Hvor mange lykkes aldri?

[AnonymBruker]

Hei dere❤️  
 

Vi har prøvd i 1,5 år og hatt en SA.. kjenner at jeg begynner å møte veggen litt, selv om jeg vet at vi mest sannsynlig lykkes tilslutt - men at vi kanskje må få litt hjelp. Vi er begge friske og sunne, og fått tommel opp på fertilitetssjekk. 
 

Men så begynte jeg å lure på.. hvor mange lykkes aldri selv om de prøver ”alt”? Tror dere det er et godt tegn at vi har klart å bli gravid en gang - eller er det mange av de som aldri lykkes som også har blitt gravid men mistet hver gang på veien? 
 

Litt kjipe tanker kjenner jeg, men det er ikke alltid så lett å holde motet oppe😞

Anonymkode: 709c7...258

[saltvann]

Vet om flere som har prøvd i 4 år før de fikk det til. Men da med hjelp.
Hjelper å ikke stresse, men lettere sagt enn gjort..

Lykke til og håper dere får den fineste gaven snart ❤️

[AnonymBruker]

Jeg har to venninner som valgte å adoptere etter lengre tids prøving. Men jeg har ikke turt å spørre om nøyaktig hvor lenge de prøvde, eller om de hadde prøvd "alt". Vet bare at de hadde forsøkt en god stund og at de til sist valgte å se på andre muligheter. 

Anonymkode: 35da1...bd3

[AnonymBruker]

Jeg brukte 3 år og 5 SA før jeg tilslutt klarte å beholde og fikk en frisk jente til termin. 15 måneder senere ble hun storesøster. Så en liten solskinnshistorie herfra iallefall.

(Legene fant aldri noe galt med meg.)

Anonymkode: f9ca2...a74

[AnonymBruker]

saltvann skrev (4 minutter siden):

Vet om flere som har prøvd i 4 år før de fikk det til. Men da med hjelp.
Hjelper å ikke stresse, men lettere sagt enn gjort..

Lykke til og håper dere får den fineste gaven snart ❤️

Godt å høre at mange får det til tilslutt❤️ 
 

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har to venninner som valgte å adoptere etter lengre tids prøving. Men jeg har ikke turt å spørre om nøyaktig hvor lenge de prøvde, eller om de hadde prøvd "alt". Vet bare at de hadde forsøkt en god stund og at de til sist valgte å se på andre muligheter. 

Anonymkode: 35da1...bd3

Ikke sant:/ Uff, håper det ikke skjer oss😥

 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg brukte 3 år og 5 SA før jeg tilslutt klarte å beholde og fikk en frisk jente til termin. 15 måneder senere ble hun storesøster. Så en liten solskinnshistorie herfra iallefall.

(Legene fant aldri noe galt med meg.)

Anonymkode: f9ca2...a74

Takk for en oppmuntrende historie❤️ Trist med så mange SA, men godt det det gikk tilslutt!! 

Anonymkode: 709c7...258

[saltvann]

Må legge til, siden du har vært gravid, så vet du ihvertfall at kroppen din klarer å bli gravid
 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

 

Ikke sant:/ Uff, håper det ikke skjer oss😥

 

Anonymkode: 709c7...258

Krysser fingrene for at det går veien for dere! Det at du har vært gravid en gang er jo et godt tegn, og man må jo bare håpe

Men jeg må legge til at begge to er veldig lykkelige med at det ble som det ble. Skikkelig stolte hønemødre begge to, tror ikke de kjenner noe mindre på morsfølelsen enn jeg som har født barna selv. Så spør du dem vil de nok si at de fikk en lykkelig slutt på prøvingen, de også. 

Anonymkode: 35da1...bd3

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Ikke sant:/ Uff, håper det ikke skjer oss😥

 

Anonymkode: 709c7...258

Resgerte virkelig på denne. Er adoptert selv. Har vært inne på dette forumet i et par års tid og trives godt her. Men det er visse ting som stikker. Det er jo ofte kommentarer her om at adopsjon er "mager trøst". Man er ikke mindre mamma (eller barn) dersom man adopterer og man er ikke ufrivillig barnløs heller. Ble veldig lei meg av dette.

Anonymkode: 83607...304

[AnonymBruker]

Vi har vært uten prevensjon i 10+ år. mange prøverørsforsøk. Har fått befruktet 80+ egg ved ICSI, uten resultat. Aldri vært gravid. Og har satt en strek for mange år siden. 

Var unge, friske og kjernesunne. Så sannsynlig diagnose er genfeil. 

Men husk av vi tilhører unntaket her. Dere har ikke vært gjennom første steg på utredningen en gang. De fleste par jeg kjenner som har kommet til utredet, får beskjed om dårlig sperm hos mannen, og vips er de gravide med prøverør. Eller manglende eggløsning (gjelder som regel de som ikke har regelmessig mens), og vips så er de gravide med litt hormonhjelp.  

Anonymkode: 0b2bf...d2c

[kaleidoskop]

3 år og 5 sa før det kom en liten. Vi måtte ha "hjelp" I form av piller. Nå husker jeg ikke lengre hva jeg tok. Ene var femar og andre var stikkpiller til skjeden. De som tar prøverør bruker dem. Den gangen ble det ikke sa, Spira satt 😍

Endret 5. februar 2021 av kaleidoskop

[AnonymBruker]

En venninne av meg og mannen hennes hadde ikke brukt prevensjon på 7 år da de plutselig ble gravide for første og eneste gang. De hadde aldri testet seg eller prøvd å finne ut hvorfor de ikke ble gravide som andre folk, de var av den oppfatning at "det som skjer, det skjer, får vi ikke barn så er det skjebnen".

Men så etter sju år ble hun altså brått gravid, og de fikk et barn. 

De ble aldri gravide etterpå heller, så de har kun dette ene barnet, som nesten må sies å være et lite mirakel. Eneste graviditet på et helt livs samliv (de ble sammen da de var i midten av tjueårene og er sammen enda, nå er de i femtiårene).

 

En kollega av meg ble ikke gravid uansett hvor mye de prøvde, så etter 4 år ble det bestemt at de skulle få hjelp. Etterhvert lyktes de, og hun ble gravid med hjelp av helsevesenet. Barnet ble født, og lykken var stor. Da babyen var rundt 3 måneder gammel, følte moren seg så merkelig og kvalm om dagene.... hun syntes hun kjente lusa på gangen, og tok en graviditetstest, som mot alle odds var positiv! Gravid helt uten hjelp, bare et par måneder etter at første barnet som ble skapt ved kunstig hjelp kom til verden! 

Hun gikk rett ut i ny mammapermisjon etter at permisjonen til det første barnet var over. Og så begynte hun å bruke prevensjon for første gang på årevis.... De trodde jo ikke de kunne bli gravide av seg selv, så de tenkte ikke på prevensjon rett etter fødselen. Har forøvrig hørt det før, at man av en eller annen grunn har veldig lett for å bli gravid rett etter å ha født. Som om kroppen er i graviditetsmodus, liksom

Anonymkode: dde63...68e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Resgerte virkelig på denne. Er adoptert selv. Har vært inne på dette forumet i et par års tid og trives godt her. Men det er visse ting som stikker. Det er jo ofte kommentarer her om at adopsjon er "mager trøst". Man er ikke mindre mamma (eller barn) dersom man adopterer og man er ikke ufrivillig barnløs heller. Ble veldig lei meg av dette.

Anonymkode: 83607...304

Ts

Nei, og det forstår jeg. Og det var vel heller ikke ment på den måten.. men at selve prosessen for adopsjon er tøff den også. 

Jeg er donorbarn selv, så jeg er på ingen måte fremmed for det å få barn på en litt "alternativ" måte. Men for meg styrker dette ønsket om egne biologiske barn. For meg har det vært tøft å få vite at jeg er donorbarn, og sitte med mange ubesvarte spørsmål om opphav osv. Jeg kjenner at jeg ikke har rom for så mye mer av det i livet mitt slik det føles akkurat nå, selv om det selvfølgelig kan endre seg med tiden. 

Anonymkode: 709c7...258

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Ts

Nei, og det forstår jeg. Og det var vel heller ikke ment på den måten.. men at selve prosessen for adopsjon er tøff den også. 

Jeg er donorbarn selv, så jeg er på ingen måte fremmed for det å få barn på en litt "alternativ" måte. Men for meg styrker dette ønsket om egne biologiske barn. For meg har det vært tøft å få vite at jeg er donorbarn, og sitte med mange ubesvarte spørsmål om opphav osv. Jeg kjenner at jeg ikke har rom for så mye mer av det i livet mitt slik det føles akkurat nå, selv om det selvfølgelig kan endre seg med tiden. 

Anonymkode: 709c7...258

Takk for svar. Har mistet selv, og det er veldig tøft. Håper det ordner seg for dere 💗

Anonymkode: 83607...304

[AnonymBruker]

Vi prøvde i over 4 år, både hormonbehandling og prøverør før jeg ble gravid og vi fikk et barn, etter det fikk vi to  barn til på naturlig måte. 
 

Det er mange solskinnshistorier der ute. ❤️

Anonymkode: ad3aa...079

[AnonymBruker]

Ikke alle lykkes, nei. Noen strever litt, noen strever lenge, noen klarer det aldri. Vi bor i et lite nabolag, stabilt og de fleste bor her lenge. Jeg vet om tre par i tillegg til oss som har strevd, prøverør ++. Ene paret er nå i adopsjonsprosess, de to andre måtte til slutt gi opp prøving pga. alder, helse, etc. Også vi da, som lykkes etter 2,5 år og medisiner. Det er tøft, og man har ingen garanti på forhånd for at det skal funke. Men det ER mye god hjelp å få nå til dags

Og du, 1,5 år føles lenge når man står oppi det men det er ikke sååå lenge, det betyr ikke at det aldri vil skje for dere❤ Håper dere kan få oppfølging og hjelp

Anonymkode: f2edc...866

[Amatariel]

Jeg har ingen statistikk for hånden, men jeg har inntrykk av at svææært få forblir ufrivillig barnløs. Det er så mye hjelp å få, på mange stadier. Virker ikke som dere har begynt med noe faktisk hjelp ennå? I første omgang er det medisiner som kanskje kan booste/trigge. Går ikke det har man IVF. Her lykkes veldig mange, selv om det må en del forsøk til. Og så er det adopsjon. Skal ganske mye til for å ikke bli mamma i dag, dersom man ønsker det.

[AnonymBruker]

Vi forsøkte i 10 år uten å lykkes.  (Kun med "naturmetoden", vi er overgrepsofre begge to, slik at ICSI ville ingen av oss klart.) Mannens fruktbarhet var ikke veldig nedsatt og jeg ble ansett med meget god fruktbarhet.  Jeg ble gravid en gang, men mistet etter 12 uker.  Dette er dog 20 år siden, slik at det kan selvfølgelig ha vært elementer som ikke ble oppdaget ved utredning den gang.

Min gynekolog sa at ved jevnlig prøving lykkes 80% innen ett år, 90% innen to års prøving.  Av de 10 prosentene som gjenstår, vil kanskje halvparten bli gravide en gang i løpet av livet (slik det skjedde med oss), men om det vil skje etter 3 år eller 15 år, var ikke godt og si.  De siste fem prosentene har ikke "forutsetninger" for å lykkes.  Dette var ved hjemmeprøving, da.

Jeg var også svært aktiv på flere prøveforum den gang, og det var svært, svært få som startet behandling som ikke lyktes til slutt (eventuelt adopterte, det var en enklere prosess den gang).   Jeg vet om flere som hadde både 10 og 15 forsøk, ei dame nådde nesten millionen i kostnader (eggdonasjon, surrogati +++), men barn fikk de, nesten alle sammen.  De ytterst få som endte opp barnløse, var de som ikke maktet behandlingskarusellen (på grunn av helse, psyke, økonomi, tid, forholdet osv).

Anonymkode: 325a3...4b6

[AnonymBruker]

Ts

Tusen takk for mange fine ord og for at dere tar dere til å skrive såpass mye ❤️

Det er godt å få bekreftelse på at svært få aldri lykkes. Og som dere sier så er vi jo heeelt i startfasen, så vi har gode odds! Her om dagen fikk jeg første negative test etter SA, og jeg gikk rett og slett i kjelleren. Det er vel i disse øyeblikkene jeg lurer på om det noen gang kommer til å gå. 

Det er merkelig hvordan tidsperspektivet endrer seg etter hvert som man prøver. Da vi først startet prøvingen føltes uker og måneder som evigheter, nå hadde jeg blitt overlykkelig bare noen kunne forsikret meg om at vi kom til å bli foreldre innen 2 år..

 

Tusen takk igjen for mange fine historier og oppmuntrende ord! Vi har blitt enig om at jeg oppsøker legen for å utforske muligheten for hormonbehandling, så tar vi det derfra❤️

Anonymkode: 709c7...258

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Takk for svar. Har mistet selv, og det er veldig tøft. Håper det ordner seg for dere 💗

Anonymkode: 83607...304

❤️❤️ 

 

Ts

Anonymkode: 709c7...258

[AnonymBruker]

Jeg har også vært der at jeg begynte å frykte at det aldri ville gå. Jeg vet om noen få det ble slik for, men det varierer også hva og hvor lenge man er villig til å prøve. Et par vi kjenner prøvde 3 IVF-forsøk ved offentlig sykehus, og etter det var de enige om å gi seg og leve uten barn fordi de syntes det var for belastende. De har det fint i dag. Jeg kjenner også ei som holdt på med IVF, og hvor det ble slutt med mannen midt oppi det. Hun har ikke funnet noen ny, og vil ikke få barn alene. 

For oss ble det vel til sammen tre år, og tre IVF-forsøk før første barn kom. Vi var enige om tre forsøk til etter det, og så måtte vi ta en alvorlig diskusjon om hva vi skulle gjøre, og antagelig gi opp å få biologiske barn. Jeg ønsket forøvrig å adoptere, mens mannen min ikke gjorde (jeg har en veldig fin adopsjonshistorie i min familie, mens han har en som er mest trist). Som noen andre her også har opplevd, ble plutselig nr. to til på "gamlemåten" da syklusen kom tilbake etter fødsel og prevensjon absolutt ikke hadde vært i tankene våre. 

Lykke til ❤️ Jeg var motløs og tenkte flere ganger at jeg ikke skulle få oppleve å bli mor, og nå sitter jeg her mens to søte små ligger og sover på barnerommet. 

Anonymkode: a7a1b...72f