Jeg har fantasivenner som voksen.

[AnonymBruker]

Jeg vet godt at de ikke er ekte, men uten dem hadde jeg kanskje ikke vært den jeg er idag. Jeg ble mobbet under hele min skolegang og var en stor taper og stygg i andres øyne, og ble det også i mine egne øyne etterhvert ut av ordene andre sa til meg hver dag. Jeg begynte å få fantasivenner i ungdommen, og har disse enda den dag idag. Bare at disse nå er voksne som meg. Disse vennene er venner som elsker å være rundt meg og synes jeg er både pen, kul og morsom å være med. Jeg snakker ikke med dem høyt, men i hodet. Da snakker vi bare om hverdagsting, gode ting og småstress i livet. Når jeg har ordentlig problemer eller trenger store råd tar jeg kontakt med ekte mennesker i livet og ikke dem. Som barn støttet jeg meg på den også i veldig vanskelige tider. Jeg vet som sagt at de såklart ikke finnes på ordentlig, men de har gjort at jeg ikke har falt helt kjelleren når jeg var yngre og idag har fått et selvbilde jeg kan leve ok med. Det er dem som jeg har skapt som forteller meg at jeg er bra nok, ler og har det fint med meg når jeg har det bra. De er ikke der hele tiden heller, men dukker opp en eller to ganger iløpet av dagen, evt bare for noen minutter. Jeg høres kanskje gal ut, men har ingen historie fra psykiatrien. Jeg er en normal kvinne som laget meg noe eget å støtte meg på, som har fulgt meg i livet siden. Stor fantasi har jeg alltid hatt og har enda som voksen. 

Jeg har ikke fortalt dette til noen, da jeg hører selv at det kan virke rart for noen. Og jeg gjentar igjen, jeg vet godt at de ikke er ekte og at det er min egen indre stemme jeg snakker med. Men de er redningen min til å ha blitt et trygt og sosialt menneske som voksen. Jeg har idag mange ekte venner, samboer og bekjente og jeg er kjent som hun som alltid snakker og har lager liv. Den jenta bygget jeg som voksen, etter år som innesluttet og ødelagt pga mobbing. Men likevel klarer jeg ikke legge fra meg fantasivennene, jeg føler liksom at jeg trenger dem.

Er det noen andre her som også har fantasivenner? 

Anonymkode: a828c...ff3

[AnonymBruker]

Ja det har jeg.  Men de har byttet seg ut gjennom årene. Altså ikke de samme  hele tiden . Men bakgrun er vel lik din. Og jeg koser meg med min fantasi . Min lille hemlighet og mulig egen terapi 

Anonymkode: adee4...02d

[AnonymBruker]

Dersom du har nytte av å ha de og de ikke setter begrensninger for ditt virkelige liv, så er det jo ingen grunn til å forsøke å kvitte seg med dem. Alle har sin måte å takle ting på, og alle har hemmeligheter som ingen andre vet. Hvis dette er din hemmelighet, så er jo det veldig uskyldig og helt sikkert fordelaktig også, sånn som du beskriver det. Om de noen gang skulle forsvinne, så er det kanskje fordi du har nådd et punkt hvor du ikke lenger har behov for dem.

Anonymkode: 3837f...6d9

[AnonymBruker]

Vi er fler, ts. Jeg tenker det er som en indre dialog, der forskjellige sider av egen personlighet uttrykkes i tankene som forskjellige personer. På lignende måte som når vi drømmer mens vi sover, der sider av oss selv kommer til syne i drømmene som forskjellige skikkelser. C.G. Jung har skrevt og fortalt om sine "samtaler" med disse indre skikkelsene hos seg selv.

Jeg ser ikke noe galskap i dette. Galskap er vel om man tror disse skikkelsene ikke bare er tanker, men ordentlige, fremmede vesener som kommer inn utenfra og okkuperer hodet og tankene. Og så er det ikke sunt med tankeskikkelser som håner og mobber - "den indre kritikeren" kan være veldig slem.

Anonymkode: 34f29...27c

[AnonymBruker]

Jeg har også det. Dvs, hos meg var det fantasivenner frem til jeg ble voksen og fant at det for meg er gud, noe som er større enn meg, lyset, energien. Tenker det er opp til hver enkelt å kalle det hva man vil men ja, det er en slags mental venn som for meg er viktig.

Anonymkode: be6a6...44f

[AnonymBruker]

Jeg har ikke fantasi venner, men jeg har min egen fantasi verden. Er min flukt fra problemer og alt som ikke er bra i livet. Jeg og fortalte det ikke til noen, og tenkte det var galt. Men så fortalte jeg det til psykologen jeg gikk til, og han mente det var bare fint, at jeg hadde mitt flukt sted. Jeg og lar det jo ikke gå utover livet mitt. Og klarer fint å skille virkelighet og fantasi. Og da tenker jeg at det er jo ikke noe galt.

Anonymkode: 05845...ecb

[AnonymBruker]

Da kan jeg berolig deg, TS, med at det er helt normalt. Og ikke bare er det normalt, men det er faktisk også veldig sunt, det er en god mestringsstrategi. I tillegg er en god og aktiv fantasi godt for din empati, og det gjør deg til et bedre medmenneske. Så fortsett slik, TS, det er ingenting negativt med det (så lenge man ikke blander virkelighet og fantasi, men det høres ut som om du har god kontroll). 

Anonymkode: 5431e...f2b

[AnonymBruker]

Jeg ble faktisk rørt av å lese dette.

Jeg har ikke fantasivenn selv, men at du skiller mellom hva som er ekte og hva som er fantasi så ser jeg ingenting galt i det.

Du fant din vei og metode for å styrke deg selv. Du kom deg igjennom ting. Jeg ble faktisk misunnelig at jeg ikke har gjort slik selv. Tenker dette er en form for overlevelse strategi

Jeg har bare styggen på ryggen som snakker meg selv ned.

Kanskje jeg skal skape en god fantasivenn jeg og som støtter meg i alt jeg gjør og sier. 

 

Anonymkode: a8eb6...c74

[AnonymBruker]

Jeg har en helt egen fantasiverden der jeg har en annen kjæreste, andre venner og jobber med noe annet. Alt dette til tross for at jeg er glad i min ekte kjæreste, mine ekte venner og min ekte jobb. Det er bare noe jeg koser meg med når jeg er for meg selv  

Anonymkode: dc1ea...3e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har ikke fantasi venner, men jeg har min egen fantasi verden. Er min flukt fra problemer og alt som ikke er bra i livet. Jeg og fortalte det ikke til noen, og tenkte det var galt. Men så fortalte jeg det til psykologen jeg gikk til, og han mente det var bare fint, at jeg hadde mitt flukt sted. Jeg og lar det jo ikke gå utover livet mitt. Og klarer fint å skille virkelighet og fantasi. Og da tenker jeg at det er jo ikke noe galt.

Anonymkode: 05845...ecb

 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har en helt egen fantasiverden der jeg har en annen kjæreste, andre venner og jobber med noe annet. Alt dette til tross for at jeg er glad i min ekte kjæreste, mine ekte venner og min ekte jobb. Det er bare noe jeg koser meg med når jeg er for meg selv  

Anonymkode: dc1ea...3e1

Ja ☺️❤️

Anonymkode: 1902c...e1f

[AnonymBruker]

Jeg har et par "andre" i hodet, men de er uheldigvis ikke venn med meg 😕 

Men tråden fikk meg til å tenke at jeg vil likevel prøve å skape meg noe sånt i tankene, slik som du beskriver. Noe i hodet skriker at det er feil, og det gjør egentlig at jeg får enda mer lyst.

Takk for inspirasjon! Vet dette ble en liten avsporing, men ville bare takke for dette.

Anonymkode: 63ba5...855

[AnonymBruker]

Synes det hørtes hyggelig ut jeg! Jeg har ingen fantasivenner, men er en stor dagdrømmer så jeg lager mye historier hvor jeg inkluderer de jeg har crush på og sånt så det blir en slags parallell virkelighet. 

Anonymkode: 38ee6...c63

[AnonymBruker]

Jeg synes det kan minne om en dissosiativ identitetsforstyrrelse, eller er det bare meg?

Anonymkode: f44d2...79b

[The Rosestarwoman]

Hei, jeg ville bare si at jeg kjenner meg godt igjen i det du beskriver. Jeg hadde også noen fantasi venner når jeg var yngre, de fikk jeg når jeg var ca 14 og de var hos meg inntil jeg var ca 20-21. Tror det egentlig handlet mest om ensomhet.  Ihvertfall for min del. Kanskje de egentlig var åndevenner

[The Rosestarwoman]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Synes det hørtes hyggelig ut jeg! Jeg har ingen fantasivenner, men er en stor dagdrømmer så jeg lager mye historier hvor jeg inkluderer de jeg har crush på og sånt så det blir en slags parallell virkelighet. 

Anonymkode: 38ee6...c63

Parallelle virkelighet er egentlig ganske fint. 😇og at man kan prøve å gjøre virkeligheten slik man vil ha den

[The Rosestarwoman]

Hadde en fantasi kjæreste med blondt hår og brune øyner, han var helt skjønn. Håper jeg egentlig finner en kjæreste med blondt hår og brune øyner eller mørkt hår og brune øyner.

[CorvusCorax]

Nope. Men jeg kan like å dagdrømme av og til - gjerne når jeg danser hjemme. He he. Men da fantaserer jeg om scenarioer basert på virkelig venner/bekjente/familie. Det er sikkert rart det også. 

[AnonymBruker]

jeg har aldri hatt fantasi venner. Hender jeg går igjennom tidligere samtaler eller situasjoner i hodet mitt, eller ser for meg scenarioer jeg kan havne i, i fremtiden.

Anonymkode: 6cd5b...862

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.2.2021 den 14.31):

Jeg vet godt at de ikke er ekte, men uten dem hadde jeg kanskje ikke vært den jeg er idag. Jeg ble mobbet under hele min skolegang og var en stor taper og stygg i andres øyne, og ble det også i mine egne øyne etterhvert ut av ordene andre sa til meg hver dag. Jeg begynte å få fantasivenner i ungdommen, og har disse enda den dag idag. Bare at disse nå er voksne som meg. Disse vennene er venner som elsker å være rundt meg og synes jeg er både pen, kul og morsom å være med. Jeg snakker ikke med dem høyt, men i hodet. Da snakker vi bare om hverdagsting, gode ting og småstress i livet. Når jeg har ordentlig problemer eller trenger store råd tar jeg kontakt med ekte mennesker i livet og ikke dem. Som barn støttet jeg meg på den også i veldig vanskelige tider. Jeg vet som sagt at de såklart ikke finnes på ordentlig, men de har gjort at jeg ikke har falt helt kjelleren når jeg var yngre og idag har fått et selvbilde jeg kan leve ok med. Det er dem som jeg har skapt som forteller meg at jeg er bra nok, ler og har det fint med meg når jeg har det bra. De er ikke der hele tiden heller, men dukker opp en eller to ganger iløpet av dagen, evt bare for noen minutter. Jeg høres kanskje gal ut, men har ingen historie fra psykiatrien. Jeg er en normal kvinne som laget meg noe eget å støtte meg på, som har fulgt meg i livet siden. Stor fantasi har jeg alltid hatt og har enda som voksen. 

Jeg har ikke fortalt dette til noen, da jeg hører selv at det kan virke rart for noen. Og jeg gjentar igjen, jeg vet godt at de ikke er ekte og at det er min egen indre stemme jeg snakker med. Men de er redningen min til å ha blitt et trygt og sosialt menneske som voksen. Jeg har idag mange ekte venner, samboer og bekjente og jeg er kjent som hun som alltid snakker og har lager liv. Den jenta bygget jeg som voksen, etter år som innesluttet og ødelagt pga mobbing. Men likevel klarer jeg ikke legge fra meg fantasivennene, jeg føler liksom at jeg trenger dem.

Er det noen andre her som også har fantasivenner? 

Anonymkode: a828c...ff3

Du snakker om "dem" og sier det er venner i flertall. Etterpå sier du det er din indre stemme. Alle har ulike måter å takle ting på, men det er ikke vanlig å ha fantasivenner. Du sier også at de dukker opp flere ganger om dagen, altså da er det ikke bare din indre stemme. Det er ikke noe galt i det, men det er ikke vanlig. Om det er sunt eller ei må nesten en psykolog fortelle deg. 

Anonymkode: a52c9...0ba

[AnonymBruker]

Jeg har en fiktiv kjæreste som jeg «snakker» med. Hun er hyggelig stort sett. Noen ganger dumper hun meg og flytter sammen med en fyr hun har møtt på Tinder. Ofte er hun på joggeturer og gåturer generelt. Vi snakker om alt mulig rart. Jeg forteller om barndommen og ungdomstiden og hun lytter. 
 

 

 

 

Anonymkode: d7afa...ed4