Tips for å håndtere dømmende og bastant slektning?

[AnonymBruker]

Jeg må av ulike grunner tilbringe mye tid med en slektning som er litt...vanskelig i tiden fremover. H*n kommer ofte med nedlatende kommentarer, og fremstår som bastant, og ufølsom. Påpeker stadig feil og mangler hos andre.

Har grunn til å tro at vedkommende har hatt en kjip barndom. Jeg skjønner at problemet sikkert bunner i dårlig selvfølelse, og jeg har ofte tatt personen i forsvar overfor andre familiemedlemmer. Men nå bygger det opp til konflikt, og jeg orker ikke å megle. Er også redd for å bli tråkket på i prosessen.

(Og før noen roper «psykopat!», så nei - vedkommende er bare vanskelig å ha med å gjøre, og er i forsvarsposisjon hele tiden. Og det er umulig å få h*n ut av den uten å baksnakke andre familiemedlemmer og legge meg på samme nivå...)

Har dere noen tips til hvordan man håndterer en slik person?

Anonymkode: 52a09...b07

[Sensi]

Det høres ut som at det er en konflikt som andre enn deg selv er en del av? Kan du bare trekke deg ut. Si sånne ting som...jeg skjønner dere er uenige, men dette finner dere ut av. Skift tema. Evt gjenta med litt andre ord. 
 

Eller...syns ikke det er kjekt å høre på at du snakker nedsettende om .... du får ta dette med henne. Sikker på du klarer å løse dette på en god måte. 
 

Enklere sagt enn gjort. Men håper du skjønner poenget. Skyv ansvaret over dit det hører hjemme. 

Endret 4. februar 2021 av Sensi

[AnonymBruker]

Det er nesten umulig å komme med tips til et såpass anonymisert/generalisert problem. Er det en gammel tulling, eller en uoppdragen unge? Kan du true med å kaste vedkommende på porten, eller er det snarere den motsatte situasjon? Hvorfor må du absolutt snakke med og/eller høre på personen? Osv. 

Anonymkode: f639d...eac

[AnonymBruker]

Det er en sammensatt problemstilling skjønner jeg, og dette ene familiemedlemmet er bare en liten del av et større problem. 
Håper det ordner seg for dere alle.

Anonymkode: fcac1...3c0

[AnonymBruker]

Det er jo ganske vanskelig å vurdere situasjonen utfra det du gir av informasjon her. Vi kan ikke engang være sikre på at vedkommende faktisk objektivt sett ER irrasjonell, bastant og vanskelig; det kan jo faktisk være at det er en eller annen konstellasjon av «dere andre» som er helt ute og sykler på et eller annet plan, og at vedkommende faktisk bare reagerer på ting det er helt gjengs å reagere på. Eller ikke. Men poenget er at det kan jo ikke vi vite. 
 

Jeg er «den bastante og vanskelige» i en del sammenhenger når vi er sammen med min manns familie på lengre ferieopphold på hytter osv. De synes jeg er helt borti natta bastant og respektløs, og det går faktisk gjetord i den utvidede slekten om hvor utrolig unyansert og intolerant jeg er. Har jeg fått høre.

Sannheten er at konstellasjonen av svogeres, svigerinners og svigerforeldres verdenssyn utgjør et sammensurium av «kontroversielle» oppfatninger som, når de utøves foran mine barn osv, krever tydelige tilsvar og reaksjoner.
De synes likekjønnet kjærlighet og kjønnsinkongruens (og feminisme) er kjempeekkelt og unaturlig. Svigers er kreasjonister og så indremisjon at dersom mine pr nå ganske frittenkende barn skal unngå selvmordstanker så må man faktisk slå ned på det, en svigerinne tror på sjelevandring og tidsreiser (har titta for dypt i Outlander) og er overbevist om at niesen (9 år) husker flere tidligere liv, en svoger har blitt helt Qanon samtidig som han tror støtte til Israel er essensielt for våre sjelers frelse (ikke spør hvordan han syr sammen de to 🤷🏼‍♀️), og en annen svigerinne bedriver krystallhealing og pusher homeopati og reiser i astral-tull. Og til sammen utgjør de et anti-intellektuelt kraftfelt så sterkt at selv ikke en helgen ville klart å unngå å si noe. 
 

Men ja, jeg er den intolerante drittsekken i familien, og det er en stor påkjenning å tilbringe tid sammen med meg.

Anonymkode: a6819...6d4

[AnonymBruker]

Isteden for å hå i irritasjonsfella; tenk heller over hva det er den andre trenger. Når folk er negative, er det gjerne fordi de ikke har det så bra selv. Neste gang han/hun starter et eller annet, gjør du som du gjør med barn: anerkjenner følelsene. «jeg forstår at dette irriterer deg». « synes du har prøvd så godt du kan, jeg». «Ikke tenk på det, du har så mange andre gode sider». «Det forstår jeg». etc. For hva er det egentlig man vil når man er sint/sur/aggressiv? Få forståelse og bekreftelse på den man er. Møt han/henne på det da vel, så blir det nok bedre. 

Anonymkode: 3fed9...bf9

[AnonymBruker]

Takk for svar!

Det er en voksen person, og jeg kan ikke kaste ut vedkommende. Av praktiske årsaker må vi ha mye kontakt i en periode.

H*n skiller seg ikke vesentlig fra oss andre når det gjelder politikk eller familiesyn, men er veldig passivt aggressiv. Jeg tror at vedkommende har opplevd mye vanskelig. Men det er ingen av oss nålevende slektninger som har behandlet personen dårlig. Det er jeg ganske sikker på!

Det er mye drittslenging, men ikke akkurat baksnakking. H*n harselerer med andres usikkerheter og komplekser i plenum. Gjerne over middagsbordet. Det kan dreie seg om subtil «mobbing» knyttet til andre slektningers vekt, talefeil eller lignende. Det er alltid noen som blir såret, og resten av oss må glatte over.

Har forsøkt å være forståelsesfull og tolke vedkommende i beste mening i mange år. Og jeg er langt fra perfekt selv, og det er ikke resten av familien heller. Men det er vanskelig å forstå hva vi som kan gjøre annerledes, fordi jeg ikke ser at det er noen åpenbar konfliktinje der. Og jeg har inntrykk av at personen har samme atferd i andre sammenhenger også, f.eks. på jobb.

Har forsøkt å:

- Rose vedkommendes gode sider (for å bygge opp selvtilliten). Både direkte, og i form av framsnakking overfor andre familiemedlemmer. Jeg gjorde dette over en lang periode. Det fungerte ikke.

- Prate med vedkommende på tomannshånd om at noen av kommentarene kan oppleves som sårende, men da gikk h*n bare.

- Har forsøkt å bytte samtaletema når disse stikkene eller kjipe kommentarene kommer, men da blir jeg bare avbrutt. Får spørsmål om jeg «skravler like mye i andre sammenhenger også», eller om «jeg alltid har for vane å avbryte andre».

Anonymkode: 52a09...b07

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

H*n harselerer med andres usikkerheter og komplekser i plenum. Gjerne over middagsbordet. Det kan dreie seg om subtil «mobbing» knyttet til andre slektningers vekt, talefeil eller lignende. Det er alltid noen som blir såret, og resten av oss må glatte over.

Anonymkode: 52a09...b07

Hvorfor blir en person som oppfører seg sånn, invitert på middag igjen og igjen? Er de som blir såret tvungne til å spise i selskap med personen, eller har de lov å ta deres mat og gå? Ka de ta hodetelefoner på, så de slipper høre på harseleringen?

Anonymkode: f639d...eac

[Nooni]

Det er grenser for mye man skal unnskylde. 

Jeg hadde definitivt sagt klart og tydelig fra ved middagsbordet om at en sånn måte å snakke på/om folk på (mobbe, snakke folk ned, latterliggjøre og så videre) er ikke greit. Å høre på sånne ting og ikke sette foten ned betyr det samme som at man på sett og vis bifaller denne typen kommunikasjon. At folk har opplevd dårlige ting rettferdiggjør ikke at det er greit å mobbe/latterliggjøre andre. Aldri. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.2.2021 den 12.04):

Det er jo ganske vanskelig å vurdere situasjonen utfra det du gir av informasjon her. Vi kan ikke engang være sikre på at vedkommende faktisk objektivt sett ER irrasjonell, bastant og vanskelig; det kan jo faktisk være at det er en eller annen konstellasjon av «dere andre» som er helt ute og sykler på et eller annet plan, og at vedkommende faktisk bare reagerer på ting det er helt gjengs å reagere på. Eller ikke. Men poenget er at det kan jo ikke vi vite. 
 

Jeg er «den bastante og vanskelige» i en del sammenhenger når vi er sammen med min manns familie på lengre ferieopphold på hytter osv. De synes jeg er helt borti natta bastant og respektløs, og det går faktisk gjetord i den utvidede slekten om hvor utrolig unyansert og intolerant jeg er. Har jeg fått høre.

Sannheten er at konstellasjonen av svogeres, svigerinners og svigerforeldres verdenssyn utgjør et sammensurium av «kontroversielle» oppfatninger som, når de utøves foran mine barn osv, krever tydelige tilsvar og reaksjoner.
De synes likekjønnet kjærlighet og kjønnsinkongruens (og feminisme) er kjempeekkelt og unaturlig. Svigers er kreasjonister og så indremisjon at dersom mine pr nå ganske frittenkende barn skal unngå selvmordstanker så må man faktisk slå ned på det, en svigerinne tror på sjelevandring og tidsreiser (har titta for dypt i Outlander) og er overbevist om at niesen (9 år) husker flere tidligere liv, en svoger har blitt helt Qanon samtidig som han tror støtte til Israel er essensielt for våre sjelers frelse (ikke spør hvordan han syr sammen de to 🤷🏼‍♀️), og en annen svigerinne bedriver krystallhealing og pusher homeopati og reiser i astral-tull. Og til sammen utgjør de et anti-intellektuelt kraftfelt så sterkt at selv ikke en helgen ville klart å unngå å si noe. 
 

Men ja, jeg er den intolerante drittsekken i familien, og det er en stor påkjenning å tilbringe tid sammen med meg.

Anonymkode: a6819...6d4

Jeg tenker nå mitt om hvem som er intolerante her. Når du orker å tilbringe flere dager i strekk med den gjengen, er du jo usedvanlig tolerant. Håper virkelig at mannen din er unntaket i den slekta.

Anonymkode: b7059...22a

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg tenker nå mitt om hvem som er intolerante her. Når du orker å tilbringe flere dager i strekk med den gjengen, er du jo usedvanlig tolerant. Håper virkelig at mannen din er unntaket i den slekta.

Anonymkode: b7059...22a

Han er virkelig unntaket - hvilket selvfølgelig er grunnen til at jeg gadd å ha ham, slekten til tross 😅

Anonymkode: a6819...6d4