Et mye diskutert tema: Hvorfor i alle dager må par med barn på død og liv flytte sammen?

[AnonymBruker]

Og gjerne med én gang også. Synes jeg ser det hele tiden. Det å måtte flytte inn med en person man ikke har noe forhold til, eller kanskje et dårlig forhold til, ja, det er rett og slett katastrofalt. Selv måtte jeg flytte inn med stefar som 15 åring. Han var alltid imot meg, påpekte mine negative egenskaper... Mente jeg var i veien for hans forhold til min mor.

 

Jeg vet om mange lignende tilfeller. Det skjærer seg stort sett, spesielt om det er snakk om tenåringer.

 

Det er helt ekstremt belastende å måtte omgås i hus med en person som ikke har valgt deg og som ikke har foreldrekjærlighet. Du kan jo sammenligne det med å måtte bo med en perifer nabo eller bekjent. Ubehagelig og kleint og vondt er det. Det sitter mange barn og ungdommer på rommene sine for å unngå steforeldre.

 

Så hvorfor kan ikke alle disse parene vente til barna har flyttet ut? 

Anonymkode: 0d28a...6d3

[AnonymBruker]

Jeg sliter litt med å forstå denne iveren etter å flytte sammen så fort som mulig, jeg også. Hva er feil med å være særboere og ta ting litt sakte så lenge barn er involvert? I blant funker jo dette med steforeldre/stebarn, men veldig ofte går det alt annet enn på skinner.

Anonymkode: d93aa...ed2

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg godt ts. Hadde selv en mishandlede stefar og en stemor døm ikke brydde seg og viste tydelig at hun ikke likte at jeg var på besøk hos hun og far. 

Dette er bare gjetning. Men jeg vil tro noe ligger i et forelsket par. Ofte blir man så oppslukt i hverandre og vil være så mye sammen som mulig. Det innebærer ofte også å flytte sammen for å få mest mulig tid sammen. 

Så tror jeg mange ikke ser de negative sidene ved partner og/eller de forstår ikke hvordan denne manglende interessen fra en stemor/far påvirker barnet negativt. De forstår ikke hvor vondt og vanskelig det er for barnet. 

Sikkert mange flere grunner også. 

Anonymkode: 69bd7...074

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg forstår deg godt ts. Hadde selv en mishandlede stefar og en stemor døm ikke brydde seg og viste tydelig at hun ikke likte at jeg var på besøk hos hun og far. 

Dette er bare gjetning. Men jeg vil tro noe ligger i et forelsket par. Ofte blir man så oppslukt i hverandre og vil være så mye sammen som mulig. Det innebærer ofte også å flytte sammen for å få mest mulig tid sammen. 

Så tror jeg mange ikke ser de negative sidene ved partner og/eller de forstår ikke hvordan denne manglende interessen fra en stemor/far påvirker barnet negativt. De forstår ikke hvor vondt og vanskelig det er for barnet. 

Sikkert mange flere grunner også. 

Anonymkode: 69bd7...074

Så leit. Stakkars deg...

Nei, det gjør noe med selvfølelsen å måtte omgås en person som ikke liker deg og motsatt hver dag i eget hjem. Folk sliter med å forholde seg til slike personer i jobbsammenheng eller på fester. Mens de stakkars barna må forholde seg til vedkommende person i eget hjem mot sin vilje. 
 

Selv har jeg ikke forestått hvor kjipt og alvorlig dette har vært før nylig i voksen alder. At meg måtte bo med den onde stefaren. Men det gjør noe med selvfølelsen å BO med en person som ikke liker en.

Anonymkode: 0d28a...6d3

[AnonymBruker]

Det kommer vel an på hvor store barna er? Jo eldre de er, jo tettere bør relasjonen være på forhånd. Det er mye vanskeligere med store barn enn med små barn. 

Jeg flytta sammen med min samboer etter et knapt år fordi toroms-leiligheten min var for trang for oss tre og det ble for mye farting for barnet om hen skulle ha tre hjem (hos far, hos meg, hos kjæresten). Da endte vi med å være mye hos meg. Jeg hadde uansett planlagt å kjøpe større leilighet, men det gir ikke mening å kjøpe en treroms man skal selge etter et år så vi kjøpte et stort hus i stedet og flytta sammen. 

Det går veldig bra. Barnet elsker stefar, stefar elsker barnet og er i praksis far når barnet er hos oss. Vi samarbeider godt med pappaen som barnet er hos 40%.

Jeg ville dog hatt problemer med å fortsette forholdet med samboeren min dersom ikke han og barnet hadde gått godt sammen. Han må jo like den viktigste personen i mitt liv, verken jeg eller barnet har det godt hvis man havner i en lojalitetskonflikt. Derfor var det viktig for meg at de møttes tidlig (introdusert som en venn, men barnet var tre så hen forsto ikke likevel) så jeg fikk se samspillet deres. Dersom det ikke hadde vært godt, eller ihvertfall potensial for å bli godt, hadde det sittet langt inne for meg å fortsette forholdet og i hvertfall flytte sammen. 

Livet er ikke så sort-hvitt som at det er dumt å flytte sammen tidlig. Det kommer an på relasjonene, bosituasjon for øvrig og om man ønsker det samme for livet. 

Jeg skjønner at det er sårt for større barn at det kommer en ny partner inn i livet til foreldrene, for da blir det ihvertfall sikkert at mor og far aldri finner sammen igjen. Det er også lett å være fiendtlig innstilt fra begynnelsen av. De voksne har et stort ansvar for å bygge en god relasjon med ungene til partneren! Men jeg tror ikke alltid at det er så lett.... 

Leit å høre at det ikke gikk bra for dere. 

Anonymkode: 820e6...20d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det kommer vel an på hvor store barna er? Jo eldre de er, jo tettere bør relasjonen være på forhånd. Det er mye vanskeligere med store barn enn med små barn. 

Jeg flytta sammen med min samboer etter et knapt år fordi toroms-leiligheten min var for trang for oss tre og det ble for mye farting for barnet om hen skulle ha tre hjem (hos far, hos meg, hos kjæresten). Da endte vi med å være mye hos meg. Jeg hadde uansett planlagt å kjøpe større leilighet, men det gir ikke mening å kjøpe en treroms man skal selge etter et år så vi kjøpte et stort hus i stedet og flytta sammen. 

Det går veldig bra. Barnet elsker stefar, stefar elsker barnet og er i praksis far når barnet er hos oss. Vi samarbeider godt med pappaen som barnet er hos 40%.

Jeg ville dog hatt problemer med å fortsette forholdet med samboeren min dersom ikke han og barnet hadde gått godt sammen. Han må jo like den viktigste personen i mitt liv, verken jeg eller barnet har det godt hvis man havner i en lojalitetskonflikt. Derfor var det viktig for meg at de møttes tidlig (introdusert som en venn, men barnet var tre så hen forsto ikke likevel) så jeg fikk se samspillet deres. Dersom det ikke hadde vært godt, eller ihvertfall potensial for å bli godt, hadde det sittet langt inne for meg å fortsette forholdet og i hvertfall flytte sammen. 

Livet er ikke så sort-hvitt som at det er dumt å flytte sammen tidlig. Det kommer an på relasjonene, bosituasjon for øvrig og om man ønsker det samme for livet. 

Jeg skjønner at det er sårt for større barn at det kommer en ny partner inn i livet til foreldrene, for da blir det ihvertfall sikkert at mor og far aldri finner sammen igjen. Det er også lett å være fiendtlig innstilt fra begynnelsen av. De voksne har et stort ansvar for å bygge en god relasjon med ungene til partneren! Men jeg tror ikke alltid at det er så lett.... 

Leit å høre at det ikke gikk bra for dere. 

Anonymkode: 820e6...20d

Det er jo fint å høre at det finnes solskinnshistorier også, så det var jo fint å få det belyst fra ditt ståsted. Du har nok rett i at det kan være enklere med yngre barn.

Men mitt inntrykk er ar det er få av disse solskinnshistoriene når jeg snakker med venninner som også oppvokst med stefamilie. Og i mange tilfeller kommer heller ikke problemene før det eventuelt kommer særkullsbarn i tillegg, eller når barna blir tenåringer. 

Anonymkode: 0d28a...6d3

[AnonymBruker]

Jeg kan gi deg det korte men upopulære svaret: for at de skal kunne ha muligheten til å pule hver kveld. Det er sannheten.

Anonymkode: fd836...ca7

[Brunello]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det kommer vel an på hvor store barna er? Jo eldre de er, jo tettere bør relasjonen være på forhånd. Det er mye vanskeligere med store barn enn med små barn. 

Jeg flytta sammen med min samboer etter et knapt år fordi toroms-leiligheten min var for trang for oss tre og det ble for mye farting for barnet om hen skulle ha tre hjem (hos far, hos meg, hos kjæresten). Da endte vi med å være mye hos meg. Jeg hadde uansett planlagt å kjøpe større leilighet, men det gir ikke mening å kjøpe en treroms man skal selge etter et år så vi kjøpte et stort hus i stedet og flytta sammen. 

Det går veldig bra. Barnet elsker stefar, stefar elsker barnet og er i praksis far når barnet er hos oss. Vi samarbeider godt med pappaen som barnet er hos 40%.

Jeg ville dog hatt problemer med å fortsette forholdet med samboeren min dersom ikke han og barnet hadde gått godt sammen. Han må jo like den viktigste personen i mitt liv, verken jeg eller barnet har det godt hvis man havner i en lojalitetskonflikt. Derfor var det viktig for meg at de møttes tidlig (introdusert som en venn, men barnet var tre så hen forsto ikke likevel) så jeg fikk se samspillet deres. Dersom det ikke hadde vært godt, eller ihvertfall potensial for å bli godt, hadde det sittet langt inne for meg å fortsette forholdet og i hvertfall flytte sammen. 

Livet er ikke så sort-hvitt som at det er dumt å flytte sammen tidlig. Det kommer an på relasjonene, bosituasjon for øvrig og om man ønsker det samme for livet. 

Jeg skjønner at det er sårt for større barn at det kommer en ny partner inn i livet til foreldrene, for da blir det ihvertfall sikkert at mor og far aldri finner sammen igjen. Det er også lett å være fiendtlig innstilt fra begynnelsen av. De voksne har et stort ansvar for å bygge en god relasjon med ungene til partneren! Men jeg tror ikke alltid at det er så lett.... 

Leit å høre at det ikke gikk bra for dere. 

Anonymkode: 820e6...20d

Dette er vel hele essensen. Spørsmålet til TS er vel rett og slett hvorfor du vurderte at dere måtte være så mye sammen i dine uker at det var nødvendig å få inn kjæresten din i livet til barnet. Barna er normalt ikke inne i bildet og får lov til å bestemme om mor/fars nye kjæreste skal flytte inn. Jeg tipper veldig mange barn ville valgt å bo alene med forelderen om de fikk bestemme.

Motivet til mange er nok økonomi.

[AnonymBruker]

Dette har jeg stusset litt på også. Vi har solgt hus, og flere av de som kom har vært familier med mine/dine og som gjerne kun har vært sammen i et halvt år og nå trenger mer plass. 

Anonymkode: 657c8...7be

[AnonymBruker]

Hva om man får et fellesbarn? Er det ikke da naturlig å bo sammen? 🤔

Anonymkode: 6a7ff...f71

[AnonymBruker]

Brunello skrev (45 minutter siden):

Dette er vel hele essensen. Spørsmålet til TS er vel rett og slett hvorfor du vurderte at dere måtte være så mye sammen i dine uker at det var nødvendig å få inn kjæresten din i livet til barnet. Barna er normalt ikke inne i bildet og får lov til å bestemme om mor/fars nye kjæreste skal flytte inn. Jeg tipper veldig mange barn ville valgt å bo alene med forelderen om de fikk bestemme.

Motivet til mange er nok økonomi.

Det har du rett i. Dette er hele essensen. Helt fra tidlig start i forholdet har ungen måttet forholde seg til ny kjæreste flere dager av gangen. Selv om mor bare har barnet 60%. Samtidig har jeg forståelse for at det er lenge å vente til barnet er flyttet ut når det er så lite. Men hvorfor så hastverk?

Anonymkode: 0d28a...6d3

[AnonymBruker]

Brunello skrev (48 minutter siden):

Dette er vel hele essensen. Spørsmålet til TS er vel rett og slett hvorfor du vurderte at dere måtte være så mye sammen i dine uker at det var nødvendig å få inn kjæresten din i livet til barnet. Barna er normalt ikke inne i bildet og får lov til å bestemme om mor/fars nye kjæreste skal flytte inn. Jeg tipper veldig mange barn ville valgt å bo alene med forelderen om de fikk bestemme.

Motivet til mange er nok økonomi.

Fordi man ønsker å være en familie. Fordi man ønsker å bygge et liv sammen som er godt for alle. Hvordan blir man kjent hvis man ikke tilbringer tid med hverandre? Hvordan skal kjæresten få til å bygge en stabil og trygg relasjon med barnet om de ikke tilbringer tid sammen? Hvordan vet man hvordan man fungerer alle sammen i lag om man ikke prøver? 

Selvfølgelig skal barna høres og kunne ha meninger, men jeg er sterk motstander mot at barna skal få bestemme. De er ikke voksne. Det er de voksne som har ansvar for deres beste, barna vil selvfølgelig helst enten ha mor/far for seg selv eller at de skal bli sammen igjen, men det er ofte ikke den beste løsningen. 

Jeg forstår ikke denne voldsomme motstanden mot nye relasjoner. Selvfølgelig skal man ta hensyn til barna, men foreldrene skal også hensyntas. Alle skal ha et godt liv. Det er mange nye partnere som er en enorm berikelse i barnas liv. Ressurspersoner, folk som er glad i barna og bryr seg om dem. Jeg vet om veldig mange med nye partnere hvor det har fungert bra. 

Både min eks og min nåværende samboer har vokst opp med steforeldre som har vært i livene deres fra de var tre-fire. Stabile, trygge folk som har vært der fra starten av. Eksen har både stesøsken og søsken som er barn av mor og stefar. Han er nær dem alle. Jeg har venner som har nye partnere hvor det fungerer veldig bra. 

Solskinnshistoriene er mange, men det krever jo at man ønsker og evner å bygge gode relasjoner. Man må ta hensyn til hverandre, ønske hverandre vel. Alle skal ha det godt, det må være målet. Det er ikke så fryktelig vanskelig, sånn egentlig. 

Anonymkode: 820e6...20d

[Brunello]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Fordi man ønsker å være en familie. Fordi man ønsker å bygge et liv sammen som er godt for alle. Hvordan blir man kjent hvis man ikke tilbringer tid med hverandre? Hvordan skal kjæresten få til å bygge en stabil og trygg relasjon med barnet om de ikke tilbringer tid sammen? Hvordan vet man hvordan man fungerer alle sammen i lag om man ikke prøver? 

Selvfølgelig skal barna høres og kunne ha meninger, men jeg er sterk motstander mot at barna skal få bestemme. De er ikke voksne. Det er de voksne som har ansvar for deres beste, barna vil selvfølgelig helst enten ha mor/far for seg selv eller at de skal bli sammen igjen, men det er ofte ikke den beste løsningen. 

Jeg forstår ikke denne voldsomme motstanden mot nye relasjoner. Selvfølgelig skal man ta hensyn til barna, men foreldrene skal også hensyntas. Alle skal ha et godt liv. Det er mange nye partnere som er en enorm berikelse i barnas liv. Ressurspersoner, folk som er glad i barna og bryr seg om dem. Jeg vet om veldig mange med nye partnere hvor det har fungert bra. 

Både min eks og min nåværende samboer har vokst opp med steforeldre som har vært i livene deres fra de var tre-fire. Stabile, trygge folk som har vært der fra starten av. Eksen har både stesøsken og søsken som er barn av mor og stefar. Han er nær dem alle. Jeg har venner som har nye partnere hvor det fungerer veldig bra. 

Solskinnshistoriene er mange, men det krever jo at man ønsker og evner å bygge gode relasjoner. Man må ta hensyn til hverandre, ønske hverandre vel. Alle skal ha det godt, det må være målet. Det er ikke så fryktelig vanskelig, sånn egentlig. 

Anonymkode: 820e6...20d

Og det er selve problemet. Mange barn ønsker seg ikke ny familie.

Problemet er at veldig mange voksne ikke evner å ta rasjonelle beslutninger til beste for barna sine.

 

[AnonymBruker]

Det er vel så enkelt som at man blir akkurat like forelsket, selv om man har barn og man har lyst til å være sammen hele tiden. Og man er jo så positiv og full av fremtidshåp, det er nesten umulig å se for seg at ikke alt skal bli rosenrødt

Jeg fikk en stefar som tenåring, og det gikk veldig bra. Han ble en fin ressursperson for meg, og også nå for mine barn.

Jeg er selv skilt, med barn, og har ny kjæreste. Her vurderte vi med en gang at det var uaktuelt å flytte sammen, nettopp fordi vi ønsket å prioritere barna våre. En sånn endring ville kreve veldig mye av alle, og det er ikke gitt at det ville bli bedre for barna enn nå-situasjonen.

Anonymkode: dbb4c...f5a

[AnonymBruker]

Brunello skrev (6 minutter siden):

Og det er selve problemet. Mange barn ønsker seg ikke ny familie.

Problemet er at veldig mange voksne ikke evner å ta rasjonelle beslutninger til beste for barna sine.

 

Barn er ikke voksne som er modne nok til å ta slike valg. Barn ser bare seg selv og er veldig følelsesstyrte. Barn ønsker som regel ikke forandring på noe. Det er en grunn til at barnas beste er foreldrenes ansvar. 

Selvfølgelig skal barnas følelser og ønsker høres og tas hensyn til, men de er ikke de eneste i en familie og skal ikke bestemme alt. 

Så må foreldrene også være modne nok til å se an et forhold og forholdet mellom barn og ny kjæreste. Man flytter ikke sammen med en person som funker dårlig sammen med barna dine, punktum. Der er vi helt enige. Men er det en god relasjon så kan det være en berikelse. Det er da forskjellig fra forhold til forhold, familie til familie og hvor gamle/modne barna er. 

Livet er ikke sort/hvitt. 

Anonymkode: 820e6...20d

[AnonymBruker]

I tillegg til kjærligheten så vil jeg tro at det er et økonomisk spørsmål og.

Anonymkode: 5e224...af6

[Månestjerne]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

I tillegg til kjærligheten så vil jeg tro at det er et økonomisk spørsmål og.

Anonymkode: 5e224...af6

Det tror jeg også. Det er billigere å leve sammen enn hver for seg. Folk har giftet seg av økonomiske grunner til alle tider. Det trenger ikke å være en dårlig grunn. 

[AnonymBruker]

Det kommer vel an på flere ting - om det er barn på begge sider, eller bare en side. Om man skal ha felles barn.

Dette er vel i stor grad miljøstyrt, for jeg kjenner ikke igjen virkeligheten med at steforeldre er fæle mennesker. Ei heller at folk flytter sammen over en lav sko.

Jeg vokste opp med en stefar, og han har vært en flott ressurs i mitt liv. Hadde min mor spurt oss barna om vi ønsket at et nytt menneske skulle flytte inn i huset vårt, så hadde vi vel svart nei, slik de fleste barn ville gjort. Men han har vært en god farsfigur for oss, og han hadde ikke fått den rollen om han ikke hadde bodd med oss. Det ser jeg nå som jeg selv er blitt voksen. Det har med hverdagen og familiedynamikken å gjøre. 

I vårt tilfelle var vår far død og mamma enke, så det var ingen bytting av hjem. Vår stefar hadde ingen barn fra før, og fikk heller ingen med vår mor. Hun valgte dette for at vi skulle ha mest mulig stabilitet; ingen halvsøsken og ingen stesøsken. Jeg vil si hun ofret mye og tok mye hensyn til oss, faktisk i såpass stor grad at mange utenforstående reagerte på det. Men da skulle det bare mangle at hun fikk lov til å bo med mannen hun forelsket seg i. 

Det er en balansegang; barn skal tas hensyn til, men de skal ikke bestemme over voksne. I vårt hjem er det de voksne som har hatt siste ordet. Og det har vi i våre egne hjem nå som vi selv er blitt voksne. 

Anonymkode: 3e939...cbf

[AnonymBruker]

Skjønner det ikke jeg heller. Her har til sammen 4 tenåringer og 1 preteen og vi bestemte raskt at å flytte sammen var uaktuelt. Det var nok at de fikk forholde seg til mammas/pappas nye kjæreste. 

Fortsatt etter 3 år har vi ikke introdusert barna for hverandre fordi det ikke har vært behov for det eller ønske om det. 

Vi tenker å flytte sammen først når barna er ute av redet 

Anonymkode: 5236a...939

[AnonymBruker]

Vi har mine og dine barn, og flyttet sammen etter 3 år. Vi tok det skritt for skritt før vi tok det valget & det går veldig bra. Det krever mye jobb relasjonelt og det må mye raushet til for å få det til å fungere. Og det må være to voksne som vil det beste for barna. 
 

For min del var det ikke økonomi som styrte valget. Jeg har 1 barn og han har 4, så jeg ble ingen økonomisk vinner av å flytte sammen! Men jeg fikk så mye mer i en fin familie ❤️

Anonymkode: 15185...ff8