Tror jeg er sjalu på ei venninne

[AnonymBruker]

Jeg har en god venninne, som har det litt vanskelig akkurat nå, hun går gjennom et samlivsbrudd og de har flere barn sammen. Det har vært et turbulent forhold, og de har det nok best fra hverandre. 

Jeg har vært gjennom det samme som henne, bare at forholdet mitt var preget av psykisk og fysisk vold, politianmeldelser, besøksforbud og hele pakka, med barn involvert.

Og jeg vet at det ikke er sammenlignbart i det hele tatt, vi reagerer forskjellig på ulike situasjoner i livet. Jeg har reist meg, gått videre, gjort det jeg må gjøre for barna og meg selv og prøvd å bygge oss opp igjen. Rundt meg har jeg fått lite empati eller støtte, nettopp fordi det alltid virker som om det har gått greit med meg og fordi jeg virker "sterk". (prøver virkelig ikke å snakke meg selv opp, jeg er ikke sterk, men heller problemer med å snakke om følelser /problemer med andre) 

Greia er den at min venninne får så enormt mye støtte, alle synes så fryktelig synd på henne, skal hjelpe henne med alt mulig og prøve å muntre henne opp. Og jeg synes ikke det er noe galt i det, jeg er jo glad i henne og vil at hun skal ha det bra. 

Men jeg tror likevel jeg er litt sjalu på all den støtten hun får, som aldri jeg fikk. Jeg føler at hva vi gikk gjennom ikke ble tatt like seriøst, om det gir noen mening?

Jeg har ny kjæreste, og han er selvsagt også super støttende for henne, og sier at han får så vondt og synes så synd på henne, og i dag bare smalt det og jeg ble skikkelig irritert på han uten å kunne begrunne det skikkelig, annet en at jeg er drittlei av å høre daglig hvor synd det er i henne fra alle hold. 

Og nå føler jeg meg bare skikkelig dum som er sjalu på ei god venninne fordi hun får støtte i en vanskelig tid, og begynner å lure på om jeg er helt idiot i hodet som føler det slik? 

Anonymkode: 599f6...e3e

[Jessic_a]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har en god venninne, som har det litt vanskelig akkurat nå, hun går gjennom et samlivsbrudd og de har flere barn sammen. Det har vært et turbulent forhold, og de har det nok best fra hverandre. 

Jeg har vært gjennom det samme som henne, bare at forholdet mitt var preget av psykisk og fysisk vold, politianmeldelser, besøksforbud og hele pakka, med barn involvert.

Og jeg vet at det ikke er sammenlignbart i det hele tatt, vi reagerer forskjellig på ulike situasjoner i livet. Jeg har reist meg, gått videre, gjort det jeg må gjøre for barna og meg selv og prøvd å bygge oss opp igjen. Rundt meg har jeg fått lite empati eller støtte, nettopp fordi det alltid virker som om det har gått greit med meg og fordi jeg virker "sterk". (prøver virkelig ikke å snakke meg selv opp, jeg er ikke sterk, men heller problemer med å snakke om følelser /problemer med andre) 

Greia er den at min venninne får så enormt mye støtte, alle synes så fryktelig synd på henne, skal hjelpe henne med alt mulig og prøve å muntre henne opp. Og jeg synes ikke det er noe galt i det, jeg er jo glad i henne og vil at hun skal ha det bra. 

Men jeg tror likevel jeg er litt sjalu på all den støtten hun får, som aldri jeg fikk. Jeg føler at hva vi gikk gjennom ikke ble tatt like seriøst, om det gir noen mening?

Jeg har ny kjæreste, og han er selvsagt også super støttende for henne, og sier at han får så vondt og synes så synd på henne, og i dag bare smalt det og jeg ble skikkelig irritert på han uten å kunne begrunne det skikkelig, annet en at jeg er drittlei av å høre daglig hvor synd det er i henne fra alle hold. 

Og nå føler jeg meg bare skikkelig dum som er sjalu på ei god venninne fordi hun får støtte i en vanskelig tid, og begynner å lure på om jeg er helt idiot i hodet som føler det slik? 

Anonymkode: 599f6...e3e

Nei, du er ingen idiot men menneskelig. Her ligger det kanskje en viktig lærdom for deg? At selv sterke kvinner trenger et kyss på panna og en klem. Kanskje du skal jobbe mer med å jobbe med egen sårbarhet? La andre være der for deg. Hilsen en som sliter med akkurat det samme💚 Alle tror på forhånd at jeg er så sterk 

[AnonymBruker]

Skjønner det godt, men fortell kjæresten din hvorfor, han burde å ha forståelse.

Anonymkode: 24658...0bb

[AnonymBruker]

Forstår deg så godt. Det virker urettferdig at noen bare får alt, mens andre må ta til takke med slikk og ingenting. Urettferdig er det rett og slett. Min erfaring er at det er «søte og snille» som får sympati, mens det er de som er mer tilbakeholdne med å uttale seg som ikke får støtte. 

Anonymkode: 4b313...8d9

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen ja. Det er bare noen folk som trigger mer medfølelse hos andre. Jeg har opplevd det samme. Ikke brudd, men en annen situasjon. Det er kjipt.

Anonymkode: 4cae5...3f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.2.2021 den 22.33):

Jeg har en god venninne, som har det litt vanskelig akkurat nå, hun går gjennom et samlivsbrudd og de har flere barn sammen. Det har vært et turbulent forhold, og de har det nok best fra hverandre. 

Jeg har vært gjennom det samme som henne, bare at forholdet mitt var preget av psykisk og fysisk vold, politianmeldelser, besøksforbud og hele pakka, med barn involvert.

Og jeg vet at det ikke er sammenlignbart i det hele tatt, vi reagerer forskjellig på ulike situasjoner i livet. Jeg har reist meg, gått videre, gjort det jeg må gjøre for barna og meg selv og prøvd å bygge oss opp igjen. Rundt meg har jeg fått lite empati eller støtte, nettopp fordi det alltid virker som om det har gått greit med meg og fordi jeg virker "sterk". (prøver virkelig ikke å snakke meg selv opp, jeg er ikke sterk, men heller problemer med å snakke om følelser /problemer med andre) 

Greia er den at min venninne får så enormt mye støtte, alle synes så fryktelig synd på henne, skal hjelpe henne med alt mulig og prøve å muntre henne opp. Og jeg synes ikke det er noe galt i det, jeg er jo glad i henne og vil at hun skal ha det bra. 

Men jeg tror likevel jeg er litt sjalu på all den støtten hun får, som aldri jeg fikk. Jeg føler at hva vi gikk gjennom ikke ble tatt like seriøst, om det gir noen mening?

Jeg har ny kjæreste, og han er selvsagt også super støttende for henne, og sier at han får så vondt og synes så synd på henne, og i dag bare smalt det og jeg ble skikkelig irritert på han uten å kunne begrunne det skikkelig, annet en at jeg er drittlei av å høre daglig hvor synd det er i henne fra alle hold. 

Og nå føler jeg meg bare skikkelig dum som er sjalu på ei god venninne fordi hun får støtte i en vanskelig tid, og begynner å lure på om jeg er helt idiot i hodet som føler det slik? 

Anonymkode: 599f6...e3e

De som røper høyest får som regel mest oppmerksomhet, og de som er stille lider ofte mest. 

Anonymkode: d5e90...f2c

[AnonymBruker]

Opplevd akkurat det samme. Ikke forbindelse med brudd men noe annet. Det var sårt, provoserende og skuffende. 
 

tror faktisk det forandret meg litt som menneske 

Anonymkode: 5c43f...009

[AnonymBruker]

Vi er alle bare mennesker💙 

har opplevd omtrent samme reaksjoner, men helt annen situasjon. Og det sitter fortsatt i, men går bedre og bedre etterhvert som tida går.

Håper at der går bedre med deg også etterhvert. Det er greit å føle som man gjør!

Anonymkode: 60b1b...9cc

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg godt igjen. Jeg opplevde et brudd (jeg gikk) som var ekstremt påkjennelse for barna og meg da vi alle ble utsatt for psykisk og fysisk vold. Barna sliter fremdeles og jeg har holdt meg sterk for de. Han fikk til slutt en dom på mange pr i fengsel. Ut av gikk/går det bra med meg, men inni meg gikk alt til helvete. Jeg fikk lite støtte av de rundt meg, delvis fordi jeg kunnglrtalte 50% av sannheten (men det jeg fortalte var ille nok), delvis fordi det så ut som om jeg klarte meg bra. Likevel tror jeg den større delen av grunnen er fordi folk ikke vet hvordan de skal forholde seg til en voldsutsatte familie.

Anonymkode: 7f682...eb3

[AnonymBruker]

Dette er bakdelen med å være sterk kvinne. Du blir for gitt og siden du er sterk så klarer du deg uansett. Jeg er samme greia. Skjønner greia di! Din venninne har sikkert ikke opplevd halvparten av så mye som deg, men siden hun er mild, enkel og kanskje veldig direkte om sine følelser ønsker mange å hjelpe. 

Du må lære deg å være mer sårbar og vise folk at du også trenger støtte. En godt tips er å gråte og kjenne på følelsen av å være trist samt ikke skamme seg over dette. Jeg ble lært opp til å tro at jeg var svak om jeg gråt da faren min lo av meg da.. Jadda, snakk om å være en flink far🙈 

Kan du ha noen skader slikt du også? 

Anonymkode: 74079...7b6