Hva er sannheten om fødsel?

[AnonymBruker]

NymeriaRhoynar skrev (2 minutter siden):

Ingen av oss kan fortelle deg hva som skjer, ingen fødsler er like. Men det er selvfølgelig risiko knyttet til fødsel.

Når du hadde inntrykket av at før dro folk på sykehuset og poppet ut en unge og dro igjen, så er det fordi det var akkurat de historiene som ble framhevet. Da jeg ble født, derimot, ble alle babyene plassert på en sal fordi mor skulle ligge og hvile seg og fikk knapt stå opp. Og hun var lenge på sykehuset.

Jeg synes det er kjempebra at det snakkes om hva en fødsel kan innebære. Hvis man bare hører om glanshistoriene så vil mange føle seg ganske ensomme og mislykket med sine mer trasige opplevelser. Dette er absolutt ingen tjent med.

Jeg berget ganske bra, trengte ikke så mye som et sting noen av gangene. Dette anser jeg som ren og skjær flaks. Ammingen derimot opplevde jeg som ille i begynnelsen. At det ikke står noe om det i brosjyrene synes jeg er et svik. Jeg hadde takla problemene mye bedre hvis det hadde vært åpenhet rundt det enn denne halleluja-framstillinga som man finner i informasjonen fra helsemyndighetene. Jeg håper dette er blitt bedre.

Jeg ønsker deg lykke til.

Jeg er selvsagt helt enig med deg! Og jeg tror kanskje jeg skrev på en litt klønete måte i innlegget mitt i starten her, jeg forsøker ikke å minimere eller bagatellisere folks negative opplevelser. Jeg er mer spørrende, for jeg vet jo ingenting. Så klart er det individuelt, men mitt inntrykk er at svært mange har ganske tøffe fødsler. Og det er jo på en måte helt riktig og bra at det kommer frem hva kvinner faktisk ofrer for å bringe menneskeheten videre. Det er bare utrolig nervepirrende og tøft å være førstegangsfødende, jeg synes det er utrolig skummelt og jo nærmere fødselen man kommer jo mer kjenner man på det. Synes ikke det er noe spøk og hele opplevelsen er intens, bare frem til nå synes jeg det. Når man går gjennom det selv så er det ganske altoppslukende, alt sammen.

Anonymkode: ed1b5...a39

[Amatariel]

Tenk så mange fødsler som skjer overalt i verden - hele tiden. Det er umulig å høre om alle, så de som kommer til overflaten er jo dem som føler for å rope høyest. Altså ofte hvor det har vært ekstreme tilfeller av smerte, lengde og komplikasjoner. 

Jeg har hatt tre fødsler, og det har vært kjempefine opplevelser! Håper jeg får oppleve det èn gang til.

Om du er veldig interessert i fødsler og har lyst å lese en liten samling, så kan jeg anbefale denne boken.

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg er selvsagt helt enig med deg! Og jeg tror kanskje jeg skrev på en litt klønete måte i innlegget mitt i starten her, jeg forsøker ikke å minimere eller bagatellisere folks negative opplevelser. Jeg er mer spørrende, for jeg vet jo ingenting. Så klart er det individuelt, men mitt inntrykk er at svært mange har ganske tøffe fødsler. Og det er jo på en måte helt riktig og bra at det kommer frem hva kvinner faktisk ofrer for å bringe menneskeheten videre. Det er bare utrolig nervepirrende og tøft å være førstegangsfødende, jeg synes det er utrolig skummelt og jo nærmere fødselen man kommer jo mer kjenner man på det. Synes ikke det er noe spøk og hele opplevelsen er intens, bare frem til nå synes jeg det. Når man går gjennom det selv så er det ganske altoppslukende, alt sammen.

Anonymkode: ed1b5...a39

Vel, da krysser jeg fingrene for at din fødsel blir lik mine. Det var sinnsykt vondt, men smerte i seg selv er tross alt ikke farlig, jeg var like hel etterpå, og jeg ville ikke vært foruten dette. Dette er det mest intense du noen gang kommer til å oppleve. Da ungen var ute var det som om en bryter var slått av og jeg hadde den største lykkefølelsen noensinne.

[AnonymBruker]

Amatariel skrev (3 minutter siden):

Tenk så mange fødsler som skjer overalt i verden - hele tiden. Det er umulig å høre om alle, så de som kommer til overflaten er jo dem som føler for å rope høyest. Altså ofte hvor det har vært ekstreme tilfeller av smerte, lengde og komplikasjoner. 

Jeg har hatt tre fødsler, og det har vært kjempefine opplevelser! Håper jeg får oppleve det èn gang til.

Om du er veldig interessert i fødsler og har lyst å lese en liten samling, så kan jeg anbefale denne boken.

Sånne meldinger er så utrolig herlige og skjønne å lese. Ikke fordi jeg ser ned på eller irriterer meg over de som har hatt kjipe opplevelser, og jeg anerkjenner dem 100%. Men det er jo lov å håpe at man skal være så utrolig heldig å få oppleve det som deg, som noe fint og minneverdig. Jeg tror vi førstegangsfødende trenger litt flere sånne historier også, fordi jeg tror innstillingen før er ganske viktig. Går man inn i det med stor angst, føles sikkert ting skumlere. I det minste skulle jeg ønske vi kvinner kunne iallefall ha et håp forut om at det kanskje ikke trenger bli så ille. Jeg håper inderlig.

Og det er så utrolig viktig for meg å påpeke at jeg overhode ikke kritiserer de som har vonde fødsler, de er jo de tøffeste av alle på en måte, og fortjener all verdens anerkjennelse for det de gikk gjennom for å gi liv. Jeg er så redd for å bli misforstått. Takk for link til bok

Anonymkode: ed1b5...a39

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er ikke likt for noen. Hvis du har fått skikkelig angst kan du snakke med jordmor på helsestasjonen eller en gynekolog og prøve å få planlagt keisersnitt. Hvis ikke den første du snakker med forstår deg bør du oppsøke en annen. 

Anonymkode: 7caf1...961

Problemet er jo at ungen må ut på et vis, og keisersnitt er ikke noe mer fristende enn en fødsel akkurat. Jeg har hvertfall ikke kommet over at alle måter å få ut barnet på føles uaktuelle, og dermed har jeg ikke kunnet starte produksjonen heller. Bare sånn for å ha sagt at keisersnitt ikke er en fristende løsning for alle med fødselsangst. 

Anonymkode: 2428e...949

[Titori]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg er snart bare 10 uker unna fødsel, og kjenner jo at nervene begynner komme så smått. Jeg synes generelt sett at det er utrolig mye negativ info omkring svangerskap og fødsel generelt. Ofte hører du grusomme historier om egentlig det meste som omhandler svangerskapet og fødselen.

Er det ikke fødselen som nesten tar livet av damene, så er det en million komplikasjoner som har hendt både den ene og andre.

Er det dette jeg mest sannsynlig kan forvente meg, at fødsel blir en høydramatisk seanse med masse smerte, masse komplikasjoner og noe jeg virkelig burde frykte? Fordi jeg opplevde det ikke slik før, for noen år siden, jeg opplevde at folk dro på fødestuen og kom ut igjen og sa det var såklart vondt og alt det der, men det var liksom ikke så innmari komplisert å gjennomføre. Slik jeg opplever i dag, høres jo ut som at det er 99% sannsynlighet for at hadde ikke helsepersonell vært der hadde du dødd av ungen som ikke kom seg ut, morkaken som ikke kom seg ut, svangerskapsforgiftning, blodforgiftning, sugekopp på ungen som gav noe smerter uten like, ungen døde nesten, akutt keisersnitt, 4 døgns fødsel, 10 turer til og fra sykehus før det skjedde noe fødsel. Nei hvor ender det, jeg synes det høres ut som hver eneste kvinne har en fødsel ut av denne verden som nesten ingen hadde overlevd.

Eller har det blitt en kultur for å hause opp og overdrive historiene? Jeg bare stusser, og merker at alt er så utrolig nedpsykende. Bare glukosebelastningstesten ble av bekjente beskrevet som en forferdelig, kvalmende og grusom seanse hvor man kunne omtrent ende opp med å kaste opp i flere døgn. Jeg syntes drikken smakte som sterk saft og hadde ingen ubehag, men historiene jeg fikk i forkant var jo helt ekstreme. Hørtes jo ut som man omtrent ikke kom seg gjennom det. Amming høres også ut som en komplett umulig oppgave. Samt tiden hjemme i mammapermisjon, høres jo ut som folk har lyst å henge seg selv, fordi det er så lite søvn. Men man har jo fri fra jobb? Er det virkelig så dritt å føde barn og ta seg av barn, og alt sammen?

Jeg vet ikke om det er bare meg som opplever det sånn, men råder en ekstrem negativitet i mine øyner, både på nettet, blant kvinner og ellers. Noen betraktninger?

Anonymkode: ed1b5...a39

Hvem er det som har behov for å dele historien sin og snakke mye om det i ettertid? Jo, det er vel de som har hatt en tøff fødsel eller en vanskelig opplevelse. Jeg tror det er derfor mange sitter med det inntrykket du gjør.

Det samme gjelder vel mye annet, de som har problemer med noe har større behov for å dele, si fra, og søke erfaringer fra andre. 

Klart det er vondt, men for de fleste går det nok helt fint.

Det beste rådet er å ikke ha så mange forventninger på forhånd om hvordan det skal bli, og lytte til de som er der for å hjelpe deg. 

[AnonymBruker]

NymeriaRhoynar skrev (3 minutter siden):

Vel, da krysser jeg fingrene for at din fødsel blir lik mine. Det var sinnsykt vondt, men smerte i seg selv er tross alt ikke farlig, jeg var like hel etterpå, og jeg ville ikke vært foruten dette. Dette er det mest intense du noen gang kommer til å oppleve. Da ungen var ute var det som om en bryter var slått av og jeg hadde den største lykkefølelsen noensinne.

Det er helt absurd å tenke på det øyeblikket når jeg får se lille babyen min for første gang. Jeg kan allerede nå kjenne den helt sinnsyke overnaturlige følelsen det må være. Han sparker jo hele tiden nå, og allerede føler jeg et helt unikt og magisk bånd. Det er jo helt ufattelig hele greia Tusen takk for gode ord. 

Anonymkode: ed1b5...a39

[AnonymBruker]

Tips: oppsøk og les positive fødselshistorier, f.eks på positivfødsel.no. Er også mange fine instagramkontoer, som f.eks @evarosebirth, med bilder fra fødsler som ser rolige og harmoniske ut. Skal snart føde selv og synes det hjelper å sortere ut historier som er dramatiske og traumatiske, de stresser meg bare og det trenger jeg ikke akkurat nå før fødsel

Anonymkode: 0a9f4...441

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Problemet er jo at ungen må ut på et vis, og keisersnitt er ikke noe mer fristende enn en fødsel akkurat. Jeg har hvertfall ikke kommet over at alle måter å få ut barnet på føles uaktuelle, og dermed har jeg ikke kunnet starte produksjonen heller. Bare sånn for å ha sagt at keisersnitt ikke er en fristende løsning for alle med fødselsangst. 

Anonymkode: 2428e...949

Jeg har heller absolutt ikke betraktet keisersnitt som noe "mildere" løsning enn vaginal fødsel, synes faktisk det ser verre ut og skumlere ut. Jeg er ikke redd smerte, og dessuten finnes jo smertelindring under fødsel. Det jeg er redd for er komplikasjoner, den følelsen av at du ser helsepersonell stresse seg opp og må ta drastiske valg fordi det er noe avvik enten med meg eller fødsel, som setter meg eller barn i fare. Det er den følelsen av at ting er ute av kontroll, mens jeg er midt i en fødsel, som gjør meg helt uggen. Kan lide den verste smerte for barnet mitt, bare det kommer trygt ut. 

Anonymkode: ed1b5...a39

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tips: oppsøk og les positive fødselshistorier, f.eks på positivfødsel.no. Er også mange fine instagramkontoer, som f.eks @evarosebirth, med bilder fra fødsler som ser rolige og harmoniske ut. Skal snart føde selv og synes det hjelper å sortere ut historier som er dramatiske og traumatiske, de stresser meg bare og det trenger jeg ikke akkurat nå før fødsel

Anonymkode: 0a9f4...441

Kjempesmart. Det skal jeg også gjøre, tusen takk. Masse lykke til! 

Anonymkode: ed1b5...a39

[AnonymBruker]

Sannheten om fødsel? Jo, det er en voldsom påkjenning, særlig for vår generasjon som har vokst opp med hod helse. Og hver fødsel er ulik. Det viktigste å ha i bakhodet er at Norge er verdens tryggeste land å føde i.

Anonymkode: e26e2...cd0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Min betraktning er at du virker dømmende. Alle opplever ting ulikt. De som har en historie med å takle graviditet, barsel og permisjonstid bra er ikke mer verdt enn de som har opplevd utfordringer. 

Anonymkode: 520fd...371

Enig. Jeg opplevde svangerskapsforgiftning, morkakesvikt, ungen måtte ut med ks i uke 28 - dette er fakta, ikke noe jeg sier for å hause opp min egen opplevelse, altså wtf. Det blir født ca. 4500 premature i året, og så kan vi legge til alle de som blir født med andre type komplikasjoner (evt. sykdommer). Det er ikke så rent få, og det skjer hvert eneste år. Så legg fra deg den kjipe holdningen din, ts. 

Anonymkode: 8caaa...a3e

[mammahjarte]

Eg hadde ein fin fødsel. Den var heilt ukomplisert utover at det gjekk super super fort.  Altså styrtfødsel, men eg revna ikkje, barnet pusta med ein gang og eg kom meg fort etterpå.

Neste fødsel om eg er så heldig å få sjansen ein gang til kan enda opp på ein heilt anna måte. Men det veit man ikkje. Eg trur også at enkelte kvinner har "fødekropp" altså at det er lettare for dei å bringa barn til verda. Min tante har så trang passasje at ho måtte ta alle tre med KS f.eks. Hadde ho tvunget til å føda vaginalt ville det sikkert gått sikkelig skitt, eg trur det er ein del tilfeller som ikkje blir fanga opp.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Enig. Jeg opplevde svangerskapsforgiftning, morkakesvikt, ungen måtte ut med ks i uke 28 - dette er fakta, ikke noe jeg sier for å hause opp min egen opplevelse, altså wtf. Det blir født ca. 4500 premature i året, og så kan vi legge til alle de som blir født med andre type komplikasjoner (evt. sykdommer). Det er ikke så rent få, og det skjer hvert eneste år. Så legg fra deg den kjipe holdningen din, ts. 

Anonymkode: 8caaa...a3e

Ey, nå synes jeg DU er dømmende. Kan opplyse deg om at jeg selv må på vekstkontroll i uke 34, pga morkaken min har lakuner, som gjør at de er småskeptisk til om den fungerer optimalt. Kan godt hende min baby ikke vokser som den skal heller, men nå er jeg forbi uke 28, og babyen sparker hele tiden, så jeg har en god følelse på at han iallefall overlever.

Jeg spurte mer om fødsler generelt sett er veldig heftige, og lurte på om alle disse historiene er en konsekvens av at folk er blitt mer ærlige, eller om det er bare at man hører de verste historiene, og jeg søkte etter noen som hadde skikkelig fine fødselsopplevelser. Er vel helt naturlig for alle at de ønsker de positive historiene? Er det feil å håpe på det?

Anonymkode: ed1b5...a39

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg har heller absolutt ikke betraktet keisersnitt som noe "mildere" løsning enn vaginal fødsel, synes faktisk det ser verre ut og skumlere ut. Jeg er ikke redd smerte, og dessuten finnes jo smertelindring under fødsel. Det jeg er redd for er komplikasjoner, den følelsen av at du ser helsepersonell stresse seg opp og må ta drastiske valg fordi det er noe avvik enten med meg eller fødsel, som setter meg eller barn i fare. Det er den følelsen av at ting er ute av kontroll, mens jeg er midt i en fødsel, som gjør meg helt uggen. Kan lide den verste smerte for barnet mitt, bare det kommer trygt ut. 

Anonymkode: ed1b5...a39

Kan bare snakke for meg selv, men da hele fødselen ble snudd ifra kun å være jordmor og oss, til et helt nyfødt team og leger, fikk jeg det ikke med meg. Jeg skjønte det måtte være alvorlig siden det kom så mange, men jeg klarte ikke å ta det inn. 

Jeg ble satt igang og hadde epidural. Jenta ville ut som supermann, men det var ikke så enkelt for meg å klare alene. Målingene de fikk på henne var skumle, og veldig høye, men når ho kom ut var ho ikke prega av det i det hele tatt. Scora 9-10-10 på testen de tar etter fødsel. 

Fikk gjennomgang av forløpet rett etterpå, men husker nå veldig lite av det. Jordmor som hadde meg under fødsel, tørket tårer når jeg fikk jenta mi på brystet, det husker jeg, og jeg satte så stor pris på det.

 

Instollingen min i forkant av fødsel var at jeg ikke ville lese om det, ikke ta det innover meg. Det tror jeg hjalp, jeg hadde ikke noe forventning om en nydelig fødsel, eller en jævlig en for den del. Jeg klarte det, kom meg igjennom det, og tiden som småbarnsmor er ganske jævlig den også, så bekymret som man er til en hver tid.

 

Lykke til med fødsel, jeg ønsker deg alt godt ❤

 

Anonymkode: 342e9...183

[AnonymBruker]

mammahjarte skrev (5 minutter siden):

Eg hadde ein fin fødsel. Den var heilt ukomplisert utover at det gjekk super super fort.  Altså styrtfødsel, men eg revna ikkje, barnet pusta med ein gang og eg kom meg fort etterpå.

Neste fødsel om eg er så heldig å få sjansen ein gang til kan enda opp på ein heilt anna måte. Men det veit man ikkje. Eg trur også at enkelte kvinner har "fødekropp" altså at det er lettare for dei å bringa barn til verda. Min tante har så trang passasje at ho måtte ta alle tre med KS f.eks. Hadde ho tvunget til å føda vaginalt ville det sikkert gått sikkelig skitt, eg trur det er ein del tilfeller som ikkje blir fanga opp.

Ja før moderne tider hendte det jo at unger rett og slett ikke kom seg ut, pga kvinnen var for trang i fødselskanalen. Har jo skjedd et avvik på mennesker, hjernen vår har vokst uforholdsmessig mye i forhold til passasjen vi skal ut av (vagina). Dette er jo bare sannheten, og derfor blir det veldig dramatisk for noen. Jeg kjenner jo kvinner som sier de ikke hadde overlevd fødsel uten moderne hjelp, ei heller barna dems. 

Anonymkode: ed1b5...a39

[AnonymBruker]

Jeg syns at svangerskap og amming var uproblematisk.

Men jeg opplevde fødselen som veldig, veldig, veldig, veldig vond. Selvfølgelig var det verdt det, men det oppleves som traumatisk (sorry, men jeg overdriver ikke). Mye verre enn jeg forestilte meg. Det er en annen type smerte enn jeg har opplevd før. 

Samtidig velger jeg å ikke legge ut om det med mindre noen spør direkte og ønsker ærlig svar. Du klarer dette, men vær forberedt på at det kan være vondere enn du tror. 

Anonymkode: 00675...675

[AnonymBruker]

Sannheten om fødsel er at det ikke finnes noen sannhet. Noen har enkle fødsler, noen har dramatiske fødsler og andre har noe midt i mellom. At du hører mer og mer om det er nok både fordi det er blitt mer åpent for å snakke om sånne ting, og at du er gravid nå så du oppsøker antakeligvis mer informasjon nå enn før. Før døde masse kvinner og babyer under fødsel, så det er ikke slik at fødslene gikk bedre før. De som gikk igjennom de tøffeste fødslene snakket ikke om det fordi de døde, og det fantes heller ikke forum de kunne skrive på hvis de overlevde. I dag dør de aller færreste under fødsel i Norge, og det gjør at de overlever og kan snakke om det. De med de tøffeste fødslene er som mange har nevnt også de med størst behov for å prate om det. Jeg har termin om ca 12 uker og kan forstå hvorfor du får det inntrykket. Jeg har bevisst unngått å lese så mye om tøffe fødsler fordi jeg ikke ønsker å bli skremt, men jeg har lest mye om amming. Jeg ble med i ammehjelpsgruppa på facebook og fikk inntrykk av at nesten ingen får til å amme. Jeg endte med å fjerne gruppeinnleggene fra feeden min fordi jeg skjønte at det skremte meg mer enn det hjalp meg. De som klarer å amme skriver ikke om det på forum og på Facebook fordi de ikke trenger å skrive om det. Sånn er det med fødsler også! Så mitt råd er å slutte å lese om fødsler på kvinneguiden. Sjekk ut Positiv Fødsel, kanskje det kan være en idé å kjøpe kurset deres? 

Anonymkode: 973f3...68e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg syns at svangerskap og amming var uproblematisk.

Men jeg opplevde fødselen som veldig, veldig, veldig, veldig vond. Selvfølgelig var det verdt det, men det oppleves som traumatisk (sorry, men jeg overdriver ikke). Mye verre enn jeg forestilte meg. Det er en annen type smerte enn jeg har opplevd før. 

Samtidig velger jeg å ikke legge ut om det med mindre noen spør direkte og ønsker ærlig svar. Du klarer dette, men vær forberedt på at det kan være vondere enn du tror. 

Anonymkode: 00675...675

Det er jeg så absolutt forberedt på! All respekt til alle dere som har vært gjennom dette, jeg vet så inderlig godt at det er beintøft! Men hvordan er det med smertestillende, som epidural, er det bare mild smertestillende? Skulle jo tro i disse tider at de var kommet langt med å kunne gi en ganske god lindring?

Anonymkode: ed1b5...a39

[Butter]

Jeg hadde vel en såkalt drømmefødsel. Som du sier, så klar vondt og alt det der. Og veldig glad jeg var på sykehus med helsepersonell rundt meg. 
 

Rundt 2300 begynte jeg å skjønne at jeg hadde rier. Rundt 04-05 tiden var det 5-6 minutters mellomrom. Kom inn på sykehuset 06.15 og hadde da 6 cm åpnlng. Fikk lystgass og smertestillende. Skjønte fort at jeg bare måtte slenge meg med kroppen og følge den instinkter. Eneste fødende inne, så hadde ikke «kamp om ressursene». Deretter gikk det slag i slag og ungen var ute 10.32, under 12 timer etter at riene begynte. Ingen komplikasjoner og fikk «skryt» av jordmor av lett fødsel hvor hun nesten ikke hadde trengt å gjøre noe. 
 

Skjønner hva du mener med alle skremmehistorier. Selvom min fødsel nok var i den lettere enden, tror jeg det som er såkalt normalfødsler blir underfokusert. 
heller ikke komplikasjoner i ettertid ❤️.

Men ja, selvom det var en drømmefødsel var det noe inni H vondt. Men følelsen jeg satt igjen med etterpå var først og fremst at keg ikke ante hva slags råhet og kraft som bodde i kroppen min!!!

Lykke til 😊

Endret 2. februar 2021 av Butter