Hva ville du ha følt på hvis kjæresten din prøvde (hardt) å bli venn med en annen jente, som også er mye finere og kulere enn deg?

[AnonymBruker]

Hei! Dette ble lengre enn jeg opprinnelig tenkte at det skulle være.. Jeg begynte plutselig å føle på veldig mange negative følelser. Så beklager for det, men måtte bare få ut alle følelsene mine et sted! Har ikke snakket om dette med noen som helst. Jeg har også inkludert en liten oppsummering på slutten av teksten for dere som ikke gidder å lese alt!

Vi er begge mellom 20-25 år og studerer i samme by, men helt ulike retninger. Vi har vært sammen i snart 2 år og bodd sammen i 1,5 år. Forholdet er veldig bra - vi er hverandres bestevenner, vi krangler aldri, hvis en av oss blir lei seg pga. noe som den andre parten gjorde, så løser vi dette i løpet av 24 timer. Så jeg føler at forholdet er veldig harmonisk, stabilt og rett og slett kjempefint! Men problemet er at kjæresten min har nesten ingen venner i denne byen, og ingen venner i kullet hans. Han synes bare at det er veldig vanskelig å åpne seg opp for mennesker og er ganske sjenert av seg. Men han er ikke en weirdo/loner eller noe - han har venner, bare at de ikke bor i denne byen. 

Så helt siden vi begynte å date, var han veldig opptatt av å få seg venner. Jeg synes at det er bare bra - jeg vil at han skal ha venner og føle seg bra! Dette venneproblemet har tross alt påvirket han ganske mye de siste 2 årene og har ført til at han var smådeprimert i noen perioder, så jeg er veldig opptatt av at han får seg venner. Det er også ikke slik at jeg er en crazy kjæreste som er sjalu på alle vennene hans. Jeg er venn med absolutt alle vennene hans, og er faktisk veldig glad i den ene venninnen hans! Hun er kjempesøt, hyggelig og snill og jeg har aldri følt på sjalusi når det kommer til henne. Han kan like godt overnatte hos henne og jeg ville ha vært 100% ok med det. MEN. Jeg føler meg sååå dum som føler slike ting, men jeg blir sååå stressa når han snakker om jenter som han har nylig snakket med/blitt kjent med og som han har lyst å bli venn med! Jeg skjønner jo at han elsker meg, og kun meg, og at han mest sannsynligvis aldri kommer til å være utro mot meg. Men det føles fortsatt så ekkelt og trist når han snakker så positivt om nye jenter i livet hans - jenter som jeg ikke har møtt. 

Det er spesielt en jente som jeg tenker på. Hun går i klassen hans. I høst 2019 så klarte han på et eller annet vis å bli med i en kollokvie med hun og noen andre fra klassen. Jeg lurer på om de kanskje var i samme gruppe for en gruppeprosjekt eller noe før det skjedde, slik at de inviterte han til å være med i kollokvien etterpå? Uansett. Han snakket om at gruppen var koselig og at jentene der var veldig snille og greie. Og så sa han at han faktisk liker å henge med jenter bedre enn med gutter og at han føler at han har bedre kjemi/mer til felles med jenter. 

MEN: vi snakket om det med gutte/jentevenner før, og vi fant ut at begge tror ikke så mye på at det går an å ha ekte vennskap mellom kvinner og menn, uten at i hvert fall den ene parten blir interessert etterhvert. Dette er på bakgrunn av våre tidligere erfaringer - både jeg og han har alltid endt opp med å utvikle en crush på vennene våre av motsatt kjønn. Den eneste gangen det ikke gjelder er kanskje når denne vennen er i et forhold (slik som den ene venninnen hans er), slik at du vet at du ikke har en sjanse. Så det overrasket meg veldig når han tok en 180 graders og sa at han vil faktisk være venn med jenter. Men greit det. Fast forward til noen måneder senere (kanskje 1-2 måneder før Norge ble stengt ned for korona). Han var på en klasseutflukt, og etter det dro alle sammen til en bar (dette var ikke planlagt og han ringte meg kl 10-11 på natta og sa at han mest sannsynligvis kommer til å være der en stund. Dagen etter fortalte han at han møtte den ene jenten fra kollokviegruppen igjen på den baren og at hun lurte på hvordan det gikk med han og sa at de på kollokvigruppen savnet han (han måtte droppe kollokviene til slutt fordi at han hadde ikke tid). Det er jo litt koselig å vite at de savnet han, men synes at situasjonen er bittelitt ekkel.. De er i en bar, alle har drukket, og så sitter de der - hun og kjæresten min - og snakker, og hun sier at hun/de har savnet han. Men jada jada, jeg vet at det er dumt å tenke slik, så jeg "got over it" ganske raskt.

Så er det slik at en gang, rundt den tiden da kjæresten min møtte denne jenten for første gang, så gikk jeg til fb-siden til kjæresten min for å finne en av familiemedlemmene hans i vennelisten hans (altså, ville bare sjekke hvordan en onkel eller noe så ut). Så ser jeg at han har fått noen nye venner på facebook, og kikker fort på hvem disse nye vennene er (ut av ren nysgjerrighet - synes at det er artig å se på sånt). De fleste er jenter fra linjen hans, og de fleste er ikke typen hans. Men så er det ei der som er totalt typen hans. Jeg sier dette fordi at hun ligner på meg, men er mye finere i tillegg til å være tynnere, mer sosial, populær, morsom, artig osv (ja, jeg sjekket ut instaen hennes, ikke døm meg, haha). Han har tidligere sagt at jeg er drømmejenten hans, og at f.eks. hårfargen min er hans favoritt (og hun har også brunt hår!). Jeg vet ikke hvorfor, men når jeg så henne så bare visste jeg at det var noe spesielt med henne. Og når kjæresten min fortalte meg om den barturen noen måneder senere, så var jeg 100% sikker på at det var henne. Uansett. Plutselig ble kjæresten min veldig interessert i å være med på alt som linjeforeningen arrangerte. Ball, vinsmaking, sånn og sånn, osv. Han har ALDRI vært interessert i sånt og hater ting som ball og fester med linjeforeningen. Men etter å ha blitt venn med denne jenten og andre, ble han plutselig veldig gira. Men så kom korona og alt ble kansellert, så jeg tenkte ikke mer på denne jenten frem til høsten 2020.

Her kommer den viktigste delen: etter en ensom sommer og høst, så ville kjæresten min gjøre noe med sosiallivet hans, og bestemte seg for å bli med i en undergruppe til linjeforeninga hans. Jeg synes at det var TOPP, spesielt fordi at det passet hans interesser. Jeg var rett og slett veldig veldig glad for at han tok saken i sine egne hender og prøvde å skaffe seg venner! Han snakket ikke særlig mye om vervet, hvem som var med, hvorfor han ville søke ellers, og alt annet sånt frem mot intervjuet. Han er ikke så pratsom og det var greit for meg. Men så var han på intervjuet og fikk avslag. Og da ble han skikkelig lei seg, begynte å prate masse og fortalte til slutt at en av hovedgrunnene til at han i det hele tatt søkte, var på grunn av at en av medlemmene til undergruppen er en jente som han har skikkelig lyst til å bli venn med. Han sa at han følte at hun var litt "annerledes" (på en positiv måte) og at han hadde en god sjans til å bli venn med henne. Med en gang han sa det så begynte varsellampene å blinke i hjernen min. Litt etterpå, så googlet jeg denne undergruppen i linjeforeninga og kikka på hvem som er medlemmer av den. Og kan dere gjette hvem den eneste jenten der var? Hun som jeg snakket om tidligere. Denne perfekte jenten som han TOTALT ville ha crusha på hvis ikke vi var sammen. Altså - jeg er en jente selv, men til og med JEG har en girl-crush på henne fordi at hun ser så fin og glad og kul ut. Så grunnen til at kjæresten min var så lei seg for å få avslag var fordi at det betydde at han ikke kunne tilbringe så mye tid med henne! o.m.g. Jeg antar at han mente ikke noe seksuelt eller "feil" med det, men måten han sa det på gjorde rett og slett så vondt!

Jeg har selvfølgelig aldri snakket om dette med han, og som sagt, har jeg for det meste prøvd å glemme det og å ignorere at dette har skjedd. Men av og til dukker tanker om henne opp og jeg blir bare så irritert og lei meg av tanken om at hun eksisterer der ute, om at de har pratet sammen, vært i en kollokviegruppe sammen, har vært på en bar sammen (med andre studenter også da, men fortsatt),  og at de NESTEN endte opp i samme undergruppe av linjeforeningen. Jeg føler bare på at hvis han hadde tilbragt mer tid med henne, så ville han begynne å utvikle følelser for henne. Det får meg til å føle meg så shitty. Når jeg tenker på henne, så føler jeg meg så stygg, feit, og upopulær. Foreldrene til kjæresten min ville sikkert også ha likt henne bedre, fordi at hun er norsk og jeg er en utlending, mindre vakker og mindre populær og aktiv. Bare UGH. Sånne tanker er veldig ødeleggende for meg, spesielt fordi at jeg har slitt med en spiseforstyrrelse og fortsatt sliter smått med det. Så når jeg tenker på henne, så får jeg lyst til å slutte å spise igjen.

 

 

Oppsummering: kjæresten min har lenge vært ensom og har ikke noen venner i byen vi bor i. Høsten 2019 ble han kjent med en veldig vakker og kul jente i kullet hans, som er aktiv i linjeforeninga. Han har flere ganger uttrykt at hun er snill og grei å være med, og at han ser for seg at de kunne bli venner. Ut i fra hva han sier om henne og ting som han prøver seg på, så får jeg en inntrykk av at han er veldig interessert i denne jenten. Nylig, så prøvde han å bli med en undergruppe til linjeforeninga hans fordi at hun var med. Når han fikk avslag, så ble han veldig lei seg - men jeg følte at hovedgrunnen til at han ble lei seg var fordi at da kunne han ikke tilbringe mer tid med denne jenten og å bli bedre kjent med henne. Jeg har ikke noe imot at han har venner - ikke jentevenner heller, men det er noe med NYE jentevenner og noe med hvor hardt han prøver å bli venn med denne spesifikke jenten som plager meg VEDLIG. I tillegg er hun også totalt typen hans, og ligner på meg, bare at hun er objektivt mye finere.

Det er helt sykt at jeg føler meg sånn som jeg gjør og jeg skjønner at jeg kanskje høres sprø ut når jeg skriver dette her, men er det noen som skjønner hvordan jeg føler meg og/eller har vært i lignende situasjoner? Jeg synes bare at det er så ekkelt at kjæresten min har prøvd SÅ hardt å bli venn med en annen jente. Jeg har så lyst å "get over it" men klarer ikke å gi slipp på denne tanken

Anonymkode: 854bb...bf4

[AnonymBruker]

puh her var det mye tekst. Jeg har ikke orket å lese det. Det holdt med overskriften. Ja jeg ville blitt sjalu hvis min mann prøvde hardt å bli ven med en jente. Men siden du skriver så mye, virker det som du tenker veldig mye på dette. Litt for mye tenking. 

Anonymkode: f7ec7...93a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

puh her var det mye tekst. Jeg har ikke orket å lese det. Det holdt med overskriften. Ja jeg ville blitt sjalu hvis min mann prøvde hardt å bli ven med en jente. Men siden du skriver så mye, virker det som du tenker veldig mye på dette. Litt for mye tenking. 

Anonymkode: f7ec7...93a

Haha, ja, jeg skjønner.. Siden det er første gang jeg "forteller" noen om dette, og siden denne jenten har vært i bildet siden høst 2019, så har det rett og slett bygget seg opp for mye følelser. Så jeg slapp på en måte alt ut her 😅 Det var ikke meningen men sånn ble det! Jeg har forresten laget en oppsummering helt på slutten, som kort oppsummerer hovedproblemet Antok at de færreste kommer til å orke å lese alt sammen!

Anonymkode: 854bb...bf4

[AnonymBruker]

Jeg tenker at han trolig er betatt av denne jenta. Og at han er litt rotløs, rastløs. 

Jeg tenker også at du har noen issues med sjøltillit. Jeg går ikke rundt og tenker at andre jenter er finere/bedre enn meg. Men kan jo være du er sjalu fordi han reelt sett liker henne minst like godt som deg. Det interessante er jo at du også liker henne... 

Jeg tenker at dere er ganske unge, siden halvparten handler om studentting. Det er nok mange ting å finne ut av. 

Anonymkode: 637eb...e8f

[~ m a u d e ~]

Hvorfor denne lange historien, når du har hele svaret her;

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

MEN: vi snakket om det med gutte/jentevenner før, og vi fant ut at begge tror ikke så mye på at det går an å ha ekte vennskap mellom kvinner og menn, uten at i hvert fall den ene parten blir interessert etterhvert. Dette er på bakgrunn av våre tidligere erfaringer - både jeg og han har alltid endt opp med å utvikle en crush på vennene våre av motsatt kjønn. Den eneste gangen det ikke gjelder er kanskje når denne vennen er i et forhold (slik som den ene venninnen hans er), slik at du vet at du ikke har en sjanse. Så det overrasket meg veldig når han tok en 180 graders og sa at han vil faktisk være venn med jenter. Men greit det.

Hvorfor greit det?

Her sier han jo i klartekst at han vet at dette blir krøll, men han gjør det likevel.

Denne fyren satser ikke helhjertet og fornuftig på deg.

Det burde ikke være ‘greit det’.

Men igjen, dere er mellom 20 og 25, og jeg mener at man like gjerne kan droppe forhold i det tidsrommet. Man bare veiver rundt uten peiling, noe han fyren din er et godt eksempel på.

Kan nevne at da jeg leste overskriften tenkte jeg; Det ville aldri skjedd.

Og det synes jeg burde gjelde deg også.

[AnonymBruker]

Her har du en sterk magefølelse, og du har nok god grunn til å være urolig. Du lurer på hvor du har han, og du spør deg selv om du egentlig kan stole på han. 

Her må du nok sette en "hard boundry". Du må fortelle han hva du føler å se om han reagerer riktig. Og med riktig mener jeg at han gjør alt han kan for å trygge deg og verner om forholdet. Det vil si å kutte henne fullstendig ut. Det er helt rimelig å forvente at han gjør dette. Hvis han bryr seg om deg så vil han gjøre alt han kan for at du skal føle deg bra, og det fortjener du! Hvis han gjør motstand og ikke vil tilpasse seg, så vil det være et spørsmål om tid før det blir slutt. Men jeg tenker at det er bedre at du finner det ut selv enn at du "venter" på at han har funnet noen andre. 

Lykke til ❤️ heier på paret!

Anonymkode: d8af0...021

[SpeilEggos]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Hei! Dette ble lengre enn jeg opprinnelig tenkte at det skulle være.. Jeg begynte plutselig å føle på veldig mange negative følelser. Så beklager for det, men måtte bare få ut alle følelsene mine et sted! Har ikke snakket om dette med noen som helst. Jeg har også inkludert en liten oppsummering på slutten av teksten for dere som ikke gidder å lese alt!

Vi er begge mellom 20-25 år og studerer i samme by, men helt ulike retninger. Vi har vært sammen i snart 2 år og bodd sammen i 1,5 år. Forholdet er veldig bra - vi er hverandres bestevenner, vi krangler aldri, hvis en av oss blir lei seg pga. noe som den andre parten gjorde, så løser vi dette i løpet av 24 timer. Så jeg føler at forholdet er veldig harmonisk, stabilt og rett og slett kjempefint! Men problemet er at kjæresten min har nesten ingen venner i denne byen, og ingen venner i kullet hans. Han synes bare at det er veldig vanskelig å åpne seg opp for mennesker og er ganske sjenert av seg. Men han er ikke en weirdo/loner eller noe - han har venner, bare at de ikke bor i denne byen. 

Så helt siden vi begynte å date, var han veldig opptatt av å få seg venner. Jeg synes at det er bare bra - jeg vil at han skal ha venner og føle seg bra! Dette venneproblemet har tross alt påvirket han ganske mye de siste 2 årene og har ført til at han var smådeprimert i noen perioder, så jeg er veldig opptatt av at han får seg venner. Det er også ikke slik at jeg er en crazy kjæreste som er sjalu på alle vennene hans. Jeg er venn med absolutt alle vennene hans, og er faktisk veldig glad i den ene venninnen hans! Hun er kjempesøt, hyggelig og snill og jeg har aldri følt på sjalusi når det kommer til henne. Han kan like godt overnatte hos henne og jeg ville ha vært 100% ok med det. MEN. Jeg føler meg sååå dum som føler slike ting, men jeg blir sååå stressa når han snakker om jenter som han har nylig snakket med/blitt kjent med og som han har lyst å bli venn med! Jeg skjønner jo at han elsker meg, og kun meg, og at han mest sannsynligvis aldri kommer til å være utro mot meg. Men det føles fortsatt så ekkelt og trist når han snakker så positivt om nye jenter i livet hans - jenter som jeg ikke har møtt. 

Det er spesielt en jente som jeg tenker på. Hun går i klassen hans. I høst 2019 så klarte han på et eller annet vis å bli med i en kollokvie med hun og noen andre fra klassen. Jeg lurer på om de kanskje var i samme gruppe for en gruppeprosjekt eller noe før det skjedde, slik at de inviterte han til å være med i kollokvien etterpå? Uansett. Han snakket om at gruppen var koselig og at jentene der var veldig snille og greie. Og så sa han at han faktisk liker å henge med jenter bedre enn med gutter og at han føler at han har bedre kjemi/mer til felles med jenter. 

MEN: vi snakket om det med gutte/jentevenner før, og vi fant ut at begge tror ikke så mye på at det går an å ha ekte vennskap mellom kvinner og menn, uten at i hvert fall den ene parten blir interessert etterhvert. Dette er på bakgrunn av våre tidligere erfaringer - både jeg og han har alltid endt opp med å utvikle en crush på vennene våre av motsatt kjønn. Den eneste gangen det ikke gjelder er kanskje når denne vennen er i et forhold (slik som den ene venninnen hans er), slik at du vet at du ikke har en sjanse. Så det overrasket meg veldig når han tok en 180 graders og sa at han vil faktisk være venn med jenter. Men greit det. Fast forward til noen måneder senere (kanskje 1-2 måneder før Norge ble stengt ned for korona). Han var på en klasseutflukt, og etter det dro alle sammen til en bar (dette var ikke planlagt og han ringte meg kl 10-11 på natta og sa at han mest sannsynligvis kommer til å være der en stund. Dagen etter fortalte han at han møtte den ene jenten fra kollokviegruppen igjen på den baren og at hun lurte på hvordan det gikk med han og sa at de på kollokvigruppen savnet han (han måtte droppe kollokviene til slutt fordi at han hadde ikke tid). Det er jo litt koselig å vite at de savnet han, men synes at situasjonen er bittelitt ekkel.. De er i en bar, alle har drukket, og så sitter de der - hun og kjæresten min - og snakker, og hun sier at hun/de har savnet han. Men jada jada, jeg vet at det er dumt å tenke slik, så jeg "got over it" ganske raskt.

Så er det slik at en gang, rundt den tiden da kjæresten min møtte denne jenten for første gang, så gikk jeg til fb-siden til kjæresten min for å finne en av familiemedlemmene hans i vennelisten hans (altså, ville bare sjekke hvordan en onkel eller noe så ut). Så ser jeg at han har fått noen nye venner på facebook, og kikker fort på hvem disse nye vennene er (ut av ren nysgjerrighet - synes at det er artig å se på sånt). De fleste er jenter fra linjen hans, og de fleste er ikke typen hans. Men så er det ei der som er totalt typen hans. Jeg sier dette fordi at hun ligner på meg, men er mye finere i tillegg til å være tynnere, mer sosial, populær, morsom, artig osv (ja, jeg sjekket ut instaen hennes, ikke døm meg, haha). Han har tidligere sagt at jeg er drømmejenten hans, og at f.eks. hårfargen min er hans favoritt (og hun har også brunt hår!). Jeg vet ikke hvorfor, men når jeg så henne så bare visste jeg at det var noe spesielt med henne. Og når kjæresten min fortalte meg om den barturen noen måneder senere, så var jeg 100% sikker på at det var henne. Uansett. Plutselig ble kjæresten min veldig interessert i å være med på alt som linjeforeningen arrangerte. Ball, vinsmaking, sånn og sånn, osv. Han har ALDRI vært interessert i sånt og hater ting som ball og fester med linjeforeningen. Men etter å ha blitt venn med denne jenten og andre, ble han plutselig veldig gira. Men så kom korona og alt ble kansellert, så jeg tenkte ikke mer på denne jenten frem til høsten 2020.

Her kommer den viktigste delen: etter en ensom sommer og høst, så ville kjæresten min gjøre noe med sosiallivet hans, og bestemte seg for å bli med i en undergruppe til linjeforeninga hans. Jeg synes at det var TOPP, spesielt fordi at det passet hans interesser. Jeg var rett og slett veldig veldig glad for at han tok saken i sine egne hender og prøvde å skaffe seg venner! Han snakket ikke særlig mye om vervet, hvem som var med, hvorfor han ville søke ellers, og alt annet sånt frem mot intervjuet. Han er ikke så pratsom og det var greit for meg. Men så var han på intervjuet og fikk avslag. Og da ble han skikkelig lei seg, begynte å prate masse og fortalte til slutt at en av hovedgrunnene til at han i det hele tatt søkte, var på grunn av at en av medlemmene til undergruppen er en jente som han har skikkelig lyst til å bli venn med. Han sa at han følte at hun var litt "annerledes" (på en positiv måte) og at han hadde en god sjans til å bli venn med henne. Med en gang han sa det så begynte varsellampene å blinke i hjernen min. Litt etterpå, så googlet jeg denne undergruppen i linjeforeninga og kikka på hvem som er medlemmer av den. Og kan dere gjette hvem den eneste jenten der var? Hun som jeg snakket om tidligere. Denne perfekte jenten som han TOTALT ville ha crusha på hvis ikke vi var sammen. Altså - jeg er en jente selv, men til og med JEG har en girl-crush på henne fordi at hun ser så fin og glad og kul ut. Så grunnen til at kjæresten min var så lei seg for å få avslag var fordi at det betydde at han ikke kunne tilbringe så mye tid med henne! o.m.g. Jeg antar at han mente ikke noe seksuelt eller "feil" med det, men måten han sa det på gjorde rett og slett så vondt!

Jeg har selvfølgelig aldri snakket om dette med han, og som sagt, har jeg for det meste prøvd å glemme det og å ignorere at dette har skjedd. Men av og til dukker tanker om henne opp og jeg blir bare så irritert og lei meg av tanken om at hun eksisterer der ute, om at de har pratet sammen, vært i en kollokviegruppe sammen, har vært på en bar sammen (med andre studenter også da, men fortsatt),  og at de NESTEN endte opp i samme undergruppe av linjeforeningen. Jeg føler bare på at hvis han hadde tilbragt mer tid med henne, så ville han begynne å utvikle følelser for henne. Det får meg til å føle meg så shitty. Når jeg tenker på henne, så føler jeg meg så stygg, feit, og upopulær. Foreldrene til kjæresten min ville sikkert også ha likt henne bedre, fordi at hun er norsk og jeg er en utlending, mindre vakker og mindre populær og aktiv. Bare UGH. Sånne tanker er veldig ødeleggende for meg, spesielt fordi at jeg har slitt med en spiseforstyrrelse og fortsatt sliter smått med det. Så når jeg tenker på henne, så får jeg lyst til å slutte å spise igjen.

 

 

Oppsummering: kjæresten min har lenge vært ensom og har ikke noen venner i byen vi bor i. Høsten 2019 ble han kjent med en veldig vakker og kul jente i kullet hans, som er aktiv i linjeforeninga. Han har flere ganger uttrykt at hun er snill og grei å være med, og at han ser for seg at de kunne bli venner. Ut i fra hva han sier om henne og ting som han prøver seg på, så får jeg en inntrykk av at han er veldig interessert i denne jenten. Nylig, så prøvde han å bli med en undergruppe til linjeforeninga hans fordi at hun var med. Når han fikk avslag, så ble han veldig lei seg - men jeg følte at hovedgrunnen til at han ble lei seg var fordi at da kunne han ikke tilbringe mer tid med denne jenten og å bli bedre kjent med henne. Jeg har ikke noe imot at han har venner - ikke jentevenner heller, men det er noe med NYE jentevenner og noe med hvor hardt han prøver å bli venn med denne spesifikke jenten som plager meg VEDLIG. I tillegg er hun også totalt typen hans, og ligner på meg, bare at hun er objektivt mye finere.

Det er helt sykt at jeg føler meg sånn som jeg gjør og jeg skjønner at jeg kanskje høres sprø ut når jeg skriver dette her, men er det noen som skjønner hvordan jeg føler meg og/eller har vært i lignende situasjoner? Jeg synes bare at det er så ekkelt at kjæresten min har prøvd SÅ hardt å bli venn med en annen jente. Jeg har så lyst å "get over it" men klarer ikke å gi slipp på denne tanken

Anonymkode: 854bb...bf4

Han her høres ut som en liten gutt som ikke klarer å styre seg i en godtebutikk. Er du sikker på at du orker det her?

Han gjør ikke saken noe bedre med å nærmest forfølge denne jenta og desperat prøve å bli venn med henne.

Jeg ville ikke orket det. Finn deg en moden mann med et par baller istedet👊🏻

[Gjest Skogsalv]

Hei TS 🙂 

Jeg er mere bekymret for spiseforstyrrelsen din jeg ❤, enn han som logrer etter andre jenter. 

Du er en reflektert og generøs kjæreste. De fleste ville ikke akseptert det han her driver med. Du bør ta en alvorlig samtale med ham,da magefølelsen din sikkert stemmer. ( ikke kontrollerer du ham ifht andre jentevenner  heller) 

Jeg har ikke erfaring til å gi rett råd om spiseforstyrrelsen din, men tror du kjenner de rette instansene som kan hjelpe deg med dette ? Pass på deg selv- og lykke til med studiene! 

[AnonymBruker]

Orket ikke lese mesteparten av saken, men oppsummert:

Det er ikke et spesielt godt tegn om han er spesielt interessert i en spesifikk jente selv om «vennskap» er den offisielle versjonen. 

Dette har ingenting med hans ensomhet ellers å gjøre. 

 

Anonymkode: 9a95d...5b1

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt at du blir usikker av dette. Jeg ville satt meg ned og forklart slik du forteller her, hvordan dette påvirker deg og forholdet deres. Du aksepterer mye mer enn mange ville gjort. Du må sette grenser (skjønner at det ikke er så lett) og kjenne etter hva som er greit for deg. 

Jeg får vondt av deg når han åpenbart er interessert i denne jenta, og han respekterer jo ikke deg godt nok. Ei heller verner om forholdet deres. 

Hvis ikke han endrer seg etter en samtale, ville jeg revurdert forholdet. Du fortjener mye bedre. 

 

Anonymkode: 45595...8d3

[AnonymBruker]

Og ja, jeg leste alt mens jeg drakk morgenkaffen 😄❤️

Anonymkode: 45595...8d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg har selvfølgelig aldri snakket om dette med han

Der har du problemet. Manglende åpenhet og kommunikasjon. Det er ikke en selvfølge at du ikke skal snakke om dette med ham, tvert i mot bør det være en selvfølge at man kan snakke om følelsene sine i et forhold

Anonymkode: cc4c7...6d2

[AnonymBruker]

TS her! Takk for alle svarene ❤️ Det ble så mye at jeg tror ikke at jeg får tid til å svare detaljert på alt, men jeg har i hvert fall lest gjennom alt og tenkt gjennom en del ting  Siste gang han nevnte henne har vært rundt september/oktober 2020, altså da han fikk avslag fra den linjeforeningsgreien jeg skrev om. Siden da ha han verken vært mye på skolen eller vært med på noe sosialt med folk fra kullet hans. Så jeg føler på en måte at hun er ikke et problem lenger. I tillegg, skal vi mest sannsynligvis flytte fra denne byen på sommeren, så jeg håper at jeg kan glemme henne helt etter dette. 

Det som er ekkelt, er at jeg kjente på samme følelser sommeren 2020, dvs. jeg glemte at denne jenten eksisterte og tenkte ikke at hun kom til å være et problem lenger (fordi at sist gang han hadde noe med henne å gjøre på det tidspunktet var i februar-mars 2020). Så jeg ble litt satt ut da han plutselig ville søke seg inn i den linjeforeningen og plutselig begynte å snakke om henne igjen. Det var bare liksom.. hæ? Du har tenkt på henne hele denne tiden? Så selv om jeg føler meg som en dårlig kjæreste for å si det, så var jeg VELDIG glad for at han fikk avslag! Jeg ville ha følt på enorm sjalusi hvis de skulle henge sammen/snakke sammen hver eneste uke/flere ganger i måneden. 

Samtidig, så er jeg villig til å gi ham the benefit of doubt. Han er tross alt en veldig god og snill gutt, kanskje litt naiv. Jeg lurer på om han rett og slett ikke skjønner hvor ekkelt det er når kjæresten din prøver å bli venn med noen av motsatt kjønn. Jeg tror nok at han ville ha følt på samme følelser av sjalusi hadde jeg gjort det samme som han, men bare med en gutt. Men: han har tross alt snakket åpent om det og har ikke skjult noe som helst, så jeg antar at han ikke tenkte at det var noe galt i det. Og jeg, som er så besatt av å være en "kul kjæreste" som ikke er sjalu og som gir kjæresten sin friheten til å gjøre hva han vil, tenkte heller ikke at det var noe galt i det. Jeg følte på en ekkel følelse ja, men antok at det var mest fordi at jeg er så usikker på meg selv (det noen av dere har sagt om meg er halt sant - spiseforstyrrelsen min henger veldig tett sammen med denne usikkerheten jeg bærer på). Men det jeg har skjønt etter å ha lest svarene deres, er at jeg burde ikke akseptere absolutt alt, spesielt hvis det gir meg en ekkel følelse og påvirker meg til en såpass stor grad. Så jeg tenker at hvis denne jenten eller andre slike jenter popper opp neste gang, så vil jeg kanskje prøve å sette meg ned med han og prate om hvor ukomfortabelt det føles.

Jeg har tross alt ikke snakket om denne jenten med han en gang! Kanskje, hvis jeg hadde sagt "du.. Jeg synes at du har snakket for mye om denne jenten. Jeg får en ekkel følelse av alt dette og lurer på hva du synes? Jeg er bare så redd for at du skal utvikle følelser for henne", så kunne han ha forklart dette fra hans perspektiv. Kan jo hende at han genuint bare vil være venn med henne - han har tross alt ingen venner her, og han har en veldig.. feminin (?) personlighet mtp. at han er veldig myk, snill, sjenert og rolig. Så det kan jo hende at han rett og slett passer best med jenter og det å bli venn med henne var et desperat forsøk på å få i hvert fall en venn eller kamerat på studiet hans..

Igjen, takk for svarene deres! Jeg skal definitivt ikke tie stille igjen og bare la ukomfortable ting skje rett foran trynet mitt. Neste gang så sier jeg definitivt ifra og snakker om dette her med han. 

Skogsalv skrev (1 time siden):

Hei TS 🙂 

Jeg er mere bekymret for spiseforstyrrelsen din jeg ❤, enn han som logrer etter andre jenter. 

Du er en reflektert og generøs kjæreste. De fleste ville ikke akseptert det han her driver med. Du bør ta en alvorlig samtale med ham,da magefølelsen din sikkert stemmer. ( ikke kontrollerer du ham ifht andre jentevenner  heller) 

Jeg har ikke erfaring til å gi rett råd om spiseforstyrrelsen din, men tror du kjenner de rette instansene som kan hjelpe deg med dette ? Pass på deg selv- og lykke til med studiene! 

Takk for bekymringen din ❤️ Jeg synes at dette er veldig tøft hehe.. Jeg har mottatt profesjonell hjelp tidligere man har valgt å avslutte behandlingen pga. lite effekt og lite motivasjon fra min side. Jeg har klart å bli mye bedre på egenhånd, og vl si at jeg er kanskje rundt 85-99% frisk på gode dager. Men enkelte ting og hendelser utløser negative tanker, så det kan være tøft i enkelte perioder. Jeg har lyst på å få hjelp igjen, men er rett og slett for redd for å spørre om hjelp for andre gang! Spesielt nå, når jeg er normalvektig og for det meste ganske frisk. Jeg føler meg rett og slett ikke syk nok lenger  Det som er verdt å nevne er at denne kjæresten min har støttet meg 100% gjennom de 2 siste årene. Han var den første personen jeg fortalte om spiseforstyrrelsen min, og med hjelpen og støtten hans, så gikk jeg fra å være på bunnen til å bli et fungerende og sunt menneske! Men dette er også noe som gjør meg veldig usikker.. Av og til, så føler jeg at han fortjener en "normal" kjæreste som er ikke like ødelagt i hodet som meg. Det må være så tungt å forholde seg til et sånt sykdom. Heldigvis har jeg blitt mye bedre, og med det har forholdet vårt blitt enda mer harmonisk og fint, men det er fortsatt en kilde til veldig mye usikkerhet og skam fra min side.

Forhåpentligvis, så får jeg styrke til å søke etter hjelp en gang snart  Vil bli kvitt disse negative tanker og denne jævelheten for godt!

Anonymkode: 854bb...bf4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Der har du problemet. Manglende åpenhet og kommunikasjon. Det er ikke en selvfølge at du ikke skal snakke om dette med ham, tvert i mot bør det være en selvfølge at man kan snakke om følelsene sine i et forhold

Anonymkode: cc4c7...6d2

(TS her) Oi, skrev et svar nå nettopp som handler om akkurat dette. Jeg har nå skjønt at dette er noe jeg burde ha tatt tak i mye tidligere. Jeg tror kanskje at jeg synes det var kleint å snakke om det på den tiden fordi at jeg ville ikke at han skulle tro at jeg er sjalu eller at jeg er en sånn crazy girlfriend som stalker venninnene hans og følger med på livet hans. Men nå skjønner jeg at trengte kanskje ikke å fortelle om alt - kanskje det holdt å bare lufte bekymringene mine rundt det at han snakker så mye om en jente og å si ifra om at jeg synes at det er ubehagelig. Så litt av skylden ligger kanskje på meg, som holdt alt for meg selv og lot de negative følelsene utvikle seg mer og mer. Hvis noe lignende skjer neste gang, så kommer jeg til å si ifra med en gang! Skal ikke gjøre den samme feilen igjen  

Vi prøver å ha god kommunikasjon og prøver begge å lufte bekymringer og negative tanker med en gang de popper opp, men her klarte jeg altså ikke å gjøre dette. Terskelen føltes litt for høy denne gangen. Men dette skal jeg jobbe med!

Anonymkode: 854bb...bf4

[Gjest Skogsalv]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

TS her! Takk for alle svarene ❤️ Det ble så mye at jeg tror ikke at jeg får tid til å svare detaljert på alt, men jeg har i hvert fall lest gjennom alt og tenkt gjennom en del ting  Siste gang han nevnte henne har vært rundt september/oktober 2020, altså da han fikk avslag fra den linjeforeningsgreien jeg skrev om. Siden da ha han verken vært mye på skolen eller vært med på noe sosialt med folk fra kullet hans. Så jeg føler på en måte at hun er ikke et problem lenger. I tillegg, skal vi mest sannsynligvis flytte fra denne byen på sommeren, så jeg håper at jeg kan glemme henne helt etter dette. 

Det som er ekkelt, er at jeg kjente på samme følelser sommeren 2020, dvs. jeg glemte at denne jenten eksisterte og tenkte ikke at hun kom til å være et problem lenger (fordi at sist gang han hadde noe med henne å gjøre på det tidspunktet var i februar-mars 2020). Så jeg ble litt satt ut da han plutselig ville søke seg inn i den linjeforeningen og plutselig begynte å snakke om henne igjen. Det var bare liksom.. hæ? Du har tenkt på henne hele denne tiden? Så selv om jeg føler meg som en dårlig kjæreste for å si det, så var jeg VELDIG glad for at han fikk avslag! Jeg ville ha følt på enorm sjalusi hvis de skulle henge sammen/snakke sammen hver eneste uke/flere ganger i måneden. 

Samtidig, så er jeg villig til å gi ham the benefit of doubt. Han er tross alt en veldig god og snill gutt, kanskje litt naiv. Jeg lurer på om han rett og slett ikke skjønner hvor ekkelt det er når kjæresten din prøver å bli venn med noen av motsatt kjønn. Jeg tror nok at han ville ha følt på samme følelser av sjalusi hadde jeg gjort det samme som han, men bare med en gutt. Men: han har tross alt snakket åpent om det og har ikke skjult noe som helst, så jeg antar at han ikke tenkte at det var noe galt i det. Og jeg, som er så besatt av å være en "kul kjæreste" som ikke er sjalu og som gir kjæresten sin friheten til å gjøre hva han vil, tenkte heller ikke at det var noe galt i det. Jeg følte på en ekkel følelse ja, men antok at det var mest fordi at jeg er så usikker på meg selv (det noen av dere har sagt om meg er halt sant - spiseforstyrrelsen min henger veldig tett sammen med denne usikkerheten jeg bærer på). Men det jeg har skjønt etter å ha lest svarene deres, er at jeg burde ikke akseptere absolutt alt, spesielt hvis det gir meg en ekkel følelse og påvirker meg til en såpass stor grad. Så jeg tenker at hvis denne jenten eller andre slike jenter popper opp neste gang, så vil jeg kanskje prøve å sette meg ned med han og prate om hvor ukomfortabelt det føles.

Jeg har tross alt ikke snakket om denne jenten med han en gang! Kanskje, hvis jeg hadde sagt "du.. Jeg synes at du har snakket for mye om denne jenten. Jeg får en ekkel følelse av alt dette og lurer på hva du synes? Jeg er bare så redd for at du skal utvikle følelser for henne", så kunne han ha forklart dette fra hans perspektiv. Kan jo hende at han genuint bare vil være venn med henne - han har tross alt ingen venner her, og han har en veldig.. feminin (?) personlighet mtp. at han er veldig myk, snill, sjenert og rolig. Så det kan jo hende at han rett og slett passer best med jenter og det å bli venn med henne var et desperat forsøk på å få i hvert fall en venn eller kamerat på studiet hans..

Igjen, takk for svarene deres! Jeg skal definitivt ikke tie stille igjen og bare la ukomfortable ting skje rett foran trynet mitt. Neste gang så sier jeg definitivt ifra og snakker om dette her med han. 

Takk for bekymringen din ❤️ Jeg synes at dette er veldig tøft hehe.. Jeg har mottatt profesjonell hjelp tidligere man har valgt å avslutte behandlingen pga. lite effekt og lite motivasjon fra min side. Jeg har klart å bli mye bedre på egenhånd, og vl si at jeg er kanskje rundt 85-99% frisk på gode dager. Men enkelte ting og hendelser utløser negative tanker, så det kan være tøft i enkelte perioder. Jeg har lyst på å få hjelp igjen, men er rett og slett for redd for å spørre om hjelp for andre gang! Spesielt nå, når jeg er normalvektig og for det meste ganske frisk. Jeg føler meg rett og slett ikke syk nok lenger  Det som er verdt å nevne er at denne kjæresten min har støttet meg 100% gjennom de 2 siste årene. Han var den første personen jeg fortalte om spiseforstyrrelsen min, og med hjelpen og støtten hans, så gikk jeg fra å være på bunnen til å bli et fungerende og sunt menneske! Men dette er også noe som gjør meg veldig usikker.. Av og til, så føler jeg at han fortjener en "normal" kjæreste som er ikke like ødelagt i hodet som meg. Det må være så tungt å forholde seg til et sånt sykdom. Heldigvis har jeg blitt mye bedre, og med det har forholdet vårt blitt enda mer harmonisk og fint, men det er fortsatt en kilde til veldig mye usikkerhet og skam fra min side.

Forhåpentligvis, så får jeg styrke til å søke etter hjelp en gang snart  Vil bli kvitt disse negative tanker og denne jævelheten for godt!

Anonymkode: 854bb...bf4

Så fint at han støttet deg. Du har ingenting å skamme deg over ❤  Dere har et godt fundament virker det som,så du skal ikke være redd for å snakke med ham . Noen gutter trenger litt veiledning i hvordan slikt oppleves ( når de er litt vel begeistra for en spesiell person utenfor forholdet). Dersom han respekterer deg,så vil han ta hensyn,og helst droppe henne helt 🙂  Be om hjelp i tide da, hvis spiseproblematikken tar seg opp . Ok ? ❤

[AnonymBruker]

Skogsalv skrev (14 minutter siden):

Så fint at han støttet deg. Du har ingenting å skamme deg over ❤  Dere har et godt fundament virker det som,så du skal ikke være redd for å snakke med ham . Noen gutter trenger litt veiledning i hvordan slikt oppleves ( når de er litt vel begeistra for en spesiell person utenfor forholdet). Dersom han respekterer deg,så vil han ta hensyn,og helst droppe henne helt 🙂  Be om hjelp i tide da, hvis spiseproblematikken tar seg opp . Ok ? ❤

Ja, jeg tror at forholdet vårt er ganske solid og er bygget på et godt grunnlag! Så jeg har trua på at vi kommer til å ordne opp i dette. Jeg har en nær venninne som også har en kjæreste som har tullet litt rundt med en venninne og gjorde ting som ikke er helt greit. De sendte god morgen og god natt snapchats til hverandre så og si hver eneste dag, snakket en del med hverandre, og typen til venninnen min snakket ofte om hvor viktig denne venninnen er for han, hvor mye hun har hjulpet han i livet sitt, osv osv. Han synes at dette vennskapet var helt altreit og så ikke noe feil med det. Men en dag fikk venninnen min nok og snakket om dette her med han. Og det var først DA at han skjønte hvor dumt det han gjorde var og hvor sårende det var for venninnen min å ligge i senga ved siden av han og se på han motta snaps fra en annen jente. Så det har fått meg til å skjønne at noen gutter tenker kanskje ikke over hvordan enkelte ting oppleves fra siden. Og det at kjæresten min snakket så åpent om denne jenten og hans ønske om å bli venn med henne, får meg til å tro at det samme skjedde her og. Han skjønte rett og slett ikke hvor sårende det var for meg å høre om en annen jente på denne måten. 

Jeg var litt skuffet når noen folk her sa at han er en tulling og at jeg til og med bør avslutte forholdet.. Kanskje jeg er bare naiv og de har rett i det, men jeg bør i hvert fall ikke gjøre noe såpass drastisk uten å ha snakket med han om dette først og uten å la han forklare seg. Uansett, takk for at du (og andre her) tok deg til å lese gjennom det jeg skrev og komme med gode råd   Jeg skal bli flinkere på å kommunisere og på å ta vare på meg selv ❤️ 

Anonymkode: 854bb...bf4

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd noe av det samme selv, så forstår de vonde følelsene du har. 

Kjæresten min begynte i ny jobb, der jobbet det en jente som i mine øyne var mer eller mindre perfekt, veldig attraktiv, sosial, høyt utdannet, eide egen leilighet, bereist og var ei sånn jente som min kjæreste hadda passa veldig bra med. Og han snakket mye om henne, hvor flink hun var i jobben, hvor imponert han var over henne, de samarbeidet mye i jobb og i starten tenkte jeg ikke noe på det da han snakket mye om jobben generelt i starten, men han fortsatte å snakke om henne lenge etter jobben var ny og spennende. Det endte med at jeg fikk vondt i magen hver gang han snakket om henne. 

Jeg endte opp med å snakke med han om det, og han betrygget meg. Det er flere å siden nå og selv om jeg var overbevist om at han kom til å utvikle følelser for henne så gjorde han det ikke. Nå jobber de "heldigvis" ikke sammen lenger da. Har heller ikke hatt den bekymringer med hans andre venninner, andre kvinnelige kollegaer eller noen generelt, men jeg vet at hun var spesiell og at de hadde passet veldig bra sammen. Og jeg er overbevist om at selv om han benektet det, så hadde han mer enn vennskapeloge følelser for henne. 

Anonymkode: 27353...add

[Gjest Skogsalv]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Ja, jeg tror at forholdet vårt er ganske solid og er bygget på et godt grunnlag! Så jeg har trua på at vi kommer til å ordne opp i dette. Jeg har en nær venninne som også har en kjæreste som har tullet litt rundt med en venninne og gjorde ting som ikke er helt greit. De sendte god morgen og god natt snapchats til hverandre så og si hver eneste dag, snakket en del med hverandre, og typen til venninnen min snakket ofte om hvor viktig denne venninnen er for han, hvor mye hun har hjulpet han i livet sitt, osv osv. Han synes at dette vennskapet var helt altreit og så ikke noe feil med det. Men en dag fikk venninnen min nok og snakket om dette her med han. Og det var først DA at han skjønte hvor dumt det han gjorde var og hvor sårende det var for venninnen min å ligge i senga ved siden av han og se på han motta snaps fra en annen jente. Så det har fått meg til å skjønne at noen gutter tenker kanskje ikke over hvordan enkelte ting oppleves fra siden. Og det at kjæresten min snakket så åpent om denne jenten og hans ønske om å bli venn med henne, får meg til å tro at det samme skjedde her og. Han skjønte rett og slett ikke hvor sårende det var for meg å høre om en annen jente på denne måten. 

Jeg var litt skuffet når noen folk her sa at han er en tulling og at jeg til og med bør avslutte forholdet.. Kanskje jeg er bare naiv og de har rett i det, men jeg bør i hvert fall ikke gjøre noe såpass drastisk uten å ha snakket med han om dette først og uten å la han forklare seg. Uansett, takk for at du (og andre her) tok deg til å lese gjennom det jeg skrev og komme med gode råd   Jeg skal bli flinkere på å kommunisere og på å ta vare på meg selv ❤️ 

Anonymkode: 854bb...bf4

Bra 💪❤ Det ordner seg . Lurt å ikke gå for drastisk til verk,når man kan det løse det gjennom forståelse,samtale og ømhet. 🙂 Dere er begge unge , så mange muligheter til å finne på spennende ting sammen også. Halvåret fremfor oss med vinterferie  , påskeferie og sommer om 4 mnd 🌞

[myjn]

.

Endret 4. februar 2021 av myjn

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har opplevd noe av det samme selv, så forstår de vonde følelsene du har. 

Kjæresten min begynte i ny jobb, der jobbet det en jente som i mine øyne var mer eller mindre perfekt, veldig attraktiv, sosial, høyt utdannet, eide egen leilighet, bereist og var ei sånn jente som min kjæreste hadda passa veldig bra med. Og han snakket mye om henne, hvor flink hun var i jobben, hvor imponert han var over henne, de samarbeidet mye i jobb og i starten tenkte jeg ikke noe på det da han snakket mye om jobben generelt i starten, men han fortsatte å snakke om henne lenge etter jobben var ny og spennende. Det endte med at jeg fikk vondt i magen hver gang han snakket om henne. 

Jeg endte opp med å snakke med han om det, og han betrygget meg. Det er flere å siden nå og selv om jeg var overbevist om at han kom til å utvikle følelser for henne så gjorde han det ikke. Nå jobber de "heldigvis" ikke sammen lenger da. Har heller ikke hatt den bekymringer med hans andre venninner, andre kvinnelige kollegaer eller noen generelt, men jeg vet at hun var spesiell og at de hadde passet veldig bra sammen. Og jeg er overbevist om at selv om han benektet det, så hadde han mer enn vennskapeloge følelser for henne. 

Anonymkode: 27353...add

Takk for at du delte historien din med meg! Jeg føler på akkurat det samme, altså det at hun er spesiell og at selv om han kanskje tror at han har kun vennskapelige følelser for henne, så tror jeg at langt inne så var han bittelitt forelsket i henne. Hun er jo vakker, aktiv, har et veltrent kropp, finner på mye sprell og gøy, osv. Man blir jo litt forelsket i slike folk. En annen ting jeg tenker på, er at vi ofte ser på folk som vi ikke kjenner så godt som perfekte. Vi vet jo ingenting om hvordan de er i privaten, hva slags problemer de sliter med, om dårlig karaktertrekk, osv. Så jeg tenker at det er veldig lett å utvikle sånne "crushes" på folk når man er i et forhold fordi at den andre parten virker mer perfekt og uproblematisk.

Ta meg for eksempel - jeg sliter med kjempemye: dårlig selvtillit, spiseforstyrrelse, depressive episoder, sliter å velge utdanning, har ikke oppnådd milepæler som det å få lappen eller spare opp nok egenkapital til å kjøpe meg leilighet enda, og mye mer. Jeg er smart og har vist til veldig gode akademiske resultater, men alt annet sliter jeg veldig med. Så hvis jeg var kjæresten min, og jeg plutselig møtte på en jente som lignet på en jeg elsker, var like smart, men som utenfra var så mye bedre og har oppnådd så mye mer i livet henne. En som er mye mer aktiv og som finner på mange spennende ting som turer til utlandet, fjellturer, skiturer osv. En som er penere og morsommere, mer populær, og ser ikke ut til å ha samme psykiske problemer. Hvis jeg var kjæresten min, så ville jeg kanskje ha begynt å drømme meg litt bort.. Men alle mennesker har problemer som vi ikke kjenner til, og det kan jo hende at hun ville ha vært en heeelt jævlig kjæreste. Men sånn vet man ikke, så man fortsetter å fantasere om det.

Jeg tror nok at ting ville ha gått bra selv om han ble akseptert inn i linjeforeningen og begynte å tilbringe mye tid sammen med henne. Han er trofast og lojal, og setter veldig stor pris på meg og det fantastiske forholdet som vi har fått til. Vi har lyst på en fremtiden sammen - på barn, på vår egen hus, på hund osv osv. Men det går jo an å elske sin kjære samtidig som man fantaserer litt om andre mennesker. Og det synes jeg er tøft å tenke på. Så hvis hun var så mye i livet hans, så ville jeg ha gått rundt og hatt en klump i magen og alltid lurt på om han sammenlignet meg med henne, synes at hun er bedre enn meg på enkelte områder, osv osv. Jaja.. Må kanskje jobbe litt med selvtilliten min 

Anonymkode: 854bb...bf4