Hvordan klare å få balanserte vennskap?

[AnonymBruker]

Jeg sliter mye med at jeg gir ofte alt av meg. Jeg er den første til å tilby hjelp, barnevakt, støtte osv. Uten at jeg får det tilbake. Ganske grenseløs og føler meg veldig sliten og tom. 

Fullstendig klar over dette og jobber med det. Det ligger sånn i meg at det nesten skjer automatisk.  Jeg har store problemer med å overse noen som trenger noe eller har det vondt. Dette gjelder alt og alle. Det er som det er mitt ansvar og min oppgave.. Det gjelder jobb, venninner, familie, folk på gata, naboen osv. 

Som sagt prøver jeg å gjøre noe med dette. Og jeg jobber med det hver dag. 

Det er vanskelig å sette "grenser" til venninner. Jeg kan bli sittende å lytte i timesvis til venninner uten at de har stilt meg et eneste spørsmål.  Dette skjer veldig ofte..

Jeg har selv en tøff bakgrunn.  Har ptsd, utmattelse, nylig de siste årene vært gjennom stygt brudd og vi har barn sammen. 

Det ligger så i meg det å skulle gi og gi. Men jeg klarer ikke mer. Høres fryktelig patetisk ut, men jeg ønsker å bli sett og hørt. 

Hvordan kan jeg legge dette frem for venner uten at jeg høres patetisk og barnslig ut? 

Dette ble langt og rotete. 

Takker for svar 😊

Anonymkode: e3c41...317

[AnonymBruker]

Jeg var som deg før. Jeg kan falle tilbake i gamle vanner om jeg ikke passer på. Det er så vanskelig å komme seg ut av det der. Jeg fikk hjelp av psykolog til å finne ut hvorfor jeg i det hele tatt hadde tilvendt med de vannene. Det kommer mye av oppveksten for min del. Jeg har hatt en fin og trygg oppvekst, men har en mor som er ganske grenseløs selv. Samtidig som hun ble utslitt og utmattet. Hun klagde mye til oss hjemme over hvordan tingene var samtidig som hun forventet støtte fra oss. Det ble en enormt negativ sirkel som jeg måte komme meg ut av. 

Før du legger noe fram for venner kan du kanskje prøve å avslutte samtaler litt før. Ikke tilby deg å være barnevakt. Si at du er for sliten til å finne på noe. Prøv å ring og fortell om dine problemer. Du har jo lagt opp til dette selv og den eneste du kan forandre er deg selv. Så begynn med det. Fungerer ikke det så kan du ta det opp. Syns vennene dine fortjener en sjanse forstå deg uten at du skal ta det opp som et problem. De skjønner ikke/har ikke tenkt på at du er sliten av å alltid stille opp siden du tilbyr det

Anonymkode: a63e9...0ac

[Fiffig]

Man må kreve plass. Stiller de deg ikke spørsmål, så kan du gjerne selv bytte samtaleemne eller ta deg selv inn i samtalen. Det er sånn et balansert vennskap virker. Man må tørre å ta plass for å få sin plass og det man ønsker ut av vennskapet. Kanskje sitter det hardt i, kanskje sitter man helst og venter på et spørsmål før man tør å delta, men ikke gjør det! Dra samtalen inn på ditt liv slik andre drar det inn på sitt. Og så kan man be venner om tjenester også, med god samvittighet om man selv har vært til tjeneste for dem. Selv er jeg en som ikke er så god på å ta hint, men spør en venn direkte om hjelp med det ene eller det andre, stiller jeg opp på pletten. 

[AnonymBruker]

Dette er utrulig vanskelig. Punkt 1 på lista er nok å ikke alltid være tilgjengelig. Treng de barnevakt ? Sorry, det passer ikke i dag - du har planer/er opptatt. Ingen trenger vite at den planen er egentid i sofaen helt alene. Første gangen vil du få klump i magen, angre og føle deg grusom, men det blir bedre etterhvert,. Men det er lett å bli utnyttet når en alltid er der og alltid er tilgjengelig. Så kan du begynne med å prøve å dreie samtalen inn på deg, nytter ikke dette spør du før dere skilles om dere kan ta en kaffi snart og prate litt, og at du har ting som skjer i ditt liv du skulle fått luftet ut. Gi de en sjanse, og ta plass om du må. De som da ikke gir det pass og respektere deg; er de venner du ser for deg at du vil ha om 15 år? Hilsen hun som alltid sa ja før. 

Anonymkode: abc12...100