Hun har ikke kontakt med faren sin

[AnonymBruker]

Hei.

jeg har ei datter som blir 14 år nå og siden hun var 1 år har hun ikke hatt noe med sin biologiske far å gjøre. (Han er ikke i stand til å ta seg av henne). Jeg har funnet meg en ny mann som kom inn i livet hennes ikke lenge etterpå og hun ser på han som sin far. Vi har flere barn sammen og lever som en familie på fulltid. 
det jeg lurer på er om noen har erfaring med at barnet er likegyldig til sin biologiske far? Hun ønsker aldri å prate om han og virker uinteressert når jeg nevner han. Jeg tenker at hun har godt av å ha litt informasjon om han men hun trekker seg unna. Jeg er jo veldig glad for at hun ikke er trist over dette men er redd det skal komme som et «smell» senere. Jeg må legge til at hun sliter med lav selvfølelse og er veldig redd for å bli avvist av andre. Jeg frykter dette påvirker henne mer en hun gir uttrykk for. Bør jeg bare la det ligge eller bør jeg prøve å snakke med henne om det? Noen med lignende erfaring?

Anonymkode: 725aa...e54

[AnonymBruker]

La det ligge. Hvis hun spør så vet hun at du gir svar 

Anonymkode: af7be...29e

[VOX]

Fortell henne at du er der om det er noe hun lurer på om faren sin. Ellers får du bare la det ligge. 

[AnonymBruker]

Enig med de to over. Hun kjenner jo heller ikke sin far slik du beskriver situasjonen.

Bare fortell henne at du kan svare på det hun vil vite når og om hun får behov for det. Vær også forsiktig med å tolke alt som at det har med fraværende faren å gjøre. Mye av det kan bare være typisk tenåring og pubertets utfordringer.

De aller fleste vokser opp til å bli trygge, fine og velfungerende mennesker selvom de har hatt en fraværende far ❤️

Anonymkode: 043a2...94d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.2.2021 den 10.06):

Hei.

jeg har ei datter som blir 14 år nå og siden hun var 1 år har hun ikke hatt noe med sin biologiske far å gjøre. (Han er ikke i stand til å ta seg av henne). Jeg har funnet meg en ny mann som kom inn i livet hennes ikke lenge etterpå og hun ser på han som sin far. Vi har flere barn sammen og lever som en familie på fulltid. 
det jeg lurer på er om noen har erfaring med at barnet er likegyldig til sin biologiske far? Hun ønsker aldri å prate om han og virker uinteressert når jeg nevner han. Jeg tenker at hun har godt av å ha litt informasjon om han men hun trekker seg unna. Jeg er jo veldig glad for at hun ikke er trist over dette men er redd det skal komme som et «smell» senere. Jeg må legge til at hun sliter med lav selvfølelse og er veldig redd for å bli avvist av andre. Jeg frykter dette påvirker henne mer en hun gir uttrykk for. Bør jeg bare la det ligge eller bør jeg prøve å snakke med henne om det? Noen med lignende erfaring?

Anonymkode: 725aa...e54

Ja. Mitt barn vil ikke ha kontakt med sin far. Han har aldri vært noen far. H*n ser dermed ikke på han som en pappa, fordi han ikke er, har vært eller kommer til å bli det. Å ha en pappa betyr noen som stiller opp og er til stede under oppveksten. Ikke en dust som bare tenker på seg selv, og roter til alt han er borte i. Virker ikke som om du klarer å skille på de to tingene?

Anonymkode: 79997...426

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.2.2021 den 10.06):

Hei.

jeg har ei datter som blir 14 år nå og siden hun var 1 år har hun ikke hatt noe med sin biologiske far å gjøre. (Han er ikke i stand til å ta seg av henne). Jeg har funnet meg en ny mann som kom inn i livet hennes ikke lenge etterpå og hun ser på han som sin far. Vi har flere barn sammen og lever som en familie på fulltid. 
det jeg lurer på er om noen har erfaring med at barnet er likegyldig til sin biologiske far? Hun ønsker aldri å prate om han og virker uinteressert når jeg nevner han. Jeg tenker at hun har godt av å ha litt informasjon om han men hun trekker seg unna. Jeg er jo veldig glad for at hun ikke er trist over dette men er redd det skal komme som et «smell» senere. Jeg må legge til at hun sliter med lav selvfølelse og er veldig redd for å bli avvist av andre. Jeg frykter dette påvirker henne mer en hun gir uttrykk for. Bør jeg bare la det ligge eller bør jeg prøve å snakke med henne om det? Noen med lignende erfaring?

Anonymkode: 725aa...e54

La det ligge. Mine to er på alder med din, de har heller ikke kontakt med faren. De er ikke interessert, men jeg skal svare om det er noe de lurer på. Tviler på at de vil ta opp kontakten som voksne, men vet jo ikke.

Mine har også en stefar som har fungert som pappa siden de var ganske små, så de føler nok ikke på at de mangler noe sånn sett. 

Anonymkode: 7111e...a32

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Ja. Mitt barn vil ikke ha kontakt med sin far. Han har aldri vært noen far. H*n ser dermed ikke på han som en pappa, fordi han ikke er, har vært eller kommer til å bli det. Å ha en pappa betyr noen som stiller opp og er til stede under oppveksten. Ikke en dust som bare tenker på seg selv, og roter til alt han er borte i. Virker ikke som om du klarer å skille på de to tingene?

Anonymkode: 79997...426

Selvsagt klarer jeg å skille de to tingene. Hun har en pappa så elsker henne men jeg vet også at å bli valgt bort av en biologisk forelder kan gi utfordringer i livet

Anonymkode: 725aa...e54

[AnonymBruker]

Kanskje hun vil vite mer når hun blir eldre.
 

Hun er fjortis nå, og tankene er nok helt andre steder. 
Gi henne bekreftelsene hun trenger og støtt henne ☺️
 

 

Anonymkode: 8a0a7...267

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.2.2021 den 7.59):

Selvsagt klarer jeg å skille de to tingene. Hun har en pappa så elsker henne men jeg vet også at å bli valgt bort av en biologisk forelder kan gi utfordringer i livet

Anonymkode: 725aa...e54

Alt kan gi utfordringer i livet, synes du overbekymrer, overdramatiserer det. Så lenge hun er vokst opp i et trygt hjem og fått kjærlighet, ser jeg ikke problemet her. Du virker som er bekymret person

Anonymkode: 79997...426

[AnonymBruker]

Det er ikke godt å vite hva hun virkelig tenker å føler ang det. 

Jeg vokste selv opp uten far, og brukte mye tid på å lure og tenke og tilogmed dagdrømmer om han. Jeg har hatt stefar fra jeg var 1 år til jeg var voksen, han har alltod vært fantastisk, men han var ikke min far og slik jeg så det var han heller ingen erstatning. Jeg var alene med mine tanker og følelser og delte dem aldri med noen, og jeg kan love deg det ikke var noe godt. 

Hun har nok helt klart sine tanker og følelser om det, men hun synes nok det er vanskelig å snakke om, men om hun har halvsøskem derfra bør hun få vite det. Jeg fikk plutselig 3 søsken når jeg var 16 og har god kontakt med dem, ene søsteren min ble jeg kjent med før vi visste om at vi var søstre 😅

Anonymkode: 6d733...1bd

[AnonymBruker]

Min datter er voksen nå, og for henne er ikke den biologiske faren hennes interessant overhodet. Han forsvant fra livene våre da hun var veldig liten, og kom først tilbake da hun var 16-17. Hun veide litt for og mot å ta imot tilbudet kontakt, men landet på at hun ikke savnet ham spesielt og ikke ønsket å bruke tid på en som ikke hadde vært der gjennom hele barndommen. 

Hun er ellers en særdeles robust, livsglad og fornuftig ung dame, så det er ikke slik at det har enorme konsekvenser for sjela for alle. For noen har det det, men ikke bekymre deg for mye på forskudd. Vis at du er åpen for det hun måtte ha på hjertet, og ta det derfra.

Anonymkode: 66149...ab1