Hvordan en mors negative ord om seg selv kan påvirke barnet

[AnonymBruker]

Bare en liten utblåsning. Forhåpentligvis en tankevekker til kvinner der ute som har døtre, og som selv sliter med dårlig selvbilde og selvtillit. 

Min mor har i alle de år klaget over eget utseende og kropp. Helt siden jeg var i begynnelsen av tenårene har hun snakka om slanking, at hun skal ta den og den operasjonen for å fikse på utseende, og hun har også påpekt ting hun sterkt misliker med seg selv. Dette er så klart også ting jeg selv har arvet, for eksempel nese. Hun kan si at hun har så stygg nese og vil ta neseplastikk. Jeg har akkurat samme nese. Akkurat samme. 

Når jeg var i begynnelsen av tenårene var jeg ei helt normal tenåringsjente. Jeg var lettere overvektig, men det var ikke noe som helsesøster reagerte på, og jeg husker at vi helsesøster på barne- og ungdomsskolen var veldig direkte. Jeg prøvde febrilsk å slanke meg og prøvde ut ulike dietter. I stedet for å si til meg at jeg var fin som jeg var så lot moren min bare meg holde på. Noen ganger slengte hun seg til og med på diettene jeg prøvde. Hvem lar en 12 år gammel datter gå på sykehusdietten? Jo, min mor gjorde det. 

Jeg fylte 30 for ikke så lenge siden og jeg sliter enormt psykisk, og det har jeg gjort helt siden tenårene. Noe av det jeg sliter aller mest med er mitt dårlige selvbilde og dårlige selvtillit. Jeg eier ikke et fnugg av selvtillit, og jeg hater utseendet mitt så brutalt at jeg ofte gråter til jeg kaster opp. Jeg har også skadet meg selv og har flere selvmordsforsøk bak meg som følge av dette intense hatet over meg selv. Jeg ble utsatt for litt mobbing i barndommen også, men det er ikke noe jeg i dag ser på som traumatisk og som noe som har definert meg voldsomt. Det var ingen som angrep utseende mitt, for jeg var en helt normal jente. Jeg var litt over gjennomsnittet høy, men jeg var slank og normal helt til jeg kom i puberteten, da la jeg på meg litt. Har fått hjelp og får det fortsatt gjennom psykolog, men veien til å bli frisk er lang. 

Det jeg derimot har innsett, er hvor mye ordene til mamma har påvirket meg. Nesa som hun hater så intenst, den hater jeg også. Ansiktsformen som hun klaget over i alle de år, den hater jeg på meg selv. Når jeg ser på mamma ser jeg en pen kvinne. Når jeg ser på meg selv ser jeg et misfoster. En annen ting mamma gjorde i oppveksten var si at jeg lignet på fæle personer når jeg oppførte meg dårlig. For eksempel om jeg ble sint, så sa hun at jeg lignet på hun sure dama som vi brukte å se på butikken. Noen ganger kunne hun bare si at jeg lignet på den og den personen, og dette var personer hun hadde snakket nedsettende om tidligere. Hun har alltid vært glad i å komme med stikk om andre. Når jeg i dag gir mamma komplimenter så avfeier hun dem, sier at "hadde nok vært bedre om jeg var tynn" eller "hadde nok vært bedre om jeg ser annerledes ut". Jeg har sluttet å gi henne komplimenter nå. 

I dag er hun ikke så voldsom som tidligere, men hun holder fortsatt på. Jeg har sluttet å respondere på negativiteten. I stedet for å motsi eller argumentere imot så bare blir jeg stille. Jeg føler selv at det hjelper, og gjør at hun ikke henvender seg til meg med negativiteten sin. Hun er også glad i å snakke ned andre kvinner, selv om hun noen ganger kan snakke varmt om andre også, men det er mest negativt piss. Noen ganger tenker jeg "hvordan i helvete kan du si noe sånt!?!?". Dessverre kan jeg ikke si noe på det, da blir hun sint og bærer nag til meg i lang tid. Mamma er fantastisk på mange områder og jeg vil ikke miste kontakten med henne, så derfor ønsker jeg ikke å skape en konflikt. På grunn av den lave selvtilliten hennes takler hun ikke kritikk og hun tar alt i verste mening. Jeg er slik selv, og prøver så godt jeg kan å endre på det. 

Dette er noe jeg har tenkt mye på de siste årene og jeg har innsett hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt. Jeg sliter med å fullføre ting, sette meg mål og nå dem - og jeg tror det er fordi mamma har holdt på slik hele livet. Sagt hun skal gjøre det og det, men ender opp med å ikke gjøre noe. Setter seg altfor høye mål som hun ikke har sjanse til å nå. Slenger ut store ord som om det ikke var noe. Det er ikke noe rart at jeg snakker ned meg selv når jeg har hatt en mor som konstant har gjort det samme mot seg selv, og latt sitt negative selvbilde og selvtillit gå utover meg. Hun har ALDRI sagt til meg at jeg er stygg, burde slanke meg og slike ting, det har hun aldri gjort. Men slik hun har holdt på har jeg som barn og ungdom tolket at det også er noe galt med meg.

Drittslengingen om andre, nedsnakkingen av andre kvinner... Er lei. Husker en gang vi gikk forbi en tynn dame og hun måtte bare påpeke alt som var galt med henne. Jeg kan ikke diskutere ting med henne uten at hun legger ord i munnen på meg og bruker hersketeknikker. Personlig har jeg lært meg å diskutere og hvordan man holder en saklig debatt, og for meg er det viktig at man under en diskusjon lærer av hverandre og ser hverandres synspunkt, uansett hvor uenige man er. Men slik er det ikke når jeg snakker med henne, hun skal ha siste ord, hevde seg, snakke meg ned og lignende. Mener alltid noe negativt om mine meninger. Det er så himla travelt. Det verste er at jeg kan ikke si at hun må slutte og at det blir for mye, for hun blir så sint og sur. Tro meg, jeg har prøvd ved flere anledninger, men da er jeg på pinebenken lenge. Jeg ser hvor mye den dårlige selvtilliten til mamma påvirker henne og former henne. Har prøvd å indirekte kommet med tips til hvordan hun kan løse dette men hun biter dessverre ikke på agnet. 

Jeg er glad i min mor, men kjenner at jeg trenger avstand. Det blir for mye. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg tenker slik, men jeg er så lei av å høre på alt det negative. Jeg tror ikke hun ser alt dette selv. Hun ser ikke seg selv og hun ser ikke meg heller. 

Anonymkode: e46ce...7dc

[AnonymBruker]

Jeg har ingen planer om at min datter skal se meg med sminke, se meg slanke meg, eller høre meg snakke stygt om mitt eget utseende.
Folk har allerede begynt å si at hun ligner på meg, så hva tenker da hun om jeg begynner å si at jeg er stygg?

Har en svigermor som jeg må minne på hele tiden , for hun snakker alltid stygt om kvinner på TV.
Og dette er vakre kvinner liksom, men alltid noe feil med neglelakken, øyenbryn, sminke osv.
"Se så tykke lår hun har! Burde ikke gå med den kjolen da!" osv.  Vil ikke at min datter skal vokse opp med slikt! 

Anonymkode: aa1cb...490

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har ingen planer om at min datter skal se meg med sminke, se meg slanke meg, eller høre meg snakke stygt om mitt eget utseende.
Folk har allerede begynt å si at hun ligner på meg, så hva tenker da hun om jeg begynner å si at jeg er stygg?

Har en svigermor som jeg må minne på hele tiden , for hun snakker alltid stygt om kvinner på TV.
Og dette er vakre kvinner liksom, men alltid noe feil med neglelakken, øyenbryn, sminke osv.
"Se så tykke lår hun har! Burde ikke gå med den kjolen da!" osv.  Vil ikke at min datter skal vokse opp med slikt! 

Anonymkode: aa1cb...490

Så bra at du er innstilt på det! Det er så viktig. Som datter ligner man gjerne mye på sin mor og det å høre at moren snakker nedsettende om sitt utseende vil automatisk smitte over på datter, tenker jeg. Det er åpenbart min erfaring. 

Syns slikt er helt forferdelig. Jeg hater når folk snakker sånn. Jeg skjønner at vi alle har ulik smak og preferanser, og at ikke alle syns at alt er pent. Men trenger vi virkelig si alt vi mener, og da tenker jeg spesielt å kommentere sitt eget utseende og andres utseende ovenfor barn og tenåringer? 

Anonymkode: e46ce...7dc

[AnonymBruker]

Dytter opp denne. 

Anonymkode: 218db...1f0

[Capybara]

AnonymBruker skrev (På 6.2.2021 den 0.58):

Så bra at du er innstilt på det! Det er så viktig. Som datter ligner man gjerne mye på sin mor og det å høre at moren snakker nedsettende om sitt utseende vil automatisk smitte over på datter, tenker jeg. Det er åpenbart min erfaring. 

Syns slikt er helt forferdelig. Jeg hater når folk snakker sånn. Jeg skjønner at vi alle har ulik smak og preferanser, og at ikke alle syns at alt er pent. Men trenger vi virkelig si alt vi mener, og da tenker jeg spesielt å kommentere sitt eget utseende og andres utseende ovenfor barn og tenåringer? 

Anonymkode: e46ce...7dc

Nei, vi trenger virkelig ikke å si alt vi mener, eller kommentere eget utseende på en negativ måte!

Det er leit å lese hva du har vært utsatt for, og det du skriver er så viktig. Svært mange av mine venninner og bekjente snakker om slanking og dietter stadig vekk, også foran barn og unge. Det er skremmende og trist.

[AnonymBruker]

Capybara skrev (5 timer siden):

Nei, vi trenger virkelig ikke å si alt vi mener, eller kommentere eget utseende på en negativ måte!

Det er leit å lese hva du har vært utsatt for, og det du skriver er så viktig. Svært mange av mine venninner og bekjente snakker om slanking og dietter stadig vekk, også foran barn og unge. Det er skremmende og trist.

Jeg tror at vi glemmer noen ganger hvor mye makt ord har, og ikke minst hvordan barn og unge rundt oss kan tolke det vi sier. 

Anonymkode: 218db...1f0

[AnonymBruker]

Huff fælt...

Tror det er derfor det er så viktig å beskytte alle mot giftige folk på nett, uansett om de står alene eller sammen med et svært konsern. Folk som får andre til å føle seg dårlige mtp kropp og utseende burde blitt blokkert fra nett..

Anonymkode: b1d7f...282