Synes synd i meg selv...

[Gjest Gjest]

...og har dermed problemer med å gå videre!

Har vært alene om omsorgen til min datter i 17 år og nå ønsker hun å flytte til sin far. Det har vært mye ballade her det siste året og mye skyldes min håpløse måte å løse problemer på. Er en tanke usikker på meg selv og mangler gjennomslagskraft. De to siste årene har jeg gjort mange dumme valg som igjen har satt meg i den possisjon at hjem og jobb går ad dunders og datteren min drar fra meg...

At jeg er 'litt nede for telling', vet også min datter å utnytte seg av, eller kanskje hun er langt nede selv, uansett vet jeg ikke hvordan jeg kan hjelpe noen av oss.

Hvordan gjenvinne kontrollen over meg selv å være glad i livet, være glad over de små ting og ikke minst, gjenvinne tilliten jeg en gang hadde hos min datter???

[Far til 2]

Jeg synes for det første ikke du skal påta deg skylda for at deres datter ønsker å flytte til faren. "Barn" er og blir glad i bege sine foreldre. Det må de fortsatt få lov å være.

Du vil sansynligvis få større skyldfølelse om du motsetter deg flyttingen ettersom det kan gi større konflikter mellom barnet og deg. Selv opplevde min søster og jeg felles omsorg, men da vi sluttet på ungdomsskolen fikk vi lov til å flyte frem og tilbake som vi selv ville, - såfremt vi ga beskjed om dette. En slik tillit ga stjerner i boka til mine foreldre. Spesielt min mor ettersom jeg da hadde forstått at det var mest vanlig at barn ble boende hos mor, uten omtanke for hva barnet eller den andre forelderen vil. Den tilliten vi fikk ved å få en slik mulighet har vært basis for den gode kontakten vi har hatt til begge foreldrene våre etter dette.

Utifra hva jeg er fortalt kan jenter i 14-18 års alderen dessuten være vanskelige. Dette er nok mer individuelt betinget, men en flytting nå tilsier ikke at du har gjort noe galt. Det er kun en del av en naturlig prosess hvor jenta ønsker mer kontakt med sin far.

Du sier at jenta kansje selv er "litt nede" noe som delevis kan bekreftes av undersøkelser som tilsier at jenter KAN få større psykiske lidelser enn gutter ved manglende kontakt med far.

Vis henne all den tilliten du har mulighet til. Om det er dårlig kommunikasjon med faren er det kansje på tide å forsøke å bedre den slik at dere kan ha løpende kontakt mht jentas kontaktbehov og oppfølging.

Om du har levd mer eller mindre gjennom deres datter har du nå muligheter til nye ting. Ikke sett deg ned for å deppe. Bruk tiden aktivt for å gjøre nye ting og tenk på deg selv og hva du ofte har hatt lyst til å gjøre.

[Gjest LoisLane]

Jeg klarer ikke å gi deg noen enkel oppskrift, det høres ut som det har skjedd mye i livet ditt.

I hvert fall viktig å være ærlig mot dine nærmeste. Om jenta vil flytte, har hun vel rett til det. Tror du forholdet mellom dere vil bli dårligere da?

Høres ut som dere kanskje trenger hjelp til dette. Hva med familievernkontoret?

[Gjest Gjest]

Jeg sier tusen takk for svar fra dere begge jeg synes du far til to har mange gode poeng og 'dagen derpå' er denne gangen grobunn for nye muligheter.

Jeg ser mine feil, men sliter litt med å gjøre noe med dem fordi desperasjonen litt tar overhånd. Litt redd for å sitte tilbake alene og føle at ingen bryr seg... Selv om jeg vet jo at de nærmeste gjør det, også min datter. Der og da, er jeg flink til å handle og så tenker jeg først etterpå... Dum egenskap, men dog, den er der og den må bearbeides bort!

Men som sagt er dagen i dag annerledes og jeg ser lysere på mye i dag. Har t.o.m. tatt en stor beslutning i dag, som kanskje som tidligere nevnt koster meg jobben, garantert hjemmet mitt, mye av livet mitt, men jeg gjenvinner friheten... skremmende...

Ellers har familievernkontor og mange andre hjelpeinstanser vært i mine tanker, men egentlig vet jeg at det er meg som må skjerpe meg! Det er bare sååå vanskelig! Uansett, det er utrolig godt å få skrevet ned sine innerste tanker og i tillegg se at helt fremmede bryr seg.. Tusen takk