Hva er det spennende med oss foreldre idag, som fører til at barna henger på oss 24/7?

[AnonymBruker]

Altså, det er koselig at barna vil "henge" sammen med oss, men jeg føler det bare er sunt at de er litt ute/på rommet sitt alene.

Her skal det spises, drikkes, lekes, tegnes, danses, pusles, fortelles, perles, bakes, synges, spilles, leses, turnes, skuespilles, fikses håret, handles, kles på seg, ses på tlf/nettbrett, ses på tv, høres på musikk, osv. OPPÅ oss. De henger også oppå oss når vi har besøk. Ber de om å gå å finne på noe selv, men de er tilbake etter max 20 minutter. Og alt dette fra de våkner, til de legger seg. Den eldste er 13, den mellomste 11, og den yngste 9 år. Yngste har vært fangbarn siden hun ble født, men det har ikke de to eldste. Vi er en "normal" familie, med "normal" oppdragelse.

Men hva er det som er så innmari interessant og spennende med oss foreldre, som gjør at de vil være med/rundt oss hele tiden. Husker jeg selv var drittlei mine egne foreldre, og likte best å sitte for meg selv på rommet og pusle med mitt.

Anonymkode: 760c9...3a3

[AnonymBruker]

Dere setter ikke grenser? 

Anonymkode: 5515e...f7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Dere setter ikke grenser? 

Anonymkode: 5515e...f7c

Setter vi ikke grenser når vi sier tydelig: "nå vil mamma/pappa gjøre dette alene/være i fred. Gå på rommet og lek deg!" ?

Anonymkode: 760c9...3a3

[AnonymBruker]

Seriøst hva tror du?

I disse tider?

Dette må være trolling.

Anonymkode: f979a...1e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Altså, det er koselig at barna vil "henge" sammen med oss, men jeg føler det bare er sunt at de er litt ute/på rommet sitt alene.

Her skal det spises, drikkes, lekes, tegnes, danses, pusles, fortelles, perles, bakes, synges, spilles, leses, turnes, skuespilles, fikses håret, handles, kles på seg, ses på tlf/nettbrett, ses på tv, høres på musikk, osv. OPPÅ oss. De henger også oppå oss når vi har besøk. Ber de om å gå å finne på noe selv, men de er tilbake etter max 20 minutter. Og alt dette fra de våkner, til de legger seg. Den eldste er 13, den mellomste 11, og den yngste 9 år. Yngste har vært fangbarn siden hun ble født, men det har ikke de to eldste. Vi er en "normal" familie, med "normal" oppdragelse.

Men hva er det som er så innmari interessant og spennende med oss foreldre, som gjør at de vil være med/rundt oss hele tiden. Husker jeg selv var drittlei mine egne foreldre, og likte best å sitte for meg selv på rommet og pusle med mitt.

Anonymkode: 760c9...3a3

Blir sikkert slitsomt hele tiden mens det står på, men pris deg heller lykkelig for at de gidder å være så mye med dere - for tro meg, snart vil de ikke være med dere på mange år. Hvertfall prøv å nyte tiden, snart blir de ungdom og vil helst være alene og bare med venner. 

Anonymkode: 0eaca...6b9

[Heihola]

Når barn henger på foreldrene 24/7 på den måten, da lurer jeg på, har de lært å være selvstendige? Har de lært å gjøre ting alene? Har de fått mulighet til å ordne selv, være selv, finne ut av selv? Det er ikke noe som kommer naturlig til barn skjønner du. Den selvstendigheten den må læres... Den avhengigheten som skapes mellom foreldre og barn, bør utfordres litt. Et barn skal kunne utforske verden nok til å bli trygg på å gjøre ting alene, for så å komme tilbake til den trygge favnen når det trengs. Det er ingen automatikk i at barn liker å være alene, se på TV alene, perle og pusle alene, på lik måte som at det er ingen automatikk i at barn liker å leke sammen med andre barn. Det er en sånn tilvenningsgreie som kommer med muligheten til det. Og det er jo foreldre som må legge til rette for å skape denne muligheten.

[AnonymBruker]

Heihola skrev (4 minutter siden):

Når barn henger på foreldrene 24/7 på den måten, da lurer jeg på, har de lært å være selvstendige? Har de lært å gjøre ting alene? Har de fått mulighet til å ordne selv, være selv, finne ut av selv? Det er ikke noe som kommer naturlig til barn skjønner du. Den selvstendigheten den må læres... Den avhengigheten som skapes mellom foreldre og barn, bør utfordres litt. Et barn skal kunne utforske verden nok til å bli trygg på å gjøre ting alene, for så å komme tilbake til den trygge favnen når det trengs. Det er ingen automatikk i at barn liker å være alene, se på TV alene, perle og pusle alene, på lik måte som at det er ingen automatikk i at barn liker å leke sammen med andre barn. Det er en sånn tilvenningsgreie som kommer med muligheten til det. Og det er jo foreldre som må legge til rette for å skape denne muligheten.

På hvilken måte mener du at foreldre må legge til rette for å skape denne muligheten til å bli mer selvstendig? Konkrete eksempler fra deg?

Anonymkode: 760c9...3a3

[Heihola]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

På hvilken måte mener du at foreldre må legge til rette for å skape denne muligheten til å bli mer selvstendig? Konkrete eksempler fra deg?

Anonymkode: 760c9...3a3

Oppfordre barnet til å gjøre ting alene. F.eks. i stedet for å henge over barnet ved tegning f.eks. ved redsel for at barnet skal tusje på veggen, tegne på bordet, osv., se bort i fra disse tingene og la barnet styre og holde på alene. Ved pusling, la barnet sitte litt alene ved bordet og pusle. Går fint an at mor og far står på kjøkkenet og pusler med noe annet, vasker litt klær, støvsuger på stua, mens barnet sitter i fred og ro med sitt. Barnet bør oppfordres til selvstendig lek på den måten, går fint an av foreldre å si "nå kan du sitte her å pusle litt mens mamma støvsuger på stua, så gjør vi noe sammen senere". 

[AnonymBruker]

Jeg har to barn, det ene er veldig selvstendig, kan leke og holde på for seg selv. Det andre er som du kaller det et fangbarn, han sitter oppå meg hele tiden og må være i samme rom som meg konstant. Han har stort behov for kroppskontakt. Samme oppdragelse på begge, men de er ulike mennesker med ulike behov. Ja miljø har en del å si, men tror deres barn bare er sånn, men det vil ikke vare for alltid. Ta det som noe positivt, de trives med dere

Men jeg merker at om jeg gir dem min hundre prosent oppmerksomhet og finner på noe gøy, så mettes deres behov for en liten stund. Så prøv å gi mer kvalitetstid istedenfor å tenke at dere er sammen fordi dere er i samme rom. Kanskje de da klarer å gi dere mer rom når de føler seg mette på kvalitetstid. 

Anonymkode: 2e0d6...c8d

[AnonymBruker]

Heihola skrev (10 minutter siden):

Oppfordre barnet til å gjøre ting alene. F.eks. i stedet for å henge over barnet ved tegning f.eks. ved redsel for at barnet skal tusje på veggen, tegne på bordet, osv., se bort i fra disse tingene og la barnet styre og holde på alene. Ved pusling, la barnet sitte litt alene ved bordet og pusle. Går fint an at mor og far står på kjøkkenet og pusler med noe annet, vasker litt klær, støvsuger på stua, mens barnet sitter i fred og ro med sitt. Barnet bør oppfordres til selvstendig lek på den måten, går fint an av foreldre å si "nå kan du sitte her å pusle litt mens mamma støvsuger på stua, så gjør vi noe sammen senere". 

Det har vi gjort hele veien 😂men nå er de så store at jeg tenkte det ville gå mer automatikk i det fra deres side etterhvert. De har ikke separasjonsangst, men med en gang jeg/far er på do eller et annet sted i huset, så er det: "hvor er mamma/pappa???"

Anonymkode: 760c9...3a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg har to barn, det ene er veldig selvstendig, kan leke og holde på for seg selv. Det andre er som du kaller det et fangbarn, han sitter oppå meg hele tiden og må være i samme rom som meg konstant. Han har stort behov for kroppskontakt. Samme oppdragelse på begge, men de er ulike mennesker med ulike behov. Ja miljø har en del å si, men tror deres barn bare er sånn, men det vil ikke vare for alltid. Ta det som noe positivt, de trives med dere

Men jeg merker at om jeg gir dem min hundre prosent oppmerksomhet og finner på noe gøy, så mettes deres behov for en liten stund. Så prøv å gi mer kvalitetstid istedenfor å tenke at dere er sammen fordi dere er i samme rom. Kanskje de da klarer å gi dere mer rom når de føler seg mette på kvalitetstid. 

Anonymkode: 2e0d6...c8d

Her mettes de ikke dessverre. Her er det mer at "mye vil ha mer". Jo mer oppmerksomhet/fellesaktiviteter/egentid med ett og ett barn vi gir, jo mer maser og tjaser de om enda mer av det. Og DET er ikke praktisk mulig rett og slett. Men vi har grei arbeidsfordeling i huset etter jobb/skole, og vi har normal tid sammen alle sammen, felles eller enkeltvis. Derfor blir jeg bare så overrasket over at de "aldri får nok av oss". De er ikke så uselvstendige heller, de er flinke til å både hjelpe til eller spørre om det er noe de kan hjelpe til med. Er mer at de glemmer det at de har egne fine rom de kan sitte på med alle sine puslerier. De trives i nærheten av oss voksne.

Anonymkode: 760c9...3a3

[AnonymBruker]

Heihola skrev (17 minutter siden):

Ved pusling, la barnet sitte litt alene ved bordet og pusle. Går fint an at mor og far står på kjøkkenet og pusler med noe annet, vasker litt klær, støvsuger på stua, mens barnet sitter i fred og ro med sitt. Barnet bør oppfordres til selvstendig lek på den måten, går fint an av foreldre å si "nå kan du sitte her å pusle litt mens mamma støvsuger på stua, så gjør vi noe sammen senere". 

Jeg tror ikke du har skjønt problemet her. Jeg har samme problem som Ts, og det "går fint" for meg at barnet pusler alene mens jeg holder på på kjøkkenet (tro meg, jeg ville elsket det!), men det går ikke fint for barnet. Det blir roping, og kommer jeg ikke, så kommer hun inn på kjøkkenet for å henge på meg.

Anonymkode: 50c62...b37

[AnonymBruker]

Sånn er våre barn også. Jeg mistenker at årsaken her er at vi bor i en liten leilighet så det er vanskelig å ikke være i nærheten. Det er også tiden vi lever nå.  Nå skal barn lekes med,  underholdes,  vi foreldre skal stå på pinne for barna fordi de skal læres alt. 

Husker jeg fikk kjeft av helsesøster fordi jeg lot 2 åringen leke alene. Gud forby at det skjedde. 

Når jeg var liten leika vi alene. Blei sendt ut fra vi var fem år og ingen foreldre tilstede. Jeg gikk ikke i barnehage, og blei passet av ei dagmamma som hadde flere unger. Hun lot oss barna leke alene. 

Kan ikke huske at noen voksne lekte med oss i det hele tatt. Noe jeg tenker er en bra ting. Vi hadde fantasien. Vi trengte ikke leker for å kunne underholde oss selv. Vi var ute fra morgen til kveld uansett vær. Nå finnes det ikke unger ute i mitr nabolag. 

Nå skal vi flytte i et større hus og de må da løsrive seg fra oss. De må leke på rommet. De må sitte på kjøkkenet og holde på med sine hobbyer. Jeg og mannen trener på at de skal kunne være selvstendige. 

Barn har faktisk godt av å kjenne på at de kan gjøre ting alene og mestre at de kun er med seg selv. Lære å skjede seg er noe barn i dag ikke kan virker det som. Ser det på klassevenner av barna hvertfall. 

Anonymkode: 6221b...125

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Altså, det er koselig at barna vil "henge" sammen med oss, men jeg føler det bare er sunt at de er litt ute/på rommet sitt alene.

Her skal det spises, drikkes, lekes, tegnes, danses, pusles, fortelles, perles, bakes, synges, spilles, leses, turnes, skuespilles, fikses håret, handles, kles på seg, ses på tlf/nettbrett, ses på tv, høres på musikk, osv. OPPÅ oss. De henger også oppå oss når vi har besøk. Ber de om å gå å finne på noe selv, men de er tilbake etter max 20 minutter. Og alt dette fra de våkner, til de legger seg. Den eldste er 13, den mellomste 11, og den yngste 9 år. Yngste har vært fangbarn siden hun ble født, men det har ikke de to eldste. Vi er en "normal" familie, med "normal" oppdragelse.

Men hva er det som er så innmari interessant og spennende med oss foreldre, som gjør at de vil være med/rundt oss hele tiden. Husker jeg selv var drittlei mine egne foreldre, og likte best å sitte for meg selv på rommet og pusle med mitt.

Anonymkode: 760c9...3a3

Dine foreldre, ts, visste at barn må læres alt. De begynte derfor når du var noen måneder gammel med å lære deg å leke alene. Først noen sekunder, så noen minutter, og innen barnet er 3-4 kan det å leke alene i en halv time til en time. 

Men om du ikke lærer barnet egenlek så lærer det ikke seg selv egenlek. Det blir jo som å sende barnet alene inn i skogen hele 1. klasse og så klage på at det ikke kan verken lese eller skrive etter at året er omme.   

Anonymkode: 04402...e7b