Er det vanlig at barn synes de selv er stygg?

[AnonymBruker]

Jeg har en utrolig skjønn gutt på 9 år. 

Jeg (og han) har alltid fått komplimenter på utseende hans. 

På skolen er han populær blandt jentene og han kommer stadig hjem med "brev"  i sekken fra jenter som beundrer han. 

Fotballtrener hans kaller han "gutten med de vakre øynene". 

Men selv sier han at han synes han er stygg, og jeg tror på at han mener det. 

Er dette vanlig når de er så unge? Og kan jeg gjøre noe for at han ikke skal se det slik? 

Kan det og hende at det er for mye fokus på utseende? 

Anonymkode: a7d3b...9df

[Raven.Writingdesk]

Det er ALT for mye fokus på utseendet ut ifra det du beskriver. Fotballtreneren kaller han «gutten med de vakre øynene»?!  Altså, ærlig talt .... 🙄

[AnonymBruker]

Jeg syntes jeg var (og er) stygg. 

Anonymkode: a5c27...335

[AnonymBruker]

Problemet er at han får for mange komplimenter på utseende.
Da er dette det står og faller på. Han ser ikke komplimentene selv, dermed er han stygg.
Gi han kompliment på hvor flink han er, hvor smart han er og ting han gjør. 
Han hadde nok ikke tenkt over utseende engang om alle ikke hadde tatt det opp i tide og utide.

Anonymkode: ac10c...5ac

[AnonymBruker]

Mitt barn synes ørene stikke for mye ut og at det er stygt. Jeg skjønner det ikke og de stikke ikke ut. Jeg tenker at noen har satt fokus på ørene til mitt barn og sagt noe og dermed har mitt barn tatt det til seg og tror de er stygge. 
det er for mye fokus på ditt barns utseende og han blir nok frustrert og kanskje irritert .

Anonymkode: e6938...491

[AnonymBruker]

Jeg kan huske at jeg syntes noen andre barn var fine i barnehagen. Jeg tror ikke jeg tenkte at andre det var noe galt med andre barn eller meg selv, bare at akkurat disse barna (to jente og en gutt jeg husker) var så søte. 

På barneskolen syntes jeg selv at det var stygt at jeg hadde skjeve fortenner og var blek. Det var fordi det var noen som kommenterte det, og jeg var en type som tok slikt veldig til meg. Jeg strevde ganske mye med komplekser etter hvert, og skulle ønske noen hadde lyttet og snakket med meg om det, mer enn "nei, slutt å tulle, du er fin du". 

Jeg ser dessverre at niesen min på 9 også har begynt å uttrykke misnøye med eget utseende nå. Det er konkrete ting, som lenden og hvordan håret hennes er, og hun sammenligner seg med andre. Jeg tror også det er viktig å prøve å ta fokus bort fra utseendet, samtidig som man ikke avfeier barna når dette likevel er noe de tenker på.

Barn som får høre mye om hva som er pent og stygt, kan lett begynne å tenke at de er stygge. Og barn som ofte får høre at de er pene, kan bli redde for å slutte å være pene/ikke være pene nok. Men et barn som er misfornøyd ved noe ved seg selv trenger å få snakket om det og bli møtt på de følelsene også. Først når man blir møtt på at det er lov å syns det er kjipt å ha tynt, slett hår og ønske det var annerledes, kan man begynne å tenke at håret er ok, fint eller at greit, så skulle man gjerne hatt annerledes hår, men øyene er fine. 

Anonymkode: 6ff1f...ce4

[AnonymBruker]

Når du forteller barn at de er intelligente eller vakre, så begynner de å tenke mer på dette enn andre barn. De vil begynne å se etter selv. Så når han får høre han er vakker ofte, så vil han ha mer tilbøyelighet til å begynne se seg selv i speilet fordi han lurer på hva alle ser. I mange tilfeller fører dette til at man får et fokus på utseende, gjerne også et kritisk et.  Som gir negativt selvbilde

Relevant:

https://www.aftenposten.no/norge/i/z7Rw/ros-riktig-saa-flink-du-er-oedelegger-for-barna

Anonymkode: 5936d...8f0

[AnonymBruker]

Slutt å kommentere utseendet hans hele tiden. 

Jeg fikk masse sånne kommentarer under oppveksten. Og fikk beskjed om at jeg ble bare penere og penere. Det endte jo med at jeg følte at jeg kun var verdt noe kun pga utseendet. Og det var ikke særlig gøy når jeg ble voksen. Føles jo som et press. 

Det var først da jeg tippet 35 at jeg forsto at jeg faktisk har en bra personlighet også, og at jeg kan spille på det i tillegg. Og bygge selvtilliten min på det også. Ikke bare at jeg må se bra ut hele tiden... 

Anonymkode: c7a99...3da

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Slutt å kommentere utseendet hans hele tiden. 

Jeg fikk masse sånne kommentarer under oppveksten. Og fikk beskjed om at jeg ble bare penere og penere. Det endte jo med at jeg følte at jeg kun var verdt noe kun pga utseendet. Og det var ikke særlig gøy når jeg ble voksen. Føles jo som et press. 

Det var først da jeg tippet 35 at jeg forsto at jeg faktisk har en bra personlighet også, og at jeg kan spille på det i tillegg. Og bygge selvtilliten min på det også. Ikke bare at jeg må se bra ut hele tiden... 

Anonymkode: c7a99...3da

Dette synes jeg er et kjempebra innlegg. Da jeg vokste opp var det et annet barn i familien i samme alder som meg som alltid ble snakket til og om som «det vakre barnet». Da jeg var mindre var jeg nok litt missunnelig, jeg husker besteforeldre og tanter kunne snakke i lange strekk om utseendet til dette barnet over søndagskaffen. I ettertid ble ser jeg jo at barnet som voksen ble mer eller mindre skadet, all dets identitet var bygget på fundamentet av å være pen. Det la også merke til at mange andre enn seg selv var pen, og dermed ble det mye konkurranse for dette barnet, å hele tiden skulle være «den peneste». Med andre ord kan dette overfokuset på utseendet skape usikkerhet, om barnet plutselig ikke får beskjed om hvor vakker det er, hver eneste dag. «Hvorfor sier ingen at jeg er vakker i dag»? Det blir et jag nærmest etter å få bekreftelse på egen fortreffelighet.

 

Nei; lær barna at de er gode nok som de er!
 

Og at det er bra nok å være helt gjennomsnittsligning og middelmådig.

Vi er alle unike på hver vår måte, men ikke mer eller mindre unik enn sidekameraten. Sånn skaper man trygge barn med respekt for andre, som ikke trenger kontant bekreftelse. 

[AnonymBruker]

Jeg fikk aldri kommentarer av mine foreldre i oppveksten om utseende. Jeg trodde hele min oppvekst og som tidlig ung voksen at jeg var lite pen, jeg ble stille og beskjeden, for hvis jeg nesten ikke syntes så ville ingen se hvor stygg jeg var. Dårlig selvfølelse fikk jeg også. Trodde ingen likte meg. Nå er jeg godt voksen og når jeg ser på gamle bilder av meg fra den tiden så ser jeg idag ei jente som er helt normal pen og søt, hverken for mye eller for lite. Så sånn kan det også gå når man ikke skal kommentere utseende. Vår datter på ni gir jeg bevisst søte hyggelig kommentator i passelig mengder. Jeg tror mange kan trenge en bekreftelse på at man er flott og normal. 

Anonymkode: 5900f...efc