"jeg vil stjele barnet ditt"

[Gjest Anonymous]

For 12 år siden ble jeg "stemor" til ei nydelig jente på 3år. Hun bodde langt fra vår hjemplass, og jeg glemmer aldri første gang hun skulle komme på besøk til oss -sammen med mamman sin. Jeg hadde sydd barnegardiner og laget barnerom sammen med min samboer. Vi hadde noen hyggelige dager sammen alle 4, og etter dette kom jenta på besøk alene. Hun var en måned i slengen når hun kom, og mamman hennes delte på flybilletten etter eget forslag. Min filosofi var at dette var jentas andre hjem, og at hun skulle føle det slik, også etter at vi hadde gitt henne et søsken. Og slik følte hun det, dessverre holdt ikke forholdet, men den dag i dag har vi god kontakt pr. telefon, og overnatting når hun har samvær med far. Jeg har også kontakt med hennes mor. Denne kvinnen lot meg være glad i, og venn med hennes datter, uten sjalusi, hun såg ikke på dette som en trussel, men som en berikelse for sitt barn. Etter noen år som enslig, og mange erfaringer rikere traff jeg endelig min mann, han hadde også et barn fra tidligere. Min filosofi har ikke endret seg, MITT barn har også fått en "stemor", og jeg setter pris på den omsorg som blir gitt når mitt barn er sammen med henne. Men denne tankegangen er ikke min manns ex enig i, hun mener at jeg prøver å ta barnet i fra henne. Slik hun ser det, skal vi visst være to separate familier under samme tak når vi har samvær med barnet. Alle avgjørelser angående barnet, også de som hører til dette "huset" skal tas av henne og min mann, jeg har ikke et ord med i laget etter hennes mening. Helldigvis stopper min mann henne, men allikevell skaper dette mange konflikter, og barnet skjønner at det ikke er populært å bli glad i meg. Jeg er enig i at det er mange ting jeg ikke skal blande meg i, men det som skjer under samvær av familiære ting o.l. er en privatsak mellom oss så lenge barnet har det godt. Et hjerte kan romme forskjellige typer kjærlighet for mange mennesker, jeg har ingen mulighet for å "stjele" barnets kjærlighet for sin mamma, men jeg kan være en støttespiller, venn og omsorgsperson under samvær, kan jeg ikke?

[Bettie]

Ut fra mitt ståsted synes jeg du har en moden holdning til dette. Klart du kan være en støttespiller....

Når moren er så redd for at barnet skal foretrekke en annen mor, som denne moren, etter din beskrivelse, er, må hun ha det vanskelig. Og angst og mistillit er ingen gode forbundsfeller i et samarbeid.

Klart du må få lov til å være med å bestemme i eget hjem, men for barnets del håper jrg at dere voksne kan klare å finne fram til en samarbeidsform med minst mulig konflikter.

Det kan jo hende at tilliten gror fram litt etter litt.

Lykke til

[Gjest Anonymous]

hei,

jeg har lest dette innlegget et annet sted også, og siden du fremdeles spør så fikk du vel ikke de tilbakemeldingene du ønsket deg.

Jeg synes at det selfølgelig virker som om du har et "perfekt" forhold til egne barn, stebarn og andres barn og stemødre. Men du bør kanskje gå litt i deg selv på dette her. Din nye manns ex sitter ikke med dine fantastiske erfaringer på dette området. Hun ser bare denne "fantastiske" nye stemoren som har all denne fantastiske erfaringen med slike forhold fra før av. Prøv å sett deg 12 år tilbake i tid og inn i hennes sted. Gi henne rom til å finne ut av dette på egen hånd - gi henne tid!!!!!!!!!!

Det er ikke alle forunt å være så fantastisk rund (large) i følelsene sine og når det kommer til egne barn så er noen litt mere myrsnipe enn andre - og det bør du kanskje innse......

La henne holde på, hun vil selv finne ut av dette. Slutt å bland deg og dytt alle dine følelser og "gode råd" over på henne. Det er tross alt hennes barn.

[Gjest Anonymous]

Takk for svar.

Jeg sier ikke at alt er så fantastisk, og vi har hatt vår del av konflikter. Men barna skal skjermes for dette, de skal ikke føle seg dratt mellom foreldre og "steforeldre". Barna må på sine egne premisser få lov til å bli glad i "den nye familien" også, uten å føle at de svikter noen. Min manns eks har hatt mange år på å venne seg til situasjonen. Hennes fremferd, uten at jeg skal gå i detaljer, gjør barnet utrygg og lite åpen for å knytte seg til andre mennesker, ikke bare meg. Jeg skjønner ikke hva innlegger nr.2 mener med å "dytte følelser og gode råd " på mammaen?

[Gjest Anonymous]

hei,

jeg vet ihvertfall med meg selv at jeg hadde nok blitt litt skremt av en slik supermamma som det du er. Og uansett hvordan du vrir og vender på det så er enkelte mødre (meg selv inkludert) redd for at noen skal stjele barnet vårt - selv om denne redslen er ubegrunnet så er den der og det er vanskelig å takle den. Det virker som mamman i dette forholdet her, har en ekstra sterk redsel for dette, og det tror jeg nok at du bare må akseptere. Alle kan ikke være som deg!

[Gjest Anonymous]

Jeg har tenkt over siste innleggers mening om denne saken. Jeg kan akseptere at ikke alle er som meg, men jeg kommer fram til at det tillfellet her er for ekstremt til at fremferden til barnemoren kan aksepteres. Vi kan ikke bare "la henne holde på" som du sier, det er ikke bra for barnet, eller for familielivet.

Det er nok mange som sliter med slike føleleser som denne mammaen og du selv, men det avgjørende er hvordan disse blir taklet.

Hvis din fremferd går ut over dine barn, og hvis du ikke takler at barnet blir glad i andre, og hvis du vier ditt liv til å holde på kontrollen i stede for å gå videre, da bør du få hjelp, både for barnas og din egen del.

At barna har flere som er glad i seg, skulle man tro var en ressurs for dem, ikke noe negativt.

[Gjest Anonymous]

hei,

jeg har ikke sagt noe ting om at barna mine ikke får lov å bli glad i andre. Det jeg reagerer på er at du er så superflink og har så mye erfaring her og det i seg selv kan oppleves som skremmende for en som "bare" har erfaring som mor til sine egne barn..... Du kan "alle triksene" for å stjele barnet mitt - for å vinne barnet over på din side.

Javel dette er ekstremt, men jeg tror faktisk at det er dette det virker som om du gjør ovenfor denne mamman. Ikke at det er det du gjør bevisst, men at det er slik hun oppfatter det som. Og som jeg også skrev noen er ekstremt mer myrsnipe enn andre........

For min egen del så har jeg fjott av en ex som er sammen med en like stor fjott av en dame - så jeg føler ingen trusler der nei. Men hadde du vært min x nye dame, så vet jeg ikke hvordan jeg ville reagert...... Og jeg er fullt inneforstått med at hjertene til mine barn har mye mye større plass enn mitt eget.......

[Gjest Anonymous]

"triks for å få barnet over på din side"???

Jeg kan fortelle deg at denne mammaen vet ikke mer enn at min tidligere samboers datter avogtil besøker meg og min familie her, jeg tror hverken hun eller andre ser på meg som noen supermamma.

Du ber meg i et innlegg lengere opp om å tenke 12 år tilbake.

Jeg kan tenke mange flere år tilbake, på ei lita jente som ikke ble akseptert, ei jente som hadde en følelse av ikke å være verdt noe, ei jente som ikke ble godtatt som en av familien fordi hun ikke var "ekte". Ei jente som higet etter vennskap, kjærlighet og aksept fra noen av sine nærmeste!!! Noe hun aldri fikk, og som laget dype spor i hjertet, og spiste opp selvtilliten, noe som skapte problemer på mange områder til hun ble voksen og fikk hjelp til å skjønne at det ikke var henne det feilet noe.

Men jeg kan ikke tro at man må oppleve noe slikt for å skjønne at det er vondt å bli behandlet annerledes.

Jeg har aldri overprøvd denne mammaen, jeg har vært en normal omsorgsperson til barnet hennes under samvær, og det eneste jeg forlanger er respekt i eget hjem! Her er det jeg og far som tar avgjørelser, og bare så det er sagt så er oppdragelsen den samme, bare litt strengere her enn hos mor. Når det gjelder samvær og andre store avgjørelser er det far og mor som bestemmer, men jeg venter at dette blir diskutert med meg fra fars side da dette har innvirkning på hele familien.

Jeg håper myrsnipene leser dette og tenker seg om før de gjør ting mot sine barn som forårsaker at de får dårlig samvittighet av å savne sin andre familie, og ødelegger mulighetene til at "steforeldre" og barn får en naturlig og god kontakt!

[Gjest Qlio]

Jeg er så enig med deg, Gjest!!!!! Hurra for slike som deg!

Jeg/vi forsøker etter beste evne og være slik selv!

Det finnes ingen måte "å stjele ett barn" på. Jeg tror ikke at ett barn kan få for mange mennesker rundt seg som bryr seg, er glad i dem, støtter dem (jeg for min del kan si mer til min stemor enn min egen mor mange ganger) og er der for dem.

Som stemor eller stefar er man en ekstra omsorgsperson, ingen erstatning (noe jeg har fortalt min stedatter på 5 år). Jeg har fortalt min stedatter at jeg er veldig glad i henne, at dette er naturlig så lenge vi tilbringer så mye tid sammen, og påpeker samtidig at jeg på ingen måte er hverken mamma eller pappa men hennes egen Qlio. Dette aksepterer hun, dette kan hun forholde seg til.

Hun er en skjønn og hengiven unge, stedatteren min, men dessvere er ikke alt slik det burde være mellom hennes foreldre. Min mann har kjempet for samværsavtale, men det eneste resultatet er dyre advokatregninger. Nå er vi degradert til barnevakter når mor ikke kan skaffe andre. Mitt hjerte gråter for mannen min som ikke får lov til å være den pappaen han ønsker, og hvis vi er så heldige å få egne barn (er aktive prøvere) kan de aldri bli en erstatning for den lille jenta som allerede er der!!!!

Vi prøver ikke å "leke familie", som moren hennes sier til oss, når vi har henne, men vi prøver så godt kan å være der for barnet, prøver å være rettferdige i oppdragelsen og gjør alt i vår makt for at hun skal ha det bra. Resultatet er at vi ikke vil provosere mor, går litt på tå hev og nesten spør hvor høyt vi skal hoppe når hun sier "hopp" for å se vesla.

Vi vet at hun forteller barnet sitt løgner om meg og pappaen hennes (barnet sier dette til oss når vi ser henne, hun er en smart jente og sjekker ut fakta). Men hva skal man si, når hun spør om det mor sier er riktig???? Ikke kom og si at det bare er å si at "mora di juger"........ for hun fortjener faktisk ikke å bli behandlet slik. Ingen barn fortjener det!

Det er sikkert ikke lett heller, for barnets mor mener jeg.

Her sitter jeg, og er gift med mannen hun håpet og gifte seg med, faren til hennes barn, og attpåtil har jeg fått god kontakt med vesla...... Jeg mener man alltid skal forsøke å se begge sider i en sak, for det er det alltid, men noen ganger er faktisk ikke stemor ett stygt troll!

[@lfa]

Jeg tror ikke det er så lett å "stjele barnets kjærlighet for sin mamma".

Barn vet inderlig godt hvem som er mamma, hvem som er pappa og hvem som er stemor/stefar.

Når det gjelder følelser for hver enkelt av disse, så er det vel ingenting som er mer positivt enn at barna godtar og respekterer forelderens nye partner?

Jeg er selv stemor og min ex har også fått seg ny partner, så sønnen min har også fått en stemor som han har et positivt forhold til, slik som jeg har med mine stebarn. For min del så betyr det mye at ting fungerer mellom de. Hadde vært mye verre hvis han ikke hadde hatt lyst til å være hos pappa på grunn av henne. Eller hvis hun ikke hadde respektert hans følelser. Jeg ser heller ikke på henne som en trussel, for sønnen min vet veldig godt hvem som er mammaen hans. Og at en ekstra person er glad i ham også, er jo bare positivt.

Når det gjelder min rolle som stemor, så vokser jeg i den rollen for hver gang barna er hos oss. Kontakten blir bare bedre og bedre, og jeg har for lengst blitt godtatt. Jeg har heller ingen hensikt å være noen ekstramor som vil stjele alt fra moren. Prøver heller ikke å være noen super-stemor, er bare enkelt og greit meg selv. Noe jeg har fått inntrykk av at du også er.

Når det gjelder løgner som moren forteller barnet, så er det fryktelig irriterende hver gang, ikke for min del, men for ungene sin del. Som Qlio sier, så er det ingen som fortjener å bli behandlet slik. Og ungene er faktisk så smarte at de skjønner mer enn man tror. Jeg går ikke rundt og kaller moren deres en løgner, men tar de opp saker og ting som hun har fortalt som ikke er sanne, så forklarer jeg de at det ikke er sant. Og prøver å forklare hvorfor og hva som er sant. Det samme gjør faren.

Når det gjelder mødre som ikke tolererer ex'ens nye kjæreste, og lar dette gå ut over barna, så finnes det bare ett ord og det er forkastelig. :evil:

Avhengig av alder på barnet, så kan det faktisk være litt greit å snakke med barnet, hvis hun/han er usikker på hvordan hun/han skal kunne vise sine egne følelser til deg. Fortell henne/han at du er glad i henne/han og at selv om du ikke er mammaen hennes/hans, så kan du godt være vennen hennes/hans. Og at hun/han har lov til å være din venn også. For selv om du er voksen og kjæreste med pappa, så kan man godt være venner.

Lykke til, det høres ut som du er en fornuftig person og det er bra!

[Gjest Anonymous]

Jeg takker så mye for svarene deres!

Jeg vil gjøre mitt beste for å få dette til å fungere, men dessverre er det ikke bare opp til meg og min familie. Vi får ta tiden til hjelp:-)