Tror jeg er ulykkelig og lurer på om forholdet er problemet

[AnonymBruker]

Ja - hva gjør man? 

Jeg tror jeg er ulykkelig. Er i et forhold med en mann som har slitt psykisk i noen år. Dette har gått mye ut over meg - mye kjefting, mye kritikk, humørsvingninger, osv. Har vært veldig ustabilt og han har også vært ganske aggressiv, selv om han aldri har vært voldelig mot folk. Vi fikk barn for noen år siden (jeg ble gravid før jeg visste at han var syk). Jeg har mest fungert som alenemamma til barnet vårt, ettersom mannen ikke har greid å ta noe ansvar. Mannen er absolutt bedre enn da han var som verst, fungerer bedre i hverdagen og er ikke like ustabil. Men sover om dagen og ikke om natta, drikker mye, kan svare sint og hissig, osv. Vi har kranglet mye i det siste, og hver gang tenker jeg at jeg ikke orker mer. Men så blir vi venner, og vi er så glade i hverandre og så prøver jeg litt til. Han går jo i behandling og er bedre, og mange ganger tar han seg sammen og virkelig jobber for å ta tak i problemene sine. 

Jeg har slitt med depresjon eller lignende i litt over et år, og går på antidepressiva. I det siste føler jeg at det ikke virker mer, og har økt dosen (i samråd med lege såklart) og går til psykolog. Jeg er mye trist, føler meg alene, men også at jeg ikke er nok alene, er utslitt av å ha alt ansvaret (mannen gjør småting som å reparere ting osv.). Jeg føler at jeg aldri har det bra liksom. Jeg går til jobb, sitter på jobb og er ukonsentrert og sliten, drar hjem og spiser middag og er sammen med de to hjemme, og på kvelden sitter jeg alene i stua og ser på TV. Mannen foretrekker å sitte på et annet rom og se på serier eller lignende. Sånn går dagene, unntatt i helgene når vi prøver å se film sammen. 

Jeg føler meg bitter fordi jeg fikk barn med en som ikke greier å være tilstede, og at jeg i tillegg må være pårørende og strekke meg så langt for å gjøre mannen fornøyd. Jeg har hatt elveblest i snart to år, har konstant mageknip og følelse av at jeg ikke får puste ordentlig, osv. Tror det kommer av stress. 

Hva gjør man? Det er snakk om en som er verdens snilleste mann når han er frisk, som forguder meg og ville gjort alt for meg om han greide det. Hvis jeg går er jeg så redd for å angre, jeg er jo så glad i ham. Og vil egentlig ikke være en av de som svikter ham, for han har blitt sviktet i hele sitt liv av familie og venner. Han klarer seg dårlig om jeg går. Det vet jeg fordi vi prøvde pause i fjor, men han ble helt ute av seg og fungerte så dårlig. Men jeg har det ikke bra. Og så føler jeg at det er urettferdig mot både ham og barnet vårt hvis jeg går fra ham når han er syk, og ikke prøver enda litt lenger. Vi skal i parterapi, men det er lang venteliste hos de jeg har kontaktet.

Setter pris på synspunkter eller om andre kjenner seg igjen.

Anonymkode: 2eef6...2e3

[AnonymBruker]

Kjære deg, det høres innmari tøft ut💔 Skjønner at du føler på et stort ansvar for han, men du kan ikke utslette deg selv sånn. Hvordan hadde du det psykisk før, tidligere i livet? Det høres jo ut som om hovedkilden til dine vansker er nettopp livssituasjonen. Hvordan påvirkes barnet av denne ustabiliteten?

Anonymkode: c0cd1...fd3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Kjære deg, det høres innmari tøft ut💔 Skjønner at du føler på et stort ansvar for han, men du kan ikke utslette deg selv sånn. Hvordan hadde du det psykisk før, tidligere i livet? Det høres jo ut som om hovedkilden til dine vansker er nettopp livssituasjonen. Hvordan påvirkes barnet av denne ustabiliteten?

Anonymkode: c0cd1...fd3

Takk ❤️ Jeg har hatt det veldig bra og stabilt. Jeg er en person som ikke krever mye, som liker å bare leve og ha det bra, ingen drama osv. Hatt det vanskelig i visse perioder hvor det har vært tøft med forhold, osv., men det er vel normalt.

Barnet virker upåvirket, men det kan man jo aldri vite. Men han er en blid fyr som virker som har det veldig bra. Jeg gjør alt jeg kan for å være den beste mammaen han kan ha og strekker meg langt for å gi ham det han trenger og mer til.

Synes det er så vanskelig å vite om det er forholdet mitt som er problemet eller om jeg er deprimert, hvis du skjønner? Eller om jeg har en situasjonsbetinget depresjon på grunn av at forholdet ikke er bra.

Anonymkode: 2eef6...2e3

[AnonymBruker]

Jeg tenker at mannen din er for syk til å bo sammen med noen akkurat nå. Han trenger å bo for seg selv og få muligheten til å fokusere 100% på behandlingen og å bli bedre. Når han er så syk som han er nå vil husarbeid og barnepass tappe ham for krefter, slik at han ikke har nødvendig energi til å nyttegjøre seg av behandlingen. 

Jeg tenker også at det er best for deg som pårørende at dere ikke bor sammen akkurat nå, slik at du ikke sliter deg ut på den daglige omsorgen av ham, men heller kan bruke energien din til å ta deg av barnet deres.

Så bo hver for dere et års tid eller så lang tid han trenger på å bli bedre. Dere vil jo uansett være en familie, og dere kan f.eks. spise middag sammen hver dag (dersom mannen din orker). 

 

Anonymkode: accc0...348

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg tenker at mannen din er for syk til å bo sammen med noen akkurat nå. Han trenger å bo for seg selv og få muligheten til å fokusere 100% på behandlingen og å bli bedre. Når han er så syk som han er nå vil husarbeid og barnepass tappe ham for krefter, slik at han ikke har nødvendig energi til å nyttegjøre seg av behandlingen. 

Jeg tenker også at det er best for deg som pårørende at dere ikke bor sammen akkurat nå, slik at du ikke sliter deg ut på den daglige omsorgen av ham, men heller kan bruke energien din til å ta deg av barnet deres.

Så bo hver for dere et års tid eller så lang tid han trenger på å bli bedre. Dere vil jo uansett være en familie, og dere kan f.eks. spise middag sammen hver dag (dersom mannen din orker). 

 

Anonymkode: accc0...348

Takk for innspill  Jeg er helt enig med deg, det er en god idé. Det var imidlertid dette jeg prøvde på i fjor, da han flyttet ut. Jeg tenkte han kunne få tid og energi til å fokusere fullt på seg selv, og ikke tenke så mye på forventninger osv. som vanligvis følger med et forhold og et barn. Det er jo absolutt det beste, i stedet for å avslutte helt og bryte opp en familie. 

Det fungerte så godt for meg til å begynne med, jeg fikk endelig slappet av og konsentrert meg om meg og barnet. Men han ble så dårlig, han nektet å dra hjem til seg selv, sto og gråt i gangen og var helt ute av seg. Hvis jeg fikk ham til å dra (måtte av og til fysisk dytte ham ut døren), sendte han meg meldinger om hvordan han hadde det, og ville prate i timevis når jeg trengte å sove. Eller så kom han tilbake fordi "han hadde glemt noe" og ville ikke dra igjen. Det ble så slitsomt, så jeg fikk ham til å flytte hjem igjen. Jeg orket bare ikke.

Så jeg føler liksom at sykdommen hans rett og slett har brutt meg helt ned, og jeg klarer ikke sette grenser for meg selv eller stille krav. Jeg er bare helt utslitt og gir opp ved hvert minste tegn til motstand. 

Føler meg helt desperat, vil bare at noen skal komme og hjelpe meg med å fikse det. Men det er jo så klart bare jeg som kan gjøre noe. Jeg aner bare ikke hva uten å ødelegge en familie. Og kanskje en innerst inne veldig snill og god mann.

Anonymkode: 2eef6...2e3

[AnonymBruker]

Snakk med fastlegen din ❤ Du trenger back up utenfra ❤

Anonymkode: 1a5cc...577

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Føler meg helt desperat, vil bare at noen skal komme og hjelpe meg med å fikse det. Men det er jo så klart bare jeg som kan gjøre noe

Du kan be om hjelp fra psykologen hans. Bestill en time der dere begge går, og bli enige om at dere ikke kan bo sammen og at han heller ikke kan ringe deg og holde deg våken hele natten. Psykologen kan hjelpe deg med å forsikre seg om at mannen din virkelig forstår avtalen. 
Og så må du rett og slett bare være streng og avvise ham dersom han forsøker å ringe deg om natten. Hvis du har iphone kan du sette på innstillinger at han ikke kan ringe deg mellom kl. X og Y. 

Anonymkode: accc0...348

[AnonymBruker]

Barnet trenger at én av foreldrene er frisk. Du ødelegger deg selv i dette forholdet! Du har ikke sterke nok skuldre til å klare begges depresjon. Og din depresjon kommer nok av hans adferd. Og barnet deres blir påvirket av det også, selv om dere ikke merker det nå. Han trenger profesjonell hjelp! Du må redde deg selv for barnets skyld. Og din.

Anonymkode: 62af8...4bd

[AnonymBruker]

Hva med at han blir innlagt et sted? Er det mulighet for det? Et rehabiliteringsopphold 4-12 uker burde kunne gi deg mer pusterom og ham mer effektiv hjelp. 

Anonymkode: 3577f...849

[AnonymBruker]

Har samme type mann og de suger virkelig alt ut av deg, gir deg angst, gjør deg deprimert og tilslutt utbrent.

Vi har hatt flere oppgjør de siste årene og jeg tar INGEN hensyn til mannen lenger og ekteskapet er nå på mine premisser - eller han står helt fritt til å gå.
Jeg orker ikke hensynta ham lengere og har hatt fokus på meg og mine behov i flere år nå. Det funker.

Det er ditt liv, ditt valg - still krav, for han forandrer seg aldri.

Anonymkode: f82c9...250

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Snakk med fastlegen din ❤ Du trenger back up utenfra ❤

Anonymkode: 1a5cc...577

Takk ❤️ Ja, tror jeg må det. Har heldigvis verdens beste fastlege. 

Anonymkode: 2eef6...2e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Du kan be om hjelp fra psykologen hans. Bestill en time der dere begge går, og bli enige om at dere ikke kan bo sammen og at han heller ikke kan ringe deg og holde deg våken hele natten. Psykologen kan hjelpe deg med å forsikre seg om at mannen din virkelig forstår avtalen. 
Og så må du rett og slett bare være streng og avvise ham dersom han forsøker å ringe deg om natten. Hvis du har iphone kan du sette på innstillinger at han ikke kan ringe deg mellom kl. X og Y. 

Anonymkode: accc0...348

Ja, det er noe sånt jeg håper parterapeuten kanskje forteller oss når vi får time. At vi bør bo fra hverandre. Helt enig med deg, og jeg angrer på at jeg ikke satte hardt mot hardt da vi bodde fra hverandre. Jeg ga meg for lett, men jeg var så sliten

Anonymkode: 2eef6...2e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Barnet trenger at én av foreldrene er frisk. Du ødelegger deg selv i dette forholdet! Du har ikke sterke nok skuldre til å klare begges depresjon. Og din depresjon kommer nok av hans adferd. Og barnet deres blir påvirket av det også, selv om dere ikke merker det nå. Han trenger profesjonell hjelp! Du må redde deg selv for barnets skyld. Og din.

Anonymkode: 62af8...4bd

Takk! Ja, jeg må virkelig ta noen grep. Det hjelper å høre det

Anonymkode: 2eef6...2e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Hva med at han blir innlagt et sted? Er det mulighet for det? Et rehabiliteringsopphold 4-12 uker burde kunne gi deg mer pusterom og ham mer effektiv hjelp. 

Anonymkode: 3577f...849

Han var innlagt noen uker i fjor, og det var de beste ukene jeg har hatt de siste årene. Kan sjekke ut om det er en mulighet, takk for tipset

Anonymkode: 2eef6...2e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Har samme type mann og de suger virkelig alt ut av deg, gir deg angst, gjør deg deprimert og tilslutt utbrent.

Vi har hatt flere oppgjør de siste årene og jeg tar INGEN hensyn til mannen lenger og ekteskapet er nå på mine premisser - eller han står helt fritt til å gå.
Jeg orker ikke hensynta ham lengere og har hatt fokus på meg og mine behov i flere år nå. Det funker.

Det er ditt liv, ditt valg - still krav, for han forandrer seg aldri.

Anonymkode: f82c9...250

Huff, føler virkelig med deg! Jeg må nok gjøre noe sånt, eller bare gå. Får du ikke vondt av å såre ham når du ikke møter hans behov? Jeg får så dårlig samvittighet når han blir skuffet over noe jeg gjør/ikke gjør at jeg bare gir meg med en gang

Anonymkode: 2eef6...2e3

[AnonymBruker]

Opplever barnet hans humørsvingninger, kjefting, drikking og aggresjon? Hører barnet at dere krangler? I så tilfelle er det bedre å avslutte forholdet fullstendig. Et barn blir skadet av å vokse opp med det som mest sannsynlig oppleves som psykisk vold.

Hvis dere klarer å skåne barnet for problemene og være stabile omsorgspersoner, stiller det seg annerledes, tenker jeg. Da må du nesten sette hardt mot hardt og kreve at det skal skje en endring, for du kan ikke ha det sånn lenger.

Anonymkode: 9b5f3...8ee

[AnonymBruker]

Han har jo et jerngrep om deg. Ikke rart du er utmattet. 

Tenker også det er best om dere bor fra hverandre til han er bedre. 

Anonymkode: 6727d...405

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Ja, det er noe sånt jeg håper parterapeuten kanskje forteller oss når vi får time. At vi bør bo fra hverandre. Helt enig med deg, og jeg angrer på at jeg ikke satte hardt mot hardt da vi bodde fra hverandre. Jeg ga meg for lett, men jeg var så sliten

Anonymkode: 2eef6...2e3

Jeg skjønner veldig godt at det er vanskelig, og at du er utslitt er helt naturlig. Fortsetter du slik kommer du til å bli så utslitt at du ikke klarer å være en god mor, så for barnets del er du nødt til å være streng mot mannen din. Han er dessverre altfor syk til å fungere som far eller som partner for deg, så du blir nødt til å ta på deg alt foreldreansvaret alene. Prøv å tenk på det på den måten, at du ikke er streng eller slem mot mannen din, men heller at du har omsorg for barnet deres. Og at barnets behov må trumfe hans behov. 
Prøv å alliere deg med psykologen hans, fastlegen hans, foreldre hans eller dine foreldre eller noen andre som han har tiltro til og respekterer, og få i stand en samtale der denne tredjepersonen kan være ordstyrer og hjelpe deg med å sette ned foten. 

Har du eventuelt mulighet til å flytte ut og bo et annet sted, og la ham fortsette å bo i deres felles hjem? Det er antagelig mye enklere å få ordnet fordi du da ikke behøver å overtale mannen din til noe, men det er kanskje litt kjipt for barnet som må flytte fra tingene sine. 

Anonymkode: accc0...348