Når blir tiden med baby enklere?

[AnonymBruker]

Jeg sitter her med baby som mer 5 dager gammel helt fra meg over at jeg bare får sove 2 timer avgangen, samtidig som samfunnet forventer at jeg skal være oppe å sprette, handle, lage mat, ta i mot besøk, rett og slett være slik jeg var før baby kom. 

Men jeg er så sliten. Dagene går jo bare til å amte baby, skifte på baby, sterilisere flasker, prøve å få litt søvn selv før det starter på nytt. Jeg skjønner at jeg må handle, være menneske igjen en gang snart. 

Når blir det bedre?

Jeg sitter å griner fordi jeg angrer. Jeg forguder baby, elsker virkelig lille, men jeg er så sliten at jeg angrer. Om jeg bare kunne sovet mer enn maks 2 timer avgangen.... 

Anonymkode: 17b70...bb6

[AnonymBruker]

Synes de to første ukene var jævlige. Visste ikke opp eller ned til slutt fordi jeg fikk så lite søvn. Gikk seg raskt til. Baby trengte ikke like ofte mat og jeg fikk kommet meg mer etter fødselen.  

De tre første månedene var ganske slitsomme, synes jeg. Men de to første ukene, og særlig den aller første uken var kjempetung. Etter det ble alt bare bedre og bedre (inkludert litt kortere perioder der ting er litt tøft igjen, men aldri så tøft som i starten). 

Hører andre mammaer si at de savner nyfødttiden, og det er sånt jeg får gåsehud av. Helt klart verdt det etter min mening, men ikke et høydepunkt på noen måte. 

 

Håper det går seg til snart ❤️ 

 

Anonymkode: e3fa2...f02

[AnonymBruker]

Det er kjempe slitsomt i starten. Alt er nytt og hormoner løper løpsk. Sov når baby sover, glem husarbeid en stund, ha en bok i nærheten som du kan lese når baby har sovnet på armen. Spis nok både mat og sjokolade og hør på Enya. Eller annen musikk som gjør deg rolig og glad.🙂

Slik var det ca 3 mnd for meg. Når baby blir oppmerksom på leker og sine egne hender blir det enklere. Og når de begynner å smile, det tar ikke mange ukene 🙂 

Anonymkode: 06187...e54

[AnonymBruker]

Du fødte for fem dager siden, dette er unntakstilstand. Men altså, ja, det er helt vanlig med bare to timers søvn av gangen med en nyfødt. Du venner deg mer til det etterhvert. 

Anonymkode: a2cd2...32e

[AnonymBruker]

Det er umulig å si, babyer er veldig forskjellige. Nyfødtperioden er BEINHARD, og eneste du kan gjøre er å akseptere her og nå, nå skal du sove 2 timer om gangen og leve i et hamsterhjul av mating og byssing. Så vil ting gradvis, og ofte umerkbart, bli bedre. Jeg heier på deg! 

Anonymkode: ede82...652

[AnonymBruker]

Åh, jeg føler med deg! Har vært der hele tre ganger selv😅 Babyen din er bare 5 dager gammel!! Din eneste oppgave er å amme, kose, hvile, spise, drikke og, om ikke sove, bare legge deg ned og lukke øynene litt. Du skal ikke hoppe og sprette, ta ansvar for besøk, handle eller lage spesielt mye mat - det kan mannen din gjøre, eventuelt besøket. Jeg er så freidig at jeg ber alle besøkende ta med enten en bleiepakke, eller mat til fryseren/suppe/brød - jeg er helt uinteressert i søte babyklær og andre velmente barselgaver nå gang nummer 3, da det hverken gjør meg mer opplagt, mett eller gladere. Og det er faktisk det viktigste i barseltiden. 
 

Ikke glem at barseltårene har kommet for fullt også. Du er rett og slett ikke deg selv, men en hormonbombe av dimensjoner - og slik kommer det til å være en liten stund fremover. 
Det blir jo bedre, men fem dager etter fødsel er altfor tidlig å begynne å vente på en «bedring» - det er full unntakstilstand de neste ukene, men nettopp derfor må du sette grenser og ta vare på deg selv, outsource alt du kan til familie og mannen og fokuser på å etablere amming, lære deg opp-ned på babyen, spise og hvile. Det er alt du skal! Og vips, så sitter babyen i stol og sover hele natten og kliner tomatsaus utover hele bordet. For så å være våken annenhver time hele natten en periode etter det igjen. Og sånn går no dagan i Livet med barn. 
 

Hold ut! Vi er mange som har vært der før deg! Husk - mat, drikke, søvn!

Anonymkode: d12f6...4c5

[AnonymBruker]

Sånn følte jeg det også de første dagene. Helt utslitt og tenkte jeg hadde gjort verdens største tabbe som skaffet meg en baby. Jeg er jo et B-menneske som elsker å sove. Babyen er nå 3,5 mnd og sover fortsatt maks to timer i strekk, men forskjellen er at kroppen min har blitt vandt til det. Jeg trengte MYE mer søvn for å ikke føle meg helt ødelagt før jeg fikk barn. Nå får jeg stort sett 4-5 timer usammenhengende i døgnet og klarer meg fint på det. Merker det hvis det blir under 4 timer til sammen en dag da. 

Anonymkode: d9504...292

[AnonymBruker]

Hvor er faren? 

Anonymkode: 49c58...a21

[AnonymBruker]

La pappaen ta flasker, handling, matlaging, klesvask. Du skal amme, kose, sove, spise, og få deg en god dusj. 

Anonymkode: 58c17...263

[AnonymBruker]

Tre måneder føles ut som en evighet unna, men vi kommer oss vel dit. 

Dere som snakker om amming, jeg ammer ikke. Det er også noe jeg føler skam og mislykket over. Men jeg fikk ikke melk, og med store blødende sår på knoppene, og bare tårer, frustrasjon og bebreidelse mot meg selv, og et snev av hat, så måtte jeg si stopp. 

Så baby får erstatning. 

Beskøet bare dukker opp uanmeldt, telefonen ringer i ett sett. Jeg føler jeg skal være mamma, meg selv, partner, venninne og alt på en gang. Det er virkelig overveldende. 

Jeg håper det blir litt, bite litt, bedre, i det minste mindre overveldende når det har gått to uker. 

Nå føler jeg meg bare mislykket og er livredd for at baby skal merke noe til noe som helst. Jeg føler meg som verdens verste mamma, og hver gang jeg tisser og renselsen er der, samt smertene, så føler jeg meg ekkel, og blir lei meg igjen. 

Jeg gjør alt jeg kan får å gjøre alt riktig. Alt fra hvordan baby skal lære hva som er natt og dag, trygg tilknytning, mating, klær osv. 

Jeg synes det er veldig godt å se andre har hatt det slik som meg, at det dermed er litt normalt.. Hvordan kom dere dere ovenpå igjen? Hvordan klarte dere å bli et normalt menneske igjen? Gikk det bare av seg selv? 

Anonymkode: 17b70...bb6

[AnonymBruker]

Jeg sov ikke mer enn 1 time av gangen de første ti månedene 😅 For meg ble det bedre da jeg begynte i jobb igjen, jeg taklet babytiden veldig dårlig. 

Men nå er det unntakstilstand, bare prøv å overlev! Ikke kjenn skam over ammingen, ikke prøv å finn ut av alt på én gang, alt løser seg etter hvert. Bare ikke stress, og senk forventningene. Det ordner seg ❤

Anonymkode: e5279...7c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvordan kom dere dere ovenpå igjen? Hvordan klarte dere å bli et normalt menneske igjen? Gikk det bare av seg selv? 

Anonymkode: 17b70...bb6

Jeg svarte tidligere i tråden. For min del skjedde det bare av seg selv. Tror jeg var full av hormoner som gjorde meg deprimert i starten. Da babyen var ca.2 uker begynte jeg å føle at vi hadde fått litt kontroll på situasjonen og følelsene for babyen hadde da også toppet seg, noe som gjorde at jeg så lysere på tilværelsen. Jeg hadde forøvrig kolikkbaby i starten. Hn har ikke kolikk lenger nå i en alder av 3,5 mnd, men blir veldig fort sulten og jeg ammer, så jeg kan ikke få så mye avkastning av far heller. Som tidligere nevnt kommer kroppen din også til å vende seg til å få lite søvn. Jeg er sånn ca.uthvilt etter 4-5 timer usammenhengende i døgnet. Skulle selvfølgelig ha sovet mer, men det er nok til å overleve på. Siden du ikke ammer, har du jo mulighet for å involvere far masse i matingen fra starten så du kan få sove selv.

Anonymkode: d9504...292

[AnonymBruker]

La pappaen gjøre mer! Hvorfor er det bare du som skal sove maks to timer i strekk? 

Anonymkode: 64ba7...084

[AnonymBruker]

Du er full av hormoner og overveldet. Dette går seg snart til.

Anonymkode: 5f1db...fd2

[Wilma89]

Jeg tror ikke jeg var ute av leiligheten de første 9 dagene🙈 Den første uka satt jeg i sofaen og sørger over mitt tapte liv mens jeg ammet. Tenker du bare må legge fra deg andres forventninger. Dette er helt nytt og dere blir fremdeles kjent med hverandre. Umulig å si hvor lang tid det tar, men jeg lover at det blir bedre❤️

[AnonymBruker]

Pappaen er vel hjemme i permisjon han nå også? Han må avlaste mer samt at du må si nei til besøk. Jeg orket ikke besøk hjemme før etter 2 uker men må i disse koronatider skal man jo helst ikke ha besøk uansett. 

Men de første 2-3 ukene er tøffe. Var så trøtt at jeg nesten svimte av. Ammingen var det som var verst egentlig. Man blir så bundet og kan knapt dusje før babyen skal ha mat igjen. Det blir bedre 😊 har tre barn og synes at de første ukene har vært tøffe med alle sammen. 

Anonymkode: f4f81...e3e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Tre måneder føles ut som en evighet unna, men vi kommer oss vel dit. 

Dere som snakker om amming, jeg ammer ikke. Det er også noe jeg føler skam og mislykket over. Men jeg fikk ikke melk, og med store blødende sår på knoppene, og bare tårer, frustrasjon og bebreidelse mot meg selv, og et snev av hat, så måtte jeg si stopp. 

Så baby får erstatning. 

Beskøet bare dukker opp uanmeldt, telefonen ringer i ett sett. Jeg føler jeg skal være mamma, meg selv, partner, venninne og alt på en gang. Det er virkelig overveldende. 

Jeg håper det blir litt, bite litt, bedre, i det minste mindre overveldende når det har gått to uker. 

Nå føler jeg meg bare mislykket og er livredd for at baby skal merke noe til noe som helst. Jeg føler meg som verdens verste mamma, og hver gang jeg tisser og renselsen er der, samt smertene, så føler jeg meg ekkel, og blir lei meg igjen. 

Jeg gjør alt jeg kan får å gjøre alt riktig. Alt fra hvordan baby skal lære hva som er natt og dag, trygg tilknytning, mating, klær osv. 

Jeg synes det er veldig godt å se andre har hatt det slik som meg, at det dermed er litt normalt.. Hvordan kom dere dere ovenpå igjen? Hvordan klarte dere å bli et normalt menneske igjen? Gikk det bare av seg selv? 

Anonymkode: 17b70...bb6

Ehh unnskyld meg, men så frekt å bare dukke opp på besøk!! I alle fall i disse tider. Du trenger ro, du må sette grenser for hvem og når! Skru av ringeklokka og lås døra i verste fall. Helt urimelig å forvente å få renne ned dørene så tidlig 

Anonymkode: 6a6d0...499

[bergenser]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Tre måneder føles ut som en evighet unna, men vi kommer oss vel dit. 

Dere som snakker om amming, jeg ammer ikke. Det er også noe jeg føler skam og mislykket over. Men jeg fikk ikke melk, og med store blødende sår på knoppene, og bare tårer, frustrasjon og bebreidelse mot meg selv, og et snev av hat, så måtte jeg si stopp. 

Så baby får erstatning. 

Beskøet bare dukker opp uanmeldt, telefonen ringer i ett sett. Jeg føler jeg skal være mamma, meg selv, partner, venninne og alt på en gang. Det er virkelig overveldende. 

Jeg håper det blir litt, bite litt, bedre, i det minste mindre overveldende når det har gått to uker. 

Nå føler jeg meg bare mislykket og er livredd for at baby skal merke noe til noe som helst. Jeg føler meg som verdens verste mamma, og hver gang jeg tisser og renselsen er der, samt smertene, så føler jeg meg ekkel, og blir lei meg igjen. 

Jeg gjør alt jeg kan får å gjøre alt riktig. Alt fra hvordan baby skal lære hva som er natt og dag, trygg tilknytning, mating, klær osv. 

Jeg synes det er veldig godt å se andre har hatt det slik som meg, at det dermed er litt normalt.. Hvordan kom dere dere ovenpå igjen? Hvordan klarte dere å bli et normalt menneske igjen? Gikk det bare av seg selv? 

Anonymkode: 17b70...bb6

Mamming forran amming, kjære deg!

Jeg har en på 5 uker nå selv. De første par ukene våre var helt kaos for meg. Å ta seg av baby, alle hormonene, pluss 3 stebarn som kom og var her en hel uke, og kom dager etter at jeg selv kom hjem fra barsel gjorde meg veldig frynsete i begynnelsen. Jeg var nærmest låst til sofa og sengen de første 3 ukene, med nærmest konstant amming, soving og mer amming. Og pumping for å gjøre det jeg kunne før å få opp produksjonen fra nesten ikke eksisterende, til nok.

Pappaen har stått på som en helt for å hjelpe og avlaste meg når han kan. Hjulpet med mating, bleieskift, kos, byssing og sterilisering av flasker, pumpeutsyr, smokker og annet. Jeg hadde ikke vært et fornuftig menneske nå hvis det ikke hadde vært for ham, og det gjorde at jeg gikk fra å føle veldig lite tilknytning, til å elske den lille.

Her har vi gjort det klinkende klart at hvis noen dukker opp uanmeldt, så slipper de ikke inn. Besøk skal avtales på forhånd, og vi har bare sagt ja når vi har hatt overskudd til å ta imot besøk. Hvis noen dukker opp på døren hos dere uanmeldt, så smekk døren igjen i fjeset på dem. Sett telefonen på lydløs eller slå den helt av, og svar bare på sms og opprigninger når du har energi til det. Det er bare å stenge resten av verden ute frem til du er klar til møte den igjen.

Sett også krav til hva du forventer av partneren din i denne perioden. Han kan ta baby i 3, 4 timer sånn at du faktisk kan bruke tiden til å sove. Han kan lage middag. Skifte bleier. La deg få ta deg en god lang dusj, eller bad hvis du har badekar. Og ta deg en gåtur ute i frisk luft alene kan gjøre underverker for det mentale. Benytt deg av de småtingene

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg googla den overskriften hver dag i 10 uker eller noe, det er beintøft altså. Det beste svaret jeg fant var at det blir ikke lettere, men det blir bedre. Du blir mer vant til søvnmangel, hormoner og følelser roer seg, baby gråter mindre og du får mer kontakt, det blir bare bedre og bedre. Hver 2 uke så jeg tilbake og selv om det fortsatt var tøft så merket jeg fremgang hver gang. Ikke legg høye krav til deg selv, dette går helt fint og etterhvert så glemmer du litt hvordan det var faktisk. 

Anonymkode: d476f...d8c

[AnonymBruker]

Jeg var helt alene med gutten min. Gikk fint det! Trygg samsoving, gi faen i besøk og husarbeid.  Kok flasker 1 gang i døgnet. Lag enkel mat. Sett deg i sofaen og se på tv mens babyen sover oppå deg. Det løsna rundt 11 måneders alder for min del. Da sovnet han i egen seng på kvelden,  og jeg fikk alenetid. 

Anonymkode: 545c4...fba