Jeg ønsker virkelig ikke å bo med en mann!

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne på 33 år og helt enig med deg. Det å bo med en mann blir bare en frustrasjon, jeg har fortsatt til gode å møte en mann som gjør husarbeid. Hvor moro er det å rydde og vaske etter et annet voksent menneske? Hvor moro er det å gang på gang legge seg til en ryddig leilighet, men våkne til et rottereir fordi mannen har sittet oppe, lagd seg nattmat og ikke giddet å rydde opp etter seg! For ikke å glemme maset om sex hver dag! Orker du ikke sex begynner de å mase om blowjob, som om det er mindre slitsomt, har jo JOB i ordet. Samme menn gir vanligvis aldri oralsex i retur heller.

Også dette tullet om at det lønner seg økonomisk å bo sammen?! Menn kan spise enormt! Så prøver man å være økonomisk og kjøpe inn mat for hele uka, men mannen gjentagende ganger står og disker opp morgendagens middag som kveldsmat?! «Jeg bare kjøper nytt», sier han. Vel, plutselig er han blakk og det blir en selv som må handle inn den maten. Kanskje han har dyre vaner som å røyke, snuse, drikke mye cola hver dag og gjerne øl i helgene. Plutselig har han gått tom for penger og man må dra resten av det økonomiske lasset resten av måneden alene.

Kanskje man også har bil sammen, for det blir jo billigere enn å ha to? Vel, hva hjelper det hvis mannen hele tiden skal ta bilen, kjøre gjennom bommer, bensin forbruket øker og km distansen øker. Med min eks måtte jeg øke km distansen pga den uendelige kjøringen hans, det gjorde at forsikringen på bilen økte med 500 kr mnd! Det er faktisk mye penger for meg! På det verstevvar vi oppi 1300 kr i bomregning, nå som singel bruker jeg ca 200 i mnd! Bensintanken måtte fylles minst to ganger i mnd, minst! Nå kan en tank holde for en mnd eller to!

Angående mat, der sparer jeg flere tusen! Jeg overdriver ikke når jeg sier jeg sparer minst 4000. Minst!
 

Dette ble mye, men jeg kan bare ikke understreke nok hvor lite et samboerskap frister. Nå kom jeg på at jeg glemte det viktigste: hva om begge eier boligen sammen og det blir slutt? Da må man enten selge eller kjøpe den andre ut. Se for dere å være hund og katt i den situasjonen! Kanskje man også blir værende i et dårlig forhold pga denne situasjon, man eier sammen, kanskje man ikke har råd til å kjøpe den andre ut, ser for seg å bli hjemløs eller ha et h..... under en salgsprosess.

Anonymkode: 5a922...919

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.2.2021 den 19.52):

Ts. Er du ikke redd for å ende opp som en sær ensom gammel tante?

Anonymkode: df7c8...a0d

Jeg tror man heller burde være redd for å ende opp i et dårlig samboerskap hvor man skulle ønske man aldri flyttet sammen!

Jeg velger lett å heller bli en ensom gammel tante enn en ulykkelig dame i et dårlig forhold.

Det å bo hver for seg gir også mer makt. Det er lettere å se gjennom fingrene flere ganger når man er samboere, man har risikert mye ved å flytte sammen og grensene blir strukket. Jeg har tenkt flere ganger under samboerforhold: «Hadde vi ikke bodd sammen nå så hadde jeg gjort det slutt» Men det å bo sammen kan sette deg i en sårbar situasjon. Viser en mann dårlige sider i et særbo forhold så har man mye lettere muligheten til å takke for seg, fremfor å bli værende i et samboerskap hvor mannen blir mer og mer en drittsekk. 

Anonymkode: 5a922...919

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Som allerede har påpekt, dette er nok styrt av om man har dårlige/gode erfaringer. Jeg har bodd med mannen i 15 år, og kunne ikke sett for meg noe annet enn å bo med en mann. 

Vi har mye frihet, og god plass. Er avslappet i forhold til overtid, aktiviteter, trening. Jobber vi har vi egne kontorer, der vi også har en lesekrok. 

Fordelene med å bo sammen er at man slipper unna med 50% av alt. Matlaging, handling, husarbeid... Og omsorgen som alltid er der, en klem om noe er vondt, noen som er der om du sover dårlig, og en kopp kaffe om det er ekstra tungt å komme ut av senga den dagen. 

Anonymkode: 9a51d...0c5

Nei, nei og nei! Jeg har fire samboerskap bak meg og jeg stod fortsatt for 100 prosent av disse tingene! Husarbeidet øker i tillegg kraftig når det er en mann i hus! 

Anonymkode: 5a922...919

[Roci]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Er også veldig introvert og avsosial, og vi er begge hjemme stort sett hele tiden - men vi har alenetid selv om vi er sammen, fordi vi er bestevenner og den nærmeste familien vi har. Skjønner at øvrig familie/foreldre/venner er slitsomt, men de er jo ikke "Nære" sånn som partner er.

Anonymkode: e2a55...428

Vi "introverter" er jo også ulike - jeg har vært i et langvarig samboerskap tidligere og er nå i et særboerforhold, og er ikke i tvil om hva jeg foretrekker. Jeg er ikke asosial introvert - jeg liker å tilbringe tid sammen med familie og venner også, men trenger rett og slett noe tid for meg selv for å "lade batteriene" - og det gjør jeg best helt for meg selv. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nei, nei og nei! Jeg har fire samboerskap bak meg og jeg stod fortsatt for 100 prosent av disse tingene! Husarbeidet øker i tillegg kraftig når det er en mann i hus! 

Anonymkode: 5a922...919

Det er ikke mitt inntrykk, verken i eget forhold, eller blant venninner. Eller i min oppvekst, eller hos svigers. Kun her inne jeg leser om slike egoistiske menn. Kom nettopp ut av et møte som drøyde... og mannen til kollegaen min kom inn med lunsj og kaffe til henne. Så er jo ganske utrolig at du klarer dette fire ganger på rad? 

Min tar unna alt han ser, setter på klesvask, rydder oppvaskmaskin om han står opp først, rer opp senga om han står opp sist, løper ut og måker snø selv om jeg skal ut døra fordi han vet jeg hater snømåking. Vi lager alltid dobbel porsjon av lunsj og middag, så matlagingen er halvert. Med mer.. og slik har han vært gjennom 15 års samboerskap og ekteskap. 

Anonymkode: 9a51d...0c5

[AnonymBruker]

Roci skrev (3 minutter siden):

Vi "introverter" er jo også ulike - jeg har vært i et langvarig samboerskap tidligere og er nå i et særboerforhold, og er ikke i tvil om hva jeg foretrekker. Jeg er ikke asosial introvert - jeg liker å tilbringe tid sammen med familie og venner også, men trenger rett og slett noe tid for meg selv for å "lade batteriene" - og det gjør jeg best helt for meg selv. 

Skjønner! Ja elle er jo forskjellige - Jeg liker egentlig ikke å være med øvrig familie engang (foreldre, svigers og andre slekts-relasjoner) 😂 Men er jo koselig når man først kommer dit da, men det tapper meg for all energi.. Eneste menneske som ikke "Tapper meg" er mannen

Anonymkode: e2a55...428

[AnonymBruker]

Jeg tenker mye likt deg ts, men innimellom får jeg litt "panikk" med tanke på å ende opp ensom som gammel. Jeg har barn boende hos meg 70% av tiden og er ikke ensom, men hva med den dagen barna flytter ut? Jeg vil da være eldre og sannsynligvis mindre attraktiv på "markedet", så jeg er redd jeg er dum om jeg ikke slår til nå liksom.

Anonymkode: 30116...824

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Jeg tenker mye likt deg ts, men innimellom får jeg litt "panikk" med tanke på å ende opp ensom som gammel. Jeg har barn boende hos meg 70% av tiden og er ikke ensom, men hva med den dagen barna flytter ut? Jeg vil da være eldre og sannsynligvis mindre attraktiv på "markedet", så jeg er redd jeg er dum om jeg ikke slår til nå liksom.

Anonymkode: 30116...824

Hvorfor skulle vi være mindre attraktive senere? De potensielle mennene har da blitt akkurat like mye eldre de også? Det der er rett og slett en tankegang jeg ikke forstår. Det er da ikke sånn at menn får sjangs på yngre og yngre damer jo eldre de blir. En mann på 50 år nå som fint kan i sjangs på damer på 40 vil sannsynligvis ikke ha sjangs på damer på 40 om 10 år. Da er damer rundt 50 kanskje nedre grense. Så med mindre du ser for deg å finne en yngre mann så er det da ingen grunn til å tro at du er mindre attraktiv om noen år.

Anonymkode: 03bbf...b08

[AnonymBruker]

Digg med mannefritt liv! Frihet og lykke hver dag, trives i eget selskap og har energi til å ta vare på meg selv, ikke et mannebarn  

Anonymkode: e10ca...d36

[MiniMjau]

Amen!! Enig! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.2.2021 den 13.26):

Jeg tror man heller burde være redd for å ende opp i et dårlig samboerskap hvor man skulle ønske man aldri flyttet sammen!

Jeg velger lett å heller bli en ensom gammel tante enn en ulykkelig dame i et dårlig forhold.

Det å bo hver for seg gir også mer makt. Det er lettere å se gjennom fingrene flere ganger når man er samboere, man har risikert mye ved å flytte sammen og grensene blir strukket. Jeg har tenkt flere ganger under samboerforhold: «Hadde vi ikke bodd sammen nå så hadde jeg gjort det slutt» Men det å bo sammen kan sette deg i en sårbar situasjon. Viser en mann dårlige sider i et særbo forhold så har man mye lettere muligheten til å takke for seg, fremfor å bli værende i et samboerskap hvor mannen blir mer og mer en drittsekk. 

Anonymkode: 5a922...919

TS HER:   Sååååå enig.    Min redsel det der.    Og det værste er hvis mannen krever at jeg selger mitt for å flytte inn til han, så er han hjemme hele dagen og  hvis det ikke går mellom oss ender jeg opp som deprimert og får ikke tilbake  det fine stedet mitt for det er jo solgt og han har ikke råd å kjøpe meg ut. Så sitter jeg der og vet ikke min arme råd.    Tør derfor ikke ta sjansen på å flytte sammen med en mann noen gang ..    Er så mye tryggere å ha sitte eget, trygge  lune rede.

Anonymkode: 7f460...609

[AnonymBruker]

Vi krangler ikke. Kjenner meg ikke igjen. 

"Dårlig steming" har vi ikke hatt heller. Bodd sammen i 10 år. 

Anonymkode: 727d4...9a9

[AnonymBruker]

33 åring her og jeg føler det på akkurat samme måte. Særboer forhold holder lang vei😄😄

Anonymkode: 08dd8...e87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.2.2021 den 13.56):

Jeg tenker mye likt deg ts, men innimellom får jeg litt "panikk" med tanke på å ende opp ensom som gammel. Jeg har barn boende hos meg 70% av tiden og er ikke ensom, men hva med den dagen barna flytter ut? Jeg vil da være eldre og sannsynligvis mindre attraktiv på "markedet", så jeg er redd jeg er dum om jeg ikke slår til nå liksom.

Anonymkode: 30116...824

Ts her.  Jeg har tenkt akkurat som deg.  Jeg har to voksne barn som bor hjemme  forsatt, men de har egenkapital og ser seg etter sted å bo, kan skje når som helst, og da tror jeg at jeg kommer på å kjenne på savnet av å ha noen å bo med.  Men er så mye enklere og bedre å bo med egne barn enn en mann.  En mann krever sååå mye.  Og selv om det kan gå bra å bo med en mann en stund kan det fort snu.  Og da å være stuck med en mann med dårlig stemning og gnisninger og at man går hverandre på nervene fordi man venter på at den ene skal finne seg et sted å bo, man blir jo syk og mister nattersøvnen av det.  Har erfart dette.  Har vært ganske uheldig i mine tre forhold,  og tror derfor ikke at det blir dans på roser med en annen mann.  Da er det bedre å ha sitt eget sted og slippe det stresset. 

Anonymkode: 7f460...609