Jeg har fått en siste sjanse

[AnonymBruker]

Jeg husker egentlig ikke helt hvordan gårsdagen ble som den ble. Jeg gjorde noe dumt som jeg ikke vil gå i detaljer på (det var ikke utroskap eller noe slik). Det ble den største krangelen vi noensinne har hatt og han sa at han ga faen i om jeg stakk. Jeg spurte om jeg i det minste kunne bli til i morgen (i dag) slik at vi kunne prate om det når vi begge ble mer rolige. Nok en gang var svaret at han gir faen i hva jeg gjør. Jeg fortalte han at jeg elsket han, ikke ville leve uten han og jeg lovet at dette ikke ville skje igjen. Jeg har bare grått siden og har sovet i bruddstykker hele natta. Sent i natt fikk jeg en melding der det sto: Du får en siste sjanse. Jeg orker ikke å ha dette i livet mitt.

Jeg sitter med en uggen klump i magen og har følelsen på at jeg må pakke koffertene  mine i dag. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare dette. Jeg elsker han høyest av alt og det skulle være oss. Er det noen som har råd? Hvordan takle det om jeg blir uten han?

Anonymkode: b64ae...e3b

[AnonymBruker]

Her avhenger det jo veldig av hva du har gjort vil jeg si. Men åpenbart er han lei oppførselen din, og dette har du hatt tid til å rette på. Er du f.eks den samme som i en annen tråd tømte kredittkortene til samboeren på nettspill?

Anonymkode: cc2ff...382

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg husker egentlig ikke helt hvordan gårsdagen ble som den ble. Jeg gjorde noe dumt som jeg ikke vil gå i detaljer på (det var ikke utroskap eller noe slik). Det ble den største krangelen vi noensinne har hatt og han sa at han ga faen i om jeg stakk. Jeg spurte om jeg i det minste kunne bli til i morgen (i dag) slik at vi kunne prate om det når vi begge ble mer rolige. Nok en gang var svaret at han gir faen i hva jeg gjør. Jeg fortalte han at jeg elsket han, ikke ville leve uten han og jeg lovet at dette ikke ville skje igjen. Jeg har bare grått siden og har sovet i bruddstykker hele natta. Sent i natt fikk jeg en melding der det sto: Du får en siste sjanse. Jeg orker ikke å ha dette i livet mitt.

Jeg sitter med en uggen klump i magen og har følelsen på at jeg må pakke koffertene  mine i dag. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare dette. Jeg elsker han høyest av alt og det skulle være oss. Er det noen som har råd? Hvordan takle det om jeg blir uten han?

Anonymkode: b64ae...e3b

Oppsøk hjelp og hvis at du ønsker å jobbe med deg selv! Blir det brudd kan du få støtte derfra også.

Anonymkode: fa2ff...ebf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Her avhenger det jo veldig av hva du har gjort vil jeg si. Men åpenbart er han lei oppførselen din, og dette har du hatt tid til å rette på. Er du f.eks den samme som i en annen tråd tømte kredittkortene til samboeren på nettspill?

Anonymkode: cc2ff...382

Nei, absolutt ikke!

Jeg kan si såpass at jeg har en psykisk lidelse som gjør det vanskelig for meg å regulere følelsene mine, noe han var klar over da vi ble sammen. Jeg har jobbet beinhardt med det de siste årene og har blitt utrolig mye bedre. I går var første gang på et år at dette har påvirket oss. Jeg er utrolig lei meg selv pga dette og det er virkelig ikke noe jeg ønsker å ha i livet mitt selv. Jeg er skamfull. Det er likevel ikke det jeg vil diskutere, jeg lurer på hvordan jeg kan takle det hvis jeg nå mister han.

Anonymkode: b64ae...e3b

[AnonymBruker]

Tenker du har gjort noe bra ille om du verken vil skrive det her, og at han vurdere å forlate deg pga dette etter EN hendelse på ETT år.. 

Kanskje det er like greit at du er alene da. Å får hjelp til å jobbe med deg selv. Slik at du står sterkere på egne ben, og har bedre utgangspunkt for et evt fremtidig forhold.. 

Anonymkode: e75c8...bea

[Gjest Blondie65]

Men er han bra for deg TS? 

Hvis du blir trengt opp i et hjørne og føler du må "slå deg ut" - er han da bra for deg? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Nei, absolutt ikke!

Jeg kan si såpass at jeg har en psykisk lidelse som gjør det vanskelig for meg å regulere følelsene mine, noe han var klar over da vi ble sammen. Jeg har jobbet beinhardt med det de siste årene og har blitt utrolig mye bedre. I går var første gang på et år at dette har påvirket oss. Jeg er utrolig lei meg selv pga dette og det er virkelig ikke noe jeg ønsker å ha i livet mitt selv. Jeg er skamfull. Det er likevel ikke det jeg vil diskutere, jeg lurer på hvordan jeg kan takle det hvis jeg nå mister han.

Anonymkode: b64ae...e3b

Personlighetsforstyrrelse? 

Anonymkode: 356ad...901

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tenker du har gjort noe bra ille om du verken vil skrive det her, og at han vurdere å forlate deg pga dette etter EN hendelse på ETT år.. 

Kanskje det er like greit at du er alene da. Å får hjelp til å jobbe med deg selv. Slik at du står sterkere på egne ben, og har bedre utgangspunkt for et evt fremtidig forhold.. 

Anonymkode: e75c8...bea

Det var ikke verre enn det som har vært. Jeg tror bare at det ble et sjokk for han at det fortsatt kunne skje og at han frykter at det ville være en del av livet for alltid om han er sammen med meg.

Jeg er ikke uenig med deg, det er nok best for han å være uten meg. Det er bare ikke best for meg og jeg vet ikke hvordan jeg eventuelt skal takle det. Igjen - derfor jeg spør hvordan jeg kan takle det. Fremtidig forhold vil ikke skje.

 

Anonymkode: b64ae...e3b

[AnonymBruker]

Blondie65 skrev (1 minutt siden):

Men er han bra for deg TS? 

Hvis du blir trengt opp i et hjørne og føler du må "slå deg ut" - er han da bra for deg? 

Han er veldig, veldig god. Jeg klarer ikke å se for meg en god fremtidig uten han. Han er hovedårsaken til at jeg virkelig har stått på med å jobbe med psyken min. Nå føler det som at hele livet mitt raser. Alt som er verdifullt for meg virker plutselig helt verdiløst, også meg selv.

Anonymkode: b64ae...e3b

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Det var ikke verre enn det som har vært. Jeg tror bare at det ble et sjokk for han at det fortsatt kunne skje og at han frykter at det ville være en del av livet for alltid om han er sammen med meg.

Jeg er ikke uenig med deg, det er nok best for han å være uten meg. Det er bare ikke best for meg og jeg vet ikke hvordan jeg eventuelt skal takle det. Igjen - derfor jeg spør hvordan jeg kan takle det. Fremtidig forhold vil ikke skje.

 

Anonymkode: b64ae...e3b

Jeg tror du må komme med en bedre beskrivelse om vi skal kunne komme med gode råd.

Personlig tenker jeg at sykdom ikke bør være grunn for brudd, men spørs jo på hvordan du jobber med sykdommen.

Anonymkode: c6716...b39

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg tror du må komme med en bedre beskrivelse om vi skal kunne komme med gode råd.

Personlig tenker jeg at sykdom ikke bør være grunn for brudd, men spørs jo på hvordan du jobber med sykdommen.

Anonymkode: c6716...b39

Jeg har ikke lyst da jeg ikke ønsker at det er det tråden skal handle om. Det skal ikke handle om riktig eller galt med brudd, men hvordan jeg kan takle det eventuelle bruddet. Jeg har vært innlagt og hatt psykologtimer to ganger i uka. Det siste året har det vært en gang pga store forbedringer.

Anonymkode: b64ae...e3b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det skal ikke handle om riktig eller galt med brudd, men hvordan jeg kan takle det eventuelle bruddet.

Du må fokusere på å bli frisk, ikke på hva du skal gjøre ved et eventuelt brudd. Det at du er opphengt i å bli forlatt, altså feil fokus er en del av sykdommen, og vil bare virke mot sin hensikt.

Er man psykisk syk så må man trosse sine impulser, ikke gi etter for de. 

Anonymkode: 5d929...4a7

[AnonymBruker]

Men dette som skjedde, er det sannsynlig at det skjer igjen?

Anonymkode: 5477a...a6f

[Trutle]

Huff, jeg skjønner du må ha det tøft nå ❤️ 
Selv om det ikke virker som om du kan klare deg uten han, eller at «fremtidige forhold kommer ikke til å skje», så tro meg - der gjør du, og det gjør det! 
 

skjer det er brudd så kanskje det er for det beste? Du bør være med en som aksepterer deg som du er, sykdom eller ei! Kjæresten din bør støtte deg, og «lukke øynene» for oppførsel som kommer når sykdommen er på sitt verste, ikke true deg med brudd etc. Det går ikke an å skremme bort sykdommen... håper du finner ut av det, og uansett så kommer du til å klare deg fint - selv om det er tyngst i starten 💖

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du må fokusere på å bli frisk, ikke på hva du skal gjøre ved et eventuelt brudd. Det at du er opphengt i å bli forlatt, altså feil fokus er en del av sykdommen, og vil bare virke mot sin hensikt.

Er man psykisk syk så må man trosse sine impulser, ikke gi etter for de. 

Anonymkode: 5d929...4a7

Jeg forstår hva du mener og det har vært fokuset mitt i flere år nå. Samboeren min har også vært verdens største støttespiller i tilfriskningen min. Jeg bare vet ikke om jeg tåler et brudd nå. 

Anonymkode: b64ae...e3b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du må fokusere på å bli frisk, ikke på hva du skal gjøre ved et eventuelt brudd. Det at du er opphengt i å bli forlatt, altså feil fokus er en del av sykdommen, og vil bare virke mot sin hensikt.

Er man psykisk syk så må man trosse sine impulser, ikke gi etter for de. 

Anonymkode: 5d929...4a7

Pluss at du må være i stand til å se hvordan han føler det også. Ta hensyn til han og innse at det er tøft for han å være pårørende. 

Anonymkode: 5d929...4a7

[AnonymBruker]

Om han visste at du hadde en psykisk sykdom da dere ble sammen,så har han jo ikke blitt lurt. Du sier at du har jobbet masse med deg selv og har stor forbedring.  Det er veldig urimelig at han tenker det ikke kan skje tilbakefall(f.eks selvskading) . Om du har en alvorlig psykisk lidelse,så vil du jo ikke bli frisk fra den uansett,bare holde den i sjakk og leve mest mulig normalt. Om du skal bli møtt med at dere må slå opp hvis du har tilbakefall,noe som stort sett skjer i løpet av livet,så har du det kanskje bedre uten han.

Anonymkode: 8870d...434

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg forstår hva du mener og det har vært fokuset mitt i flere år nå. Samboeren min har også vært verdens største støttespiller i tilfriskningen min. Jeg bare vet ikke om jeg tåler et brudd nå. 

Anonymkode: b64ae...e3b

Ikke tåler et brudd - hva vil det si? At du bruker det som pressmiddel?

Han har 100% lov å gjøre det slutt. 

Anonymkode: 5d929...4a7

[AnonymBruker]

Trutle skrev (1 minutt siden):

Huff, jeg skjønner du må ha det tøft nå ❤️ 
Selv om det ikke virker som om du kan klare deg uten han, eller at «fremtidige forhold kommer ikke til å skje», så tro meg - der gjør du, og det gjør det! 
 

skjer det er brudd så kanskje det er for det beste? Du bør være med en som aksepterer deg som du er, sykdom eller ei! Kjæresten din bør støtte deg, og «lukke øynene» for oppførsel som kommer når sykdommen er på sitt verste, ikke true deg med brudd etc. Det går ikke an å skremme bort sykdommen... håper du finner ut av det, og uansett så kommer du til å klare deg fint - selv om det er tyngst i starten 💖

Tusen takk for gode ord. Jeg skal ta de med meg ❤️

Jeg tror derimot det ikke er det beste for meg, jeg er ganske alene i verden uten han.

Anonymkode: b64ae...e3b

[AnonymBruker]

Ble du veldig aggressiv eller voldelig? Hvis det er tilfelle, hjelper det ikke at det skjer sjeldent. Om det så bare skjer en gang annethvert år vil det påføre kjæresten din smerte og redsel. 

Selv om du ikke føler det nå så vil du klare deg alene hvis det nå blir slutt mellom dere. Det vil bli vanskelig først, men så vil det gå over. Forteller du ham at du ikke takler et brudd? Det er i tilfelle ikke riktig å gjøre. Han er fri til å gå hvis han behøver det og han kan oppleve sånne utsagn som emosjonell utpressing, manipulering eller trussel. 

Anonymkode: fd07d...ec9