Jeg ønsker virkelig ikke å bo med en mann!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg er en kvinne på 45 år, har vært i 3 lange forhold. I det første fikk jeg barn og vi bodde sammen i 10 år, det var et dårlig forhold, der jeg ikke ble sett eller hørt. Holdt ut for ungen.,Mitt neste forhold varte 9 år, men vi møttes kun i helger og en dag i uken, fungerte greit til han sa han villle ha barn , jeg var ferdig med barn. Mitt neste forhold varte 4 år, vi bodde ikke sammen, men han var mye hos meg, det ble dårligere og dårligere stemning og kommunikasjon og nærhet  forsvant , eneste som gjaldt for han var at jeg måtte selge og  flyttte inn til han.  Nå er jeg singel og trives godt med det, har ikke lyst å bo med en mann før jeg kanskje blir pensjonist. Det er såååå deilig å være fri, og ha mitt eget sted å trekke meg tilbake, spise det jeg vil, se på det jeg vil på tv, sove når jeg vil , rydde når jeg vil. Ingen som er sur på meg eller lager dårlig stemning, ingen som snorker og promper i sengen, ingen jeg må stille opp for og være disponibel for, ingen  som hakker på meg og gjør meg trist og får meg til å iste selvtillit.  Trives så godt i mitt eget hjem jeg har bygget opp i over 20 år.Regner med at de fleste menn i 40 og 50 årene har sitt eget sted med sine egne ting og har satt sitt eget preg på sitt hjem som viser hvem de er. Ingen mann ville nok ha flyttet inn i mitt hjem med mine barns babybilder på veggene, min femi smak med rosa blomstergardiner og puter og  dyrebilder på veggene. Jeg lurer på hvordan folk takler det å bo sammen?, hvor gjør dere av dere når det blir krangel og dårlig stemning, man kan jo ikke bare stikke hjem når man bor i samme hjem ?    Føler dere det ikkke klaustrofobisk å aldri få alene tid, å måtte ha en over dere hele tiden ?   Er redd for dette hvis jeg skulle få meg kjæreste en gang, at han vil bo sammen, bare ordet gjør meg redd. Er det mange av dere som føler det samme?

Anonymkode: 7f460...609

Som mann 45 år kjenner eg mykje igjen i dette. Det skal vere gode grunnar til at eg vil bu med ei dame av liknande grunnar som du nemner. Å bu saman betyr å kompromisse og det er i så fall kun aktuelt om det er kompromiss ein kan leve med.

Så for min del er dame som vil vere særbuar midt i blinken.

Anonymkode: e6e2b...95a

[Engel]

Jeg har bodd sammen med mann (og etter hvert familie) i 18 år. Det er ikke noe problem det. Om forholdet er bra. Selvfølgelig krangler man og er uenige innimellom. Men da kan man gå seg en tur eller noe alene da om man trenger en pause. Og det er da ikke sånn at man ikke gjør ting hver for seg i et forhold.

Nå har jeg bodd alene i snart 6 år, dvs med unger annenhver uke da. Har hatt et par kjærester, men aldri såpass lenge at det har vært snakk om å bli samboere. Eller jo såvidt, men da lå det litt fram i tid. Jeg trives  godt alene, og har tenkt at det skal mye til for at jeg vil bli samboer igjen så lenge barna bor hjemme, spesielt hvis han også har barn. Ungene har full stefamilie hos faren, og det er tydelig at de nyter at det bare er oss hos meg. Og jeg tenker at situasjonen med mine og dine barn under samme tak er noe av det mest utfordrende man kan gjøre, og at det sannsynligvis kan få selv de beste forhold til å rakne. Både kjæresteforhold og forholdet til barna. Og  jeg setter mitt forhold med barna mine langt over eventuelle forhold med menn. Men når ungene etter hvert flytter så håper jeg å kunne bli samboer igjen. Det kan bli drøyt mye alenetid ellers.😉 Og jeg håper jo å finne den store kjærligheten før dette, bare at vi trenger ikke bo sammen fast. Være hos hverandre noen dager i uka er helt supert.

Nå har de mennene jeg har datet også være veldig avslappet til det der med å bo sammen. Jeg velger menn som setter barna sine først, og da har de gjerne en tilsvarende holdning som det jeg har. Ikke noen stressing eller press om å bo sammen.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.2.2021 den 15.18):

Jeg lurer på hvordan folk takler det å bo sammen?, hvor gjør dere av dere når det blir krangel og dårlig stemning, man kan jo ikke bare stikke hjem når man bor i samme hjem ?    Føler dere det ikkke klaustrofobisk å aldri få alene tid, å måtte ha en over dere hele tiden ?   Er redd for dette hvis jeg skulle få meg kjæreste en gang, at han vil bo sammen, bare ordet gjør meg redd. Er det mange av dere som føler det samme?

Anonymkode: 7f460...609

Krangling og dårlig stemning har vi så og si aldri her i hus. Dårlig stemning, Ja, men vi har aldri kranglet. Er vi uenige, så er det rom for å diskutere, og begges mening blir hørt. Vi har en 'regel' om at diskusjonen ikke skal utarte seg til krangling, da tar vi en time out. Min x og jeg kranglet nesten hele tiden. Ser nå i etterkant at vi rett og slett ikke var kompatible. 

Vi har jo egne interesser og egne venner, så vi får jo alenetid? Både samboer og jeg er stadig ute av huset pga venner eller hobbyer, og den alenetiden holder i massevis.  Vi har begge hobbyer som må utføres på utsiden av hjemmet da, hjelper sikkert en del på. 

og for min del er det så enkelt som at alle de følelsene du snakker om, de følte jeg på med min x. Hvor skal jeg gjøre av meg ved krangling og dårlig stemning, følte meg kvelt med han rundt meg hele tiden, osv osv. Jeg føler det ikke sånn med nåværende samboer, rett og slett fordi vi er en mye bedre match.

 

Anonymkode: 147c8...f1c

[FrøkenMånestråle]

Nå er ikke jeg så begeistret for tanken på et forhold heller men å måtte bo med en mann igjen, det er totalt uaktuelt. 

[Brunello]

AnonymBruker skrev (På 3.2.2021 den 19.52):

Ts. Er du ikke redd for å ende opp som en sær ensom gammel tante?

Anonymkode: df7c8...a0d

Etter å ha lest HI, konkluderer jeg med at det toget er gått.

[Brunello]

Dette er en problemstilling som i det vesentlige gjelder de med dårlige erfaringer.

Jeg ville heller ikke hatt lyst til å etablere meg på nytt med en dårlig dame. Men fordi jeg har en fantastisk kone jeg har lyst til å leve livet ut med, er ikke dette noe problemstilling for meg.

[AnonymBruker]

Jeg er 42, kvinne og føler akkurat som deg ts. Bare at jeg ikke har kommet dit enda.. fremdeles samboer. Men det er ikke lenge til! 

Aldri mer samboer! 

Anonymkode: 8a0fa...858

[AnonymBruker]

Jeg er på samme sted. Har vært samboer fra 16 til jeg var 29, er nå 32. Og det er så deilig å bo alene. Har kjæreste som ønsker å flytte sammen, men det kommer ikke til å skje. Er nok å være sammen en helg om gangen, da trenger jeg alenetid. 

Anonymkode: a81e8...c13

[Roci]

AnonymBruker skrev (På 3.2.2021 den 19.52):

Ts. Er du ikke redd for å ende opp som en sær ensom gammel tante?

Anonymkode: df7c8...a0d

Man blir ikke automatisk "ensom" fordi man velger å være/trives som singel.  Vi er mange som trives utmerket i vårt eget selskap og synes det er befriende å ha samvær med andre når vi vil, ikke 24/7. Gamle blir vi alle sammen til slutt og det er heller ikke farlig å være sær, så jeg ser ikke helt problemet  

[AnonymBruker]

Som allerede har påpekt, dette er nok styrt av om man har dårlige/gode erfaringer. Jeg har bodd med mannen i 15 år, og kunne ikke sett for meg noe annet enn å bo med en mann. 

Vi har mye frihet, og god plass. Er avslappet i forhold til overtid, aktiviteter, trening. Jobber vi har vi egne kontorer, der vi også har en lesekrok. 

Fordelene med å bo sammen er at man slipper unna med 50% av alt. Matlaging, handling, husarbeid... Og omsorgen som alltid er der, en klem om noe er vondt, noen som er der om du sover dårlig, og en kopp kaffe om det er ekstra tungt å komme ut av senga den dagen. 

Anonymkode: 9a51d...0c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Som allerede har påpekt, dette er nok styrt av om man har dårlige/gode erfaringer. Jeg har bodd med mannen i 15 år, og kunne ikke sett for meg noe annet enn å bo med en mann. 

Vi har mye frihet, og god plass. Er avslappet i forhold til overtid, aktiviteter, trening. Jobber vi har vi egne kontorer, der vi også har en lesekrok. 

Fordelene med å bo sammen er at man slipper unna med 50% av alt. Matlaging, handling, husarbeid... Og omsorgen som alltid er der, en klem om noe er vondt, noen som er der om du sover dårlig, og en kopp kaffe om det er ekstra tungt å komme ut av senga den dagen. 

Anonymkode: 9a51d...0c5

Det er nok der skoen trykker ja.. jeg er hun på 42 som fremdeles er samboer men ikke ønsker dette mer. Og det er nettopp pga det du skriver. 

Det sies at er forhold er halv sorg og dobbel glede. Men i mitt tilfelle er der motsatt, dobbel sorg og halv glede. Fordi man ikke gjør 50% av alt, man gjør gjerne 90%. 

Den klemmen kommer ikke uten å be om det. Den koppen på senga kommer kanskje en gang i året dersom man har klaget på at det ikke skjer. Jeg har bodd sammen med fire samboere siden jeg var 16 og ble samboer første gang. Det er over 25 år, og jeg har enda til gode å oppleve det du sier. Såklart i starten av samboerskapet er det slik. Første ukene.. men så! 

Derfor.. hvorfor bli samboer igjen.. 😕

 

Anonymkode: 8a0fa...858

[Era Vulgaris]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Som allerede har påpekt, dette er nok styrt av om man har dårlige/gode erfaringer. Jeg har bodd med mannen i 15 år, og kunne ikke sett for meg noe annet enn å bo med en mann. 

Vi har mye frihet, og god plass. Er avslappet i forhold til overtid, aktiviteter, trening. Jobber vi har vi egne kontorer, der vi også har en lesekrok. 

Fordelene med å bo sammen er at man slipper unna med 50% av alt. Matlaging, handling, husarbeid... Og omsorgen som alltid er der, en klem om noe er vondt, noen som er der om du sover dårlig, og en kopp kaffe om det er ekstra tungt å komme ut av senga den dagen. 

Anonymkode: 9a51d...0c5

Selvfølgelig er det det. Har man god erfaring med å bo sammen med et menneske, så slutter man vel ikke å bo sammen med det mennesket? Da forblir man under samme tak. Ergo står man igjen med de med dårlige erfaringer.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.2.2021 den 15.23):

Er mann og har følelsen av at det er mange kvinner som helt vil bo for seg selv. Særlig etter barneperioden er forbi. Akkurat som om behovet for mann forsvinner. Så jeg tror ikke det er unikt det du kjenner på.

Syns menn skal bli oppmerksom på dette før de velger å binde seg med hud og hår. Da er det kanskje bedre for menn å være i forholdet inntil 1 eller andre barnet er født og at ungene heller har 2 hjem.

Anonymkode: 0c4e0...e2e

Ja, for det er jo helt TOPP for barn å ha to hjem....
Løsningen, slik jeg ser det, er at foreldrene bor sammen til barna flytter ut. SÅ kan de flytte fra hverandre. Skal man oppdra barn, får man også skape et stabilt hjem til dem.

Anonymkode: 67da9...bfe

[Aragorn ll Elessar]

Om du ikke vil bo med en mann så er det jo bare og ikke bo med en mann.

 

Mye bedre og bo alene uansett.

Endret 5. februar 2021 av Aragorn ll Elessar

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.2.2021 den 15.18):

Det er såååå deilig å være fri, og ha mitt eget sted å trekke meg tilbake, spise det jeg vil, se på det jeg vil på tv, sove når jeg vil , rydde når jeg vil. Ingen som er sur på meg eller lager dårlig stemning, , ingen jeg må stille opp for og være disponibel for, ingen  som hakker på meg og gjør meg trist og får meg til å iste selvtillit. 

Anonymkode: 7f460...609

Det her skjer ikke i gode forhold - så dette har ingenting med samboerskap å gjøre, bare at du har valgt dårlige partnere/hatt dårlige forhold.

I normale/gode forhold går man ikke oppå hverandre selv om man er sammen hele dagen og deler hjem og liv, man kan "være alene" sevl om man er i samme rom, trekke seg tilbake, spise det man vil, se på det man vil, sove når man vil og hvor man vil, rydde når man vil, det er ikke dårlig stemning og du må ikke underholde partner og ingen gir deg dårlig selvtillitt eller trist..

Anonymkode: e2a55...428

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, for det er jo helt TOPP for barn å ha to hjem....
Løsningen, slik jeg ser det, er at foreldrene bor sammen til barna flytter ut. SÅ kan de flytte fra hverandre. Skal man oppdra barn, får man også skape et stabilt hjem til dem.

Anonymkode: 67da9...bfe

Enig, jeg holder ut for barna. Har det helt greit med mannen men vil så veldig gjerne ha egentid! Mannen har ikke mye til sosial omgangskrets så han er hjemme hele tiden.

Anonymkode: 38090...566

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Enig, jeg holder ut for barna. Har det helt greit med mannen men vil så veldig gjerne ha egentid! Mannen har ikke mye til sosial omgangskrets så han er hjemme hele tiden.

Anonymkode: 38090...566

Kan du ikke ha egentid med mannen hjemme? Har dere et så anspent forhold?

Anonymkode: e2a55...428

[Gjest Middelmådig]

Dette skyldes nok bare at du har hatt dårlige forhold. Jeg har bodd med min mann i 17 år. Av og til jeg har hatt behov for å være alene, men det varer aldri mer enn et par timer. Jeg gjør det jeg vil, stort sett når jeg vil. Ser det jeg vil på tv, når jeg vil, spiser det jeg vil. Samtidig som jeg har en å dele gleder og sorger, utgifter og rydding med. Syns det er perfekt. 
 

 

[Roci]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det her skjer ikke i gode forhold - så dette har ingenting med samboerskap å gjøre, bare at du har valgt dårlige partnere/hatt dårlige forhold.

I normale/gode forhold går man ikke oppå hverandre selv om man er sammen hele dagen og deler hjem og liv, man kan "være alene" sevl om man er i samme rom, trekke seg tilbake, spise det man vil, se på det man vil, sove når man vil og hvor man vil, rydde når man vil, det er ikke dårlig stemning og du må ikke underholde partner og ingen gir deg dårlig selvtillitt eller trist..

Anonymkode: e2a55...428

Som introvert med stort behov for alenetid, har jeg erfart at det også med en god partner fungerer bedre for meg å være særboer. Det er ikke tilstrekkelig for meg å trekke meg tilbake på gjesterommet en times tid for å lese litt, for å si det sånn. Det er kanskje verdt å nevne at kjæresten også er introvert, og derfor bedriver det meste av sine fritidsaktiviteter/hobbyer hjemme. 

[AnonymBruker]

Roci skrev (3 minutter siden):

Som introvert med stort behov for alenetid, har jeg erfart at det også med en god partner fungerer bedre for meg å være særboer. Det er ikke tilstrekkelig for meg å trekke meg tilbake på gjesterommet en times tid for å lese litt, for å si det sånn. Det er kanskje verdt å nevne at kjæresten også er introvert, og derfor bedriver det meste av sine fritidsaktiviteter/hobbyer hjemme. 

Er også veldig introvert og avsosial, og vi er begge hjemme stort sett hele tiden - men vi har alenetid selv om vi er sammen, fordi vi er bestevenner og den nærmeste familien vi har. Skjønner at øvrig familie/foreldre/venner er slitsomt, men de er jo ikke "Nære" sånn som partner er.

Anonymkode: e2a55...428