Må man virkelig brenne for å bli lege for å studere medisin?

[AnonymBruker]

Er det som mange sier, at man virkelig må brenne for å bli lege for å studere medisin? Jeg tenker å søke til høsten, og har snittet til å komme inn. Jeg synes det virker interessant, og man lærer mye forskjellig, men jeg BRENNER ikke for å bli lege. Og ja, status og framtidig lønn er en del av motivasjonen min, men hva er galt med det? Det gjelder vel i andre yrker også...

Anonymkode: 8f619...5e5

[AnonymBruker]

Nei. Jeg begynte å studere psykologi fordi jeg hadde en teoretisk interesse for faget, ikke fordi jeg ønsket å bli psykolog. 

Mange år senere jobber jeg som klinisk psykolog og er flink i jobben min, men jeg kunne også like gjerne ha blitt forsker. Jeg brenner hverken for psykologi eller å være psykolog, men jeg er glad i faget mitt og yrket mitt. Men det er tross alt bare en jobb. 

Det samme gjelder nok for medisin. 

Anonymkode: 9846a...7f9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Er det som mange sier, at man virkelig må brenne for å bli lege for å studere medisin? Jeg tenker å søke til høsten, og har snittet til å komme inn. Jeg synes det virker interessant, og man lærer mye forskjellig, men jeg BRENNER ikke for å bli lege. Og ja, status og framtidig lønn er en del av motivasjonen min, men hva er galt med det? Det gjelder vel i andre yrker også...

Anonymkode: 8f619...5e5

Er derfor mange leger er så dårlige og kun leger på papiret. De driter i pasientene sine, gjør en dårlig jobb og får dårlig omdømme pga deres dårlige jobb. 

Anonymkode: 4519b...9ae

[stan]

Du må kanskje ikke brenne for jobben, men du skal jo holde på med det resten av livet, så det er jo bra å like jobben. 

Selv god betaling hjelper lite i lengden om man missliker jobben. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Er det som mange sier, at man virkelig må brenne for å bli lege for å studere medisin? Jeg tenker å søke til høsten, og har snittet til å komme inn. Jeg synes det virker interessant, og man lærer mye forskjellig, men jeg BRENNER ikke for å bli lege. Og ja, status og framtidig lønn er en del av motivasjonen min, men hva er galt med det? Det gjelder vel i andre yrker også...

Anonymkode: 8f619...5e5

Bare husk at totallønnen til leger er høy stort sett fordi de jobber mye. For grunnlønnen som oppgis (som er 800 000 +/- per nå for en overlege) er man pliktig å jobbe 38 timer hvis det er vakt (versus 35,5 som er ganske vanlig), eller 40 timer hvis det er kun dagtid. De fleste jobber mer. Så hvis det lønn man er ute etter må du ta hensyn til arbeidsmengde. 

På en annen side så trenger man ikke jobbe klinisk som lege (hele livet), man kan forske (det er ofte ikke særlig godt betalt), gå inn i legemiddelindustrien, i konsulentfirma, og diverse mer administrative stillinger. Men disse krever ofte at man har jobbet litt først. 

En viss interesse for faget er nødvendig siden man bruker mye tid på det, men brenne for det trenger man ikke nødvendigvis gjøre.

Anonymkode: fe974...ef3

[Unika]

Jeg mener JA. Fordi yrket skiller seg så fra andre yrker ved at man har ansvar for menneskers liv både med tanke på å gjøre de friske når de først har blitt syke, men også å forebygge sykdom. Man bør også ha et ekstra driv for forskning og det å ville lære mer hele tiden. Man bør strekke seg langt for pasientene i form av å gidde å slå opp i oppslagsverk og prøve å forstå ulike deler av sykdommen deres osv.  Syntes det er helt rart å bli lege uten å ha en særdeles stor interesse for det. Håper de begynner med opptaksprøver og psykologiske tester som får luket ut noen av de som bare surfer inn på karakterer... 

Endret 2. februar 2021 av Unika

[Bøtteballetten]

Det er ikke alle som bør bli lege, selv om de har karakterer til å komme inn på studiet. Skal man bli lege, så må man være mer enn middels interessert i faget, må like å jobbe med mennesker. Det kan godt sies at man må brenne for jobben. 

Det hjelper ikke å ha gode karakterer og være faglig flink, hvis man er en dårlig lege. 

[Ullvott]

Noen har et slags kall til sitt yrke. Det gjelder ikke bare leger, men mange andre jobber også. Samtidig er det ikke alle som er slik skrudd sammen at de "brenner for" en bestemt jobb. Man kan f.eks ha varierte interesser og trives godt med flere ting. En trenger slett ikke være dårligere i yrket sitt av den grunn, selv om det på mange måter framstilles som mer høyverdig å brenne veldig for noe. 

Jeg vil anbefale deg å velge det du er mest interessert i. Medisin gir mange forskjellige muligheter, men det finnes det også mange andre studier som gjør, ikke minst blant studier som har høye inntakskrav og med gode lønnsutsikter. 

[myjn]

Hei. Jeg er litt uenig med enkelte her. Jeg studerer medisin og vurderer å droppe ut. Allerede før jeg begynte så visste jeg at jeg egentlig ikke vil bli lege - jeg hater det ansvaret, det stresset og den "livsstilen". Jeg er glad i mennesker og vil hjelpe dem, men jeg føler at å bli en lege er ikke den beste måten å komme nærme mennesker på og å tilbringe mye tid sammen med dem. Jeg valgte studiet mest fordi at jeg var veldig interessert i fagene og fordi at jeg ville gjøre menneskene rundt meg stolt og glad. Så prestisjen spilte en ganske stor rolle og. Men nå, når jeg faktisk sitter i det og VET at jeg ikke orker å bli lege og ikke orker å gjøre alt det som kreves for å bli det, så er det vanskelig å motivere meg selv til å pugge navn på de 20 musklene i underarmen, nervene i skulderen, navn på alle molekylene som er med på koagulasjon osv. Dette er ting som jeg synes er kjempespennende i utganspunktet. Men tanken på å fortsette på studiet og etterhvert bli lege suger liksom energien ut av meg. Pluss at det er rett og slett så mye og gjøre og så mye å lære at jeg kjenner at jeg ikke får tid eller energi til å drive på med det jeg faktisk elsker å gjøre.

Det som er spesielt for medisin, er studiet er så stappfull av så mye informasjon at man MÅ orke å jobbe med skole så og si hver eneste dag, gå på alt det obligatoriske av praksis på legekontor, PBL, uketjeneste, praksis i sykehus osv i 6 år. Orke å finne seg relevant jobb ved siden av studiene eller i feriene. Orke å klatre i denne karrierestigen. Orke å gå gjennom 1,5 år med turnus i sykehus og i kommunen. Orke å bruke enda flere år på å spesialisere seg. Orke å jobbe i et yrke med MYE ansvar og forventninger. Orke å holde seg faglig oppdatert. Jeg har fått det inntrykket at man kan hoppe av og gjøre noe ikke-klinisk, som jobb i FHI, legemiddelselskap, osv. Men man må uansett gjennom 6 år med skole + 1,5 år med LIS1 for å klare det. Og jeg har hørt at det er mye konkurranse for å få disse "deilige" stillingene og, så det er ikke bare bare. 

Hvis jeg var deg, ville jeg ha tenkt nøye gjennom dette før du velger å gå for medisin. Jeg synes også at det er skummelt at du velger medisin pga. lønn og status. Mange leger mener at de ikke får betalt nok for den jobben de gjør, mtp. hvor mye ansvar og stress det innebærer. Hvis du har lyst på status og lønn, så bli ingeniør eller advokat eller tannlege. Slike studier er like vanskelige som medisin, men det inntrykket jeg har fått er at når man kommer ut i yrkeslivet så er det slett ikke så verst. Man får godt betalt og har gode arbeidstider. I tillegg, så slipper pasienter å ha noe med deg å gjøre. Jeg merker at noen på studiet mitt er rett og slett VELDIG usympatiske mennesker og jeg grøsser ved tanken av at noen av dem skal bli leger en dag. I min klasse, så oppfører enkelte seg som 15 åringer og gjør narr av og baksnakker eldre studenter som orker og tørr å rekke opp hånda i forelesningene. Erter folk fordi at de lager instakontoer om hvordan det er å være medisinstudent. Lager "hookekart" over hvem som har ligget med hvem under ulike klasseturer og utflukter. Osv osv. Jeg sier ikke at du er sånn, men man ser på enkelte at de har valgt medisin for status og lønn. De kommer sikker til å bli gode leger på den måten at de kommer til gjøre riktige prosedyrer, gi de riktige medisinene, finne de riktige årsakene til de ulike sykdommene osv. Men det å være faglig god er jo ikke den eneste egenskapen som gjør en lege til en god lege.

Jeg skulle ønske jeg var en av dem som puster medisin. Det er mange slike på studiet. Jo lenger jeg går på medisin, jo flere slike typer jeg møter, og jo mer føler jeg på at jeg ikke passer inn og egentlig ikke burde være her. Disse typene kommer til å klare seg helt fint gjennom studiet. Det er sånne folk som har medisinplaketer hengende overalt i hyblene sine, som orker å bli med på alt av kurs og foredrag og aktiviteter på skolen. Som går på hver eneste forelesning. Som synes at alle spesialiteter er gøy og som gleder seg til å prøve ut alle prosedyrene og alt sånt. Men jeg er ikke sånn og føler at det beste for meg vil være å skifte retning. Beklager hvis det ble for personlig og hvis jeg snakket for mye om urelevante ting og om mine følelser, men jeg synes bare at du skal vurdere andre retninger i livet ditt hvis du har muligheten til det. Som en patolog jeg snakket med sa: Ikke alle trenger å være leger. Helt i orden å gjøre noe annet i livet ditt. 

Endret 3. februar 2021 av myjn

[AnonymBruker]

DU MÅ BRENNE FOR PASIENTEN. Og faget.. 

Anonymkode: 72edb...139

[AnonymBruker]

Timelønna er crap. Og statusen stadig fallende. Høres ut som du passer bedre på jus. 

Anonymkode: f665c...fb2

[AnonymBruker]

Ja. I høyere grad enn i nesten alle andre yrker, med mindre du vil være for eksempel fastlege. Men også det innebærer ekstremt mye ansvar.

 

I legeyrket blir man aldri ferdig utlært, man må hele tiden oppdatere seg på ny vitenskap. Det er ekstremt altoppslukende og jeg er evig takknemlig for at vi har mennesker som ofrer eget liv for å drive vitenskapen fremover. 
 

Jeg anbefaler deg å se «Kirurgene» på Netflix. Der ser du mennesker som virkelig brenner for faget. Det er helt fantastisk å se.

Anonymkode: 8b2d0...093

[myjn]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Timelønna er crap. Og statusen stadig fallende. Høres ut som du passer bedre på jus. 

Anonymkode: f665c...fb2

Enig at jus høres ut som bedre alternativ for deg ts! Eller, det avhenger jo litt av interessene dine og om du er flink til å skrive og analysere og sånt, men hvis status og lønn er det viktigste for deg, så vennligst dropp medisin og start på jussen eller noe tilsvarende. Har hørt om en del som har skiftet fra medisin til juss og som trives mye bedre der enn de gjorde på medisin. Det er også mye enklere å få jobb (hvis man har gode karakterer da) og man slipper å dra til en liten bygd i Finnmark eller noe sånt for å få jobb, slik som mange ferdigutdannede medisinstudenter må gjøre. Har ei i familien som er nesten ferdig med utdanninge og jeg er veldig misunnelig! Hvis jeg var litt interessert i fagene og var flink på å skrive tekster, så ville jeg ha valgt jus med en gang

[AnonymBruker]

Nei, man må ikke brenne for faget eller for pasienten. Ikke alle leger har pasientkontakt, og det finnes mange spesialiteter innenfor yrket. Det er en fordel å like det man gjør, men å legge press på at man MÅ brenne for faget blir bare unødvendig ytre press. Jeg er selv medisinstudent, og enkelte fag er rett og slett gørr kjedelig 👍

Anonymkode: c02db...f8c

[AnonymBruker]

Om du ikke brenner for faget, men er dyktig faglig kan du alltids bli kirurg (de fleste pasientene er bevisstløse) , patolog/rettsmedisiner (da er de...døde) eller forsker (men du må ofte ha klinikk). Ikke bli lege med pasientkontakt om du gir beng i folk. 

Anonymkode: 72deb...364

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Om du ikke brenner for faget, men er dyktig faglig kan du alltids bli kirurg (de fleste pasientene er bevisstløse) , patolog/rettsmedisiner (da er de...døde) eller forsker (men du må ofte ha klinikk). Ikke bli lege med pasientkontakt om du gir beng i folk. 

Anonymkode: 72deb...364

Kirurger gjør så utrolig mye mer enn å operere! Hvem tror du vurderer om og når det skal opereres, informerer før og etter? De har også postarbeid og poliklinikk. De har i høyeste grad våkne pasienter.

Anonymkode: fe974...ef3

[AnonymBruker]

myjn skrev (21 timer siden):

Hei. Jeg er litt uenig med enkelte her. Jeg studerer medisin og vurderer å droppe ut. Allerede før jeg begynte så visste jeg at jeg egentlig ikke vil bli lege - jeg hater det ansvaret, det stresset og den "livsstilen". Jeg er glad i mennesker og vil hjelpe dem, men jeg føler at å bli en lege er ikke den beste måten å komme nærme mennesker på og å tilbringe mye tid sammen med dem. Jeg valgte studiet mest fordi at jeg var veldig interessert i fagene og fordi at jeg ville gjøre menneskene rundt meg stolt og glad. Så prestisjen spilte en ganske stor rolle og. Men nå, når jeg faktisk sitter i det og VET at jeg ikke orker å bli lege og ikke orker å gjøre alt det som kreves for å bli det, så er det vanskelig å motivere meg selv til å pugge navn på de 20 musklene i underarmen, nervene i skulderen, navn på alle molekylene som er med på koagulasjon osv. Dette er ting som jeg synes er kjempespennende i utganspunktet. Men tanken på å fortsette på studiet og etterhvert bli lege suger liksom energien ut av meg. Pluss at det er rett og slett så mye og gjøre og så mye å lære at jeg kjenner at jeg ikke får tid eller energi til å drive på med det jeg faktisk elsker å gjøre.

Det som er spesielt for medisin, er studiet er så stappfull av så mye informasjon at man MÅ orke å jobbe med skole så og si hver eneste dag, gå på alt det obligatoriske av praksis på legekontor, PBL, uketjeneste, praksis i sykehus osv i 6 år. Orke å finne seg relevant jobb ved siden av studiene eller i feriene. Orke å klatre i denne karrierestigen. Orke å gå gjennom 1,5 år med turnus i sykehus og i kommunen. Orke å bruke enda flere år på å spesialisere seg. Orke å jobbe i et yrke med MYE ansvar og forventninger. Orke å holde seg faglig oppdatert. Jeg har fått det inntrykket at man kan hoppe av og gjøre noe ikke-klinisk, som jobb i FHI, legemiddelselskap, osv. Men man må uansett gjennom 6 år med skole + 1,5 år med LIS1 for å klare det. Og jeg har hørt at det er mye konkurranse for å få disse "deilige" stillingene og, så det er ikke bare bare. 

Hvis jeg var deg, ville jeg ha tenkt nøye gjennom dette før du velger å gå for medisin. Jeg synes også at det er skummelt at du velger medisin pga. lønn og status. Mange leger mener at de ikke får betalt nok for den jobben de gjør, mtp. hvor mye ansvar og stress det innebærer. Hvis du har lyst på status og lønn, så bli ingeniør eller advokat eller tannlege. Slike studier er like vanskelige som medisin, men det inntrykket jeg har fått er at når man kommer ut i yrkeslivet så er det slett ikke så verst. Man får godt betalt og har gode arbeidstider. I tillegg, så slipper pasienter å ha noe med deg å gjøre. Jeg merker at noen på studiet mitt er rett og slett VELDIG usympatiske mennesker og jeg grøsser ved tanken av at noen av dem skal bli leger en dag. I min klasse, så oppfører enkelte seg som 15 åringer og gjør narr av og baksnakker eldre studenter som orker og tørr å rekke opp hånda i forelesningene. Erter folk fordi at de lager instakontoer om hvordan det er å være medisinstudent. Lager "hookekart" over hvem som har ligget med hvem under ulike klasseturer og utflukter. Osv osv. Jeg sier ikke at du er sånn, men man ser på enkelte at de har valgt medisin for status og lønn. De kommer sikker til å bli gode leger på den måten at de kommer til gjøre riktige prosedyrer, gi de riktige medisinene, finne de riktige årsakene til de ulike sykdommene osv. Men det å være faglig god er jo ikke den eneste egenskapen som gjør en lege til en god lege.

Jeg skulle ønske jeg var en av dem som puster medisin. Det er mange slike på studiet. Jo lenger jeg går på medisin, jo flere slike typer jeg møter, og jo mer føler jeg på at jeg ikke passer inn og egentlig ikke burde være her. Disse typene kommer til å klare seg helt fint gjennom studiet. Det er sånne folk som har medisinplaketer hengende overalt i hyblene sine, som orker å bli med på alt av kurs og foredrag og aktiviteter på skolen. Som går på hver eneste forelesning. Som synes at alle spesialiteter er gøy og som gleder seg til å prøve ut alle prosedyrene og alt sånt. Men jeg er ikke sånn og føler at det beste for meg vil være å skifte retning. Beklager hvis det ble for personlig og hvis jeg snakket for mye om urelevante ting og om mine følelser, men jeg synes bare at du skal vurdere andre retninger i livet ditt hvis du har muligheten til det. Som en patolog jeg snakket med sa: Ikke alle trenger å være leger. Helt i orden å gjøre noe annet i livet ditt. 

Jeg var litt usikker på om jeg skulle trykke meg inn på tråden ettersom jeg visste hvordan svarene ble, men på en måte er jeg glad for at jeg havnet over ditt innlegg. Det aner meg at vi studerer på samme plass. Personlig går jeg ikke på noen forelesninger. Jeg hater PBL, og jeg hatet LPK med filmopptak. Det er omtrent halvparten av pensum, eller kanskje mindre, som jeg finner interessant, men det gjør meg ingenting. De fleste er ikke sånne at de elsker alt de kommer over av fagområder, men det er jo alltid de høyrøstede som tar mest plass. Jeg har vært med i en rekke studentforeninger, men per nå tar jeg litt avstand fra medisinmiljøet og bruker tid på andre ting. Jeg har sett mye av det du nevner her, og jeg tar sterk avstand til det. Jeg merker at jeg trives med pasientarbeid, og det er enkelte fagområder jeg liker veldig godt, men jeg er egentlig glad for at jeg ikke brenner for å bli lege og "utgjøre en forskjell". Da kan man fort bli utbrent. Det kan være vanskelig å gå fra jobb, skrive overtid og legge fra seg arbeidet på jobb når man går hjem. Man kan absolutt bli en god lege selv om man ikke lever for jobben sin. Jeg er enig i at det er mange usympatiske medstudenter, og jeg blir ganske overrasket over hva jeg ser og hører noen ganger. Jeg har også hørt noen ufyselige nyutdannede leger mens jeg har ligget som pasient på akutten og på pre-op. Selvopptatte og usympatiske leger som snakker om seg selv når det ligger en haug med pasienter rundt omkring som har det vondt. 

Uansett. Poenget mitt er at man trenger ikke å brenne for å bli lege for å studere medisin, men man bør ha en viss grunnleggende interesse for både fagene og pasientarbeid. Uansett om man velger en spesialitet i etterkant som ikke involverer pasientarbeid skal man gå gjennom 6 år med grunnstudier samt jobbing, og påfølgende 1,5 år som LiS1 før man går videre i spesialiseringen. Jeg kjenner til en som ikke fikk godkjent sykehuspraksisen og måtte ta den om igjen, men han burde ærlig talt ha blitt skikkethetsvurdert. Det som skjedde var ikke ålreit i det hele tatt. Har også sett flere som ikke evner å møte pasienter i det hele tatt. Men av en eller annen grunn kommer alle gjennom praksisen med mindre noe veldig graverende skjer. 

Hva gjelder prestisje og lønn ville jeg heller ha valgt en helt annen utdanning om det er det viktigste. 

Anonymkode: 5d8d7...376

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Om du ikke brenner for faget, men er dyktig faglig kan du alltids bli kirurg (de fleste pasientene er bevisstløse) , patolog/rettsmedisiner (da er de...døde) eller forsker (men du må ofte ha klinikk). Ikke bli lege med pasientkontakt om du gir beng i folk. 

Anonymkode: 72deb...364

De fleste kirurger har 1-2 operasjonsdager i uken, resten av tiden brukes bl.a. til poliklinikk og postarbeid der pasientene i aller høyeste grad er våkne. Du må også brenne mye for faget for å bli kirurg, det er en tøff spesialisering uansett gren, har du ikke stå på vilje og faglig interesse kommer du deg aldri gjennom. 

Anonymkode: 7734f...c25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kirurger gjør så utrolig mye mer enn å operere! Hvem tror du vurderer om og når det skal opereres, informerer før og etter? De har også postarbeid og poliklinikk. De har i høyeste grad våkne pasienter.

Anonymkode: fe974...ef3

 

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

De fleste kirurger har 1-2 operasjonsdager i uken, resten av tiden brukes bl.a. til poliklinikk og postarbeid der pasientene i aller høyeste grad er våkne. Du må også brenne mye for faget for å bli kirurg, det er en tøff spesialisering uansett gren, har du ikke stå på vilje og faglig interesse kommer du deg aldri gjennom. 

Anonymkode: 7734f...c25

Jeg jobber med medisinutdanning, (inkudert kirurg-spesialisering), så vet godt hva jeg snakker om.

Jeg sier ikke dere tar feil, men det er MANGE kirurger der ute som er fantastisk dyktige i faget sitt, men som er ekstremt dårlige på pasienthåndtering.

Som en kirurg sa til meg "jeg elsker pasientene mine - når de sover".

Så det kommer jo an hva ts anser som å "brenne for", er man faglig sterk og VIL bli lege så er kirurg bedre enn fastlege, indremedisiner, etc etc.

Men jeg har sett mange studenter som har hoppet av/strøket fordi de startet av feil grunner (kun startet fordi de hadde karakterer til det eller fordi foreldrene ville det).

Noen blir faktisk også erklært uegnet i løpet av studiet/turnus. Anbefaler ingen å studere medisin uten solid egeninteresse i bunn.

Anonymkode: 72deb...364

[AnonymBruker]

Og lønna er heller ikke mye å skryte av. 50-60 timers arbeidsuker, interundervisning, tung emosjonell,  fysisk og mental belastning, ugunstige arbeidstider...

Vil du ha god lønn hadde jeg valgt noe annet. Og man blir raskt gjennomskuet i miljøet dersom man er lege for egoistiske grunner. 

Anonymkode: 72deb...364