorfor noen er mer sjenerte enn andre:

Det er fordi de tenker inne i seg selv - fokuset er på dem selv, og tanken er aldri et skritt unna utenfor dem selv. Derfor kan en i grunnen si at hemmende sjenanse er et spørsmål om selvsentrering og selvfokus.

Og hvorfor skulle noen ha interesse av kun å sentrere fokus på og mot seg selv?

Det kan være lav selvtillit forårsaket av foreldre eller andre autoritetspersoner som har lagt kime og spore til at barnet blir i tvil på seg selv, og foreldre som ikke har sett "problemet" og ikke visst om/hvordan de skulle/burde gjøre noe med det - for å fremme barnets utvikling.

Jeg tror lite på at sjenanse er medføst - kanskje medføst som i et av personlighetstrekkene, men ikke som i "går ikke an å endres på".

Fokus på flyttes over på andre ting og mennesker utenfor seg selv og sitt eget lille rom. Sjenerte mennesker tror alt handler om dem, men det gjør svært sjeldent det. Man er egentlig selvopptatt hvis man er sjenert, er min påstand.